De ti jomfruene — Brudgommen kommer ved midnatt

Det er en historie om å vente. Ikke om å handle. Ikke om å forkynne. Ikke om å misjonere. Bare om å vente. Det er nok derfor vi liker den dårlig. Det er ikke en historie som lar oss strekke oss og prestere. Det er en historie som spør om vi har det som skal til når brudgommen drøyer. «Da skal himmelriket sammenlignes med ti jomfruer som tok lampene sine og gikk ut for å møte brudgommen.» Jesus forteller den til disiplene i Oljebergstalen, kort tid før Han skal gå korset i møte. Han har snakket lenge om de siste tider. Han har sagt: «Våk derfor!» Og nå kommer denne lignelsen, som maler ut hva «å våke» faktisk innebærer.

For å forstå lignelsen, må vi forstå et jødisk bryllup. I Jesu tid bestod et bryllup av to faser. Først forlovelsen — som var bindende, nesten som et ekteskap, men paret bodde ennå ikke sammen. Den kunne vare lenge. Så kom selve brylluppet. Brudgommen kom for å hente bruden hjem. Det skjedde ofte uten varsel. Han kunne komme tidlig om kvelden — eller om natten. Bruden visste ikke når. Hennes venninner — jomfruene — skulle vente sammen med henne. De skulle ha lamper. De skulle være klare. Når ropet kom — «brudgommen kommer!» — skulle de gå ut med tente lamper og ta del i prosesjonen til bryllupshuset. Det er den sammenhengen lignelsen står i.

«Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke.» Det er den første overraskelsen. Vi ville forvente at det var en åpenbar forskjell mellom dem. At de uforstandige hadde løse moralske liv, mens de kloke var bønnemennesker. At det var lett å se forskjell. Men sånn er det ikke. Alle ti har lamper. Alle ti er invitert. Alle ti har sagt ja til å være med på å møte brudgommen. Det er ikke spørsmål om de er inne eller ute. Det er spørsmål om de er klare.

«De uforstandige tok lampene sine, men tok ikke med seg olje. Men de kloke tok med seg olje i kar sammen med lampene sine.» Det er den eneste forskjellen. Lampene var små leirlamper med en veke. Veken trakk olje opp fra reservoaret. Når oljen var brukt opp, sluknet flammen. De uforstandige hadde lampene, men ikke ekstra olje. De kunne tenne lampene på et øyeblikks varsel — men de kunne ikke vedlikeholde flammen. De kloke hadde reserver.

Det er en liten detalj. Men det er hele lignelsen. Brennende lamper var ikke nok. Det skulle være olje til å holde lampene brennende også når brudgommen drøyde. Det er hva «klok» betyr her. Klokskap er ikke å se inn i fremtiden. Klokskap er å forberede seg på at fremtiden kan ta lengre tid enn vi håper. De uforstandige hadde stolt på at brudgommen ville komme raskt. De kloke hadde regnet med at Han kunne drøye. Det er forskjellen.

«Da brudgommen lot vente på seg, døset de alle av og sovnet.» Det er den andre overraskelsen. Vi ville ha trodd at de kloke var de som holdt seg våkne. Men nei. Alle ti sovnet. De kloke også. Det er ikke et fall. Det er ikke et brudd på lignelsens logikk. Det er en del av poenget. Å vente betyr ikke at vi skal stå stive og våkne hele tiden. Det er menneskelig å bli sliten. Det er menneskelig å sovne. Klokskapen er ikke at vi alltid er våkne. Klokskapen er at vi har det vi trenger når vi våkner.

«Men midt på natten lød et rop: ‘Se, brudgommen kommer! Gå ut og møt ham!’» Midt på natten. Det er den tredje overraskelsen. Eller kanskje ikke en overraskelse — for det er det Jesus har sagt hele tiden. Han kommer i en time vi ikke venter Ham. Som en tyv om natten. Når vi ikke har tenkt på det. Det er nattmørket som er bokens stemning. Pausen. Stillheten. Det stedet der ingen kommer hvis vi ikke har bestemt oss for å være der. «Brudgommen kommer.»

«Da våknet alle jomfruene og gjorde lampene sine i stand.» Alle våknet. Det er ikke et problem. Det er ikke for sent. Alle står oppe. Alle får lampene fram. Forskjellen kommer først nå. De kloke har olje. De fyller på lampene. Flammene flammer opp. Lyset blir sterkt. De uforstandige har bare det lille som var i lampen fra før. De tenner. Men det er ikke nok. Vekene flimrer. Det blir mørkt rundt dem.

«De uforstandige sa til de kloke: ‘Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner.’» Det er et bønnerop. De ber om hjelp. De vil ha det den andre har. Det er en hjerteskjærende detalj i lignelsen. De har skjønt det. De har sett at de mangler noe. De rekker hånden ut og ber. Men det er for sent.

«Men de kloke svarte: ‘Det blir nok ikke nok til både oss og dere. Gå heller til kjøpmennene og kjøp til dere selv.’» Det høres egoistisk ut. Men det er ikke det Jesus mener. Det er en realitet om hva olje er. Olje er ikke noe du kan låne. Du kan låne en sykkel. Du kan låne en bok. Du kan låne penger. Men det olje er bilde på i lignelsen — det er ikke noe som lar seg overføre.

