Vi vil se Jesus — Timen er kommet

Det skjedde noe annerledes denne påsken. Jesus var i Jerusalem. Han hadde redet inn på et esel noen dager før. Folkemengden hadde lagt ut kappene sine på veien, hadde svingt med palmegrener, hadde ropt «Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn!» Han var omringet av disipler, fariseere, folkemengder. Tempelet stod fortsatt der, men Han hadde renset det. Lasarus, som Han hadde oppvekket fra de døde, var sannsynligvis fortsatt i live i Betania noen kilometer unna. Det var påske. Pilegrimsfest. Tusenvis av mennesker fra alle deler av Israel og det greske og romerske riket var samlet. Og en dag kom det noen til Filip.

«Blant dem som var kommet opp for å tilbe under høytiden, var det noen grekere.» Grekere. Det er en bemerkelsesverdig detalj. Hvem var disse grekerne? De var sannsynligvis ikke jøder. Eller mer presist: de var sannsynligvis det som ble kalt «gudfryktige» – ikke-jøder som likevel hadde tatt opp jødisk tro, ofte uten å gjennomgå full omskjærelse og omvendelse. De fryktet Israels Gud. De fulgte ofte de jødiske bud så langt de kunne. De kom til tempelet for å tilbe. Slike var det mange av i den hellenistiske verden. De fant noe vakkert i jødisk monoteisme. De ble ofte holdt på en bestemt avstand fra det fulle jødiske fellesskapet, men de var likevel der. På denne påsken var det noen slike grekere i Jerusalem.

«Disse kom til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og ba ham: ‘Herre, vi ønsker å se Jesus.’» De gikk til Filip. Hvorfor Filip? Sannsynligvis fordi han hadde et gresk navn. Filip betyr «hesteelsker» – en helt gresk konstruksjon. Han var sannsynligvis fra et sted der det var greske innflytelser, fra Betsaida i Galilea, og kanskje var han kjent for å være tilgjengelig for grekere. De spurte ham om en tjeneste. «Herre, vi ønsker å se Jesus.» Det er en gripende setning i Det nye testamente. «Vi ønsker å se Jesus.» Det rommer alt. Det er ikke en teologisk erklæring. Det er ikke en bønn om mirakel. Det er ikke et krav. Det er en lengsel. En enkel, ren lengsel etter å se Ham.

Det er en setning som har vist seg gang etter gang i historien. Det fortelles at noen prekenstoler har hatt denne setningen skrevet på dem – «vi ønsker å se Jesus» – plassert slik at predikanten kunne se det rett før han trådte fram. Det skulle minne om hva folkemengden virkelig kom for. Ikke for predikantens lærdom. Ikke for tankenes karusell. For å se Jesus. Det er en lengsel som ikke har gått ut på dato.

«Filip gikk og fortalte det til Andreas, og Andreas og Filip gikk og sa det til Jesus.» Det er nesten komisk hvor formelt det er. Filip gikk ikke direkte til Jesus. Han gikk til Andreas. Andreas gikk med ham. Sammen kom de til Jesus. Det er sannsynligvis et tegn på at Jesus var omringet av folk, og det var ikke alltid lett å komme nær. Eller det var tegn på at Filip og Andreas var tvilende: er det greit at vi tar med disse grekerne? Bør Jesus se dem? Begge disse to disiplene var fra Betsaida. Begge hadde sannsynligvis vært med på lignende anledninger før. De gikk sammen til Mesteren.

«Jesus svarte dem: ‘Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort.’» Det er svaret. Det er ikke det vi hadde forventet. Vi hadde forventet at Jesus skulle si: «Send dem inn.» Eller: «La meg snakke med dem.» Eller: «Jeg kommer.» I stedet sa Han: «Timen er kommet.» Det er et tidsbegrep som har vendt tilbake gjennom hele Johannesevangeliet. Ved bryllupet i Kana, sa Han: «Min time er ikke kommet ennå.» Med brødrene Hans, sa Han: «Min tid er ennå ikke fylt.» Gang på gang har Han sagt: ennå ikke. Nå sa Han: nå. «Timen er kommet.»

