Kapittel 2: La ditt navn holdes hellig
Når Gud får være Gud
Den første bønnen
Etter tiltalen kommer bønnen. Og det er bemerkelsesverdig hva vi ber om først.
Ikke helse. Ikke trygghet. Ikke mat. Ikke tilgivelse. Det første vi ber om, handler ikke om oss i det hele tatt.
«La ditt navn holdes hellig.»
Jesus lærer oss å begynne med Gud. Ikke med våre behov, men med Hans ære. Ikke med det vi mangler, men med den Han er. Det er en radikal omvending av hvordan vi vanligvis tenker om bønn.
Hva er et navn?
Når vi sier «navn», tenker vi ofte på en merkelapp. Noe vi kaller noen. En praktisk etikett for å skille personer fra hverandre.
Men i Bibelen er navnet langt mer. Navnet uttrykker hvem noen er. Det rommer karakter, vesen, historie. Når Gud åpenbarer sitt navn for Moses ved tornebusken – «Jeg er den jeg er» – åpenbarer Han seg selv.
Guds navn er altså ikke bare hva vi kaller Ham. Det er alt Han har vist seg å være. Hans trofasthet gjennom historien. Hans rettferdighet. Hans barmhjertighet. Hans hellighet. Når vi ber om at Guds navn skal holdes hellig, ber vi om at alt dette skal få rom.
Hva betyr «hellig»?
Ordet «hellig» har blitt slitt. Det kan høres ut som noe gammeldags og støvete. Noe religiøst og fjernt.
Men i Bibelen betyr hellighet først og fremst annerledeshet. Gud er hellig fordi Han er radikalt annerledes enn alt annet. Han er ikke bare større enn oss – Han er av en annen orden. Usammenlignbar. Unik.
Å hellige noe er å sette det til side, å behandle det som annerledes, å gi det den respekten det fortjener. Når vi ber om at Guds navn skal holdes hellig, ber vi om at Gud skal behandles som den Han er – ikke reduseres, ikke misbrukes, ikke tas for gitt.
«La det bli helliget»
Den greske verbformen her er avgjørende. Den er passiv. Vi ber ikke: «Gud, gjør ditt navn hellig.» Vi ber: «La ditt navn bli holdt hellig.»
Det er en viktig forskjell.
Vi ber ikke Gud om å bli noe Han ikke allerede er. Gud er hellig. Det er ikke noe Han trenger å oppnå eller noe vi kan gi Ham. Hans hellighet er ikke avhengig av oss.
Men vi ber om at Hans hellighet skal få rom. At den skal bli anerkjent. At den skal få konsekvenser – i oss, i verden, i måten mennesker lever og tenker og handler.
Å hellige Gud er ikke å gjøre Ham større. Det er å la Ham være stor. Å rydde plass. Å slutte å krympe Ham ned til vårt format.
Når vi bruker Gud
Det er lett å gjøre Gud til et middel for noe annet. Vi ber for å få noe. Vi tror for å oppnå noe. Vi bruker Guds navn for å støtte våre egne prosjekter.
Politikere gjør det. Religiøse ledere gjør det. Vanlige mennesker gjør det. Vi tar Guds navn og setter det på våre egne saker. Vi bruker Ham som garanti, som stempel, som unnskyldning.
Men denne bønnen snur det rundt. Her ber vi om at Gud skal få det Han fortjener – ikke at vi skal få det vi ønsker. Vi ber om at Hans navn skal bli æret, ikke vårt. At Hans karakter skal bli kjent, ikke våre meninger om Ham.
Misbruk av Guds navn
Det tredje budet sier: «Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn.» Vi tenker ofte at dette handler om banning – å bruke «Gud» som kraftuttrykk.
Men misbruk av Guds navn går mye dypere. Det handler om å bruke Gud til våre egne formål. Å si «Gud vil» når vi egentlig mener «jeg vil». Å kle våre egne ambisjoner i religiøs språkdrakt. Å gjøre Gud til redskap for makt, kontroll eller selvrettferdighet.
Når vi ber «La ditt navn holdes hellig», ber vi om å bli bevart fra dette. Vi ber om at Gud skal få være Gud – ikke et dekke for våre prosjekter.
Guds navn i verden
Bønnen handler ikke bare om hva som skjer i vårt indre. Den handler om verden.
Vi ber om at Guds navn skal holdes hellig – overalt. At Hans karakter skal bli synlig. At Hans rettferdighet skal få gjennomslag. At mennesker skal se hvem Han virkelig er.
Dette er en misjonal bønn. Vi ber ikke bare om at vi skal ære Gud, men at verden skal kjenne Ham. At Hans godhet skal bli tydelig. At Hans kjærlighet skal bryte gjennom.
Og det begynner med oss. Hvis vi ber denne bønnen, ber vi samtidig: «La mitt liv være et sted der ditt navn holdes hellig. La måten jeg lever på, vise hvem du er.»
Befrielsen i denne bønnen
Det kan høres tungt ut. Å sette Guds ære først. Å ikke bruke Ham til våre formål. Å la Ham være Gud.
Men det er befriende.
For når Gud får være Gud, slipper vi å være det selv. Vi slipper å bære verden. Vi slipper å ha alle svarene. Vi slipper å kontrollere alt.
Vi er barn. Han er Far. Og Faren trenger ikke vår hjelp for å være hellig. Han er det allerede. Vi trenger bare å gi rom. Å bøye oss. Å la Ham være den Han er.
Og i det rommet kan vi hvile.
Hellighet som drar oss inn
Guds hellighet er ikke bare skremmende. Den er også tiltrekkende.
I Jesajas visjon i tempelet er serafene som roper «Hellig, hellig, hellig» – og Jesaja føler sin egen urenhet. Men han blir ikke støtt bort. Han blir renset, kalt, sendt.
Guds hellighet avslører hvem vi er. Men den stopper ikke der. Den inviterer oss inn. Den renser. Den forandrer. Den gjør oss i stand til å komme nær.
Å be «La ditt navn holdes hellig» er ikke å holde Gud på avstand. Det er å be om å bli dratt inn i Hans virkelighet. Å bli formet av Hans karakter. Å la Hans hellighet merke oss.
En bønn som reorienterer
Denne lille setningen reorienterer hele livet.
Den sier: Det handler ikke først om deg. Det handler om Gud. Hans ære. Hans vesen. Hans navn.
Når vi begynner der, faller alt annet på plass. Våre behov blir ikke mindre viktige – de kommer senere i bønnen. Men de blir satt i sammenheng. De blir plassert under noe større.
Vi er ikke sentrum i universet. Gud er. Og det er godt.
Bevegelse
Fra kontroll → til ærefrykt Fra selvopptatthet → til tilbedelse Fra å bruke Gud → til å tilhøre Ham
Gud trenger ikke å bli hellig. Men verden trenger rom der Han får være det.
Ikke i ordene våre, men i rommet mellom dem blir du større.
Ikke løftet.
Fri.