Kapittel 10: Når all annen lojalitet må slippe

DEL V: LEDEREN VI FØLGER

Det forrige kapittelet viste oss en konge som vasker føtter.

Dette kapittelet stiller et mer grunnleggende spørsmål: Hvem har egentlig krav på vår dypeste lojalitet?

For gjennom hele denne boken har vi sett på ledere – på deres styrke og svakhet, deres fall og gjenreisning, deres makt og deres misbruk av den. Vi har sett at Gud kan bruke ufullkomne redskaper, men at Han ikke godkjenner alt de gjør. Vi har sett at Gud gir ledere, men setter grenser for dem. Vi har sett at den rette styrken er formet av karakter, og at sann storhet måles i tjeneste.

Men nå må vi komme til kjernen.

For det kristne livet handler ikke til syvende og sist om å finne den riktige lederen å støtte, eller å navigere maktens farvann med visdom. Det handler om å erkjenne at det finnes én – og bare én – som har krav på ubetinget lojalitet. Og at alle andre lojaliteter, uansett hvor viktige de føles, må ordnes under den Ene.

Kristus over alt

Paulus skriver til menigheten i Kolossæ et av de mest opphøyde avsnittene i hele Det nye testamentet. Det er en hymne til Kristus – hvem Han er, hva Han har gjort, og hvor Han står i forhold til alt annet som finnes:

Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i Ham ble alt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herredømmer, makter og myndigheter – alt er skapt ved Ham og til Ham. Han er før alle ting, og i Ham holdes alt sammen.

— Kolosserne 1,15–17

«Troner og herredømmer, makter og myndigheter.»

Legg merke til hva Paulus inkluderer. Ikke bare engler og åndeverdenen. Men maktstrukturene i verden. Tronene. Herredømmene. Alt det som synes å styre menneskenes kår.

Alt dette er skapt ved Kristus og til Kristus. Det betyr at ingen makt, ingen autoritet, ingen leder står utenfor Hans suverenitet. De er alle skapt av Ham. De eksisterer alle for Hans formål. Og de vil alle til slutt stå ansvarlige for Ham.

Ingen uavhengig makt

Dette er radikalt.

Det betyr at det ikke finnes noen «sekulær sfære» som er unndratt Kristus. Det betyr at ingen politisk makt kan gjøre krav på absolutt lydighet. Det betyr at enhver hersker, enhver regjering, enhver bevegelse – uansett hvor mektig – egentlig bare er en tjener, enten de vet det eller ikke.

Paulus fortsetter:

Han er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, for at Han i alt skal være den fremste. For i Ham ville Gud la hele sin fylde bo, og ved Ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden og det som er i himmelen, da Han skapte fred ved Hans blod på korset.

— Kolosserne 1,18–20

«For at Han i alt skal være den fremste.»

Det er summen av alt. Kristus skal være først. Ikke nest etter noe annet. Ikke ved siden av noe annet. Men først – i alt.

Og dette er ikke bare et fromt ideal. Det er kosmisk virkelighet. Gud har bestemt at alt skal forenes under Kristus. Historien beveger seg mot det øyeblikket. Og allerede nå, selv om det ikke alltid er synlig, er Kristus Herre over alle ting.

Salmistens syn

Salme 2 gir oss et glimt av dette fra Det gamle testamentet. Salmen åpner med et bilde av verdens ledere som gjør opprør mot Gud:

Hvorfor er folkene i opprør? Hvorfor legger folkeslagene planer som er forgjeves? Jordens konger reiser seg, fyrstene slår seg sammen mot Herren og Hans salvede: «La oss sprenge deres lenker og kaste av oss deres rep!»

— Salme 2,1–3

Verdens makter vil frigjøre seg fra Gud. De opplever Hans styre som «lenker» – som en begrensning på deres frihet. De vil bestemme selv, styre selv, definere rett og galt selv.

Men Guds svar er overraskende:

Han som troner i himmelen, ler. Herren spotter dem. Så taler Han til dem i sin vrede, i sitt raseri slår Han dem med skrekk: «Det er jeg som har innsatt min konge på Sion, mitt hellige fjell.»

— Salme 2,4–6

Gud ler.

Ikke fordi Han er likegyldig. Men fordi motstanden er så fåfengt. Alle verdens konger, alle fyrstenes planer, all opprørets kraft – det rokker ikke ved den virkeligheten at Gud har innsatt sin Konge. Og den Kongen – Davids sønn, Guds Sønn – skal arve alle folkene.

