Kapittel 7: Slik også vi har tilgitt våre skyldnere
Tilgivelse som livsform
Den vanskeligste setningen
Hvis det finnes én setning i Fadervår som får oss til å stoppe opp, er det denne.
«Slik også vi har tilgitt våre skyldnere.»
Vi ba nettopp om tilgivelse. Vi la frem vår skyld. Vi strakte ut åpne hender. Og nå kommer dette – en betingelse? En motytelse? En test?
Ikke akkurat. Men en sammenheng. En forbindelse mellom det vi mottar og det vi gir. En erkjennelse av at tilgivelse ikke kan holdes for seg selv.
Perfektum – allerede skjedd
Det greske verbet er i perfektum. Det betyr at handlingen allerede har funnet sted. Vi sier ikke «slik vi vil prøve å tilgi». Ikke «slik vi håper å tilgi en dag». Vi sier: «slik vi har tilgitt».
Jesus forutsetter at tilgivelsen allerede har begynt i oss. At noe har skjedd. At vi har gitt slipp på noe.
Dette er utfordrende. For mange av oss bærer på ting vi ikke har tilgitt. Mennesker som har såret oss. Urett vi har lidd. Sår som fortsatt verker.
Og nå sier bønnen: Har du tilgitt?
«Skyldnere» – de som skylder oss
Det greske ordet er ofeiletais – de som skylder oss noe. Igjen er det gjeld-språket. Ikke bare folk som har såret oss, men folk som står i gjeld til oss. Som har tatt noe fra oss. Som har skapt ubalanse.
Og vi har mange slike.
Noen skylder oss en unnskyldning de aldri ga. Andre skylder oss respekt de nektet oss. Noen skylder oss år de tok fra oss. Kjærlighet de holdt tilbake. Muligheter de ødela.
Listen kan være lang. Og bønnen ber oss gi slipp på alt dette.
Hva tilgivelse er – og ikke er
La oss være presise her. For tilgivelse misforstås ofte.
Tilgivelse er ikke å late som det ikke skjedde. Det er ikke å si at det var greit. Ikke å bagatellisere. Ikke å tie.
Tilgivelse er ikke å bli venner igjen. Noen relasjoner bør ikke gjenopprettes. Noen mennesker bør holdes på avstand. Tilgivelse krever ikke at du lar deg såre igjen.
Tilgivelse er ikke å glemme. Noen ting kan ikke glemmes. Noen sår setter merker for livet. Å tilgi betyr ikke å få hukommelsestap.
Så hva er tilgivelse?
Tilgivelse er å gi slipp på kravet om gjengjeldelse. Å si: «Du skylder meg noe. Men jeg velger å ikke kreve det inn.» Det er å nekte å la uretten definere fremtiden. Å velge frihet over bitterhet.
Tilgivelse fjerner ikke konsekvenser
Kong David lærte dette på den hardeste måten.
Etter ekteskapsbruddet med Batseba og mordet på hennes mann Uria, konfronterte profeten Natan ham. David erkjente sin synd: «Jeg har syndet mot Herren.» Og Natan svarte: «Så har også Herren tatt bort din synd. Du skal ikke dø.»
Gud tilga. Virkelig og fullstendig. Men så la Natan til: «Men fordi du med dette har vist forakt for Herren, skal det barn som er født deg, dø.»
Tilgivelsen var reell – men konsekvensene forsvant ikke.
Resten av Davids liv var preget av det han hadde gjort. Barnet døde. Hans sønn Amnon voldtok sin halvsøster Tamar. En annen sønn, Absalom, drepte Amnon og ledet senere opprør mot sin egen far. Familien ble aldri den samme.
Gud holdt ikke dette mot David som uoppgjort skyld. Tilgivelsen sto fast. Men handlinger har konsekvenser som lever videre – også etter at skylden er tatt bort.
Dette er viktig å forstå. Tilgivelse betyr ikke at alt blir som før. Den som er tilgitt, må fortsatt leve med det som skjedde. Relasjoner kan være skadet for alltid. Tillit kan være brutt. Konsekvenser ruller videre gjennom årene.
Men tilgivelse betyr at skylden ikke lenger står mellom oss og Gud. At forholdet er gjenopprettet. At vi ikke lenger er definert av det vi gjorde, selv om vi må leve med følgene av det.
Tilgivelse som frigjøring
Det er ofte sagt at tilgivelse frigjør den som tilgir mer enn den som blir tilgitt.
Bitterhet er tungt å bære. Den gnager. Den fanger oss i fortiden. Den gir den som såret oss, makt over oss – fortsatt, år etter at uretten skjedde.
Å tilgi er å ta tilbake makten. Å si: «Du ødela noe. Men du skal ikke få ødelegge mer. Jeg gir slipp. Jeg går videre.»
Dette er ikke lett. Det kan ta år. Det kan kreve hjelp. Men det er veien til frihet.
Bitterhet som demning
Bitterhet er en demning. Den stopper strømmen. Den holder igjen det Gud vil la flyte videre.
Når vi nekter å tilgi, stenger vi ikke bare den andre ute. Vi stenger oss selv inne. Vi blir sittende fast i det som var, ute av stand til å bevege oss videre.
Demningen må fjernes. Ikke for den andres skyld først og fremst – men for vår egen. For at livet skal kunne flyte igjen.
