Spørsmålene folk faktisk stiller
De fleste spørsmål er et ønske om å forstå, ikke å benekte.
Gjennom denne boken har vi sett på klimaet som et system – hvordan det fungerer, hva som påvirker det, hvordan det har endret seg før. Men mange sitter kanskje igjen med spørsmål. Ting de har hørt, ting de lurer på, ting som ikke helt går opp.
Det er bra. Spørsmål er hvordan vi lærer.
I dette kapittelet tar vi for oss noen av de vanligste spørsmålene folk stiller om klimaet. Ikke for å avfeie dem, men for å besvare dem så ærlig og tydelig som mulig. For de fleste av disse spørsmålene har gode svar – svar som ofte gjør bildet klarere, ikke mer forvirrende.
«Har ikke klimaet alltid endret seg?»
Ja. Det har det absolutt.
Vi har brukt flere kapitler på nettopp dette. Klimaet har aldri vært stabilt. Istider har kommet og gått. Temperaturer har steget og sunket. Havnivået har variert med over hundre meter. Landskap har forsvunnet under vann og dukket opp igjen. Alt dette er dokumentert i iskjerner, havbunnssedimenter, fossiler og bergarter.
Så hvorfor er dagens endringer interessante?
To grunner: årsak og tempo.
Årsak: De historiske klimaendringene vi har sett på – istidssyklusene – var drevet av forutsigbare, langsomme endringer i jordens bane rundt solen. Disse endringene fortsetter fortsatt, men de kan ikke forklare oppvarmingen vi ser i dag. Jordens bane tilsier faktisk en langsom avkjøling over de neste tusenvis av årene, ikke oppvarming.
Det som driver oppvarmingen nå, er økningen i karbondioksid og andre klimagasser i atmosfæren. Denne økningen sammenfaller nøyaktig med industrialiseringen og forbrenningen av fossilt brensel. Vi kan måle det direkte i luften, og vi kan spore karbonet tilbake til fossile kilder gjennom isotopanalyser.
Tempo: De tidligere klimaendringene skjedde over tusenvis til titusener av år. Dagens oppvarming skjer over tiår. Det er ikke en gradvis justering, men en rask endring i geologisk målestokk. Som vi så i kapittel 6, er det tempoet som avgjør hvor godt systemer kan tilpasse seg.
Så ja, klimaet har alltid endret seg. Men det betyr ikke at alle endringer er like, eller at årsakene alltid er de samme.
«Hva med solen?»
Solen er selvsagt viktig. Den er den primære energikilden for hele klimasystemet. Uten solen ville jorden vært en isklump i verdensrommet.
Men betyr det at dagens oppvarming skyldes solen?
Vi har ganske god oversikt over solens aktivitet. Solen har en elleve-års syklus med solflekker, der aktiviteten går opp og ned. Vi har observert denne syklusen i flere hundre år. Vi har også satellittmålinger av solens energiutstråling siden slutten av 1970-tallet.
Disse målingene viser at solens totale energiutstråling varierer svært lite – omtrent 0,1 prosent over en syklus. Det er nok til å påvirke klimaet litt, men langt fra nok til å forklare oppvarmingen vi observerer.
Faktisk har solaktiviteten vært relativt flat eller svakt synkende de siste tiårene. Hvis solen var den viktigste driveren, burde vi ha sett en avkjøling, ikke en oppvarming.
Det er også et annet viktig poeng: mønsteret. Hvis solen var hovedårsaken til oppvarmingen, ville vi forventet at hele atmosfæren varmet seg opp, fra bunnen til toppen. Det vi observerer, er noe annet: de nedre lagene av atmosfæren (troposfæren) varmes opp, mens de øvre lagene (stratosfæren) kjøles ned. Dette er nøyaktig det vi forventer av økte drivhusgasser, som holder varmen nede i stedet for å slippe den ut.
Solen er altså ikke irrelevant. Den påvirker klimaet, og endringer i solaktivitet kan forklare deler av klimavariasjonen gjennom historien. Men den kan ikke forklare det vi ser i dag.
«Det var varmere før, var det ikke?»
Det har vært varmere perioder i jordens historie, ja. For femti millioner år siden, under det som kalles Eocen, var jorden betydelig varmere enn i dag. Det var krokodiller på Svalbard. Palmtrær i Alaska. Ingen permanent is på polene.
Men det var også en helt annen verden. Kontinentene lå annerledes. Havstrømmene var annerledes. Og karbondioksidnivået i atmosfæren var mye høyere – kanskje to til fire ganger så høyt som i dag.
I løpet av de siste to-tre millioner årene, da menneskearten utviklet seg, har klimaet vært kjøligere. Istidene har vekslet med mellomistider i en ganske regelmessig rytme. De varmeste periodene i denne tiden – mellomistidene – har vært omtrent like varme som i dag, kanskje litt varmere på enkelte steder.
