Følg pengene, og menneskene bak forhenget

Det går en fengende setning i omløp om hele dette eventyret: egentlig er det bare brikkeselskapet som tjener penger på kunstig intelligens. Resten brenner bare kapital. Det er en god setning, og som mange gode setninger er den halvveis sann. Det er verdt å se hva den treffer og hva den bommer på, for pengene forteller noe striden ellers skjuler.

Den som selger spader

I et gullrush er det den som selger spader og hakker som tjener sikrest, uansett hvem av gullgraverne som finner gull. I dette rushet selger ett selskap spadene, brikkene som all den tunge regningen kjøres på, og det tjener svimlende summer med svimlende marginer, nesten uansett hvem av kundene som vinner til slutt. På det punktet er setningen riktig. Det er den klareste, sikreste vinneren i hele økonomien akkurat nå. Men «bare» det selskapet er feil. En hel forsyningskjede tjener i samme slengen: de som faktisk produserer brikkene, de som lager maskinene som lager brikkene, de som selger minnet og kraften og kjølingen. Spaden er et helt økosystem, ikke ett firma.

De som brenner penger, og de stille pengene

Hva så med dem som bygger selve modellene, chatbotene alle snakker om? Her treffer setningen best, men med en viktig nyanse. Omsetningen deres er ekte og vokser voldsomt. Det er overskuddet som mangler. De bruker mer enn de tjener, mye mer, fordi de investerer enormt i trening og datasentre foran inntekten, slik tidligere teknologibølger også gjorde før de begynte å tjene penger. Om det er klok investering eller en boble som skal sprekke, er nettopp det åpne spørsmålet. For her er det mest oversette poenget, og det henger sammen med noe vi alt har slått fast: kunstig intelligens er ikke det samme som en chatbot. De virkelige KI-pengene i dag kommer ikke fra chatbotene i det hele tatt. De kommer fra etablerte giganter som bruker kunstig intelligens i kjernen av virksomheten sin: annonsemaskinene som avgjør hva du får se, anbefalingene som holder deg på skjermen, svindelvernet som beskytter kortet ditt. Dette er kunstig intelligens som tjener enorme, reelle penger, og nesten ingenting av det er den generative typen folk krangler om. Den smale, innvevde maskinen har vært lønnsom i årevis. Den brenner ikke penger. Den er motoren i forbruksinternettet. Så «bare brikkeselskapet tjener» overser at gigantene tjener voldsomt på å bruke kunstig intelligens, bare ikke på den biten som er ny og synlig.

Men bobla er ikke innbilt

Samtidig finnes det god grunn til skepsisen bak setningen, og den skal vi ikke feie til side. Pengene går påfallende ofte i ring. Brikkeselskapet investerer i modellselskapet, som betaler skyselskapet for regnekraft, som kjøper brikker av brikkeselskapet. En liten krets er samtidig hverandres leverandører, kunder, investorer og heiagjeng, og det gjør tallene vanskelige å lese. Beløpene som loves til nye datasentre er astronomiske, langt større enn det som så langt kommer inn igjen, og gapet finansieres i økende grad med gjeld. Og da noen undersøkte hva bedrifter faktisk får igjen for sine KI-prosjekter, fant de at de aller fleste ikke kunne måle noen gevinst i det hele tatt. Den studien er omstridt, men nervøsiteten den peker på, er reell. Det store, uavklarte spørsmålet er om alt dette betaler seg tilbake, slik jernbane- og fiberutbygginger til slutt gjorde, eller om det er en boble. Vi vet ærlig talt ikke.

Menneskene bak forhenget

Men det er en annen historie i pengene, en stillere og mer ubehagelig en, og den punkterer både hypen og frykten på en gang. Den overlegne maskinen, den som angivelig skal bli klokere enn oss, hviler på en enorm, usynlig mengde menneskelig arbeid. Lavtlønnet, ofte traumatisk. For en maskin lærer ikke av seg selv hva som er for grovt til å vises, hva som er hat, hva som er overgrep. Noen må vise den det. Noen må sitte og merke eksempel etter eksempel på det verste mennesker gjør mot hverandre, slik at filteret kan bygges. Det mest kjente tilfellet er noen kenyanske arbeidere som ble leid inn, gjennom et underleverandørfirma, til å merke giftig tekst for at en av de store chatbotene skulle bli tryggere. De fikk i størrelsesorden to dollar timen for å lese, time etter time, detaljerte beskrivelser av vold og overgrep mot barn, og flere av dem bar mentale arr fra det lenge etter. Kontrakten ble til slutt avbrutt før tiden på grunn av belastningen. Dette er ikke et sidefenomen. En hel industri av datamerking og tilbakemelding ligger under de glatte produktene, mye av den i det globale sør, og verdien strømmer den ene veien mens belastningen blir igjen den andre. Ironien er skarp. Den maskinen vi frykter skal overgå menneskelig dømmekraft, klarer ikke engang å gjøre det disse usynlige menneskene gjør: å dømme, å rydde, å sette grensen for hva som er for ille. Det som ser ut som autonom maskinintelligens, er delvis menneskelig skjønn, skjult bak forhenget. Når vi senere skal spørre om maskinen kan bli klokere enn oss, må vi huske at den i dag står på skuldrene til fattige mennesker for i det hele tatt å fungere.

Hva pengene lærer oss

Tre ting tar vi med oss. Verdien og kontrollen samles hos en håndfull selskaper, uten at noen har gitt dem mandat, og det henger sammen med spørsmålet om hvem som skal bestemme, som vi snart skal til. De enorme summene som pumpes inn enda ingen vet om de betaler seg, er en kraft i seg selv, og vi skal se hva slags kappløp den driver. Og kostnadene, traumet og underbetalingen og strømregningen, spres på mange mens gevinsten samles på få, slik at «venn eller fiende» også blir et spørsmål om fordeling. Men den siste lærdommen er den enkleste. Like lite som vi skal kjøpe hypen, skal vi kjøpe avfeiingen. «Bare brikkeselskapet tjener» er en fengende, halv sannhet, og KI-debatten lever av fengende, halve sannheter. Vår oppgave er å holde ut den hele, som nesten alltid er rotete, todelt, og vanskeligere å sette på en t-skjorte.