Mennesket i landskapet
Vi lever ikke ved siden av naturen, men inni den.
Vi har tilbrakt mesteparten av denne boken med å se på klimaet som et system – hvordan det fungerer, hva som driver det, hvordan det har endret seg. Nå er det på tide å snu blikket. Ikke mot klimaet, men mot oss selv.
For mennesker er ikke tilskuere til klimaet. Vi lever i det. Vi har bygget samfunn tilpasset bestemte forhold. Vi har organisert oss rundt forutsetninger om hvordan verden fungerer. Og disse forutsetningene er ikke evige.
Bygget for et bestemt klima
Se ut av vinduet. Uansett hvor du bor, ser du et landskap som er formet av klimaet – og et samfunn som er tilpasset det landskapet.
Huset du bor i er designet for lokale forhold. I Norge har vi bratte tak for å håndtere snø. Vi har tykke vegger for å holde på varmen. Vi har dreneringssystemer for å håndtere regn og smeltevann. Alt dette er tilpasninger til klimaet vi har levd med.
Veiene du kjører på er bygget for bestemte forhold. De tåler frost og tele. De er dimensjonert for den nedbøren vi forventer. Broer er konstruert for de vannmengdene som normalt renner i elvene.
Jordbruket i området ditt dyrker vekster som passer til lokalt klima. Bønder vet når de skal så og når de skal høste. De vet hvilke sorter som fungerer og hvilke som ikke gjør det. Denne kunnskapen er bygget opp over generasjoner.
Alt dette er tilpasning. Ikke bevisst, ofte ikke engang uttalt, men tilpasning likevel. Vi har organisert oss rundt et klima vi kjenner.
Historiske eksempler
Sammenhengen mellom klima og samfunn er ikke ny. Gjennom historien har klimaendringer påvirket sivilisasjoner på grunnleggende måter.
Det gamle Egypt var avhengig av Nilens årlige flom. Flommen brakte vann og næringsrikt slam til jordbruksområdene. Hele den egyptiske kalenderen var organisert rundt denne syklusen. Når flommen uteble – noe som skjedde flere ganger i historien – fulgte hungersnød og uro.
Mayasivilisasjonen i Mellom-Amerika opplevde en serie av langvarige tørkeperioder rundt år 800–1000 e.Kr. Mange forskere mener disse tørkene bidro til kollapsen av de store mayabyene. Det var ikke den eneste årsaken – kriger, overbefolkning og politisk uro spilte også inn – men tørken gjorde alt verre.
I Europa begynte klimaet å kjølne fra sent 1200-tall, en overgang som etter hvert utviklet seg til det vi kaller «den lille istiden». Avlinger sviktet. Hungersnød spredte seg. Befolkningen var svekket da svartedauden kom i 1347. Sammenhengen mellom klimaet og pesten er kompleks, men det er vanskelig å se bort fra at et svekket samfunn var mer sårbart.
Disse eksemplene handler ikke om at klimaet «bestemmer» historien. Mennesker er ikke passive offer for været. Men de viser at samfunn som er tilpasset ett sett med forhold, blir sårbare når forholdene endrer seg.
Energi og sivilisasjon
Det moderne samfunnet er bygget på energi. Enorme mengder energi.
Før den industrielle revolusjonen kom nesten all energi fra muskler – menneskelige og dyriske – og fra brenning av ved. Vindmøller og vannhjul bidro, men i begrenset omfang. Energien var lokal og begrenset.
Fossilt brensel endret alt. Kull, olje og gass inneholder enorme mengder lagret energi – solenergi som ble fanget av planter for millioner av år siden og konsentrert over geologisk tid. Ved å tappe disse lagrene fikk vi tilgang til mer energi enn noen sivilisasjon hadde hatt før.
Denne energien har bygget verden vi lever i. Den driver fabrikkene som lager tingene vi bruker. Den varmer husene våre. Den frakter oss og varene våre over hele kloden. Den gjør det mulig å dyrke mat i industriell skala og transportere den dit folk bor.
Det er ikke mulig å forstå det moderne samfunnet uten å forstå denne energien. Og det er ikke mulig å forstå klimaspørsmålet uten å forstå at denne energien har en bivirkning: den sender karbon som har vært lagret i millioner av år tilbake til atmosfæren.
Dette er ikke moralsk galt. Det er en konsekvens av valg som ble tatt lenge før noen forsto konsekvensene. Men det er en realitet vi må forholde oss til.
Byer ved kysten
Over halvparten av verdens befolkning bor i byer. Mange av de største byene ligger ved kysten.