Hva er oljen? Lignelsen sier det ikke direkte. Men vi har noen ledetråder. Olje er det som holder lampen brennende. Det er det som varer over tid. Det er reserven. I åndelig forstand kan oljen være en hel del ting. Den kan være troen — ikke den initielle troen, men den som har vokst gjennom mange år med Gud. Den kan være forholdet til Faderen — det som ikke kan låses opp på et øyeblikk, men som er bygget gjennom mange små stunder i bønn. Den kan være helligheten — ikke som ytre prestasjon, men som det Den hellige Ånd gjør med oss over tid. Det kan være forbønnen — vi har bedt for hverandre over år, og det har bygget noe vi trekker av i krisen. Olje er det indre rommet. Det vi har samlet i pausen. Det stillheten har bygget i oss.

Og det kan ikke deles ut. Det er en smertelig sannhet i lignelsen. Den kloke vennen kan ikke gi sin olje til den uforstandige. Hvorfor ikke? Fordi den oljen er bygget gjennom et personlig forhold til Faderen. Den er ikke en gjenstand. Den er en relasjon. Og en relasjon kan jeg ikke overføre til en annen. Du kan ikke gi din kone et forhold til hennes far. Du kan oppmuntre henne til å ha det. Du kan be for det. Men du kan ikke ha det for henne. Akkurat slik.

Det er denne erkjennelsen som har vekt på lignelsen. Det finnes ting vi ikke kan gjøre på siste minutt. Vi kan låne mye på siste minutt. Vi kan låne penger. Vi kan låne kunnskap. Vi kan låne sympati. Men det indre rommet med Faderen — det må bygges over tid. Pausen kan ikke utsettes til siste øyeblikk og så hentes ut i et magisk lager. Den må vedlikeholdes. Hver kveld. Hver morgen. I årevis. Og når brudgommen kommer, har vi enten det eller så har vi det ikke.

«Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen.» De gikk for å kjøpe. Det er en bilde på en strategi: når jeg skjønner at jeg mangler, skynder jeg meg å fikse det. Jeg går for å kjøpe. Jeg løper på sent kveldsbønnemøte. Jeg leser en hel bibel på en helg. Jeg drar på retreat med tre dagers varsel. Det er ikke nødvendigvis galt. Det er bare ikke alltid nok. Hvis brudgommen kommer mens vi løper omkring og prøver å fikse det vi ikke har vedlikeholdt — så er det for sent.

«De som var klare, gikk inn med ham til bryllupsfesten, og døren ble stengt.» De som var klare. Det er Jesu definisjon av målet. Ikke de som var ivrige. Ikke de som hadde plottet. Ikke de som hadde organisert. De som var klare. Det er de som hadde tatt med olje. Det er de som hadde brukt tiden frem til brudgommens komme på å være klare.

«Døren ble stengt.» Der vil vi ikke ta det inn over oss. Det finnes en dør. Den lukkes. Det er et tidspunkt da invitasjonen er over. Vi tenker ikke gjerne på det. Vi liker bilder av nåde som strekker seg uendelig. Vi liker tanken om at det alltid er en sjanse til. Men Jesus sier: ikke alltid. Det kommer et tidspunkt da døren stenges. Det er ikke fordi brudgommen er sint. Det er ikke fordi Han er liten i sin nåde. Det er fordi det finnes en tid for ventingen, og når den tiden er over, går festen videre.

«Senere kom også de andre jomfruene og sa: ‘Herre, herre, lukk opp for oss!’» De prøver. De banker på. De roper. De har skjønt det. Det er ikke at de var likegyldige. De ville være med. De hadde gått ut for å møte brudgommen. De hadde vekket opp da ropet kom. Men de hadde ikke det de trengte på det avgjørende tidspunktet.

«Men han svarte: ‘Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke.’» «Jeg kjenner dere ikke.» Det er ikke at de ikke kjente Ham. De kjente Ham godt nok til å gå ut for å møte Ham. Men Han kjente ikke dem. Det er den setningen vi må stoppe ved. Det handler ikke om at vi vet om Jesus. Det handler om at Han kjenner oss. «Kjenne» her er det jødiske ordet for fortrolighet, for forhold, for det indre rommet hvor to mennesker har vært sammen lenge. Det er ikke informasjon. Det er nærhet. «Jeg kjenner dere ikke.»

Vi husker noe annet Jesus sa. «Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje.» «Men da skal jeg åpent erklære for dem: Jeg har aldri kjent dere.» Det er den samme erklæringen. Det er ikke at de ikke har skreket Hans navn. Det er at de ikke var i et forhold til Ham. Igjen: kjenneoljen kan ikke lånes. Den bygges i pausen. Den bygges over tid.

