Is, vann og land
Når isen flytter på seg, gjør kartet det samme.
Tenk deg at du kunne se jorden fra verdensrommet under siste istid, for tjue tusen år siden. Kontinentene ville sett kjente ut – omtrent der de er i dag. Men noe ville vært annerledes. Kystlinjene ville vært helt forskjellige.
Store deler av det som i dag er hav, ville vært tørt land. Nordsjøen ville vært en gresslette. Den engelske kanal ville ikke eksistert. Indonesia ville vært en del av fastlandet i Asia. Australia og New Guinea ville hengt sammen.
Og motsatt: store deler av det som i dag er land i nord, ville vært begravd under kilometertykk is. Skandinavia, Canada, det nordlige Russland – alt dekket av hvite breer så langt øyet kunne se.
Kartet vi kjenner, er bare et øyeblikksbilde. Is, vann og land har alltid vært i bevegelse.
Hvorfor havet stiger og synker
Havnivået på jorden er ikke konstant. Det har variert med titalls meter opp og ned gjennom historien. For å forstå hvorfor, må vi tenke på hvor vannet befinner seg til enhver tid.
Jorden har en ganske fast mengde vann. Det forsvinner ikke, og det kommer ikke mer. Men vannet kan befinne seg på ulike steder: i havet, i atmosfæren, i innsjøer og elver, i grunnvannet – og i is.
Når store mengder vann fryser til is på land, blir det mindre vann igjen i havet. Havnivået synker. Når isen smelter, strømmer vannet tilbake til havet. Havnivået stiger.
Under siste istid var så mye vann bundet opp i isbreer at havnivået var omtrent 120 meter lavere enn i dag. Det er vanskelig å forestille seg. 120 meter er høyden på en trettietasjes bygning.
Tenk på alle grunne havområder du kjenner til – Nordsjøen, Østersjøen, havområdene rundt Indonesia, Beringstredet mellom Alaska og Russland. Alle disse var tørt land. Folk kunne gå til fots der skip nå seiler.
Is på land og is i havet
Her er et viktig poeng som ofte skaper forvirring: ikke all is påvirker havnivået likt.
Is på land – som isbreene på Grønland og Antarktis – ligger oppå kontinentene. Når denne isen smelter, renner vannet ned i havet og havnivået stiger. Det er som å ha isbiter liggende på kanten av et glass som allerede er fullt av vann. Når isbitene smelter, renner smeltevannet ned i glasset og får det til å flyte over.
Is i havet – som sjøisen i Arktis – flyter allerede i vannet. Når den smelter, stiger havnivået nesten ikke i det hele tatt. Dette skyldes Arkimedes' prinsipp: et flytende objekt fortrenger nøyaktig like mye vann som vekten av objektet. Når isen smelter, fyller smeltevannet akkurat det volumet isen allerede fortrengte.
Du kan teste dette selv. Legg en isbit i et glass vann og marker vannstanden. Vent til isbiten har smeltet. Vannstanden vil være nesten nøyaktig den samme.
Derfor er det is på land som betyr mest for havnivået. Grønlandsisen inneholder nok vann til å heve havnivået med omtrent syv meter hvis den smeltet helt. Isen på Antarktis inneholder enda mer – kanskje seksti meter. Til sammen er det nok til å forandre verdenskartet fullstendig.
Sjøisen i Arktis, derimot, påvirker havnivået minimalt når den smelter. Den har andre effekter – den påvirker klima, dyreliv og skipsfart – men ikke havnivået direkte.
Termisk ekspansjon
Is som smelter er ikke den eneste grunnen til at havnivået kan stige. Det finnes en annen mekanisme som er mindre kjent, men like viktig: termisk ekspansjon.
Vann utvider seg når det blir varmere. Ikke mye – bare noen få prosent – men havet er så enormt at selv en liten utvidelse utgjør en stor forskjell.
Tenk på det slik: havet har et gjennomsnittlig dyp på omtrent 3700 meter. Teoretisk sett, hvis hele denne vannsøylen ble varmet opp og utvidet seg med bare en halv prosent, ville det bety en økning i havnivået på nesten tjue meter. I praksis varmes ikke hele havet opp likt – overflaten varmes langt mer enn dypet – så den faktiske effekten er mye mindre. Men prinsippet er viktig: selv små utvidelser i en så enorm vannmasse gir merkbare utslag.
