Allerede overalt
I dag, før du i det hele tatt tenkte ordet «kunstig intelligens», brukte du den sannsynligvis et titalls ganger. Den sorterte vekk søppelposten, slik at du så de tre e-postene som betydde noe og ikke de tre hundre som ikke gjorde det. Da du betalte med kortet, satt det et system og vurderte på et øyeblikk om akkurat den transaksjonen så ut som svindel, et system som gjør den vurderingen over en milliard ganger i døgnet. Kartet på telefonen gjettet hvor lang tid du ville bruke, og tok høyde for kø den ikke kunne se. Da du tok et bilde, var det knapt et fotografi i gammel forstand; telefonen regnet seg fram til hvordan natten skulle se lysere ut, fant ansiktet i mengden og stilte skarpt på det. Og skrev du en melding på et språk du ikke behersker, var det en maskin som oversatte. Ingen av disse tingene ba om oppmerksomheten din. De bare virket. Og det er det første vi må ha klart for oss før vi krangler: kunstig intelligens er ikke en fremtid som banker på døren. Den har bodd i huset i årevis, og den har stort sett oppført seg pent.
Det meste av den snakker ikke
Når folk i dag sier «KI», mener de nesten alltid det samme. En chatbot man skriver til, som svarer med setninger. Et program som lager et bilde av en setning. Det er den nye, synlige skiva. Men det er en tynn skive av noe mye større. Det aller meste av den kunstige intelligensen som alt har forandret verden, snakker ikke. Den kjenner igjen mønstre. Den ser, den sorterer, den forutser, den anbefaler. Den ligger i kameraet og i kortterminalen og i strømnettet, og den har tjent oss, og tjent gode penger, i god tid før noen chatbot fantes. Det skillet er verdt å holde fast på gjennom hele boken. Mye av både frykten og begeistringen treffer bare den ene, nye skiva, mens den brede, innvevde maskinen ruller videre uansett hva vi mener om den.
Der den har vært en ren venn
Det tydeligste stedet kunstig intelligens har vært udelt til hjelp, er i medisinen. For noen år siden løste et program ved navn AlphaFold en gåte biologien hadde strevd med i et halvt århundre: hvordan en proteinkjede folder seg til den formen som avgjør hva den gjør i kroppen. Det er et av de mest grunnleggende spørsmålene i livsvitenskapen, og det hadde stått ulåst i femti år. AlphaFold bestemte formen på over to hundre millioner proteiner, nær alle vi kjenner, og ga hele samlingen gratis til forskere over hele verden. Folkene bak fikk Nobelprisen i kjemi. En av de første tingene andre brukte verktøyet til, var å komme nærmere en vaksine mot malaria. På sykehuset er den blitt et ekstra par øyne. Den leser røntgenbilder og mammografier og flagger det en sliten radiolog kan komme til å overse klokka fem på ettermiddagen. Den finner tegn på hjerneslag i en skanning i de minuttene der hvert minutt teller. For en øyesykdom som kan gjøre diabetikere blinde, finnes det nå et verktøy som stiller diagnosen selv, så flere kan fanges opp i tide. Og kanskje det minst dramatiske og mest avholdte av alt: et verktøy som bare sitter og lytter til samtalen mellom lege og pasient og skriver journalnotatet automatisk, slik at legen slipper å sitte med ryggen til deg og taste. Det gir legen tid tilbake til mennesket foran seg. Nesten ingen protesterer mot den slags. Eller tenk på den som beskriver verden for en blind. Det finnes apper nå som leser opp hva kameraet ser: hvilken knapp på komfyren som er hvilken, hva det står på melkekartongen, hvem som sitter rundt bordet. De er bygget sammen med blinde brukere, og de gir tilbake en bit selvstendighet som er vanskelig å sette pris på utenfra. Her er nytten så direkte at det nesten ikke finnes en motstemme.
Når den velter en hel metode
Noen ganger gjør den mer enn å hjelpe. Den velter en etablert måte å gjøre ting på, nesten over natten. Før AlphaFold prøvde forskere å løse proteingåten med dugnad. Vanlige folk lånte bort den ledige regnekraften i hjemme-PC-ene sine, og under pandemien vokste ett slikt nettverk seg kraftigere enn verdens fem hundre største superdatamaskiner til sammen. Så kom AlphaFold og løste problemet de hadde slitt med. Det kunne sett ut som slutten for dugnaden. Det ble det ikke. AlphaFold løser én del av gåten, den ferdige formen, mens dugnadsnettverkene kunne ta fatt på andre deler, som hvordan proteinet rører seg over tid. Den ene ga den andre et bedre utgangspunkt. Og en av pionerene bak den gamle dugnaden fant en ny vei, å designe helt nye proteiner fra bunnen av, og delte den samme Nobelprisen som folkene bak AlphaFold. Det samme skjedde med været. KI-modellene som slo de gamle, tunge fysikkmodellene, var trent på data fra nettopp de fysikkmodellene de slo, og det store europeiske varslingssenteret som lenge satte standarden, kjører nå sin egen KI-modell ved siden av den gamle, ikke i stedet for den. «Det forsvant over natten» er nesten alltid en for enkel historie. Som regel blir faget forvandlet, ikke utslettet. Det er verdt å huske, både når noen lover at kunstig intelligens feier alt vekk, og når noen sier at den ikke har levert noe som helst.
