De som heier

La oss begynne med den lyse siden, og la oss ta den på fullt alvor. Det er en uvane i seriøse bøker om kunstig intelligens å haste forbi optimistene på vei til faren, som om begeistring var en form for naivitet. Det er den ikke. Noen av de klokeste menneskene i feltet er dypt håpefulle, og de har grunner vi bør lytte til skikkelig. Grunnholdningen deres er enkel. Kunstig intelligens er en allmennteknologi, på linje med elektrisiteten eller dampmaskinen. Den vil sive inn i alt, og over tid løfte produktivitet, helse, vitenskap og levestandard. Og historien, sier de, har en tydelig slagside: hver gang vi har fryktet en ny teknologi, har vi overvurdert de varige tapene og undervurdert det den til slutt ga oss.

Mer å gå rundt på

Det første argumentet er det minst spennende, og kanskje det som betyr mest: produktivitet. I store deler av den rike verden vokser arbeidsstyrken sakte eller krymper. Vi blir færre i arbeidsfør alder og flere som skal forsørges. Hvis hver av oss kan få gjort mer på samme tid, kan velstanden vokse likevel. Anslagene varierer, og de tidlige tallene skal leses med varsomhet, men retningen optimistene peker i, er at en maskin som tar unna det kjedelige grovarbeidet, frigjør mennesket til det som krever dømmekraft og nærvær. Den frigjøringen treffer ikke bare de store. En liten bedrift, en gründer uten kapital, en håndverker med papirarbeid han gruer seg til, får nå tilgang til verktøy som for få år siden var forbeholdt selskaper med egne avdelinger. Det er en utjevning, sier optimistene: de samme kreftene som før bare de mektige hadde råd til, ligger nå i lomma på hvem som helst.

En privatlærer for hvert barn

Det argumentet som rører flest, handler om skolen. Det har lenge vært kjent at barn som får én lærer for seg selv, lærer dramatisk mye bedre enn barn i en klasse på tretti. Problemet har alltid vært at vi ikke har råd til en privatlærer til hvert barn. Det kunne kunstig intelligens endre. Tanken, slik Sal Khan, en av pionerene bak læringstjenesten Khan Academy, formulerer den, er en tålmodig veileder for hvert barn på jorden. Ikke en som gir bort svaret, men en som stiller spørsmål til barnet selv finner det, som forklarer på en femte måte når de fire første ikke nådde fram, som aldri blir lei og aldri dømmer. Et barn uten råd til ekstrahjelp kunne få noe som ligner det rikmannsbarn alltid har hatt. Hvis det holder det det lover, er det noe av det mest løfterike i hele denne fortellingen.

En motor for oppdagelse

Så er det vitenskapen. Vi har alt sett hva kunstig intelligens gjorde med proteingåten. Optimistene ser det som begynnelsen, ikke unntaket. Den samme typen maskin har funnet millioner av nye materialer som kan bli morgendagens batterier og solceller, og den hjelper til med å styre det ustyrlige plasmaet i forsøkene på å temme fusjonsenergien. Dypest sett kan den utforske et mulighetsrom som er for stort for et menneskeliv, og finne mønstre ingen rekker å lete seg fram til for hånd. Demis Hassabis, en av de fremste i feltet, sier det slik: løs intelligensen, og bruk så intelligensen til å løse alt det andre. Det er her optimismen blir stor. For hvis maskinen kan akselerere selve oppdagelsen, kan den i prinsippet korte inn på problemer vi har strevd med i generasjoner. Dario Amodei, en av de mest tankefulle av lederne, har skrevet et langt essay om en verden der kraftig kunstig intelligens komprimerer femti til hundre år med medisinsk fremgang til fem eller ti: de fleste sykdommer kurert, levetiden forlenget, de fattigste løftet. Sam Altman skriver om en kommende «intelligensens tidsalder» med overflod der det før var knapphet. En tredje, investoren Marc Andreessen, har gjort optimismen til et regelrett manifest: teknologien skal ikke drepe oss, den skal redde oss. Vi skal ikke kjøpe det ukritisk. Men vi skal heller ikke avfeie det. For noen av disse menneskene mener det dypt alvorlig, og noen av dem bygger faktisk verktøyene de snakker om.

Det farlige og det kjedelige

To argumenter til, som er enklere å bli enige om. Det ene er at maskiner kan ta de jobbene som skader eller dreper mennesker: arbeidet i dype gruver, brannslukking, rydding av eksplosiver, alt det som foregår i giftig eller glohet luft. Roboten tar risikoen; den menneskelige kunnskapen blir igjen, men kroppen er ikke lenger den som står i fare. Det andre er det rene rutinearbeidet, det monotone som tærer på et menneske over tid uten å gi det noe tilbake. Hvis maskinen tar dataregistreringen og fakturahåndteringen og den tjuende like rapporten, frigjør den oss til arbeid som faktisk krever et menneske. Slik har det gått før, sier optimistene: tidligere automatisering fjernet mye av det farlige og sløvende, og skapte over tid tryggere og mer interessant arbeid.

Og prisen ved å vente

Det siste, og kanskje skarpeste, argumentet er et motspørsmål til skeptikerne. Forsiktighet har også en pris, sier optimistene, vi er bare ikke vant til å føre den opp i regnskapet. Hver dag uten bedre kreftdiagnostikk er en dag med svulster som oppdages for sent. Hver dag uten bedre legemidler er en dag med lidelse vi kunne ha lindret. Hver dag uten utjevnet utdanning er et barn som ikke fikk hjelpen det trengte. «Vent og se» høres ansvarlig ut. Men ventingen betales av noen, og det er sjelden de som sier det. Det er et ærlig poeng, og det skal følge oss videre. For når vi om noen kapitler tar skeptikerne like alvorlig, må vi huske at også det å holde igjen er et valg med ofre, ikke et nøytralt fristed. Men selv her, midt i begeistringen, lurer det noe. For Amodei, en av de mest håpefulle av dem alle, mannen som skrev om femti år med medisin på ti, er samtidig en av dem som anslår høyest risiko for at det hele kan gå fryktelig galt. Han er begeistret og redd på en gang, og det er ingen selvmotsigelse, men en edruelig måte å stå i det på. De som bremser, står ofte i nøyaktig den samme dobbeltheten.