Kapittel 9: Men frels oss fra det onde
Å leve i en verden som ikke er nøytral
«Men» – en vending
Etter å ha bedt om ikke å bli ledet inn i fristelse, kommer en vending. Et «men». En kontrast.
Det greske ordet alla markerer en sterk motsetning. Ikke bare «hold oss unna fristelse» – men også «redd oss fra det onde». Det er to sider av samme sak: beskyttelse mot fall, og redning når faren truer.
De to setningene hører sammen. Den første handler om å unngå fare. Den andre handler om å bli reddet fra den – når vi likevel befinner oss midt i den.
For vi vil befinne oss der. Uansett hvor forsiktig vi lever, uansett hvor mye vi ber om å bli spart, vil vi møte det onde. Denne bønnen forbereder oss på det.
«Frels» – å bli revet ut
Det greske ordet rhyomai er kraftfullt. Det betyr å rive ut, å redde, å befri. Det er et aktivt, dramatisk ord. Ikke bare å bli bevart, men å bli dratt ut av fare. Som å bli trukket opp fra dypt vann.
Ordet brukes i Det nye testamentet om dramatiske redningsaksjoner. Om å bli reddet fra fiender, fra død, fra undergang. Det forutsetter at faren er reell. At vi trenger noen som er sterkere enn oss.
Her må vi skille mellom to ting. Frelsen – nåden som gjør oss til Guds barn – er en engangs-hendelse. Den skjedde. Den står fast. Vi trenger ikke bli frelst på nytt hver dag.
Men å bli dratt ut av det onde? Det er noe annet. Det er en bønn vi trenger å be igjen og igjen.
Tenk på det som å gå i fjellet. En fjellkløft kan åpne seg under føttene våre. Vi faller. Vi trenger hjelp å komme opp. Noen må strekke ut en hånd og dra oss opp.
Men vi bor ikke i kløften. Vi klatrer opp, børster oss av, og fortsetter vandringen. Neste gang vi går i fjellet, kan det skje igjen. Da trenger vi igjen en hånd som drar oss opp.
Bønnen «frels oss fra det onde» handler om dette: Dra meg opp når jeg faller. Gang på gang. Så lenge jeg vandrer.
«Det onde» – eller «den onde»?
Det greske ordet poneros kan oversettes både som «det onde» og «den onde». Grammatisk kan det være begge deler. Og kanskje trenger vi ikke velge.
Ondskap har mange former.
Noen ganger er den upersonlig. Systemer som undertrykker. Strukturer som utnytter. Tilfeldigheter som ødelegger. Sykdom som rammer uten grunn. Ulykker som kommer fra ingensteds.
Andre ganger er ondskapen personlig. Krefter som aktivt motarbeider det gode. Intensjoner bak det som bryter ned. Ikke bare passivt forfall, men aktiv motstand.
Bibelen tar begge deler på alvor. Den snakker om «den onde» som en personlig motstander, men også om «det onde» som en realitet i verden. Vi trenger ikke avgjøre teologisk akkurat hva vi ber om – bønnen dekker begge.
En verden som ikke er nøytral
Bønnen tar ondskap på alvor. Den later ikke som verden er nøytral. Ikke som om livet bare er en serie tilfeldigheter uten mening eller mønster. Det finnes krefter som bryter ned, som ødelegger, som vil oss vondt.
Dette er fremmed for moderne tenkning. Vi foretrekker å tro at verden er nøytral. At ondskap er fravær av godhet, ikke en aktiv kraft. At ting bare skjer.
Men Bibelen taler et annet språk. Peter skriver at «djevelen går omkring som en brølende løve og søker noen å sluke». Paulus sier at «vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørket». Johannes skriver at «hele verden ligger i det ondes vold».
Skriften later ikke som verden er et nøytralt sted. Den beskriver en virkelighet der onde krefter er aktive. Ikke bare passive fravær av godhet, men aktiv motstand mot Gud og det gode.
Bønnen gir oss språk for dette. Den lar oss si: «Det finnes noe der ute – og kanskje der inne – som jeg trenger beskyttelse mot.»
Ikke naiv optimisme
Denne bønnen er for mennesker som har sluttet å være naive.
For dem som har sett ondskap på nært hold. Som vet at livet kan være brutalt. Som har erfart at mennesker kan gjøre forferdelige ting mot hverandre.