Men «ingen klager» er for enkelt
Jeg skal ikke late som om «ingen klager» er hele sannheten. Det er det ikke. Anbefalingsmaskinene som holder oss klistret til skjermen, har gode grunner til å bli kritisert. Medisinsk KI kan arve skjevhetene i dataene den er trent på. Og noe av den letteste, mest behagelige hjelpen er nettopp den vi senere skal spørre om gjør oss litt dummere. Bruken er ikke hevet over kritikk. Poenget er at det finnes en stor, stille kategori av kunstig intelligens som nesten alle godtar, og at den ofte er mest godtatt akkurat når den hjelper mennesket i stedet for å erstatte det. Det ekstra paret øyne ved siden av legen. Verktøyet som gir legen tid tilbake. Stemmen som beskriver rommet for den som ikke ser. Det er et tidlig hint om hvor grensen mellom venn og fiende kanskje kommer til å gå i praksis. Ikke ved hva maskinen kan, men ved om den står ved siden av oss eller i stedet for oss. Vi begynner altså ikke på bar bakke. Når striden snart setter inn for alvor, om jobber, om sannhet, om kontroll, hviler den oppå en bred sokkel av kunstig intelligens som alt er her, og som for det meste gjør hverdagen litt bedre uten å be om noe. Det gjør ikke frykten feil. Det betyr bare at vi må holde to ting i hodet samtidig, slik vi har måttet hele veien: den samme teknologien som finner et svulstanlegg før legen ser det, er den vi om noen kapitler skal spørre om kan bli klokere enn oss. To ting på én gang, hele veien.
I dag, før du i det hele tatt tenkte ordet «kunstig intelligens», brukte du den sannsynligvis et titalls ganger.
Den sorterte vekk søppelposten, slik at du så de tre e-postene som betydde noe og ikke de tre hundre som ikke gjorde det. Da du betalte med kortet, satt det et system og vurderte på et øyeblikk om akkurat den transaksjonen så ut som svindel, et system som gjør den vurderingen over en milliard ganger i døgnet. Kartet på telefonen gjettet hvor lang tid du ville bruke, og tok høyde for kø den ikke kunne se. Da du tok et bilde, var det knapt et fotografi i gammel forstand; telefonen regnet seg fram til hvordan natten skulle se lysere ut, fant ansiktet i mengden og stilte skarpt på det. Og skrev du en melding på et språk du ikke behersker, var det en maskin som oversatte.
Ingen av disse tingene ba om oppmerksomheten din. De bare virket. Og det er det første vi må ha klart for oss før vi krangler: kunstig intelligens er ikke en fremtid som banker på døren. Den har bodd i huset i årevis, og den har stort sett oppført seg pent.
Det meste av den snakker ikke
Når folk i dag sier «KI», mener de nesten alltid det samme. En chatbot man skriver til, som svarer med setninger. Et program som lager et bilde av en setning. Det er den nye, synlige skiva. Men det er en tynn skive av noe mye større. Det aller meste av den kunstige intelligensen som alt har forandret verden, snakker ikke. Den kjenner igjen mønstre. Den ser, den sorterer, den forutser, den anbefaler. Den ligger i kameraet og i kortterminalen og i strømnettet, og den har tjent oss, og tjent gode penger, i god tid før noen chatbot fantes.
Det skillet er verdt å holde fast på gjennom hele boken. Mye av både frykten og begeistringen treffer bare den ene, nye skiva, mens den brede, innvevde maskinen ruller videre uansett hva vi mener om den.
Der den har vært en ren venn
Det tydeligste stedet kunstig intelligens har vært udelt til hjelp, er i medisinen.