Tenk på forskjellen mellom rennende vann og stillestående vann. En elv som flyter, er levende. Den bringer oksygen, næring, liv. Fisk trives i den. Planter vokser langs bredden. Vannet er klart og friskt.
Men når vannet stopper opp, forandres alt. Stillestående vann blir grumsete. Det begynner å lukte. Alger vokser. Mygg formerer seg. Det som skulle gi liv, blir en kilde til sykdom og forråtnelse.
Slik er det med bitterhet. Den stopper livets strøm i oss. Det som skulle flyte gjennom oss og videre ut – nåde, tilgivelse, kjærlighet – blir stående stille. Og det som står stille, råtner.
Tilgivelse er å åpne slusene igjen. Å la det som har stått stille, begynne å bevege seg. Å velge liv over forråtnelse.
Tilgivelse vi mottar og tilgivelse vi gir
Bønnen kobler disse sammen. «Tilgi oss ... slik også vi har tilgitt.»
Det er en dyp sammenheng her. Tilgivelse er ikke noe vi kan motta og samtidig nekte å gi. Den er enten i bevegelse – eller den stopper.
Tenk på det som en strøm. Guds tilgivelse flyter mot oss. Mektig, ufortjent, overveldende. Men hvis vi bygger en demning – hvis vi nekter å la den flyte videre – stopper alt.
Vi kan ikke holde tilgivelsen for oss selv. Den må gå gjennom oss til andre. Ellers tetter den igjen.
Jesus fortalte en lignelse som gjør dette skremmende tydelig.
En tjener skyldte kongen ti tusen talenter – en astronomisk sum, mer enn han kunne tjene i tusen livstider. Han kastet seg ned og ba om tålmodighet. Og kongen, grepet av medlidenhet, ettergav hele gjelden. Alt ble slettet. Tjeneren gikk ut som en fri mann.
Men så møtte han en medtjener som skyldte ham hundre denarer – en brøkdel av det han selv hadde skyldt. Han grep ham i strupen og krevde betaling. Da medtjeneren ba om tålmodighet – de samme ordene han selv hadde brukt – nektet han. Han kastet ham i fengsel.
Da kongen fikk høre dette, kalte han tjeneren tilbake: «Du onde tjener! Hele gjelden ettergav jeg deg fordi du ba meg. Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?»
Lignelsen er brutal i sin klarhet. Den som har mottatt ufattelig mye tilgivelse, men nekter å tilgi det lille andre skylder – har ikke forstått hva han selv har fått. Tilgivelsen har ikke trengt inn. Den stoppet ved overflaten.
Jesus' advarsel
Rett etter Fadervår kommer Jesus med en av sine mest alvorlige uttalelser:
«For om dere tilgir menneskene de misgjerningene de har gjort mot dere, skal også den Far dere har i himmelen tilgi dere. Men om dere ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort.»
Dette er ikke en trussel fra en vilkårlig Gud. Det er en beskrivelse av virkeligheten.
Tilgivelse er ikke en transaksjon der vi gjør oss fortjent til Guds nåde ved å tilgi andre. Det er en strøm – og strømmer flyter eller stopper. De kan ikke gjøre begge deler samtidig.
Den som virkelig har erfart Guds tilgivelse, vil tilgi andre. Ikke fordi det er et krav, men fordi nåden forandrer oss. Og den som nekter å tilgi, viser at nåden ennå ikke har trengt inn.
Når tilgivelse er umulig
Men hva med de virkelig dype sårene? Hva med overgrep, svik, tap av dem vi elsker?
Noen ting føles umulige å tilgi. Og kanskje er de det – i vår egen kraft.
Men bønnen er en bønn. Vi legger dette frem for Gud. Vi sier: «Jeg klarer det ikke. Men jeg ber om hjelp. Gjør det i meg som jeg ikke kan gjøre selv.»
Tilgivelse kan være en lang prosess. Den kommer ikke alltid med én gang. Den krever tid, arbeid, ofte hjelp fra andre.
Men retningen er satt. Vi velger å gå mot tilgivelse, selv når vi ikke er fremme ennå.
Tilgivelse som daglig praksis
De fleste av oss trenger ikke å tilgi store overgrep. Vi trenger å tilgi små ting – hver dag.
Kollegaen som var uhøflig. Vennen som glemte. Partneren som sa noe dumt. Barnet som var utakknemlig.
Små ting som bygger seg opp. Små bitterheter som legger seg lag på lag. Små demninger som sakte tetter strømmen.
Å be «slik vi har tilgitt» er å øve seg hver dag. Å gi slipp på de små tingene før de blir store. Å holde elveleiet åpent.
En bønn som forandrer oss
Denne bønnen er farlig. Den lar oss ikke være i fred med bittheten vår.
Hver gang vi ber den, spør den: Har du tilgitt? Er strømmen åpen? Eller holder du noe tilbake?
Å be denne bønnen ærlig er å forplikte seg til et liv i tilgivelse. Ikke perfeksjon – men retning. Ikke at vi allerede har tilgitt alt, men at vi er på vei. At vi velger å slippe taket.
«Slik også vi har tilgitt våre skyldnere.»
Ikke som en betingelse. Men som en livsform.
Bevegelse
Fra bitterhet → til frihet Fra krav → til frigjøring Fra demning → til strøm
Tilgivelse er ikke å glemme. Det er å la fremtiden få mer plass enn fortiden.
Jeg bar det lenger enn det bar meg.
Så la jeg det fra meg.
Og gikk lettere videre.