Jeg vil kunngjøre Herrens vedtak. Han sa til meg: «Du er min sønn, jeg har født deg i dag. Be meg, og jeg gir deg folkene som arv, hele jorden i eie.»

— Salme 2,7–8

Kristus er arvingen. Folkene tilhører Ham. Og salmen avslutter med en formaning til verdens ledere:

Så vis forstand, dere konger! La dere advare, dere som dømmer jorden! Tjen Herren med frykt, juble med beven! Kyss Sønnen, så Han ikke blir harm og dere går til grunne på veien! For snart kan Hans vrede blusse opp. Salige er alle som søker tilflukt hos Ham.

— Salme 2,10–12

«Tjen Herren med frykt.»

Selv kongene er tjenere. Selv de som synes å styre, skal bøye seg. Og de som ikke gjør det – de som tror de kan regjere uten å anerkjenne Ham som står over dem – vil oppdage at de har bygget på sand.

Et rike som ikke er av denne verden

Da Jesus sto foran Pilatus, skjedde en merkelig samtale. Den romerske stattholder spurte om Jesus var jødenes konge. Og Jesus svarte:

«Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men mitt rike er ikke herfra.»

— Johannes 18,36

«Mitt rike er ikke av denne verden.»

Disse ordene har vært misforstått på mange måter. Noen har brukt dem til å si at Kristi rike ikke har noe med verden å gjøre – at troen er en privatsak som bør holdes borte fra det offentlige rom.

Men det er ikke hva Jesus sier.

Han sier ikke at Hans rike er irrelevant for verden. Han sier at det ikke fungerer som verdens riker. Det baserer seg ikke på vold, tvang eller politisk makt. Det fremmes ikke med sverd, selv om disiplene hadde sverd den kvelden.

Kristi rike er en annen slags rike. Det vokser gjennom vitnesbyrd, ikke tvang. Det seirer gjennom offer, ikke makt. Det vinner hjertene, ikke bare territoriene.

Og likevel er det mer virkelig, mer varig, og til slutt mer mektig enn alle jordiske riker til sammen.

Politikkens begrensning

Her må vi tenke nøye.

Bibelen avviser ikke politikk. Den anerkjenner at øvrigheten er Guds tjener, som vi så i kapittel 2. Den oppfordrer oss til å be for konger og alle som er i høy stilling. Den kaller oss til å søke byens vel der vi bor.

Men Bibelen setter politikken på sin plass.

Politikk kan ikke frelse. Ingen leder, ingen bevegelse, ingen ideologi kan gi oss det vi dypest sett trenger. Politikk kan opprettholde orden, beskytte de svake, og legge til rette for menneskelig blomstring. Men den kan ikke forvandle hjerter, tilgi synd, eller gi evig liv.

Paulus skriver til filipperne:

Men vi har vår borgerrett i himmelen, og derfra venter vi Herren Jesus Kristus som frelser.

— Filipperne 3,20

«Vår borgerrett er i himmelen.»

Det betyr ikke at vi ikke er borgere av jordiske stater. Paulus selv brukte sin romerske borgerrett når det tjente evangeliets sak. Men det betyr at vår primære identitet, vår dypeste tilhørighet, vårt endelige hjem – er et annet sted.

Vi er pilegrimer her. Vi lever i dette landet, men vi tilhører et annet. Vi deltar i dette samfunnet, men vi drømmer om et bedre.

Når lojalitet blir avgudsdyrkelse

Det finnes en grense der sunn lojalitet krysser over til noe annet.

Lojalitet til en leder blir avgudsdyrkelse når vi begynner å gjøre unntak for ham som vi ikke ville gjort for andre. Når vi forsvarer det vi vet er galt fordi det er «vår» mann som gjør det. Når vi knytter vårt håp, vår identitet, vår fremtid til ham på en måte som bare Gud fortjener.

Profeten Jeremia advarte:

Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker, som stoler på kjøtt og blod og vender sitt hjerte bort fra Herren. Han er som en busk i ødemarken og får ikke se at det kommer noe godt. Han bor på forbrente steder i ørkenen, i saltholdig land der ingen kan bo.

— Jeremia 17,5–6

«Vender sitt hjerte bort fra Herren.»

Legg merke til hva som skjer. Det er ikke bare at vi setter lit til mennesker. Det er at denne tilliten flytter hjertet. Gradvis, kanskje umerkelig, begynner vi å orientere oss mot den menneskelige lederen i stedet for mot Gud.

