Engelen Gabriel besøker Maria — «La det skje meg»

Seks måneder senere. Det er det Lukas skriver. «I den sjette måneden ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som heter Nasaret.» Den sjette måneden – regnet fra Elisabets unnfangelse. Det er hvordan han forteller det. Han linker det. Det er ikke to atskilte historier. Det er én bevegelse. Da Elisabet bar barnet i seks måneder i Judeas fjellbygder, kom den samme engelen som hadde stått ved røkelsesalteret, denne gangen ikke til tempelet, men til en småby i nord.

Det er nesten ikke til å forstå. Sakarjas møte foregikk i sentrum. Tempelet i Jerusalem. Helligdommens hjerte. Røkelsens hellige time. Folkemengden som ba utenfor. Marias møte foregikk i utkanten. Nasaret i Galilea. En by det knapt var kjent for. Ingen folkemengde. Ingen alter. Bare en ung kvinne, alene, et eller annet sted i et hus. Det er som om Gud, etter å ha banket på den ene døren, snur seg og banker på den andre. Først presten i tempelet. Så jenta i landsbyen.

Vi kjenner forskjellen. Sakarja og Elisabet var begge prester av æt. De var navngitte. De var rettferdige for Gud. De gjorde tjenesten. Maria var ingenting av det. Hun var ung. Hun var fattig. Hun var forlovet, ikke gift. Hun bodde i en by som ble omtalt med skepsis – «kan det komme noe godt fra Nasaret?» Hun var ikke prest. Hun hadde ingen kjent slekt utenfor sin egen krets. Og likevel kom Gabriel til henne.

«Til en jomfru som var forlovet med en mann ved navn Josef, av Davids hus. Jomfruens navn var Maria.» Lukas gir oss det vi trenger å vite. Hennes status: jomfru, forlovet. Hans status: av Davids hus. Hennes navn. Det er en hverdagslig setning. Den ville ikke ha tiltrukket seg noen oppmerksomhet om vi ikke visste hva som kom etterpå. Det er noe ved det. Den nye fortellingen åpner med en hverdagslig setning om en helt vanlig jente.

Vi blir så vant til Maria. Madonnaen. Den fromme. Statuene. Bildene. Vi glemmer at hun var en tenåring. Sannsynligvis mellom tretten og seksten år. Forlovet med en mann som var håndverker. Hun visste sannsynligvis hvordan man steller et hus, hvordan man maler korn, hvordan man henter vann. Hun visste sannsynligvis ikke å lese. De fleste kvinner i hennes posisjon kunne ikke. Hun var en tenåring som var i ferd med å gå inn i ekteskapet med en mann hun knapt kjente. Det var hennes liv. Det var det hun forventet. Og en dag stod en engel der.

«Engelen kom inn til henne og sa: ‘Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg.’» Den setningen, kjent fra alle kirkemalerier, fra alle juleskuespill – «Vær hilset, du som har fått nåde» – var i sin tid uhørt. Det var ikke hvordan engler hilste mennesker. Engler kunngjorde dom. Engler kalte til oppdrag. Engler brakte krav. Men «du som har fått nåde» – det er ikke en oppgave. Det er en stillbestemmelse. Det er noe Gud har gjort med henne, før hun har gjort noe selv.

«Hun ble foruroliget over dette ordet og grunnet på hva denne hilsenen kunne bety.» Lukas er presis. Det var ikke engelens syn som først rystet henne. Det var ordet. Hun grunnet på hilsenen. Hva betydde det, å være «en som hadde fått nåde»? Det var ikke en kategori hun visste hun var i. Hun var en helt vanlig jente. Hva hadde hun gjort som skulle gi henne nåde i Guds øyne? Det er den første reaksjonen. Ikke «hvorfor meg?» som klage. Men «hva er det dette betyr?» som ærlig undring.

«Men engelen sa til henne: ‘Frykt ikke, Maria, for du har funnet nåde hos Gud.’» Frykt ikke. Igjen den åpningen. Som hos Sakarja. Men her, ingen forsikring om at en gammel bønn er hørt. Her er det noe helt nytt. «Du har funnet nåde hos Gud.» Det er den mest fundamentale setningen et menneske kan høre. Det er ikke at hun har fortjent. Det er ikke at hun har bedt om dette. Det er bare slik det er. Gud har sett henne, og det Han ser, behager Ham.

«Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.» Han kommer med selve budskapet. Jesus. Yeshua. «Herren frelser». Det er det fjerde navnet vi har møtt i denne boken. Sakarja: «Herren har husket». Elisabet: «Min Gud er ed». Johannes: «Herren har vist nåde». Jesus: «Herren frelser». Navnene bygger seg opp. Hukommelse. Ed. Nåde. Frelse. Som om fortellingen, gjennom navnene alene, går mot et punkt. Og nå er det fjerde og siste navnet sagt høyt for første gang. Til en jente i Nasaret.

«Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn. Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans rike.» Engelen bygger setning etter setning. Han bygger noe foran Maria som hun nesten ikke kan fatte. Stor. Den Høyestes Sønn. Davids trone. Konge over Jakobs hus. Til evig tid. Ikke ende. Det er Messias-titlene. Hver eneste en. Alt det Israel hadde ventet på i tusen år. Og det blir lagt i fanget hennes, før hun har sagt et ord.

«Maria sa til engelen: ‘Hvordan skal dette skje, siden jeg ikke kjenner noen mann?’» Spørsmålet hennes. Vi må sammenligne det med Sakarjas. Sakarja spurte: «Hvordan kan jeg vite dette?» Han ba om bevis. Han ville at engelen skulle legitimere ordet før han trodde. Maria spør: «Hvordan skal dette skje?» Hun ber ikke om bevis. Hun spør om mekanikken. Hun har allerede tatt imot ordet som sant – men hun ser én konkret hindring. Hun er jomfru. Hun har ikke vært sammen med Josef ennå. Hvordan, da, skal hun bli gravid? Det er et praktisk spørsmål. Ikke et tvilende ett.

Hun blir ikke straffet for sitt spørsmål. Hun blir ikke gjort stum. Det er en liten, viktig ting som ofte forsvinner i lesningen. Sakarja ble stum. Maria ble besvart. For Gud ser ikke bare hva som blir spurt. Han ser hjertet det blir spurt fra.

«Engelen svarte henne: ‘Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også barnet som blir født, kalles hellig – Guds Sønn.’» Det er det mest forsiktige svaret som finnes. Engelen forsøker ikke å forklare det. Han prøver ikke å trekke en parallell. Han bruker et bilde – overskygge – som er ladet med skapelsens og pakten språk. Den samme Ånden som svevde over vannene i 1. Mosebok. Den samme skyen som dekket møteteltet. Det er forklaring og ikke-forklaring på samme tid. Det er som å si: dette er hellig grunn. Den hellige Ånd, ikke en mann, vil bringe dette frem.

Og barnet vil ikke bare være stort. Han vil være hellig. Guds Sønn. Det er det første øyeblikket Lukas lar tittelen høres. «Guds Sønn». Mens hun fortsatt står der og prøver å forstå. Hun vet ikke ennå hva det betyr. Det vet vi heller ikke, helt. Men det blir sagt – før det er gjerning, før det er bekjennelse, før det er teologi.

«Og se, din slektning Elisabet har også unnfanget en sønn i sin alderdom. Hun som ble kalt ufruktbar, er nå i sin sjette måned. For ingenting er umulig for Gud.» Det er nesten rørende. Engelen kunne ha stoppet ved «Den hellige ånd skal komme over deg». Det var teologisk nok. Men han stopper ikke der. Han sier: og forresten, Elisabet er gravid. Slektningen din. Den eldgamle. Den ufruktbare. Hun er i sin sjette måned. Som om han vil si: du står ikke alene i dette. Det skjer noe annet, akkurat nå, allerede. Du kan reise dit. Du kan se det selv.

«For ingenting er umulig for Gud.» Den setningen er ikke en filosofisk påstand. Det er en peker. Den peker rett tilbake til Sara. «Er noe for vanskelig for Herren?» spurte Han da Sara lo. Sara fikk Isak. Elisabet får Johannes. Og Maria skal få Jesus. Det er den samme Gud som har vært i bevegelse hele tiden. Den samme veven.

