Inntoget i Jerusalem — Hosianna, Davids sønn

Han kom på et esel. Det er den lille detaljen vi må stoppe ved. Han kunne kommet til fots. Han kunne kommet på en hest, slik en konge gjorde. Han kunne kommet med følge av soldater og fanfare. Han kom på et esel. Det var bevisst. Matteus skriver det rett ut: «Dette skjedde for at det skulle oppfylles som var talt gjennom profeten: ‘Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, ydmyk, ridende på et esel, ja, på en fole, et lastedyrs føll.’» Han siterte Sakarja. Hver jøde i Jerusalem som så det skje, skulle gjenkjenne profeten. Kongen kommer. Men ikke som en av denne verdens konger.

«Da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget, sendte Jesus to disipler av sted og sa til dem: ‘Gå inn i landsbyen som ligger foran dere. Der vil dere straks finne et esel som står bundet, og en fole sammen med det. Løs dem og før dem til meg.’» Han hadde planlagt det. Det er ikke en spontan handling. Det er ikke at Han plutselig ser et esel og bestemmer seg. Han vet hvor det står. Han vet at det er en fole sammen med moren. Han vet hva eierne vil si. «Og om noen sier noe til dere, skal dere svare: Herren trenger dem. Da vil han straks sende dem.» Han har avtalen klar. Eieren vil gi det fra seg når Han ber. Det er Jesus som er i kontroll.

Det er verdt å stoppe ved det. Vi tenker ofte på den siste uken som noe som skjedde med Jesus. Som om Han ble overrasket av begivenhetene. Som om Han ble feid med av en bølge Han ikke kunne styre. Men allerede her, på vei inn i byen, ser vi det motsatte. Han organiserer sitt eget inntog. Han velger sitt eget transportmiddel. Han siterer den profeten Han vil oppfylle. Han ankommer på den måten Han ønsker. Det er ikke noe som skjer med Ham. Det er noe Han gjør.

«Disiplene gikk og gjorde som Jesus hadde pålagt dem. De førte eselet og folen dit, la kappene sine på dem, og han satte seg oppå.» De gjorde som Han sa. De forstod nok ikke fullt ut. Lukas forteller senere at de først forstod hva som skjedde etterpå – etter at Jesus var blitt herliggjort. Men de gjorde det. De la kappene sine på eselet. De gjorde et improvisert sete. De fulgte Hans plan, selv om de ikke kjente formålet.

«En stor folkemengde bredte kappene sine ut på veien, andre hogg greiner av trærne og strødde dem på veien.» Folkemengden gjorde det de gjorde for en konge. Å spre kapper på veien var det en gjorde når en konge red inn. Det er den gamle skikken. Jehu, da han ble salvet til konge i Israel, ble møtt med kapper spredt under hans føtter. Og palmegrener, som Johannes forteller om – det var symbolet på seier og kongedømme. Makkabeerne brukte palmegrener da de rensket tempelet etter Antiokus’ vanhelligelse. Folket gjenkjente øyeblikket. De gjorde det som hørte til.

«Hosianna Davids sønn! Velsignet er han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!» «Hosianna» betyr «frels, vi ber.» Det er et rop fra Salme 118 – salmen som ble sunget på den store høytidene. Hver jøde kjente den. Den fulgte pilegrimene opp til Jerusalem. Den ble sunget i tempelet. «Davids sønn.» Det er messianskt. Det er navnet på Messias. Det er det jødene hadde ventet på i hundrevis av år. Folket roper det. Høyt. Mange stemmer. De har bestemt seg.

Johannes forteller hvorfor folkemengden var så stor. «Folkemengden som hadde vært med ham da han ropte Lasarus ut av graven og reiste ham opp fra de døde, fortsatte å vitne om dette. Det var også derfor folkemengden gikk ham i møte, fordi de hadde hørt at han hadde gjort dette tegnet.» Lasarus. Mannen som hadde vært død i fire dager, som Jesus hadde kalt ut av graven. Det var den siste store hendelsen før inntoget. Det var grunnen til at folk samlet seg. De ville se Mannen som kunne reise opp døde.

Det er noe i det. Folket ropte «Hosianna» – frels oss. De så på Jesus som Den som kunne gjøre noe. De hadde rett. Han kunne. Han kom for å frelse. Men det de tenkte med ordet og det Han kom for å gjøre, var ikke det samme. De tenkte: frels oss fra romerne. Frels oss fra okkupasjonen. Frels oss fra fattigdommen og skattetrykket. Han tenkte: frels dere fra synden. Frels dere fra døden. Frels dere fra dere selv. Det er den samme bønnen, men ikke det samme svaret.