Og Jeremia bruker sterke ord om resultatet: «Som en busk i ødemarken.» «Forbrente steder.» «Saltholdig land.»

Det som skulle gi liv, gir død. Det som skulle gi trygghet, etterlater oss uttørket.

Kontrastbildet

Men Jeremia fortsetter med det motsatte bildet:

Velsignet er den mann som stoler på Herren, som har Herren som sin tilflukt. Han er lik et tre som er plantet ved vann og strekker røttene mot bekken. Det frykter ikke når heten kommer, alltid er bladene grønne. Det engster seg ikke i tørkeår og holder aldri opp med å bære frukt.

— Jeremia 17,7–8

«Som har Herren som sin tilflukt.»

Når vår dypeste tillit er plassert i Gud, blir vi som treet ved bekken. Vi har en kilde som ikke tørker ut når omgivelsene svikter. Vi kan tåle hete og tørke fordi røttene når ned til det som varer.

Dette er ikke passivitet. Treet bærer frukt. Det bidrar. Det gir. Men det gir fordi det er forankret på rett sted.

Riket som ikke kan rokkes

Hebreerbrevets forfatter kontrasterer Sinai – det rystende fjellet der loven ble gitt – med noe langt større:

Dere er kommet til Sion-fjellet, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til englenes myriader, til en høytidssamling, til menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen, til en dommer som er alles Gud, til åndene av de fullkomne rettferdige og til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til renselsesblodet som taler sterkere enn Abels blod.

— Hebreerne 12,22–24

Og så kommer denne formaningen:

Se til at dere ikke avviser Ham som taler! For slapp ikke de unna som avviste Ham da Han talte på jorden, hvor mye mindre skal da vi slippe unna om vi vender oss bort fra Ham som taler fra himmelen. Den gang fikk Hans røst jorden til å skjelve; nå har Han gitt dette løftet: «Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen.» Disse ordene, «enda en gang», viser at det som kan rystes, det skapte, skal forgå, slik at det som ikke kan rokkes, kan bli stående.

— Hebreerne 12,25–27

«Det som ikke kan rokkes, kan bli stående.»

Alt annet vil rystes. Riker vil falle. Ledere vil gå. Makter vil forgå. Men det finnes noe som står fast – Guds rike, Kristi herredømme, det nye Jerusalem.

Og så kommer konklusjonen:

Derfor skal vi være takknemlige fordi vi har fått et rike som ikke kan rokkes, og slik tjene Gud etter Hans vilje, i ærefrykt og hellig frykt.

— Hebreerne 12,28

Vi har fått et rike som ikke kan rokkes.

Det er fundamentet for all kristen tenkning om politikk og makt. Vi trenger ikke være desperate. Vi trenger ikke klynge oss til denne eller hin leder som om alt avhenger av ham. Vi trenger ikke kompromisse med det vi vet er rett fordi vi frykter konsekvensene.

For vi har et rike som ikke kan rokkes.

Kristus, som overgir alt til Faderen

Paulus skriver til korinterne om den endelige virkeligheten – om hvordan det hele skal ende:

Så kommer slutten, når Han overgir riket til Gud og Far, etter at Han har tilintetgjort all makt, myndighet og velde. For Han skal være konge til Han har lagt alle fiender under sine føtter. Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden. For «alt har Han lagt under Hans føtter».

— 1 Korinterbrev 15,24–26

«Tilintetgjort all makt, myndighet og velde.»

Ikke fordi makt i seg selv er ond. Men fordi all makt som har gjort seg uavhengig av Gud, all myndighet som har opphøyet seg over Ham, all velde som har undertrykt i stedet for tjent – alt dette skal til slutt bøye seg.

Og da skal Kristus selv overgi riket til Faderen:

Og når alt er underlagt Ham, skal også Sønnen selv underordne seg den som la alt under Ham, for at Gud skal være alt i alle.

— 1 Korinterbrev 15,28

«Gud skal være alt i alle.»

Det er målet. Det er dit historien går. All makt skal til slutt være Guds makt. All tilbedelse skal til slutt rettes mot Ham. Alle knær skal bøye seg, og alle tunger bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.

Hva dette betyr i praksis

Alt dette kan virke veldig høytidelig og fjernt. Men det har svært konkrete konsekvenser for hvordan vi lever.

Det betyr at vi kan holde våre politiske engasjementer med løs hånd. Vi kan delta, vi kan stemme, vi kan arbeide for det vi tror er rett – men vi trenger ikke gjøre det til vår endelige sak. Vi kan tape valg uten å tape håpet. Vi kan miste innflytelse uten å miste troen.

