Forord

Jeg har skrevet denne boken fordi jeg er glad i mennesker, og fordi jeg ser at mange mennesker er redde. De er redde for jobbene sine, for barna sine, for sannheten, for hva som blir igjen av det menneskelige når en maskin kan gjøre stadig mer av det vi trodde bare vi kunne. Og samtidig ser jeg andre mennesker, like kloke og like velmenende, som er lettet og begeistret, som endelig får hjelp de aldri har hatt, som ser muligheter overalt. De sitter ofte ved samme bord, disse to, og snakker forbi hverandre. Jeg ville skrive en bok der de begge får komme til orde, og der ingen av dem blir ledd av. For jeg tror ikke noen av dem er dumme. Jeg har levd lenge nok til å ha sett dette mønsteret før. Jeg husker da folk var sikre på at fjernsynet ville gjøre oss til en sløv flokk, og da kloke mennesker skrev at internett var en forbigående mote. Jeg vet hvordan vi pleier å reagere på det nye: med begeistring og panikk om hverandre, og hvordan vi som regel finner ut av det til slutt, ikke ved å stoppe og ikke ved å storme fram, men ved den lange, tålmodige forhandlingen et samfunn fører med en ny kraft i sin midte. Den erfaringen gir en viss ro. Vi har vært her før. Og likevel. Jeg er ikke sikker på at vi har vært her før, ikke helt. For all teknologien vi har fryktet og elsket til nå, forsterket noe ved oss og forble under oss. Den gjorde oss raskere, sterkere, mer vidtrekkende, men den gjorde aldri krav på noe. Kunstig intelligens er kanskje det første vi har laget som i prinsippet kan bli klokere enn den som lagde den. Og det gjør spørsmålet «venn eller fiende» til noe annet enn da vi stilte det om bilen eller telefonen. Innsatsen er en annen. Denne boken gir deg ikke et svar. Det er et løfte, ikke en unnskyldning. Jeg kommer ikke til å fortelle deg om du bør omfavne kunstig intelligens eller frykte den, for jeg vet det ikke, og jeg stoler ikke på dem som later som de gjør. Det jeg vil, er å ta deg ved hånden og gå rolig gjennom det hele, stemme for stemme, frykt for frykt: argumentene for og argumentene mot, spørsmålene vanlige folk faktisk stiller, det maskinen alt gjør for oss og det den kan komme til å gjøre mot oss. Jeg vil holde to hender like høyt hele veien, og jeg vil be deg holde dem oppe sammen med meg, også når det klør i fingrene etter å la den ene synke. Men jeg skal være ærlig med deg om én ting til, her i begynnelsen, for du kommer til å merke det uansett. Jo lenger inn i denne boken vi kommer, jo mer mistenker jeg at striden om kunstig intelligens ikke egentlig handler om maskinen. At den, under alt det praktiske og alvorlige, til slutt handler om noe i oss. Om hvordan vi har det med tanken på at mennesket kanskje ikke lenger selvsagt sitter øverst. Jeg skal ikke si mer om det nå. Jeg ber deg bare bære spørsmålet med deg, som en liten stein i lommen, mens vi går. Vi tar det fram igjen mot slutten. La oss begynne der det er lettest å puste, før alvoret setter inn. La oss begynne med at vi har sett dette før.