Det som er nytt, er at vi nå beveger oss ut av dette kjente området. Karbondioksidnivået i atmosfæren er høyere enn det har vært på minst 800 000 år – sannsynligvis på flere millioner år. Temperaturen stiger fortsatt. Vi er på vei inn i ukjent terreng, i hvert fall for vår art.
Dette betyr ikke at verden vil bli ulevelig. Livet fantes under Eocen også. Men det var et annet liv, fordelt på andre måter, tilpasset andre forhold. Spørsmålet er ikke om livet kan eksistere i et varmere klima. Spørsmålet er hva overgangen dit innebærer – spesielt når den skjer raskt.
«Kan vi stole på klimamodellene?»
Klimamodeller er kompliserte. De forsøker å simulere atmosfæren, havet, isen, vegetasjonen og interaksjonene mellom dem. Det er enormt mye som skal med, og det er umulig å få med alt.
Så kan vi stole på dem?
Svaret avhenger av hva vi spør om.
Modellene er gode på de store linjene. De forutsier at mer karbondioksid gir høyere temperaturer. De forutsier at Arktis vil varmes raskere enn resten av verden. De forutsier at nedbørsmønstre vil endre seg. Alt dette observerer vi i virkeligheten.
Vi kan også teste modellene mot fortiden. Hvis vi mater en modell med data om vulkanutbrudd, solaktivitet og karbondioksidnivåer fra de siste hundre årene, kan den reprodusere temperaturutviklingen ganske godt. Det betyr ikke at modellene er perfekte, men det viser at de fanger opp de viktigste mekanismene.
Modellene er svakere på detaljer. De sliter med å forutsi nøyaktig hvor mye det vil regne i Bergen om femti år, eller hvor ofte det vil bli hetebølger i Oslo. Usikkerheten øker jo mer spesifikke vi blir.
Men her er det viktige: usikkerheten i modellene går begge veier. De kan overvurdere endringene, men de kan også undervurdere dem. Faktisk har modellene historisk sett undervurdert noen ting – som hvor raskt isen i Arktis smelter.
Klimamodeller er verktøy, ikke spåkuler. De gir oss et bilde av hvordan systemet fungerer og hva slags endringer vi kan forvente. De gir ikke eksakte svar på fremtiden. Men de er det beste verktøyet vi har for å forstå et ekstremt komplekst system.
«Hva med vanndamp?»
Vanndamp er faktisk den viktigste drivhusgassen i atmosfæren. Den holder på mer varme enn karbondioksid. Så hvorfor snakker vi alltid om karbondioksid?
Svaret ligger i hva som styrer hva.
Vanndamp i atmosfæren kontrolleres av temperaturen. Varm luft kan holde mer fuktighet enn kald luft. Når temperaturen stiger, fordamper mer vann fra hav og land, og mengden vanndamp i atmosfæren øker. Når temperaturen synker, kondenserer vanndampen og faller ned som regn eller snø.
Dette betyr at vanndamp er en tilbakekoblingsmekanisme, ikke en driver. Den forsterker endringer som startes av noe annet, men den starter ikke endringene selv.
Hvis vi øker mengden karbondioksid i atmosfæren, stiger temperaturen litt. Den høyere temperaturen fører til mer vanndamp i luften. Mer vanndamp holder på mer varme, som øker temperaturen ytterligere. Dette er en forsterkende tilbakekobling.
Karbondioksid, derimot, kontrolleres ikke av temperaturen på samme måte. Mengden karbondioksid i atmosfæren avhenger av hvor mye som slippes ut og hvor mye som tas opp av hav, planter og jord. Når vi brenner fossilt brensel, øker vi mengden direkte.
Vanndamp er altså viktig – svært viktig – men den er en følge av temperaturendringer, ikke en årsak. Den forsterker effekten av karbondioksid, men den setter ikke prosessen i gang.
«Hvordan kan vi vite hva som skjedde før?»
God vitenskap handler om bevis, og det er rimelig å spørre: hvordan kan vi vite hva temperaturen var for tusen eller hundre tusen år siden?
Svaret er at vi ikke kan måle det direkte – men vi har mange indirekte metoder som gir oss et ganske godt bilde.
Iskjerner er en av de beste kildene. Når snø faller på isbreer, blir den gradvis komprimert til is. I isen fanges små luftbobler som inneholder atmosfæren fra den tiden snøen falt. Ved å bore dypt ned i isbreer på Grønland og Antarktis har vi hentet opp is som er hundretusenvis av år gammel. Vi kan analysere luftboblene direkte og måle hvor mye karbondioksid og andre gasser de inneholder.
Temperaturen kan vi anslå fra isotopforholdet i selve isen. Vannmolekyler med tunge oksygenisotoper fordamper vanskeligere og kondenserer lettere enn de med lette isotoper. Forholdet mellom dem i isen forteller oss hvor kaldt det var da snøen falt.
Havbunnssedimenter gir oss en enda lengre historie. Skall fra små marine organismer synker til bunnen når de dør. Isotopforholdet i skallene forteller oss om temperaturen i havet og hvor mye is som fantes på land. Ved å bore i havbunnen har vi hentet opp kjerneprøver som dekker millioner av år.