Shanghai, Mumbai, Dhaka, Lagos, New York, Tokyo, Jakarta – alle ligger ved havet eller i elvedelta. Det er ikke tilfeldig. Historisk har kysten vært gunstig: tilgang til handel, fiske, transport. Elvedelta har vært fruktbare jordbruksområder.
Men disse stedene er også sårbare for havnivåstigning. Et par meters stigning – noe som er mulig over de neste århundrene hvis utviklingen fortsetter – ville true hundrevis av millioner mennesker.
I noen byer er problemet allerede merkbart. Jakarta synker, delvis fordi grunnvann pumpes opp, delvis fordi byggene er tunge. Kombinert med havnivåstigning betyr dette at deler av byen stadig oftere oversvømmes. Indonesia planlegger å flytte hovedstaden.
Miami, i Florida, er bygget på porøs kalkstein. Havet siver ikke bare over land, men opp gjennom grunnen. Ingen dike kan stoppe det. Bangkok, Ho Chi Minh-byen, Alexandria – alle står overfor lignende utfordringer.
Dette handler ikke om at disse byene nødvendigvis vil forsvinne. Det handler om at de vil måtte tilpasse seg – og at tilpasning koster. Diker må bygges. Pumper må installeres. Infrastruktur må flyttes eller oppgraderes. Jo raskere endringene kommer, jo dyrere og vanskeligere blir det.
Jordbruk i endring
Jordbruk er kanskje den menneskelige aktiviteten som er mest direkte knyttet til klimaet. Bønder er avhengige av at regnet kommer når det skal, at temperaturen holder seg innenfor visse grenser, at vekstsesongen er lang nok.
Hver region har sine vekster, sine sorter, sin rytme. Dette er kunnskap som er bygget opp over lang tid – generasjoners erfaring med hva som fungerer og hva som ikke gjør det.
Når klimaet endrer seg, endres også forutsetningene for jordbruk. Noen steder blir det bedre – lengre vekstsesong, mulighet for nye vekster. Andre steder blir det verre – mer tørke, mer flom, mer uforutsigbart vær.
I Norge ser vi allerede endringer. Vekstsesongen har blitt lengre. Noen bønder eksperimenterer med vekster som tidligere var for krevende. Samtidig kommer mer nedbør i intense byger, noe som kan være vanskelig å håndtere.
Globalt er bildet mer sammensatt. Noen av verdens viktigste jordbruksområder – som store deler av India, Pakistan og Afrika – er blant de mest sårbare for klimaendringer. Hetebølger, tørke og uregelmessig monsun kan true matsikkerheten for hundrevis av millioner mennesker.
Dette betyr ikke at verden vil gå tom for mat. Jordbruk er tilpasningsdyktig. Nye sorter kan utvikles. Vanningsmetoder kan forbedres. Produksjonen kan flyttes til nye områder. Men alt dette tar tid og krever ressurser. Jo raskere endringene kommer, jo vanskeligere er det å holde følge.
Fragmenterte landskap
I tidligere kapitler så vi på hvordan arter tilpasser seg klimaendringer ved å flytte seg. Planter og dyr har alltid fulgt klimaet nordover når det ble varmere, sørover når det ble kaldere.
Men i dag er landskapet annerledes. Vi har bygget byer, veier, jordbruksland og industri. Vi har fragmentert de sammenhengende naturområdene i mindre og mindre flekker.
For ville arter er dette et problem. En motorvei kan være like uoverstigelig som en fjellkjede. Et jordbrukslandskap kan være like ugjestmildt som en ørken. Når klimaet endrer seg, har mange arter ingen steder å gå.
Dette er ikke en kritikk av sivilisasjonen. Det er bare en observasjon. Vi har formet landskapet for våre formål, og det har konsekvenser for andre arter.
Noen land forsøker å motvirke dette ved å opprette «grønne korridorer» – sammenhengende naturområder der arter kan bevege seg. Det er et forsøk på å gi naturen rom til å gjøre det den alltid har gjort: følge klimaet.
Robusthet og sårbarhet
Alle samfunn har en viss robusthet. De tåler påkjenninger. De kan håndtere uventede hendelser. Men robustheten har grenser.
Et samfunn er robust når det har reserver – mat på lager, penger i banken, infrastruktur med kapasitet til overs. Det er robust når det har mangfold – flere måter å løse problemer på, flere kilder til nødvendige ressurser. Det er robust når det har sterke institusjoner – systemer som fungerer under press.
Et samfunn er sårbart når det lever på kanten – når det ikke finnes noe å falle tilbake på. Det er sårbart når det er avhengig av én enkelt ressurs, én enkelt handelsvei, én enkelt løsning. Det er sårbart når institusjonene er svake.
