Avslutning
Vi har vandret en lang vei gjennom denne boken.
Vi begynte med et folk som ropte etter en konge – og en Gud som både ga og advarte. Vi så ledere som ble brukt uten å kjenne Gud, og ledere som kjente Ham og likevel falt. Vi møtte stolthet som ble ydmyket og anger som ble oppreist. Vi så makt som tok, og en Konge som ga alt.
Og vi endte med spørsmålet som alt annet hviler på: Hvem har krav på vår dypeste lojalitet?
Svaret vi har funnet, er ikke et politisk svar. Det er ikke en strategi for hvordan vi skal navigere maktens verden. Det er en bekjennelse: Kristus alene.
Fø mine lam
Etter oppstandelsen møtte Jesus disiplene ved Genesaretsjøen. Peter – han som hadde fornektet Jesus tre ganger – fikk en samtale han aldri ville glemme:
Da de hadde holdt måltid, sa Jesus til Simon Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn de andre her?» Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sa til ham: «Fø lammene mine!»
— Johannes 21,15
Tre ganger spurte Jesus. Tre ganger svarte Peter. Og tre ganger ga Jesus ham det samme oppdraget: Fø lammene. Vokt sauene. Fø sauene.
Det er et bilde på lederskap – men et ganske annet bilde enn det vi ofte ser i verden.
Her er ingen tale om makt, posisjon eller innflytelse. Ingen strategier for å samle tilhengere eller sikre egen fremgang. Bare dette enkle: Elsker du meg? Fø mine lam.
Lederskapets kilde er kjærlighet til Kristus. Lederskapets uttrykk er omsorg for dem Han elsker.
Veien videre
Hva betyr dette for oss – vi som lever i en tid der ledere vekker sterke følelser, der politikk splitter fellesskap, der det føles som om alt står på spill?
Kanskje dette:
Vi kan engasjere oss uten å miste oss selv. Politikk er viktig, men den er ikke alt. Vi kan delta, stemme, tale – uten å la det definere hvem vi er. Vår identitet er forankret et annet sted.
Vi kan vurdere ledere uten å forgude dem. Ingen leder fortjener ubetinget lojalitet. Alle ledere skal holdes ansvarlige – først og fremst for hvordan de behandler de svakeste, og for om deres ord og liv bærer preg av sannhet.
Vi kan holde fast på håpet når alt rystes. For vi har fått et rike som ikke kan rokkes. Presidenter kommer og går. Regjeringer faller. Men Kristus er Herre – i går, i dag og til evig tid.
Vi kan begynne med oss selv. Før vi peker på lederes feil, kan vi spørre: Hva slags ledere er vi – i våre familier, våre fellesskap, våre arbeidsplasser? Vasker vi føtter, eller venter vi på å bli tjent?
En bønn for veien
Hebreerbrevets forfatter avslutter sitt brev med en velsignelse som kan være vår:
Fredens Gud, Han som i kraft av en evig pakts blod førte den store hyrden for sauene, vår Herre Jesus, opp fra de døde, må Han utruste dere med alt godt, så dere kan gjøre Hans vilje. Må Han virke i oss det som er godt i Hans øyne, ved Jesus Kristus. Ham være æren i all evighet! Amen.
— Hebreerne 13,20–21
«Den store hyrden for sauene.»
Det er det endelige bildet av lederskap. Ikke farao med sin pisk. Ikke keiseren med sine legioner. Men hyrden – Han som kjenner sauene ved navn, som går foran dem, som legger ned livet for dem.
Han er lederen vi følger. Han er kongen vi tilhører. Han er den som fortjener all vår lojalitet – ikke fordi Han krever den, men fordi Han har vunnet den. Ved å tjene. Ved å gi. Ved å elske til det siste.
Må vi som har lest denne boken, bli mennesker som holder fast på sannhet i en tid som ofte vraker den. Må vi være de som ser de svakeste, taler for de stemmeløse, og nekter å la makt forblinde oss.
Må vi elske våre fiender og be for dem som forfølger oss. Må vi holde våre ledere ansvarlige – med fasthet, men uten hat.
Og fremfor alt: Må vi aldri glemme at det finnes bare én som fortjener hjertets trone. Bare én som aldri svikter. Bare én som kan bære vekten av vårt håp.
Kongenes Konge. Herrenes Herre. Den store hyrden for sauene.
Ham tilhører æren – i all evighet.
Sett ikke lit til fyrster, til menneskebarn som ikke kan frelse. Når hans ånd går ut, vender han tilbake til jorden; den dagen er hans planer til intet. Salig er den som har Jakobs Gud til hjelp, som setter sitt håp til Herren sin Gud.
— Salme 146,3–5