Kapittel 10: For riket er ditt, og makten og æren i evighet. Amen.
Der alt ender – og begynner
En tilføyelse med mening
Denne avslutningen finnes ikke i de eldste håndskriftene av Matteus. Den ble lagt til senere, sannsynligvis fra liturgisk bruk i de tidlige menighetene. Men det gjør den ikke mindre sann eller mindre viktig.
At lovprisningen er tilføyet, er nesten poetisk riktig. Den vokste frem av bruk. Av millioner av kristne som ba bønnen og følte at den trengte en avslutning som løftet blikket tilbake til Gud. Bønnen kunne ikke bare ende med det onde. Den måtte ende med Ham som er større.
Menigheten oppdaget noe Jesus visste: Bønn som starter med Gud, må også slutte med Gud. Rammen er viktigere enn alt imellom.
Tilbake til begynnelsen
Legg merke til strukturen. Bønnen begynte med Gud: «Vår Far i himmelen!» Den ender med Gud: «For riket er ditt.»
Midt imellom står vi med våre behov. Brød, tilgivelse, beskyttelse, frelse. Men rammen er Gud. Begynnelsen og slutten er Hans.
Dette sier noe om bønnens natur. Vi kommer ikke til Gud med kravliste og forsvinner når vi har fått det vi vil ha. Vi kommer til Gud – og vi blir hos Ham. Behovene vi legger frem, legger vi i Hans hender. Og så løfter vi blikket igjen mot Ham som har alt i sine hender.
Tre ord om Gud
Avslutningen inneholder tre kraftfulle ord om Gud. Tre greske substantiver som sier hvem Han er.
Basileia – riket. Det samme ordet som i «la ditt rike komme». Riket vi ba om – det er Hans. Det er ikke noe vi bygger og gir Ham. Det er Hans, og vi ber om at det må komme. Riket tilhører Gud, før og etter vår bønn.
Dynamis – makten, kraften. Det greske ordet vi får «dynamitt» fra. Ikke bare autoritet eller rett, men faktisk kraft. Evnen til å gjøre det vi ba om. Kraften til å helliggjøre navnet, bringe riket, gjennomføre viljen, gi brød, tilgi, lede, frelse. Alt vi ba om – Han har kraft til å gjøre det.
Doxa – æren, herligheten. Stråleglansen. Det som skinner av guddommelighet. Ikke æren vi gir Ham, men æren som er Hans. Han er ærefull – uavhengig av vår respons. Vi bare erkjenner det som allerede er sant.
Alt tilhører Gud
«For riket er ditt.» Ikke vårt. Ikke menighetens. Ikke nasjonens. Ikke noe partis eller noen bevegelse. Ditt.
Dette er befriende. Vi trenger ikke bygge Guds rike. Vi trenger ikke skape Hans makt. Vi trenger ikke produsere Hans ære. Alt dette er allerede Hans.
Vår rolle er ikke å skape, men å erkjenne. Ikke å gi Gud noe Han mangler, men å anerkjenne det Han allerede har og er.
Denne avslutningen holder oss på plass. Den minner oss om at vi er skapninger, ikke skapere. Mottakere, ikke produsenter. Barn, ikke partnere på like fot.
«I evighet»
Det greske uttrykket eis tous aionas betyr bokstavelig «inn i tidsaldrene». En uendelig tidshorisont. Uten slutt.
Guds rike, makt og ære er ikke midlertidige. De er ikke avhengige av våre prestasjoner eller verdens skiftende tilstander. De varer mens alt annet forgår.
Imperier stiger og faller. Ideologier kommer og går. Kulturer blomstrer og visner. Men Guds rike består. Hans makt svekkes ikke. Hans ære blekner ikke.
Å be denne bønnen er å forankre seg i noe som består. Å knytte livet sitt til det evige midt i det forgjengelige. Å finne fast grunn når alt annet vakler.
«Amen» – så sant
Det hebraiske ordet amen er en bekreftelse. Det betyr «så sant», «la det være slik», «dette stoler jeg på». Det er ikke bare en avslutning på bønnen. Det er en signatur. En forpliktelse.