Omtrent halvparten av havnivåstigningen vi har sett de siste hundre årene, skyldes termisk ekspansjon. Resten skyldes smelting av is på land.
Dette betyr også at selv om all is på jorden ble bevart, ville havnivået fortsatt stige hvis havet blir varmere. Varmen alene får vannet til å ta mer plass.
Landheving – jordens hukommelse
I Norge og Sverige har vi en ekstra faktor å ta hensyn til: landhevingen.
Under istiden lå isen så tungt over Skandinavia at selve jordskorpen ble presset ned. Vekten av flere kilometer is trykket landet hundrevis av meter nedover, som en finger som trykker på en madrass.
Da isen smeltet, begynte landet å heve seg igjen. Men jordskorpen er treg. Den reagerer ikke umiddelbart. Selv i dag, elleve tusen år etter at isen forsvant, stiger deler av Skandinavia fortsatt.
Ved Bottenviken, innerst i Østersjøen, stiger landet med nesten én centimeter i året. Det høres ikke mye ut, men over tusen år blir det ti meter. Over ti tusen år blir det hundre meter.
I praksis betyr dette at havnivåstigningen oppleves forskjellig i ulike deler av Norge. I nord, der landhevingen er sterkest, kan landet stige raskere enn havet. Kystlinjen flytter seg faktisk utover, ikke innover. I sør, der landhevingen er svakere, er det motsatt.
Dette er en påminnelse om at «havnivå» er et relativt begrep. Det som teller for folk som bor ved kysten, er ikke det globale havnivået, men forholdet mellom hav og land akkurat der de bor.
Doggerland – et landskap under bølgene
I første kapittel nevnte vi Doggerland, det druknede landskapet under Nordsjøen. La oss se nærmere på hvordan det forsvant.
For tjue tusen år siden, under istiden, lå havnivået så lavt at hele Nordsjøen var tørt land. Det var ikke et flatt, goldt landskap – det var et variert terreng med elver, innsjøer, skoger og våtmarker. Den største elven var en forløper for Rhinen, som rant nordover gjennom det som nå er Nordsjøen og munnet ut i Atlanterhavet et sted nord for Skottland.
Da istiden tok slutt, begynte havet å stige. Først sakte, så raskere. I perioder steg havnivået med flere meter per århundre – raskere enn folk kunne merke fra år til år, men raskt nok til at kystlinjen flyttet seg merkbart i løpet av en generasjon.
Doggerland krympet gradvis. Områder som hadde vært innland, ble kyst. Områder som hadde vært kyst, ble havbunn. Folk som bodde der, måtte stadig flytte seg – bort fra det stigende vannet.
Rundt 8200 år før vår tid skjedde noe dramatisk. En enorm mengde smeltevann fra en innsjø i Nord-Amerika – Lake Agassiz – brøt gjennom sine isdammer og strømmet ut i Atlanterhavet. Denne flommen bidro til havnivåstigning og forstyrret havstrømmene i Nord-Atlanteren, noe som utløste en markant kjølig periode. For Doggerland, som allerede var redusert til noen få øyer, kan kombinasjonen av stigende hav og endrede forhold ha vært dødsstøtet.
Omtrent samtidig skjedde et stort undersjøisk ras utenfor kysten av Norge – Storeggauraset. Raset utløste en enorm tsunami som skylte over de gjenværende øyene i Doggerland. Arkeologer har funnet spor av denne tsunamien i sedimenter langs kysten av Skottland og Nord-England.
Etter dette var Doggerland borte. Det som hadde vært et rikt landskap der mennesker hadde bodd i tusenvis av år, var nå bare åpent hav.
Landbroer og isolasjon
Havnivåendringer har ikke bare oversvømt land. De har også skapt og brutt forbindelser mellom kontinenter og øyer.
Under istiden, da havnivået var lavt, fantes det landbroer som i dag er borte. Den viktigste var Beringia – landbroen mellom Asia og Nord-Amerika. I tusenvis av år kunne mennesker og dyr vandre mellom kontinentene til fots. Det var slik mennesker først kom til Amerika, kanskje for femten til tjue tusen år siden.
Da istiden tok slutt og havnivået steg, ble Beringia oversvømt. Det som før hadde vært en sammenhengende vandringsvei, ble til Beringstredet – et sund som skilte to kontinenter. Menneskene som hadde vandret inn i Amerika, var nå isolert fra resten av verden.