Det er bokens kulminasjon. Hele denne boken har handlet om Jesu tid. Den tiden Han alltid hadde for den foran seg. Den tiden Han ventet på. Den tiden Han sa «i dag» til Bartimeus, til Sakkeus, til den krumbøyde kvinnen, til den angrende røveren. Og nå er timen kommet. Timen for hva? «Da Menneskesønnen skal bli herliggjort.» Herliggjort. Det er et merkelig ord. På gresk doxazo. Det betyr ofte «å bli forherliget», «å motta ære». Men i Johannes' munn betyr det noe spesifikt. Når Jesus snakker om å bli herliggjort, taler Han om sin død. Korset er Hans herlighet.

Det er en av Johannesevangeliets store paradokser. Verden tenker om herlighet som styrke, makt, glamour. Johannes ser herlighet i Jesu død. Korset er ikke en skam som Jesus måtte tåle. Korset er sannsynligvis det mest herlige Han noensinne gjorde. Det er der Han herliggjorde Faderen mest. Det er der Hans kjærlighet ble vist tydeligst. Det er der frelsen ble fullført. «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort.» Han mente: jeg skal dø. Det er hvor jeg skal gå.

Det er en merkelig respons til grekerne som vil se Ham. De ba om å se Ham. Han svarte med å snakke om sin egen død. Men det er ikke uten sammenheng. Det er sannsynligvis fordi Han forstår noe vi ikke ser umiddelbart: at de skal kunne se Ham fullt – det skal skje gjennom Hans død. Det er på korset Han skal trekke alle til seg. Det er gjennom døden Han skal komme nær til alle folk – også til grekerne. Også til oss. Han sier ikke: «Send dem inn så jeg kan snakke med dem.» Han sier: «Jeg skal dra alle til meg, snart.»

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt.» Han fortsetter med en lignelse. Et hvetekorn. Det ligger i hånden. Det er ett. Hvis du beholder det slik – hvis du legger det i en pose og bevarer det – så blir det det ene kornet. Ingenting mer. Men hvis du legger det i jorden – hvis det får dø, hvis det får råtne, hvis det får forsvinne – så vokser det opp og bærer mye frukt. Det ene kornet blir til mange. Det er hva Jesus skal gjøre. Han er hvetekornet. Han skal falle i jorden. Han skal dø. Men gjennom døden skal Han bære frukt – mye frukt. Mange skal komme til Ham gjennom Hans død. Også grekerne. Også vi.

«Den som elsker sitt liv, mister det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal bevare det til evig liv.» Det er et generelt prinsipp. Det er ikke bare for Ham. Den som klamrer seg fast til livet, mister det. Den som slipper det, bevarer det. Det er paradokset i Hans rike. Hvis du vil ha, må du gi opp. Hvis du vil leve, må du dø. Hvis du vil være først, må du være sist. Det er ikke en hyggelig setning. Det er en hard setning. Men det er sann.

«Om noen vil tjene meg, må han følge meg. Og der jeg er, der skal også min tjener være.» Han kaller på etterfølgere. Det er ikke bare en lære. Det er en kalling. Hvis du vil tjene Ham, må du følge Ham. Og hvor du følger Ham? Dit Han går. Dit Han går nå – det er mot korset. Det er sterke ord. De inviterer ikke til en behagelig religion. De inviterer til noe annet. «Der jeg er, der skal også min tjener være.» Det er både en lovnad og en advarsel. Hvis du virkelig følger Ham, vil du komme der Han er. Det vil koste deg. Men du vil være der Han er.