Fossiler og pollen forteller oss hvilke planter og dyr som levde på ulike steder til ulike tider. Hvis vi finner fossiler av varmekjære planter langt nord, vet vi at det var varmere der.
Åringer i trær gir oss en detaljert historie for de siste tusenvis av årene. Brede ringer betyr gode vekstforhold, smale ringer betyr vanskelige forhold. Ved å kombinere åringer fra mange trær – også døde trær og tømmer fra gamle bygninger – har vi bygget opp sammenhengende rekker som strekker seg tusenvis av år tilbake.
Ingen av disse metodene er perfekte alene. Men når de peker i samme retning – når iskjerner, havbunnssedimenter, fossiler og åringer alle forteller den samme historien – øker tilliten til at vi har forstått noe riktig.
«Er forskerne egentlig enige?»
Vitenskapelig konsensus er et vanskelig begrep. Vitenskap handler ikke om avstemning, og det er alltid uenighet om detaljer. Så hva mener vi når vi snakker om konsensus?
Det betyr at det store flertallet av forskere som arbeider med disse spørsmålene, er enige om visse grunnleggende ting:
- Jorden har blitt varmere det siste hundreåret.
- Hovedårsaken til oppvarmingen er menneskeskapte utslipp av karbondioksid og andre klimagasser.
- Fortsatte utslipp vil føre til ytterligere oppvarming.
Disse konklusjonene er ikke kontroversielle blant klimaforskere. De er grunnlaget som resten av diskusjonen bygger på.
Det som er mer usikkert, og der det er mer debatt, er detaljene. Hvor raskt vil temperaturen stige? Hvor mye vil havnivået øke? Hvilke regioner vil rammes hardest? Her finnes det et spekter av meninger og anslag.
Det er også debatt om de beste tiltakene – hva vi bør gjøre, hvor raskt, og hvem som bør betale. Men dette er politiske og økonomiske spørsmål, ikke vitenskapelige. Vitenskapen forteller oss hva som skjer og hvorfor. Hva vi gjør med den informasjonen, er et annet spørsmål.
«Hva om du tar feil?»
Dette er kanskje det viktigste spørsmålet av alle. Hva om hovedstrømmen av klimavitenskap tar feil? Hva om oppvarmingen stopper? Hva om det viser seg at vi har misforstått noe grunnleggende?
Først: vitenskap handler om å være åpen for å ta feil. Det er slik kunnskap utvikler seg. Hvis nye data eller bedre teorier viser at vi har misforstått noe, må vi justere forståelsen.
Men vi bør være ærlige om hva det ville kreve. For at hovedkonklusjonene skulle være feil, måtte ganske mye av grunnleggende fysikk og kjemi også være feil. Drivhuseffekten – at visse gasser holder på varme – er ikke en hypotese. Det er målbar fysikk som vi kan demonstrere i laboratoriet. At karbondioksidnivået har økt, er ikke en modell – det er direkte målinger.
Det betyr ikke at alt er sikkert. Det er usikkerhet om hvor fort endringene vil skje, hvor store de vil bli, og nøyaktig hvordan de vil utspille seg på ulike steder. Denne usikkerheten er reell, og den bør tas på alvor.
Men usikkerhet går begge veier. Det kan bli mindre ille enn forventet. Det kan også bli verre. Å satse på at hovedstrømmen tar feil, er i seg selv en risiko – og en risiko vi kanskje ikke har råd til å ta.
Lov til å lure
Vi har gått gjennom mange spørsmål i dette kapittelet. Noen av dem har klare svar. Andre har mer nyanserte svar. Noen peker på usikkerhet vi må leve med.
Det viktigste er kanskje dette: det er lov å lure. Det er lov å stille spørsmål. Det er lov å være skeptisk og be om forklaringer.
Skepsis er ikke det motsatte av vitenskap. Det er en del av vitenskap. De beste spørsmålene kommer ofte fra folk som ikke tar ting for gitt.
Problemet oppstår når spørsmål blir våpen i stedet for verktøy. Når «Har ikke klimaet alltid endret seg?» ikke er et spørsmål, men et argument. Når svaret ikke interesserer, bare konklusjonen.
De fleste som stiller disse spørsmålene, vil faktisk forstå. De vil ha forklaringer som gir mening. De vil ikke bli fortalt hva de skal mene – de vil ha informasjon de kan tenke selv med.
Denne boken har forsøkt å gi nettopp det. Ikke konklusjoner du må akseptere, men forklaringer du kan vurdere. Ikke slagord, men mekanismer.
Og hvis du fortsatt har spørsmål etterpå – hvis noe fortsatt ikke går opp, eller noe fortsatt virker uklart – så er det bra. Det betyr at du tenker. Det betyr at du er engasjert.
Det er slik kunnskap vokser.
Å stille spørsmål er ikke å stå utenfor kunnskap – det er ofte inngangen til den.