Å si «amen» er å stå inne for det vi har bedt. Å gjøre bønnen til vår egen. Å si: «Ja. Dette er sant. Dette ber jeg om. Slik vil jeg leve.»
Amen er personlig. Det er jeg som sier det. Jeg som bekrefter. Jeg som forplikter meg.
Men amen er også fellesskap. Når vi sier det sammen – i menighet, ved bord, i familien – knytter vi oss til hverandre. Vi står sammen om det vi har bedt. Det er vår amen.
Det som ligger under
Selv om denne avslutningen ble lagt til, sier den ikke noe nytt. Den gjør eksplisitt det som allerede ligger implisitt i hele bønnen.
For når vi sier «Vår Far i himmelen», forutsetter vi allerede at Han har rike, makt og ære. Når vi ber «la din vilje skje», forutsetter vi at Han har makt til å gjennomføre den. Når vi ber om brød, tilgivelse og beskyttelse, forutsetter vi at Han kan gi det.
Hele bønnen hviler på dette: at Gud er den Han er. At Han har rike, makt og ære. At Han kan gjøre det vi ber om.
Lovprisningen legger ikke noe til bønnen. Den minner oss om det som bærer den. Den løfter frem det vi allerede stoler på når vi i det hele tatt våger å be.
Lovprisning som avslutning
Det er ikke tilfeldig at bønnen slutter med lovprisning. Jødisk bønnetradisjon kjente dette mønsteret. Man sluttet ikke bare å be – man løftet blikket og priste.
Lovprisning gjør noe med oss. Den løfter oss ut av våre egne bekymringer. Den minner oss om hvem vi snakker med. Den setter våre behov i perspektiv.
Etter å ha lagt frem brød, tilgivelse, beskyttelse og frelse – alle disse menneskelige behovene – løfter vi blikket. Vi ser Ham vi har snakket med. Og vi sier: «Du er stor. Du har alt. Du varer evig.»
Trøst i det evige
Det er trøst i dette. Vi bærer ikke verden. Vi holder ikke alt sammen. Riket, makten og æren er ikke vårt ansvar. De er Guds – i evighet.
Vi kan legge fra oss byrden av å være vårt eget univers' sentrum. Vi kan hvile i at noen større har kontroll.
Ikke kontroll i den forstand at alt går smertefritt. Bønnen har nettopp erkjent at det finnes ondskap, fristelse, skyld. Men kontroll i den forstand at ingenting faller utenfor Guds rike, makt og ære.
Mørket er reelt. Men det er ikke evig. Guds rike er.
Sirkelens slutning
Bønnen begynner med «Vår Far i himmelen» – relasjon og tilhørighet. Den slutter med «riket er ditt i evighet» – majestet og evighet.
Mellom disse punktene ligger hele menneskelivet. Våre behov, våre feil, våre fristelser, våre farer. Men rammen er Gud. Han som er Far. Han som er evig.
Å be Fadervår er å plassere livet i denne rammen. Å la det daglige ligge i det eviges hender. Å kjenne at vi er holdt – fra begynnelse til slutt.
En bønn vi aldri blir ferdige med
Denne avslutningen minner oss om at vi aldri blir ferdige med å be. Riket er Guds – i evighet. Makten er Hans – i evighet. Æren er Hans – i evighet.
Så lenge evigheten varer, vil denne bønnen være sann. Så lenge vi lever, vil vi trenge å be den.
Ikke fordi den er en plikt. Men fordi den er sann. Fordi den plasserer oss riktig. Fordi den minner oss om hvem vi er – og hvem Han er.
«For riket er ditt, og makten og æren i evighet. Amen.»
Så sant. La det være slik.
Bevegelse
Fra bekymring → til lovprisning Fra fragmentering → til helhet Fra det forgjengelige → til det evige
Alt hviler. Ikke fordi alt er løst, men fordi det til slutt ikke er vårt å bære.
Alt vender tilbake.
Ikke til stillstand, men til hvile.