Noe lignende skjedde i Sørøst-Asia. Under istiden var Indonesia, Borneo, Sumatra og Java alle forbundet med fastlandet i Asia. Dyr og mennesker kunne vandre fritt. Da havnivået steg, ble disse områdene til øyer. Artene som befant seg der, utviklet seg i isolasjon.
Australia og New Guinea var også forbundet under istiden. De første menneskene som kom til Australia, for kanskje femti tusen år siden, kunne ha vandret mye av veien til fots. I dag er de skilt av Torres-stredet.
Disse forbindelsene og bruddene har formet livet på jorden. Arter som kunne spre seg under istiden, ble isolert da havnivået steg. Nye arter utviklet seg. Det biologiske mangfoldet vi ser i dag, er delvis et resultat av hvordan havet har steget og sunket.
Kystlinjer i endring
Det er lett å tenke på kystlinjer som faste grenser. Her er land, her er hav. Men historien viser at denne grensen alltid har vært i bevegelse.
I Norge kan vi se spor av gamle kystlinjer overalt. Strandvoller høyt oppe i terrenget viser hvor havet sto da isen nettopp hadde smeltet og landet ennå ikke hadde hevet seg. Fossile skjell i jord som nå ligger langt fra havet, forteller om en tid da bølgene slo mot disse stedene.
Ved Oslo ligger de høyeste marine avsetningene over to hundre meter over dagens havnivå. Det virker nesten utrolig – at havet en gang sto der. Men det er ikke havet som har sunket. Det er landet som har steget.
Andre steder i verden er det motsatt. Byer som en gang lå trygt over havet, ligger nå utsatt til. Gamle havner som ble bygget for hundrevis av år siden, ligger dypere i forhold til havet enn de gjorde da de ble bygget.
Venezia synker sakte – delvis på grunn av havnivåstigning, delvis på grunn av at grunnen under byen komprimeres. Byer i elvedelta over hele verden opplever lignende problemer. Grunnvannet pumpes opp, grunnen synker, og havet stiger. Alt trekker i samme retning.
Is som kommer og går
Is er ikke en permanent tilstand. Den kommer og går i sykluser som vi så i tidligere kapitler.
For noen millioner år siden var det ingen permanent is på jorden – verken på Grønland eller Antarktis. Verden var varmere, havnivået var høyere, og kystlinjene lå langt inne på det som i dag er land.
Så begynte klimaet å kjølne. Is dannet seg først på Antarktis, deretter på Grønland. Etter hvert kom istidene – perioder da isen spredte seg langt ned over kontinentene. Mellom istidene trakk isen seg tilbake, men forsvant aldri helt fra polene.
Vi lever i en mellomistid nå – en relativt varm periode mellom istider. Isen på Grønland og Antarktis er en rest fra tidligere, kaldere tider. Den har vært der i hundretusenvis av år.
Men is er følsom. Når klimaet varmes opp, begynner den å smelte. Når klimaet kjøles ned, vokser den. Det er ikke et spørsmål om isen kan smelte. Det har den gjort mange ganger før. Spørsmålet er hvor fort det skjer, og hva konsekvensene blir.
Hva vannet forteller oss
Is, vann og land er forbundet i et stadig samspill. Når isen vokser, synker havet. Når isen smelter, stiger havet. Når havet stiger, forsvinner land. Når havet synker, dukker nytt land opp.
Dette samspillet har pågått gjennom hele jordens historie, lenge før mennesker fantes. Det er ikke noe nytt. Det er ikke noe unormalt. Det er bare slik jorden fungerer.
Men for oss som lever våre korte liv på jordens overflate, er disse endringene viktige. Vi bygger byer ved kysten. Vi dyrker jord i elvedelta. Vi har tilpasset oss et kart som vi tar for gitt – og som kanskje ikke vil se likt ut om noen hundre eller tusen år.
Å forstå hvordan is, vann og land henger sammen, er ikke bare akademisk kunnskap. Det er praktisk innsikt i hvordan verden fungerer. Det hjelper oss å forstå fortiden – og å tenke klarere om fremtiden.
Når vi ser på et kart, ser vi et øyeblikksbilde. Men bak det øyeblikksbildet ligger millioner av år med forandring. Landbroer som har kommet og gått. Kyster som har flyttet seg hundrevis av kilometer. Is som har dekket og frigjort enorme områder.
Ingenting av dette er permanent. Kartet er alltid i endring.
Når vi ser hvordan landskapet har flyttet seg før, blir dagens kart mindre selvfølgelige.