For dem som har kjent mørket innenfra også. Som vet at de selv er i stand til mer enn de vil innrømme. Som har følt dragningen mot det de vet er galt.
Å be om frelse fra det onde er ikke å gi opp. Det er ikke pessimisme eller fortvilelse. Det er å erkjenne virkeligheten – og så vende seg mot en som er større enn mørket.
Det er håp med åpne øyne. Ikke håp som ignorerer virkeligheten, men håp som ser den klart og likevel tror at den ikke har siste ord.
Elveleiet i fare
Bildet av elveleiet kan hjelpe oss her også.
Strømmen møter motstand. Steiner i veien. Dammer som blokkerer. Krefter som vil lede vannet på avveie, inn i stillestående kulper der det råtner.
Å be «frels oss fra det onde» er å be om at strømmen får fortsette. At det som blokkerer, blir fjernet. At vi ikke blir fanget i stagnasjon der livet sakte dør.
Det onde vil stoppe strømmen. Det vil fange oss i det som bryter ned. Bønnen ber om at strømmen fortsetter – at livet vinner over det som vil kvele det.
Å bli dratt ut – gang på gang
Her kommer vi tilbake til skillet vi gjorde tidligere. Frelsen – nåden som gjør oss til Guds barn – den står fast. Den er ikke noe vi mister og må vinne tilbake hver dag.
Men fjellkløftene åpner seg fortsatt. Det onde er der fortsatt. Og vi trenger fortsatt å bli dratt opp.
Hver dag møter vi det som vil ødelegge oss innenfra. Tankemønstre som bryter ned. Fristelser som lokker. Bitterhet som forgifter.
Hver dag møter vi det som angriper utenfra. Ondskap i systemer og strukturer. Mennesker som vil oss vondt. Omstendigheter som knuser.
Bønnen «frels oss fra det onde» er ikke en bønn om å bli frelst på nytt. Det er en bønn om å bli dratt opp – igjen. Om å få hånden strukket ned i kløften – igjen. Om å bli løftet til fast grunn – igjen.
Det er en vandring. Og på vandringen trenger vi hjelp. Ikke én gang, men hver dag.
Gud som redningsmann
Hvem redder oss? Bønnen retter seg til «vår Far i himmelen». Det er Han som frir oss ut.
Ikke en upersonlig kraft. Ikke våre egne anstrengelser. Ikke tilfeldigheter eller flaks. En Far som bryr seg. Som ser når vi er i fare. Som handler for å redde.
Dette er trøst i møte med det onde. Vi er ikke overlatt til oss selv. Når mørket presser på, når ondskapen truer, finnes det en som er større. En som har makt til å rive oss ut.
Bønnens realisme
Denne bønnen avslutter rekken av konkrete behov. Brød. Tilgivelse. Beskyttelse mot fristelse. Frelse fra det onde.
Den tegner et realistisk bilde av menneskelivet. Vi trenger næring. Vi feiler og trenger tilgivelse. Vi er sårbare for fristelse. Og vi lever i en verden der ondskap er reell.
Bønnen later ikke som vi er sterkere enn vi er. Den later ikke som verden er tryggere enn den er. Men den hevder at Gud er sterkere enn begge deler.
Mot og tillit
Å be denne bønnen gir oss to ting: mot til å se virkeligheten, og tillit til at den kan overvinnes.
Mot – fordi vi ikke trenger å fornekte at det onde finnes. Vi kan kalle det ved navn. Vi kan erkjenne at det er farlig. Vi trenger ikke late som alt er greit.
Tillit – fordi vi retter bønnen mot en som kan gjøre noe. Vi roper ikke til tomheten. Vi ber til en Far som hører, som bryr seg, som handler.
Denne kombinasjonen – realisme og håp – er kjernen i kristen tro. Ikke naivitet som ignorerer mørket. Ikke fortvilelse som gir opp. Men ærlig blikk og urokkelig tillit.
Bevegelse
Fra frykt → til tillit Fra naivitet → til åpne øyne Fra egen kraft → til Guds frelse
Det finnes mer mørke enn vi forstår. Men ikke mer enn det lyset allerede har rom for.
Mørket fikk ikke siste ord.
Det visste det bare ikke ennå.