Og så sier hun det. «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje meg etter ditt ord.» Det er den eldste og rette ja-en i hele Bibelen. Hun har lyttet. Hun har spurt. Hun har forstått så mye hun kan forstå. Og når det kommer til det – når engelen står og venter – så bøyer hun seg. «Jeg er Herrens tjenestekvinne.»

«Tjenestekvinne» er for mildt et ord. Det greske er doulē. Slavinne. Den som ikke har eget krav, ingen egen vilje, ingen egen agenda. Hun bruker det om seg selv. Frivillig. Til Gud. Det er noe vakkert ved det. Hun kunne ha sagt nei. Hun kunne ha forhandlet. Hun kunne ha bedt om mer informasjon, mer trygghet, mer av en kontrakt. Men hun gjør det ikke. Hun bare sier: la det skje meg.

«Og engelen forlot henne.» Lukas avslutter scenen med den enkleste setningen. Engelen forlot henne. Hun stod tilbake. I rommet. Alene. Vi tenker oss ofte denne scenen som triumfal – som om himmelens lys fylte rommet, koret sang, og Maria stod opphøyet midt i det. Men det er ikke det Lukas forteller. Han forteller at engelen gikk. Hun ble igjen. Hun stod der med det. Med et ja hun nettopp hadde sagt. Med et liv som var totalt endret, men hvor ingenting i rommet så annerledes ut.

Forsøk å forestille deg det. Hun måtte gå ut og gjøre middag den kvelden. Hun måtte hente vann. Hun måtte legge seg. Hun måtte våkne neste dag og fortsatt være jenta i Nasaret som var forlovet med Josef. Bare nå med et hemmelighet som ville forandre alt. Og ingen visste det. Ingen kom hjem og spurte henne hvordan dagen hennes var.

«I de dager brøt Maria opp og skyndte seg til fjellbygdene, til en by i Juda.» Hun reiste. Det er den første handlingen hennes etter ja-et. Engelen hadde sagt at Elisabet var gravid. Maria hørte det og dro. Det er en ung kvinne, alene, som legger ut på en flere dagers reise gjennom Galilea og Samaria og opp i Judeas fjellbygder. Det var ikke trygt. Det var ikke noe man bare gjorde. Men hun gjorde det. Som om hun trengte å se det. Som om hun trengte å være sammen med den ene andre kvinnen på jorden som visste noe om hvordan dette føltes.

«Hun gikk inn i Sakarjas hus og hilste på Elisabet. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i hennes liv. Elisabet ble fylt av Den hellige ånd og ropte med høy røst: ‘Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt liv! Hvorfor skjer dette meg, at min Herres mor kommer til meg?’» Det er en sjelden vakker scene i Bibelen. To kvinner. En gammel og en ung. To babyer i magene som ennå ikke er født. Maria sier bare en hilsen – vi vet ikke hvilken. Sannsynligvis et helt vanlig «Shalom!» eller «Fred over deg!» Og i det øyeblikket hopper barnet i Elisabets mage. Johannes – som ennå er en uten navn for verden – hopper av glede. Det er det første tegnet på at Johannes vet hva han er. Allerede i mors mage. Han kjenner igjen Den han skal gå foran.

Og Elisabet, fylt av Den hellige Ånd, sier ord hun ikke kunne ha visst. «Min Herres mor.» Hun har ikke hørt om bebudelsen ennå. Maria har ikke skrevet brev før hun kom. Det er ingen som har fortalt henne. Men Ånden taler i henne, og hun vet det.

«Salig er hun som trodde, for det skal bli oppfylt, det som er sagt henne fra Herren.» Det er den rørende setningen Elisabet sier. Hun gir Maria det Maria trengte å høre. Hun bekrefter at det Maria hørte i Nasaret, var ekte. Hun sier: du gjorde rett. Du trodde. Og det skal oppfylles. To kvinner som bærer hver sin halvfullbyrdede løfte. De møter hverandre. Og den ene gir den andre språket hun trenger for å bære det.