Det betyr at vi aldri bør forsvare det onde for maktens skyld. Ingen politisk gevinst er verdt å kompromisse med sannheten. Ingen leder er viktig nok til at vi bør forsvare løgn, forakt, eller urettferdighet for hans skyld.

Det betyr at vi må vurdere våre ledere i lys av Kristus. Ikke: «Er han på vår side?» Men: «Bærer han preg av tjenerskap? Taler han sant? Beskytter han de svake? Ydmyker han seg under Gud?»

Det betyr at vi alltid må være beredt til å si nei. Når jordisk lojalitet kolliderer med Kristi krav, finnes det bare ett svar. Apostlene sa det slik da de ble forbudt å forkynne:

«Man skal lyde Gud mer enn mennesker.»

— Apostlenes gjerninger 5,29

Håpet som ikke skuffer

Det finnes en frihet i dette.

Når vårt dypeste håp ikke ligger i politikk, kan vi delta i politikk uten desperasjon. Når vår identitet ikke er knyttet til en bestemt leder, kan vi vurdere ham nøkternt. Når vi vet at det finnes et rike som ikke kan rokkes, kan vi tåle at andre riker rystes.

Paulus skriver:

Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som er gitt oss.

— Romerne 5,5

«Håpet gjør ikke til skamme.»

Det er løftet. Ikke et håp knyttet til denne eller hin leder. Ikke et håp som avhenger av utfallet av neste valg. Men et håp forankret i Guds kjærlighet, utøst i våre hjerter, som ikke kan tas fra oss uansett hva som skjer i verden.

Profeten Jesaja beskriver det slik:

De unge blir trette og slitne, de unges kraft tar slutt. Men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette.

— Jesaja 40,30–31

«De som venter på Herren.»

Det er hemmeligheten. Ikke å vente på den rette lederen. Ikke å vente på den rette politiske utviklingen. Men å vente på Herren – å sette vår forventning til Ham, orientere oss mot Ham, la Ham være kilden til vår kraft.

Spørsmålet om lojalitet

Gjennom hele denne boken har vi egentlig stilt ett spørsmål fra mange vinkler: Hva gjør makt med mennesker – og med oss som følger dem?

Nå må vi stille det endelige spørsmålet: Hvem har vår dypeste lojalitet?

Kjenner vi oss truffet når «vår» leder kritiseres – som om det var et angrep på oss selv?
Har vi begynt å gjøre unntak i vår moralske vurdering fordi vi ønsker at han skal lykkes?
Fyller politikken en plass i hjertet vårt som egentlig tilhører noe annet?
Og viktigst: Hvis det kom til et valg mellom lojalitet til vår foretrukne leder og lojalitet til Kristus – hva ville vi velge?

Det siste spørsmålet er kanskje det vanskeligste. For det kan føles abstrakt – når kommer det noen gang til et så klart valg?

Men valget tas ofte i det små. I hva vi forsvarer. I hva vi tier om. I hvem vi identifiserer oss med. I hva som får oss til å juble, og hva som får oss til å sørge.

Kongen over alle konger

Boken Åpenbaringen gir oss et sluttbilde.

Jesus Kristus, den oppstandne, den opphøyede, Han som kommer igjen, bærer en tittel:

På Hans kappe og ved Hans hofte står det skrevet et navn: Kongenes Konge og Herrenes Herre.

— Åpenbaringen 19,16

«Kongenes Konge.»

Over alle konger. Over alle presidenter. Over alle ledere som noensinne har levd eller skal leve. Kristus er Herren. Og det er til Ham all makt til slutt skal svare.

Paulus skriver til Timoteus om Gud:

Han som er den salige og eneste mektige, kongenes Konge og herrenes Herre, Han som alene er udødelig, og som bor i et lys ingen kan nå, Han som intet menneske har sett og ingen kan se – Ham være ære og evig makt! Amen.

— 1 Timoteus 6,15–16

«Han som alene er udødelig.»

Alle andre ledere skal dø. Alle andre riker skal falle. Alle andre makter skal forgå. Men Gud – Han som bor i et utilgjengelig lys – Han varer.

Det er der vår lojalitet hører hjemme. Det er der vårt hjerte finner hvile. Det er der, og bare der, vi kan sette vår lit uten å bli skuffet.

For i Ham ble alt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herredømmer, makter og myndigheter – alt er skapt ved Ham og til Ham. Han er før alle ting, og i Ham holdes alt sammen.

— Kolosserne 1,16–17