«Nå er min sjel rystet.» Jesus var ikke uten følelser. Det er en rørende setning i evangeliene. Jesus var ikke en stoisk filosof som så døden i øynene uten å føle noe. Han var et menneske. Han følte. «Nå er min sjel rystet.» Han stod ved terskelen til sin egen død. Tre dager til ville Han henge på et kors. Han visste det. Han hadde forutsagt det igjen og igjen til disiplene. Og nå var Hans sjel rystet.

«Og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne timen? Men det er jo derfor jeg er kommet til denne timen.» Det er en indre kamp vi får se. Han taler høyt, men det er som om Han tenker for seg selv. Hva skal jeg si? Skal jeg be om å bli frelst? Men det er nettopp grunnen til at jeg er kommet til denne timen. Det er som om Han forhandler med seg selv. Som om Han på et øyeblikk vurderte å be om å slippe – og så ombestemte Han seg. Han skulle gå gjennom denne timen. Det var det Han var kommet for.

«Far, herliggjør ditt navn!» Det er bønnen Han ber. Ikke «frels meg». Ikke «la meg slippe». Ikke «gi meg en annen vei». «Herliggjør ditt navn.» Han ber for Faderens herlighet. Det er det som ligger nærmest. Han er villig til å gå gjennom alt – så lenge Faderen blir herliggjort.

«Da kom det en røst fra himmelen: ‘Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.’» Faderen svarte. Det er den tredje gangen Faderens stemme høres i evangeliene. Den første ved dåpen: «Dette er min Sønn, den elskede.» Den andre ved forklarelsen på fjellet: «Dette er min Sønn, den elskede – hør ham!» Og nå, ved kommende død: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.» Det er en bekreftelse. Det Jesus skal gjøre, vil herliggjøre Faderens navn. Folkemengden hørte det, men forstod ikke. Noen sa det hadde tordnet. Andre sa en engel hadde talt. Jesus sa: «Denne røsten kom ikke for min skyld, men for deres skyld.» Det var for at de skulle høre. For at de skulle vite at det som skulle skje, var Guds vilje – ikke en tragisk uhell.

«Nå felles dommen over denne verden. Nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» «Nå.» Det er enda et tidsord. Nå. Hele denne boken har vært om «i dag», om «nå», om «timen». Og her er det igjen. «Nå» felles dommen. «Nå» kastes Satan ut. «Når» Han blir løftet opp – på korset – skal Han dra alle til seg. «Dra alle til meg.» Det er svaret til grekerne. De ville se Jesus. Han sa: timen er kommet. Når jeg blir løftet opp – på korset – skal jeg dra dem til meg. Også dem. Også alle. De skal se Ham gjennom Hans død.

«Dette sa han for å vise hva slags død han skulle dø.» Johannes forklarer. Han skulle løftes opp. På korset. Det var sannsynligvis ingen tilfeldighet at korset var en form for opphøyelse – fysisk var det høyere enn jorden. Men det var også en åndelig opphøyelse: gjennom korset skulle Han bli opphøyet til Faderens høyre hånd. Og gjennom denne opphøyelsen skulle Han dra alle til seg.

Det er noe vi må stoppe ved. Grekerne kom og sa: «Vi vil se Jesus.» Vi får ikke vite om de noensinne faktisk fikk se Ham personlig den dagen. Johannes forteller ikke om det. Det er en av evangeliets stille tomrom. Sannsynligvis fikk de et glimt. Eller kanskje ikke. Vi vet ikke. Men det vi vet, er at de fikk noe annet. De fikk høre at timen var kommet. De fikk høre at gjennom Hans død skulle Han dra alle til seg. De fikk et løfte. En tid var i ferd med å bryte fram, og de var en del av den.

Det er en linse for hele denne boken. Hele veien gjennom sin tjeneste hadde Jesus hatt tid. Tid for Bartimeus. Tid for kvinnen som rørte ved kappen. Tid for den lille jenta som trengte mat etter at hun stod opp. Tid for Maria og Marta. Tid for den angrende røveren. Hver dag, hver møte, hver stopper på veien – Han hadde tid. Og nå var Hans egen tid kommet. Timen. Den tiden Han hadde levd i forventning av. Den tiden Faderen hadde fastsatt. Den tiden som var målet for hele Hans liv. Den var her.