Klimaendringer tester denne robustheten. De kommer med påkjenninger – mer ekstremvær, endrede forhold, nye utfordringer. Samfunn med stor robusthet kan håndtere mye. Samfunn med lav robusthet kan slite.
Det som er interessant, er at robusthet ikke nødvendigvis handler om rikdom. Det handler om organisering, om forberedelse, om evnen til å tilpasse seg. Noen fattige samfunn har vist seg overraskende robuste. Noen rike samfunn har vist seg overraskende sårbare.
Struktur, ikke skyld
Det er lett å gjøre klimaspørsmålet til et spørsmål om skyld. Hvem har forårsaket problemet? Hvem bør betale? Hvem er de gode og hvem er de onde?
Men slik tenkning er sjelden produktiv. Det moderne samfunnet er et produkt av milliarder av beslutninger, tatt over generasjoner, av mennesker som handlet rasjonelt ut fra det de visste og de mulighetene de hadde. De fleste som har bidratt til utslipp av klimagasser, gjorde det uten å vite om konsekvensene.
Det er mer nyttig å tenke på dette som et strukturelt problem. Vi har bygget et samfunn som fungerer på en bestemt måte. Den måten har konsekvenser vi ikke forutså. Nå må vi håndtere de konsekvensene.
Strukturell tenkning handler om systemer, ikke personer. Det handler om hvordan ting henger sammen, ikke om hvem som har skylden. Det handler om hva vi kan gjøre fremover, ikke om hva vi burde ha gjort annerledes.
Dette er ikke det samme som å si at ansvar ikke finnes. Men ansvar fremover – ansvar for hva vi gjør nå – er mer meningsfullt enn ansvar bakover for ting som allerede er gjort.
Tilpasning og endring
Mennesker er tilpasningsdyktige. Vi har kolonisert alle klimasoner på jorden, fra arktiske ødemarker til tropiske regnskoger. Vi har overlevd istider og varmeperioder. Vi er fleksible.
Men tilpasning tar tid og krever ressurser. Et samfunn kan bygge diker mot stigende hav, men det koster penger og tar år. En region kan skifte til nye avlinger, men bønder trenger tid til å lære nye metoder. En by kan oppgradere infrastrukturen, men det skjer ikke over natten.
Jo raskere endringene kommer, jo vanskeligere er det å tilpasse seg. Jo større ressurser et samfunn har, jo lettere er tilpasningen. Jo mer forutsigbare endringene er, jo bedre kan vi planlegge.
Dette er grunnen til at tempo – hastigheten på klimaendringene – spiller så stor rolle. En verden som varmes gradvis over århundrer, gir tid til tilpasning. En verden som varmes raskt over tiår, gjør tilpasningen mye vanskeligere.
Inni naturen
Vi snakker ofte som om mennesker og natur var to adskilte ting. Naturen er «der ute» – skogene, fjellene, havet. Mennesker er noe annet.
Men dette skillet er kunstig. Vi er en del av naturen. Vi puster den samme luften, drikker det samme vannet, lever av de samme økosystemene. Klimaet som former skogene og havene, former også oss.
Det moderne samfunnet har gitt oss en illusjon av uavhengighet. Vi kjøper mat i butikken, ikke fra åkeren. Vi bor i isolerte hus der vi kontrollerer temperaturen. Vi lever i byer der naturen virker fjern.
Men illusjonen er skjør. Maten i butikken kommer fra jordbruk som avhenger av klimaet. Husene vi bor i trenger energi. Byene vi lever i er avhengige av infrastruktur som må vedlikeholdes. Alt henger sammen.
Å forstå mennesket i landskapet betyr å forstå denne sammenhengen. Vi lever ikke ved siden av naturen. Vi lever inni den. Det har vi alltid gjort.
Fremover
Dette kapittelet har ikke handlet om hva vi bør gjøre. Det har handlet om hvordan vi henger sammen med klimaet – hvordan samfunn er bygget for bestemte forhold, og hvordan de påvirkes når forholdene endrer seg.
Det er ikke dommedag. Det er ikke undergangsprofetier. Det er bare en beskrivelse av virkeligheten.
Mennesker har alltid tilpasset seg. Vi har alltid funnet løsninger på problemer. Vi vil fortsette å gjøre det.
Men tilpasning er enklere når vi forstår hva vi tilpasser oss til. Og det er lettere å ta gode valg når vi ser sammenhengene – ikke bare mellom klimaet og naturen, men mellom klimaet og oss selv.
Vi lever i et landskap som er i endring. Spørsmålet er ikke om vi vil tilpasse oss. Det er hvordan.
Samfunn formes ikke bare av naturen rundt oss, men av hvordan vi har valgt å leve i den.