Og da bryter det frem fra Maria. «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.» Det vi kaller Magnificat. Det er ikke en sang hun har komponert. Det er en sang som finnes i henne. Den ligger i de gamle salmene, i Annas bønn (mor til Samuel), i hele Israels lange melodi. Maria åpner munnen, og det er som om hele folket synger gjennom henne.

«For han har sett til sin tjenestekvinnes ringhet. Se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, for han som er mektig, har gjort store ting mot meg. Hellig er hans navn.» Hun forstår noe nå, sterkere enn da engelen stod foran henne. Hun ser at det er det som er hennes ringhet – ikke hennes fortjeneste – som Gud har sett til. Hun ser at det blir merket. Hun ser at hennes navn vil bli kjent. Men hun gir det ikke til seg selv. Hun gir det tilbake. «Hellig er Hans navn.»

«Han utøvde velde med sin arm, han spredte dem som er hovmodige i sitt hjertes tanker. Han støtte herskere ned fra troner og opphøyet de lave. Sultne mettet han med gode gaver, og rike sendte han tomhendte bort.» Det er ikke en mild sang. Magnificat er en revolusjons-sang i fattige folks språk. Den setter ting på hodet. Herskere ned. De lave opp. De sultne mettet. De rike tomhendte. Det er det fattige Israel som synger gjennom henne. De som har ventet i tusen år på at noe skulle skifte. Og hun sier det i fortid: Han har gjort dette. Han støtte ned. Han opphøyet. Hun sier det som om det allerede er skjedd – fordi i den lille kroppen hennes har det begynt å skje.

«Han tok seg av sin tjener Israel og mintes sin miskunn, slik han talte til våre fedre, til Abraham og hans ætt til evig tid.» Det er hvor hun ender sangen. Hun forankrer det i den lange, lange linjen. Abraham. Fedrene. Den miskunnsavtale Gud har lovet siden begynnelsen. Maria ser ikke seg selv som starten. Hun ser seg selv som et ledd. Som en bro mellom Abraham og det som kommer. Og det er hennes virkelige storhet. Ikke at hun bærer barnet. Men at hun forstår at hun bærer det som en tjener for en mye lengre fortelling.

«Maria ble hos henne i omkring tre måneder og vendte så hjem igjen.» Slik avslutter Lukas scenen. Tre måneder. Det betyr at Maria sannsynligvis var der til Johannes ble født. To gravide kvinner som bodde sammen mens høsten kom. Den eldre som lærte den yngre hvordan dette ville arte seg. Den yngre som var der da den eldre fødte. Og så reiste Maria hjem.

Hjem til Nasaret. Hjem til Josef. Hjem til å fortelle det som ikke kunne fortelles. Hjem til en periode vi ikke får lese mye om. Hvor naboene begynte å se. Hvor Josef ville skille seg fra henne i hemmelighet til en annen engel kom og talte til ham. Hjem til en graviditet som måtte bæres uten å kunne forklares.

Det er noe ved den måten Gud begynner på. Han begynner med to ja-er. To bekjente. Sakarja sa ja, men sa det med tvil og fikk stumheten. Maria sa ja, helt og fullt, og fikk språket — Magnificat. Han begynner i to hjem. Det ene gammelt og verdig. Det andre ungt og tilsynelatende ubetydelig. Mellom dem en lang reise. Og i begge hjemmene: en mage som vokser.

Han velger ikke Roma. Han velger ikke et hoff. Han velger ikke Jerusalem. Han begynner i Nasaret. I et hus vi ikke kjenner adressen til. Med en jente som ikke har gjort noe annet enn å være den hun var. Og han spør om hennes ja.

Det er det første spørsmålet i den nye fortellingen. «Vil du dette?» Og Maria svarer: «La det skje meg.»

Det er ord som forandrer alt. Den replikken ringer videre i hele Jesu liv. Det var Han som senere skulle si, i en hage en natt: «Min Far... ikke som jeg vil, bare som du vil.» Han hadde lært å si det tidlig. Han hadde hørt det hver dag i barndommen. Maria sa det først.

«La det skje meg etter ditt ord.» Det er en ung jentes ja som åpner himmelen. Slik begynte det.