Det er en bestemt rytme i Jesu liv som vi kan se nå når vi har gått gjennom hele boken. «Min tid er ennå ikke kommet» – sa Han ved Kana, til brødrene, i Jerusalem. Han ventet. Han fortsatte å gjøre sin gjerning. Han stoppet for de Han traff på veien. Han ga «i dag» til Sakkeus og Bartimeus og den krumbøyde kvinnen. Han var hos Maria og Marta. Han hadde tid for alle. Men Han hadde sin egen tid som ennå ikke var kommet. Og nå sa Han: timen er kommet. Kairos hadde innhentet kronos. Det rette øyeblikket hadde innhentet de målbare timene. Han var klar.

«Vi vil se Jesus.» Det er bokens siste setning, på en måte. Det er hva alle vi som leser dette ønsker. Vi vil se Ham. Vi har sett Ham gjennom denne boken. Vi har sett Ham stoppe for ett rop. Vi har sett Ham ta tid med en kvinne som hadde båret en sykdom i atten år. Vi har sett Ham gi løfter til en kriminell ved siden av seg. Vi har sett Ham vente på Faderens timing. Vi har sett at Han var aldri et annet sted enn der Han var. Og nå, helt på slutten, sier Han: timen er kommet.

Hva skal vi gjøre med dette? Han ga oss et mønster. Han gjorde det til sin tjeneste. Hver møte var fullt. Hver pause var bevisst. Hver stopper var oppdraget. Vi kan sannsynligvis ikke leve helt slik Han levde. Vi har ikke Hans bevissthet. Vi har ikke Hans nærvær med Faderen. Vi har ikke Hans ro. Men vi kan lære noe. Vi kan lære at den foran oss ikke er en hindring. Vi kan lære at «i dag» er Guds favorittord. Vi kan lære at det å være på vei et annet sted, ofte er å gå glipp av det stedet vi er. Vi kan lære at tid ikke er noe vi disponerer. Tid er stedet vi er.

Det er noe veldig vakkert ved at Johannes legger denne scenen rett før Jesu lidelse. Han har akkurat fortalt at folkemengden tar imot Jesus inn i Jerusalem med palmegrener. Han har akkurat fortalt at fariseerne har gitt opp – «hele verden løper etter ham.» Og så kommer grekerne. «Vi vil se Jesus.» Hele verden løper etter Ham. Også grekerne. Også de utenfor Israel. Også oss. Det er en stille tegn på at Hans tid har kommet for å nå alle.

Han skulle dø noen dager senere. Han skulle løftes opp på et kors. Han skulle dra alle til seg. Og fra det punkt fortsetter «i dag» videre. Han er fortsatt Den som har tid. Han er fortsatt Den som stopper for den foran seg. Han er fortsatt Den som sier «i dag» i alle våre «en gang». Hans timer er ennå med oss. «Vi vil se Jesus», sa grekerne. Vi sier det fortsatt. Og Han kommer fortsatt – på sin tid, i sin tid – som Den som var aldri et annet sted enn der Han var.

Det er hva vi sitter igjen med når vi forlater denne boken. «Han var aldri et annet sted enn der Han var.» Det er nesten en motsigelse. Det er noe så banalt at det burde være selvsagt. Men det er ikke selvsagt. Det er det vanskeligste i vårt liv. Å være der vi er. Å være med den foran oss. Å la nuet være nok. Han kunne. Han gjorde det. Han gjorde det fra Galilea til Jerusalem, fra Kapernaum til korset, fra det første «i dag» med Sakkeus til det siste «i dag» med røveren. Og Han gjør det fortsatt. «Vi vil se Jesus.» Han ser oss først. Hver dag. I dag.