«Da han dro inn i Jerusalem, ble hele byen satt i bevegelse, og de spurte: ‘Hvem er dette?’» Det er en bemerkelsesverdig setning. Hele byen ble satt i bevegelse. Det greske ordet er sterkt – det betyr ristet, beveget, satt i opprør. Det samme ordet bruker Matteus om jordskjelvet ved Jesu død. Og om jordskjelvet ved oppstandelsen. Jerusalem skalv. Allerede her, fem dager før korset, skalv byen ved Hans ankomst. «Hvem er dette?» Det er det viktige spørsmålet. Det er det evangeliet stiller. Det er det som skal henge igjen til etter oppstandelsen. Hvem er denne?

«Og folkemengden svarte: ‘Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.’» Profeten. Fra Nasaret. Fra Galilea. Det er det folket sier. Det er hva ryktet har båret. Profet fra Nasaret. Det er sant, men det er ikke nok. Profet er ikke alt Han er. Han er Davids sønn, som de ropte. Han er Messias. Han er Den ene Sakarja talte om. Men ingen sier det rett ut der i porten. Det er bare profeten.

Det er noe vi må sette ved siden av denne scenen. Lukas forteller at Jesus, da Han nærmet seg byen, gråt. «Da han kom nærmere og så byen, gråt han over den og sa: ‘Hadde du bare på denne dagen forstått hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne.’» Han gråter. Mens folkemengden roper, mens palmegrenene flyr i luften, mens kappene blir lagt ut på veien – så gråter Han. Han ser noe de ikke ser. Han ser det folk vil gjøre om noen dager. Han ser tempelet brennes om førti år. Han ser steinene som skal rives ned. Han kommer som konge. Men Han kommer som en konge som vet at folket Hans vil avvise Ham.

Vi som leser dette, må stoppe ved kontrasten. Folkemengden er i ekstase. De roper. De synger. De gleder seg over Den Han er – Davids sønn, konge, profeten. Og Han, midt i alt dette, gråter. Han er ikke fanget av begeistringen. Han ser hva som er bak. Han vet hva som kommer. Han vet at de samme stemmene som roper «Hosianna» nå, snart skal rope «korsfest». Han er alene midt i menneskemengden. Han bærer noe ingen andre ser.

«Jesus gikk inn i tempelet og drev ut alle som solgte og kjøpte der. Han veltet bordene til pengevekslerne og stolene til dem som solgte duer.» Det første Han gjorde da Han kom inn i byen, var å gå til tempelet. Det er som om Han trekker en rett linje fra inntoget. Han er konge. Han kommer på sitt esel. Han ankommer sin egen by. Han går til sin Fars hus. Og Han renser det. Han renser tempelet ved selve begynnelsen av uken. Det er ikke vrede uten retning. Det er en konge som tar tilbake det som er Hans. «Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.» Tempelrenselsen er behandlet andre steder i denne serien. Men det er verdt å merke seg at den hører hjemme her – som det første Jesus gjorde etter inntoget. Han kom som konge. Han satte sin orden i sin Fars hus.

«Blinde og lamme kom til ham i tempelet, og han helbredet dem.» Mens overprestene var rasende, mens de skriftlærde diskuterte, mens disiplene fortsatt prøvde å forstå – kom de blinde og lamme. Og Han helbredet dem. Det er hva en sann konge gjør. Han bringer helbredelse til dem som lider. Han fortsetter mens andre vil stoppe Ham. Selv her, dager før korset, helbreder Han.

«Men da overprestene og de skriftlærde så de underfulle gjerningene han gjorde og hørte barna som ropte i tempelet: ‘Hosianna Davids sønn!’, ble de harme.» Barna ropte fortsatt. Inntoget var slutt. Folkemengden hadde løst seg opp. Men barna ble igjen og ropte i tempelet. Det er en av de små detaljene som forteller mye. Det var ikke bare en folkemasse i ekstase. Det var en oppfatning som hadde slått rot. Barn ropte det. Barn fortsatte å rope det. Og de skriftlærde ble harme. «Hører du hva de sier?» «Ja,» sa Jesus. «Har dere aldri lest: Fra munnen til småbarn og spedbarn har du beredt deg lovprisning?» Han bekrefter det. Han fornekter det ikke. Barna har rett.

Det er noe verdt å stoppe ved her. Folkemengden ropte «Hosianna». De var på toppen av begeistring. Få dager senere skulle de samme menneskene – ikke nødvendigvis nøyaktig de samme, men den samme byens folkemengde – rope «korsfest». Det er en uhyggelig observasjon om mennesker. Hvor lett ropene vendes. Hvor lett begeistring blir til hat. Hvor lett en konge blir til en kriminell. Vi som leser dette, må kjenne det. Vi er ikke bedre enn dem.

