Kapittel 2: Når Gud gir ledere – og setter grenser

DEL I: NÅR FOLKET ROPER ETTER EN LEDER

Gud er ikke mot ledere.

Det er viktig å si tydelig, fordi det forrige kapittelet lett kan misforstås. Når vi leser om Israels krav om en konge og Guds advarsler, kan vi fristes til å tro at all politisk makt er suspekt – at det åndelige valget alltid er å trekke seg tilbake.

Men Bibelen sier noe annet.

Gud gir ledere. Han innsetter konger. Han bruker herskere til å forme historien. Og Han har tydelige forventninger til hvordan makt skal forvaltes.

Det finnes en salme som viser dette tydeligere enn nesten noen annen tekst i Skriften. Den heter Salme 72, og den er en bønn – en bønn for kongen.

En bønn for den som leder

Salme 72 tilskrives Salomo, og den åpner med disse ordene:

Gud, gi kongen dine dommer og kongesønnen din rettferd!

— Salme 72,1

Legg merke til hva som skjer her. Bønnen ber ikke bare om at kongen skal lykkes, eller at hans fiender skal falle. Den ber om noe dypere: at kongen skal få Guds dommer. At han skal regjere med Guds rettferd.

Dette er ikke en bønn om makt. Det er en bønn om karakter.

Og det som følger, er Bibelens kanskje tydeligste beskrivelse av hva en leder skal være.

Rettferdighet for de svake

Han skal dømme ditt folk med rettferd og dine hjelpeløse med rett. Fjellene skal bære fred for folket og haugene rettferd. Han skal hjelpe de hjelpeløse i folket til deres rett, frelse de fattige og knuse undertrykkeren.

— Salme 72,2–4

Her ser vi hva Gud måler lederskap etter.

Ikke militær suksess først og fremst. Ikke økonomisk vekst. Ikke popularitet eller evne til å samle folkemasser. Men dette: Hvordan behandler lederen de svakeste?

Salmen nevner «de hjelpeløse» og «de fattige» flere ganger. Det er som om Gud vil forsikre seg om at vi forstår: En leders storhet måles nedenfra, ikke ovenfra.

Ordspråkene sier det slik:

Når de rettferdige har fremgang, gleder folket seg, men når den ugudelige rår, sukker folket.

— Ordspråkene 29,2

Det finnes en direkte sammenheng mellom lederens karakter og folkets ve og vel. Når lederen er rettferdig, blomstrer samfunnet. Når lederen er urettferdig, lider de som ikke kan beskytte seg selv.

En annen slags styrke

Salme 72 fortsetter med å beskrive kongens makt – men det er en makt som ser annerledes ut enn vi kanskje forventer:

Han skal leve så lenge solen skinner og månen lyser, fra slekt til slekt. Han skal være som regn over nyklipte enger, som regnskyll som væter jorden.

— Salme 72,5–6

Kongen sammenlignes med regn.

Ikke med lyn. Ikke med storm. Men med det stille, livgivende regnet som får gresset til å vokse og jorden til å bære frukt.

Dette er et radikalt bilde. I en verden der ledere ofte måles etter evnen til å slå ned fiender og dominere rivaler, tegner Bibelen et bilde av ledelse som næring. Kongen skal ikke først og fremst være fryktinngytende. Han skal være livgivende.

Profeten Jesaja bruker et lignende bilde:

Se, en konge skal regjere med rettferd, og fyrstene skal styre med rett. Hver av dem skal være som et ly mot vinden, et vern mot regnskyll, som bekker i ørkenen, som skyggen av et mektig fjell i et utørket land.

— Jesaja 32,1–2

Lederen som ly. Lederen som vern. Lederen som skygge i heten.

Dette er ikke svakhet. Det er en annen slags styrke – en styrke som brukes til å beskytte, ikke til å ta.

Makt som forvalterskap

Noe av det mest slående med Salme 72 er det den ikke sier.

Den sier ikke: «Kongen skal samle rikdom.» Den sier ikke: «Kongen skal bygge sitt eget navn.» Den sier ikke: «Kongen skal sikre sin egen posisjon.»

I stedet handler alt om folket. Om de fattige. Om de undertrykte. Om rettferd og fred.

Han skal fri den fattige som roper, den hjelpeløse som ingen hjelper har. Han skal spare den svake og fattige og berge livet til de fattige. Han skal løse dem fra undertrykkelse og vold, deres blod er dyrebart i hans øyne.

— Salme 72,12–14

«Deres blod er dyrebart i hans øyne.»

Dette er målestokken. Ikke om lederen oppnår sine mål, men om lederen ser verdien i de minste. Ikke om lederen er sterk nok til å vinne, men om lederen er god nok til å beskytte.

Makt i bibelsk forstand er aldri eierskap. Det er forvalterskap. Lederen eier ikke folket – han er satt til å tjene dem på Guds vegne.

Guds ordning – og dens grenser

Paulus skriver i Romerbrevet om statens rolle:

Hver og en skal være lydig mot de myndighetene han har over seg. For det finnes ingen myndighet som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud.

