Kapittel 6: Og tilgi oss våre skyld
Når elveleiet tettes igjen
Fra brød til tilgivelse
Etter brød kommer tilgivelse. Rekkefølgen er ikke tilfeldig.
Først det vi trenger for kroppen. Så det vi trenger for sjelen. Først mat. Så nåde.
Jesus vet at vi ikke bare trenger næring. Vi trenger også å bli renset. Vi trenger at noe blir gjort opp. At noe som står i veien, blir fjernet.
«Og tilgi oss våre skyld.»
Skyld som relasjonelt brudd
Det greske ordet for skyld her er ὀφειλήματα (ofeilemata). Det betyr ikke først og fremst «synd» i moralsk forstand, men «gjeld» – noe vi skylder. En relasjonell ubalanse. Noe som står mellom oss og en annen.
Dette forandrer hvordan vi tenker om skyld.
Det handler ikke bare om brutte regler. Ikke bare om å ha gjort noe galt ifølge en liste. Det handler om relasjoner som har fått skader. Om noe som har gått i stykker mellom oss og Gud, mellom oss og andre.
Når vi ber om tilgivelse, ber vi ikke bare om å bli frikjent fra regelbrudd. Vi ber om at forholdet skal gjenopprettes. At det som sto i veien, kan fjernes. At vi kan se hverandre i øynene igjen.
«Våre skyld» – ikke «vår skyld»
Den norske oversettelsen sier «våre skyld», ikke «vår skyld». Det høres kanskje rart ut. På norsk er «skyld» vanligvis et abstrakt ord vi ikke teller. Vi sier «vår skyld», ikke «våre skylder».
Men det greske ordet er flertall. Ὀφειλήματα – gjeldsposter. Konkrete ting vi skylder. Ikke én diffus skyldfølelse, men mange handlinger og unnlatelser.
Ord vi sa som såret. Ord vi ikke sa som kunne trøstet. Det vi gjorde som skadet. Det vi lot være å gjøre som kunne hjulpet.
Dette forandrer noe. Skyld blir ikke bare en tung sky vi lever under. Det blir konkrete ting vi kan legge fra oss – én etter én. Gjeldsposter som kan strykes.
Flertallsformen speiler også det som kommer etterpå: «våre skyldnere». De mange som skylder oss noe. Bønnen holder sammen det vi trenger å motta og det vi trenger å gi. Begge deler er flertall. Begge deler er konkret.
Behovet for tilgivelse
Vi trenger tilgivelse. Alle trenger det.
Ikke fordi vi er verre enn andre. Ikke fordi vi er spesielt dårlige mennesker. Men fordi vi er mennesker. Og mennesker feiler. Vi sårer dem vi elsker. Vi svikter dem som stoler på oss. Vi gjør det vi vet vi ikke burde.
Bønnen forutsetter dette. Den later ikke som vi er uskyldige. Den starter med erkjennelse: Vi har skyld. Vi trenger tilgivelse.
For noen er dette vanskelig å erkjenne. Vi vil helst tenke at vi er gode mennesker. At feilene våre er små. At vi ikke virkelig trenger tilgivelse – kanskje bare litt justering.
Men bønnen lar oss ikke slippe så lett. Den tvinger oss til ærlighet. «Tilgi oss våre skyld.» Vi har skyld. La oss slutte å late som noe annet.
Skyldens tyngde
Skyld er tungt å bære.
Den gnager. Den holder oss våkne om natten. Den farger forholdet til dem vi har såret. Den skaper avstand – til andre, til oss selv, til Gud.
Noen lever med skyld i årevis. Ting de gjorde som unge. Valg de angrer. Ord de ikke kan ta tilbake. Skylden blir en del av dem, en konstant undertone i livet.
Bønnen tilbyr en vei ut. Ikke ved å bagatellisere skylden. Ikke ved å si at det egentlig ikke var så ille. Men ved å legge den frem. Ved å be om at den blir tatt bort.
Elveleiet som tettes
Skyld er som ting som samler seg i elveleiet. Kvister, blader, søppel. Etter hvert tettes strømmen. Vannet flyter ikke fritt lenger.
Slik er det med skyld i livet vårt. Den samler seg. Den tetter igjen. Den hindrer livets strøm.
Å be om tilgivelse er å rydde elveleiet. Å fjerne det som blokkerer. Å la strømmen flyte fritt igjen.
Nåden er det som får livet til å flyte. Uten den stopper vi opp.
Erkjenne uten å drukne
Men det er en balanse her. Bønnen kaller oss til å erkjenne skyld – men ikke til å drukne i den.
Noen mennesker har motsatt problem. De erkjenner ikke bare skylden sin – de definerer seg av den. De kan ikke slippe den. De dveler ved den, straffer seg selv med den, nekter å tro at tilgivelse er mulig.
Men bønnen sier noe viktig: Vi ber om tilgivelse. Og Gud gir den.
Skylden er reell. Men den er ikke siste ord. Nåden er større. Gud er større enn skylden vår.
Å be «tilgi oss» er å legge skylden fra oss. Ikke å fornekte den. Ikke å unnskylde den. Men å overlevere den til en som kan ta den bort.
Tilgivelse som gave
Tilgivelse er ikke noe vi fortjener. Det er ikke en belønning for god oppførsel. Det er ikke noe vi gjør oss fortjent til gjennom anger eller botsøvelser.
Tilgivelse er gave. Nåde. Noe Gud gir fordi Han vil gi det.
Det betyr ikke at det er billig. Det kostet noe. Korset var prisen. Men det betyr at vi ikke trenger å betale den selv. Vi trenger bare å ta imot.
Å be «tilgi oss» er å strekke ut åpne hender. Tomme hender. Hender som ikke har noe å tilby, bare noe å motta.
Tilgivelse og forandring
Betyr tilgivelse at vi kan fortsette som før? At det ikke har noen konsekvenser? At vi kan gjøre hva vi vil, så lenge vi ber om tilgivelse etterpå?
Nei.
Tilgivelse er begynnelsen, ikke slutten. Den gjenoppretter forholdet. Den rydder elveleiet. Men så forventes det at vi lever annerledes.
Ikke for å fortjene tilgivelsen – den har vi allerede fått. Men fordi tilgivelse forandrer oss. Den som virkelig har erfart nåde, vil ikke lenger leve som om den ikke betyr noe.
En bønn vi ber hver dag
«Tilgi oss våre skyld.»
Ikke én gang. Ikke bare ved store synder. Hver dag.
For hver dag feiler vi. Hver dag trenger vi nåde. Hver dag må elveleiet ryddes.
Dette er ikke deprimerende. Det er befriende. Vi trenger ikke å være perfekte. Vi trenger bare å komme tilbake. Igjen og igjen og igjen.
Gud blir ikke lei. Nåden tar ikke slutt. Tilgivelsen er der – dag for dag, skyldpost for skyldpost.
Bevegelse
Fra skjuling → til sannhet Fra skyld → til nåde Fra tilstopping → til flyt
Noe må få slippe. Ikke fordi det var lite, men fordi livet er større når det får flyte.
Noe slipper taket.
Ikke alt. Ikke ennå.
Men nok til at pusten vender tilbake.