Kapittel 8: Og led oss ikke inn i fristelse
Å erkjenne vår svakhet
En overraskende bønn
Denne bønnen overrasker.
Vi har bedt om brød. Vi har bedt om tilgivelse. Og nå ber vi om... å ikke bli ledet inn i fristelse?
Hvem leder oss inn i fristelse? Gjør Gud det? Og hvorfor må vi be Ham om å la være?
Denne setningen har forvirret lesere i to tusen år. Den reiser spørsmål som ikke har enkle svar. Men den avslører også noe viktig om hvem vi er – og hva vi trenger.
Et flertydig ord
Det greske ordet peirasmos er flertydig. Det kan bety flere ting.
Det kan bety «fristelse» – en dragning mot noe galt. Lokkelsen av synd. Noe som trekker oss bort fra Gud og inn i det som skader.
Men det kan også bety «prøvelse» – en vanskelig situasjon som tester oss. Lidelse, motgang, press. Noe som setter troen på prøve.
Kanskje er flertydigheten tilsiktet. Kanskje ber vi om beskyttelse mot begge deler: både mot det som lokker oss til å falle, og mot det som kan knuse oss hvis vi ikke blir holdt oppe.
Leder Gud i fristelse?
Jakobs brev sier klart: «Ingen som blir fristet, må si: 'Det er Gud som frister meg.' For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister Han ingen.»
Så Gud frister ikke. Men likevel ber vi Ham om å ikke lede oss inn i fristelse. Hvordan henger dette sammen?
Kanskje handler det ikke om at Gud aktivt frister, men om at Gud tillater situasjoner der vi blir testet. Livet bringer oss inn i vanskelige situasjoner. Valg der fristelsen er reell. Øyeblikk der vi kan falle.
Bønnen er realistisk. Den erkjenner at slike situasjoner finnes – og ber om å bli spart for dem. Eller i det minste om å ikke bli ført dit uten Guds hjelp.
Erkjennelse av svakhet
Det er noe ydmykt over denne bønnen.
Den sier: Jeg vet at jeg er sårbar. Jeg vet at jeg kan falle. Jeg stoler ikke på meg selv.
Vi liker ikke å innrømme dette. Vi foretrekker å tenke at vi er sterke. At vi kan motstå. At vi har kontroll.
Men bønnen avkler denne illusjonen. Den tvinger oss til ærlighet: Vi er svake. Fristelser er reelle. Vi trenger hjelp.
Peter var sikker på at han aldri ville fornekte Jesus. «Om jeg så må dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg,» sa han. Timer senere gjorde han nettopp det – tre ganger.
Selvtillit er farlig. Den som tror seg immun mot fristelse, er spesielt utsatt.
«Led oss ikke inn i»
Det greske verbet betyr å føre, bringe, lede. Vi ber om ledelse – men en ledelse bort fra fare, ikke inn i den.
Tenk på det som å be en guide om å velge en trygg sti. «Ikke ta meg den veien der jeg sannsynligvis vil snuble. Ikke før meg dit hvor farene er størst.»
Det er ikke en bønn om å unngå alle vanskeligheter. Det er en bønn om å ikke bli ført inn i situasjoner som er for mye for oss. Om å bli spart for de prøvelsene vi ikke vil tåle.
Å kjenne sine grenser
Det er visdom i å kjenne sine egne svakheter.
Noen vet at de ikke kan ha alkohol i huset. Andre vet at de ikke bør være alene med visse mennesker. Noen vet at de må unngå bestemte nettsider, steder, situasjoner.
Det er ikke svakhet å erkjenne dette. Det er styrke. Det er å ta egne begrensninger på alvor.
Å be «led oss ikke inn i fristelse» er å si: «Jeg vet hvor jeg er svak. Hjelp meg å unngå de stedene.» Det er en bønn om strategisk ledelse – bort fra det som kan bli min undergang.
Fristelsens anatomi
Fristelse følger ofte et mønster.
Først kommer tanken. Uinvitert, plutselig. En mulighet. En lokkelse.
Så kommer vurderingen. Vi dveler ved tanken. Vi leker med den. Vi forestiller oss.
Så kommer beslutningen. Vi velger – å gi etter eller å motstå.
Bønnen ber om hjelp i alle faser. Om å slippe å møte fristelsen i utgangspunktet. Om styrke til å motstå når den kommer. Om utveier når vi føler oss fanget.
Prøvelser som former
Men det er en annen side også.
Noen prøvelser former oss. De gjør oss sterkere, dypere, mer modne. Troen som ikke blir testet, forblir svak.
Jakob skriver: «Se det som en stor glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvd, virker det utholdenhet.»
Så er prøvelser gode? Skal vi ønske dem velkommen?
Kanskje er svaret dette: Vi ber ikke om å bli spart for all motgang. Vi ber om å ikke bli ført inn i det som er for mye. Det som vil knekke oss, ikke forme oss. Det som vil ødelegge, ikke bygge opp.
Gud kjenner vår tålegrense. Vi ber Ham om å respektere den.
En bønn om ledelse
Til syvende og sist er dette en bønn om ledelse.
Vi erkjenner at vi ikke vet veien selv. Vi trenger en guide. Noen som ser lenger enn oss, som kjenner terrenget, som kan føre oss trygt gjennom.
«Led oss» – det er tillit. Vi legger reisen i Guds hender. Vi ber Ham velge stien.
«Ikke inn i fristelse» – det er ærlighet. Vi vet at vi kan falle. Vi ber om å bli spart for det vi ikke vil tåle.
En daglig bønn
Denne bønnen er for hverdagen.
Hver dag møter vi fristelser. Små valg der vi kan gå galt. Øyeblikk der det som er enkelt, ikke er det som er rett.
Å be denne bønnen om morgenen er å starte dagen med ydmykhet. Å si: «I dag vil jeg møte situasjoner der jeg kan falle. Hjelp meg. Led meg.»
Og å be den om kvelden er å erkjenne: «Jeg klarte det ikke alene i dag heller. Takk for at du holdt meg. Tilgi meg der jeg falt.»
Bevegelse
Fra selvtillit → til avhengighet Fra illusjon → til ærlighet Fra egen kraft → til Guds ledelse
Vi ber ikke om styrke. Vi ber om å bli holdt. Også når veien går gjennom det vi ikke valgte.
Veien var ikke trygg.
Men jeg var ikke alene på den.