— Romerne 13,1

Dette er en tekst som ofte brukes til å begrunne lydighet mot statsmakten. Og den har en viktig sannhet: Gud har gitt rom for politisk orden. Staten er ikke i seg selv ond. Myndighet kan være en Guds gave.

Men Paulus fortsetter:

For styresmaktene er ikke til skrekk for den gode gjerning, men for den onde. Vil du slippe å frykte myndighetene? Gjør da det gode, så skal du få ros av dem. For de er Guds tjenere, til beste for deg.

— Romerne 13,3–4

Legg merke til ordene: «Guds tjenere, til beste for deg.»

Makten er ikke gitt for lederens egen skyld. Den er gitt for folkets skyld. Når en leder bruker makten til sitt eget beste i stedet for folkets, har han forlatt sitt mandat.

Romerne 13 gir ikke ledere blankosjekk. Den beskriver hva makt skal være – og implisitt hva den ikke skal være.

Hva Gud krever

Profeten Mika oppsummerer Guds forventninger med ord som gjelder alle – også de som leder:

Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud.

— Mika 6,8

Tre ting: Rett. Trofast kjærlighet. Ydmykhet.

Disse ordene står i kontrast til så mye av det vi ser i maktens verden. Der ser vi ofte: Egeninteresse. Strategisk velvilje. Selvhevdelse.

Men Gud måler annerledes. Han spør ikke først: «Hva har du oppnådd?» Han spør: «Hvordan har du vandret?»

Idealet og virkeligheten

Salme 72 er et ideal. Og som alle idealer står det i spenning til virkeligheten.

Ingen konge i Israels historie levde fullt opp til denne salmen. David falt. Salomo falt. De fleste av kongene etter dem falt enda hardere.

Men idealet ble ikke trukket tilbake. Det sto der som en målestokk – en påminnelse om hva ledelse kunne være, og hva det burde være.

Og i den kristne tradisjonen peker salmen fremover. Kirkefedrene leste den som en profeti om Messias – den kongen som virkelig ville regjere med rettferd, som virkelig ville fri de fattige, som virkelig ville la de hjelpeløses blod være dyrebart i sine øyne.

Må hans navn bestå til evig tid og vokse så lenge solen skinner! Alle folk skal velsigne seg ved ham, og alle folkeslag skal prise ham salig.

— Salme 72,17

Bare én leder har noensinne oppfylt disse ordene fullt ut. Og Han kom ikke for å bli tjent, men for å tjene.

Spørsmålet til oss

Salme 72 stiller ikke bare spørsmål til ledere. Den stiller spørsmål til oss som følger dem.

Hva ser vi etter i en leder? Styrke som dominerer, eller styrke som beskytter?
Hvordan måler vi suksess? Etter hva lederen oppnår for seg selv, eller etter hvordan de svakeste har det?
Lar vi oss imponere av makt som tar, eller av makt som gir?
Og når ledere svikter idealet – hva gjør vi da?

Det siste spørsmålet er kanskje det vanskeligste.

For Bibelen viser oss at Gud gir ledere – men den viser også at ledere svikter. Igjen og igjen. Nesten uten unntak.

Hva gjør vi med det?

Verken kynisme eller naivitet

Det finnes to fristelser når vi innser at ledere svikter.

Den ene er kynisme. «Alle ledere er like. Det nytter ikke. Vi kan ikke forvente noe av noen.»

Den andre er naivitet. «Min leder er annerledes. Han vil ikke svikte. Jeg trenger ikke vurdere ham kritisk.»

Bibelen kaller oss til et tredje sted: realistisk håp.

Vi kan håpe – fordi Gud gir idealet. Vi kan be for ledere – fordi Salme 72 er en bønn. Vi kan ønske oss rettferdige ledere – fordi Gud selv ønsker det.

Men vi må også være realistiske. Ledere er mennesker. De vil feile. Noen vil feile katastrofalt. Og da må vi huske at vår dypeste lojalitet ikke ligger hos dem.

Avslutning

Gud gir ledere. Det er sant.

Men Han gir dem med forventninger. Han gir dem som forvaltere, ikke som eiere. Han gir dem til folkets tjeneste, ikke til egen berikelse.

Og Han gir oss et ideal å måle dem mot – ikke for å dømme dem i hjertets dyp, men for å holde dem ansvarlige for den makten de har fått.

Salme 72 slutter med en lovprisning:

Lovet være Herren Gud, Israels Gud, Han som alene gjør under! Lovet være Hans herlige navn til evig tid! Hele jorden skal fylles av Hans herlighet. Amen, amen.

— Salme 72,18–19

Midt i en bønn for kongen ender salmisten med å lovprise Gud.

Det er kanskje den viktigste påminnelsen av alle: Uansett hvem som sitter på tronen, er det Gud som alene gjør under. Uansett hvilke ledere vi får, er det Hans herlighet som skal fylle jorden.

Ledere kommer og går. Men Herren regjerer.