For noen år siden løste et program ved navn AlphaFold en gåte biologien hadde strevd med i et halvt århundre: hvordan en proteinkjede folder seg til den formen som avgjør hva den gjør i kroppen. Det er et av de mest grunnleggende spørsmålene i livsvitenskapen, og det hadde stått ulåst i femti år. AlphaFold bestemte formen på over to hundre millioner proteiner, nær alle vi kjenner, og ga hele samlingen gratis til forskere over hele verden. Folkene bak fikk Nobelprisen i kjemi. En av de første tingene andre brukte verktøyet til, var å komme nærmere en vaksine mot malaria.
På sykehuset er den blitt et ekstra par øyne. Den leser røntgenbilder og mammografier og flagger det en sliten radiolog kan komme til å overse klokka fem på ettermiddagen. Den finner tegn på hjerneslag i en skanning i de minuttene der hvert minutt teller. For en øyesykdom som kan gjøre diabetikere blinde, finnes det nå et verktøy som stiller diagnosen selv, så flere kan fanges opp i tide. Og kanskje det minst dramatiske og mest avholdte av alt: et verktøy som bare sitter og lytter til samtalen mellom lege og pasient og skriver journalnotatet automatisk, slik at legen slipper å sitte med ryggen til deg og taste. Det gir legen tid tilbake til mennesket foran seg. Nesten ingen protesterer mot den slags.
Eller tenk på den som beskriver verden for en blind. Det finnes apper nå som leser opp hva kameraet ser: hvilken knapp på komfyren som er hvilken, hva det står på melkekartongen, hvem som sitter rundt bordet. De er bygget sammen med blinde brukere, og de gir tilbake en bit selvstendighet som er vanskelig å sette pris på utenfra. Her er nytten så direkte at det nesten ikke finnes en motstemme.
Når den velter en hel metode
Noen ganger gjør den mer enn å hjelpe. Den velter en etablert måte å gjøre ting på, nesten over natten.
Før AlphaFold prøvde forskere å løse proteingåten med dugnad. Vanlige folk lånte bort den ledige regnekraften i hjemme-PC-ene sine, og under pandemien vokste ett slikt nettverk seg kraftigere enn verdens fem hundre største superdatamaskiner til sammen. Så kom AlphaFold og løste problemet de hadde slitt med. Det kunne sett ut som slutten for dugnaden. Det ble det ikke. AlphaFold løser én del av gåten, den ferdige formen, mens dugnadsnettverkene kunne ta fatt på andre deler, som hvordan proteinet rører seg over tid. Den ene ga den andre et bedre utgangspunkt. Og en av pionerene bak den gamle dugnaden fant en ny vei, å designe helt nye proteiner fra bunnen av, og delte den samme Nobelprisen som folkene bak AlphaFold.
Det samme skjedde med været. KI-modellene som slo de gamle, tunge fysikkmodellene, var trent på data fra nettopp de fysikkmodellene de slo, og det store europeiske varslingssenteret som lenge satte standarden, kjører nå sin egen KI-modell ved siden av den gamle, ikke i stedet for den. «Det forsvant over natten» er nesten alltid en for enkel historie. Som regel blir faget forvandlet, ikke utslettet. Det er verdt å huske, både når noen lover at kunstig intelligens feier alt vekk, og når noen sier at den ikke har levert noe som helst.
Men «ingen klager» er for enkelt
Jeg skal ikke late som om «ingen klager» er hele sannheten. Det er det ikke. Anbefalingsmaskinene som holder oss klistret til skjermen, har gode grunner til å bli kritisert. Medisinsk KI kan arve skjevhetene i dataene den er trent på. Og noe av den letteste, mest behagelige hjelpen er nettopp den vi senere skal spørre om gjør oss litt dummere. Bruken er ikke hevet over kritikk.
Poenget er at det finnes en stor, stille kategori av kunstig intelligens som nesten alle godtar, og at den ofte er mest godtatt akkurat når den hjelper mennesket i stedet for å erstatte det. Det ekstra paret øyne ved siden av legen. Verktøyet som gir legen tid tilbake. Stemmen som beskriver rommet for den som ikke ser. Det er et tidlig hint om hvor grensen mellom venn og fiende kanskje kommer til å gå i praksis. Ikke ved hva maskinen kan, men ved om den står ved siden av oss eller i stedet for oss.
Vi begynner altså ikke på bar bakke. Når striden snart setter inn for alvor, om jobber, om sannhet, om kontroll, hviler den oppå en bred sokkel av kunstig intelligens som alt er her, og som for det meste gjør hverdagen litt bedre uten å be om noe. Det gjør ikke frykten feil. Det betyr bare at vi må holde to ting i hodet samtidig, slik vi har måttet hele veien: den samme teknologien som finner et svulstanlegg før legen ser det, er den vi om noen kapitler skal spørre om kan bli klokere enn oss. To ting på én gang, hele veien.