Innledning: Bønn som liv, ikke prestasjon
Om oversettelsen
Bibelteksten i denne boken er hentet fra Open Source Norsk Bokmål oversettelsen, som er fritt tilgjengelig på https://github.com/flogvit/free-bible/
Matteus 6 som ramme
Fadervår står ikke alene. Den er plassert midt i Bergprekenen, omgitt av ord som gir den mening.
Før Jesus lærer disiplene å be, snakker Han om å gi gaver i det skjulte. Han advarer mot dem som gir for å bli sett av andre. «De har allerede fått sin lønn,» sier Han. Deretter snakker Han om bønn – og igjen advarer Han mot dem som ber for å bli lagt merke til. De stiller seg på gatehjørnene. De bruker mange ord. De tror de blir hørt fordi de snakker lenge.
Så kommer Fadervår. Ikke som en ny teknikk. Ikke som et ritual som skal imponere. Men som et alternativ til tomme ord. En bønn for mennesker som allerede blir sett av en Far som vet hva de trenger.
Etter bønnen fortsetter Jesus med tilgivelse. Han understreker det som allerede ligger i bønnen: at vi ikke kan motta tilgivelse og samtidig holde igjen. Og så kommer advarselen mot å samle skatter på jorden – mot å la livet dreie seg om det vi kan kontrollere og eie.
Hele kapitlet handler om hvem vi lever for. Menneskers blikk, eller Faderens. Fadervår er ikke en bønn vi skal prestere. Det er en bønn vi skal leve i.
Elven og elveleiet
Tenk på en elv. Den har en kilde et sted høyt oppe. Den renner gjennom landskapet, former det, gir liv til det den passerer. Og til slutt munner den ut i havet.
Vi er ikke elven. Vi er elveleiet.
Gud er strømmen. Levende, bevegelig, uopphørlig. Han er kilden og målet. Vår oppgave er ikke å skape strømmen, men å gi den rom. Å la den forme oss. Å ikke tette igjen med bitterhet, angst eller selvhevdelse.
Hellighet handler ikke om intensitet. Det handler om åpenhet og retning. Om å peke riktig vei. Om å la Gud strømme gjennom oss og videre ut i verden.
Fadervår er en bønn som former elveleiet. Den lærer oss ikke først og fremst hva vi skal si til Gud, men hva slags liv Gud vil leve i oss.
Bønnens bevegelse
Fadervår har en indre struktur som er lett å overse.
Den begynner med Gud. Fire setninger handler om hvem Han er, hvor Han er, og hva vi ønsker at Han skal gjøre: Vår Far i himmelen! La ditt navn holdes hellig. La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden slik som i himmelen.
Vi begynner ikke med oss selv. Vi begynner med virkeligheten slik Gud er i den.
Så kommer én setning om det vi trenger: Gi oss i dag vårt daglige brød. Ikke mer. Ikke kontroll. Bare liv i dag.
Deretter én setning om hvordan vi skal leve – delt i to: Og tilgi oss våre skyld, slik også vi har tilgitt våre skyldnere. Tilgivelsen vi mottar og tilgivelsen vi gir henger sammen. Den ene kan ikke flyte uten den andre.
Så én setning om vår sårbarhet: Og led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde. En erkjennelse av at vi kan gå oss vill. At vi trenger ledelse og beskyttelse.
Og til slutt vender bønnen tilbake til Gud: For riket er ditt, og makten og æren i evighet. Amen.
Alt starter i Gud. Alt ender i Gud. Og midt imellom står vi – ikke som tilskuere, men som deltakere. Som elveleier der livet får strømme.
Poetisk refleksjon:
Vi trodde bønn var ord vi bar til Gud. Men det var Gud som bar oss. Og ordene var stedet vi møttes.
Dikt:
Jeg sto ikke foran deg. Jeg sto i deg.
Jeg ba ikke høyt nok til å bli hørt.
Jeg var allerede innenfor.