«Våk derfor, for dere kjenner ikke dagen eller timen.» Det er Jesu konklusjon på lignelsen. «Våk derfor.» Men hva betyr det å våke, etter at vi har sett at også de kloke sovnet? Det kan ikke bety bokstavelig at vi ikke skal sove. Det betyr noe annet. Det betyr at vi skal være forberedt på at brudgommen kan komme når vi minst venter Ham. Det betyr at vi skal ha olje. Det betyr at vi skal vedlikeholde det indre rommet, slik at lampen kan brenne også når det blir natt. Det betyr: pausen er ikke noe vi gjør i siste øyeblikk. Det er noe vi bygger.

Det er den tyngste lignelsen om venting. Vi liker historien om enken og dommeren, fordi den belønner pågåenheten. Vi liker historien om vennen som banker på midnatt, fordi den lover at vi skal få. Vi liker historien om den fortapte sønn, fordi faren løper i møte. Men her er det noe annet. Her er det en lukket dør. Det er ikke at Gud er kald. Det er at vi har et ansvar.

«Hadde de uforstandige bare visst.» Vi tenker ofte slik. Hadde jeg bare visst at brudgommen kom akkurat den natten, ville jeg ha vært klar. Hadde jeg visst at det var siste sjanse, ville jeg ha vedlikeholdt forholdet bedre. Men det er Jesu poeng. Vi vet ikke. Vi vet ikke dagen eller timen. Derfor må vi være klare hele tiden. Det er ikke en kald lære. Det er en nådig advarsel. Han forteller oss det på forhånd, så vi skal vite det.

Hvordan vedlikeholder vi oljen? Ikke ved store gester på siste minutt. Ved små rytmer hver dag. Bønnen om morgenen. Stillheten om kvelden. Lesningen av Skriften som blir et vedvarende drypp. Fellesskapet med andre troende. Tilgivelsen som vi gir og tar. Det er det Jesus selv gjorde. Han bad om morgenen. Han bad om kvelden. Han bad om natten. Han trakk seg tilbake til øde steder. Han hadde sin rytme. Han hadde olje fordi Han fylte den opp hele tiden.

Det er noe rørende ved at de uforstandige også var jomfruer. De var en del av brudgommens følge. De var invitert. De hadde sagt ja. De hadde alle de rette tingene utenpå. De hadde lampene. De hadde gått ut. De var en del av flokken. Det var bare oljen som manglet. Det er en advarsel til alle som er innenfor. Til alle som har lampe. Til alle som er invitert. Det er ikke nok å være med. Vi må også ha oljen.

Det er en interessant detalj at brudgommen drøyer. Han kommer ikke når jomfruene venter. Han kommer senere. Han bryter med tidsskjemaet. Det er noe Jesus har sagt mye om. Det er ikke vår tidtabell som teller. Det er Hans. Og Han har en annen rytme enn vi forventer. Det er pausens skole. Vi må lære å vente uten å miste oljen.

Det er noe av det Jesus har lært oss gjennom flere lignelser. Bønnen som varer. Troen som ikke gir opp. Ventingen som ikke vakler. Pausen som ikke blir til oppgivelse. Alle disse lignelsene står sammen. De ti jomfruene. Vennen som banker på midnatt. Enken og dommeren. Den kloke forvalteren. De er fortellinger om venting, om utholdenhet, om å holde ut når det ikke skjer noe. Og Jesus visste hvorfor Han fortalte dem. Han visste at Kirken Hans skulle vente lenge på Ham. Han visste at lengselen ville bli en kamp. Han visste at oljen ville bli en utfordring. Derfor fortalte Han disse historiene. For å forberede oss.

De ti jomfruene minner oss om at venting er ikke passivitet. Det er ikke å bare sitte og se på klokken. Det er en form for aktivitet. En aktivitet som er rolig, men som ikke gir slipp. Aktiviteten består i å vedlikeholde det indre rommet. Å holde lampen ren. Å samle olje. Å være klar. Det er pausens arbeid. Det er ikke uten innsats. Det er bare en annen slags innsats enn den vi vanligvis kaller arbeid.

Vi går ut av lignelsen med en bestemt setning som henger fast. «Lukk opp for oss.» Det er et rop vi alle vil komme til å rope, hver i sitt liv. På et eller annet tidspunkt, når noe sluttes, banker vi på en dør og roper «lukk opp.» Spørsmålet er hva som har skjedd før den dagen kommer. Har vi vedlikeholdt det indre rommet? Har vi bygget olje? Har vi vært i den fortroligheten som gjør at vi blir kjent? Eller har vi bare hatt lampen?

Det er lignelsen om de ti jomfruene. Halvparten var klare. Halvparten ikke. Forskjellen var olje. Det indre rommet. Pausen som var vedlikeholdt over tid. «Våk derfor, for dere kjenner ikke dagen eller timen.» Han sier det til oss alle. Og Han sier det ikke for å skremme oss. Han sier det for å vekke oss til å bygge det vi trenger — nå, i tide, før døren stenges.

Det er bokens fjerde kapittel. Den første lignelsen i en serie om venting. Brudgommen kommer ved midnatt. Vi vet ikke når. Vi vet ikke hvor lenge. Men vi vet hva vi trenger. Olje. I lampene. Klare. Det er hva pausen gir oss. Tid til å fylle opp.