«Så forlot han dem og gikk ut av byen til Betania, og der overnattet han.» Han bodde ikke i Jerusalem. Hver kveld i den uken gikk Han ut til Betania, byen utenfor Jerusalem, hvor Lasarus, Marta og Maria bodde. Han spiste der. Han sov der. Han hentet kraft der. Og hver morgen gikk Han tilbake til byen som ville drepe Ham. Det er en rytme som forteller mye. Han kom ikke for å bli. Han kom for å gjøre det Han måtte gjøre. Hjemmet var et annet sted.

«Tidlig om morgenen, da han var på vei tilbake til byen, ble han sulten.» Sulten. Det er en menneskelig detalj. Han var sulten. Han hadde stått opp tidlig. Han hadde ikke spist ennå. «Han fikk øye på et fikentre ved veien og gikk bort til det, men fant ikke annet på det enn blader. Da sa han til det: ‘Aldri i evighet skal det komme frukt fra deg!’ Og straks visnet fikentreet.» Fikentreet uten frukt. Det er en forvirrende historie i evangeliene. Hvorfor forbannet Han et tre fordi det ikke hadde frukt på en tid da det ikke var sesong for fiken? Markus legger til at det «ikke var fikentid». Men det er ikke om treet. Det er om noe annet.

Fikentreet er bilde på Israel. Profetene brukte det. Et tre med blader, men uten frukt. Tilsynelatende sunt, men uten det som skulle være der. Det er bildet av folkemengden som ropte «Hosianna» og snart skulle rope «korsfest». Lovord på leppene. Ingen frukt. Det er bildet av tempelet med all sin handel, alle sine ofringer, alle sine vakter. Tilsynelatende et bønnens hus. I virkeligheten en røverhule. Det er bildet Han ser når Han kommer. Og Han taler dom over det.

«Da disiplene så det, undret de seg og sa: ‘Hvordan kunne fikentreet visne så fort?’» De så på treet. De skulle ha sett på det treet symboliserte. Slik var det med dem hele uken. De så det ytre. De så ikke det indre. De så et merkelig under. De så ikke kongeretten som ble talt over Israel. «Jesus svarte dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Hvis dere har tro og ikke tviler, skal dere ikke bare gjøre det som skjedde med fikentreet, men selv om dere sier til dette fjellet: Løft deg opp og kast deg i havet! – så skal det skje.’» Han vender det til en undervisning om tro. Men selve handlingen var et tegn. Treet med blader uten frukt skulle bli til ingenting. Jerusalem skulle ikke vare. Tempelet skulle falle. Det som virket sunt, men ikke bar frukt, skulle visne bort. Han som rir inn på et esel, taler hardere dom over byen enn noen profet før Ham.

Hva slags konge er Han? Vi går tilbake til selve inntoget. Vi ser Ham som rir inn. Et esel. Ydmyk. På vei mot korset. Han er konge. Men en konge som velger korset i stedet for tronen. Han er konge. Men en konge som gråter over byen Han kommer til. Han er konge. Men en konge som vet at folkene som roper «Hosianna», snart vil rope «korsfest». Han er konge. Men ikke konge som denne verdens konger.

«Mitt rike er ikke fra denne verden.» Det er det Han skulle si til Pilatus noen dager senere. Det er det vi må huske allerede her ved porten. Han kom som konge. Men Hans rike er ikke som de jordiske rikene. Han har ikke hester og soldater. Han har et esel og disipler som ikke forstår. Han har ikke en trone. Han har et kors som venter. Han har ikke makt slik mennesker tenker makt. Han har den kraften som senker seg og bærer.

Det er en uvanlig konge. Det er kanskje grunnen til at folkemengden ble forvirret i løpet av uken. De hadde ventet en konge som skulle slå fienden ned. De fikk en konge som lot seg slå. De hadde ventet en som tok makten. De fikk en som ga den fra seg. De hadde ventet en seier som så ut som en seier. De fikk en seier som så ut som et nederlag.

Det er den veien Han gikk. Inntoget ble starten på siste uken. Hver dag etter ville bringe Ham nærmere korset. Hver scene ville sette det ned dypere. Men allerede her ved porten kan vi se det. Han kommer på et esel. Han vet hvor Han går. Han gråter over byen. Han er konge. Men en konge som regjerer fra et kors.

«Velsignet er han som kommer i Herrens navn!» Folkemengden hadde rett i det de ropte. Han kom i Herrens navn. Han kom som Herrens utsending. Han kom som Den lovte. Det er bare det at de ikke visste hva det betydde. De visste ikke at Den som kommer i Herrens navn, måtte dø for Herrens skyld. Velsignet er Han. På en måte ingen kunne forstå før korset hadde stått.

Og slik rir Han inn. Konge på et esel. Gråtende mens folkemengden jubler. Vendt mot tempelet Han skal rense. På vei mot korset Han skal bære. Veien har begynt for alvor.