Simeon og Anna i tempelet — De som ventet

Det går førti dager mellom de to scenene. Først krybben. Hyrdene. Engelekoret over markene. Så stillhet. Maria som tok vare på det hele i sitt hjerte. Førti dager senere bar de Ham opp til tempelet.

Loven krevde det. Et førstefødt guttebarn skulle bæres fram for Herren. Moren skulle gjøre renselsesoffer. Det vanlige offeret var et lam. For de fattige var det to duer eller turtelduer. «De skulle også bringe det offeret som er foreskrevet i Herrens lov: et par turtelduer eller to dueunger.» Maria og Josef brakte duer. Det er en liten detalj som forteller alt. Han som hadde kommet for å være Verdens Frelser, ble båret inn i tempelet av et fattig ektepar som hadde råd til to duer.

Han kom som de fattige kom. Han ble offentlig vist frem som de fattige ble vist frem. Han fikk samme behandling som ethvert annet jødisk førstefødt guttebarn. Det er noe nesten uutholdelig over det. Skaperen av universet ble båret inn i tempelet etter loven. Han som hadde gitt loven, ble fremstilt etter den. Maria visste det ikke fullt ut ennå. Josef visste det ikke fullt ut ennå. Men én mann visste.

«I Jerusalem var det en mann som het Simeon. Han var en rettferdig og gudfryktig mann som ventet på Israels trøst, og Den hellige ånd var over ham.» Simeon. Lukas gir oss tre ting om ham. Han var rettferdig og gudfryktig. Han ventet på Israels trøst. Den hellige Ånd var over ham. Det er ikke mye. Men det er nok.

«Han ventet på Israels trøst.» Det er en sjelden setning. Lukas bruker den her, og han bruker den nesten ordrett igjen om Anna noen vers senere – «som ventet på Jerusalems forløsning». Det er den lille gruppen. Det fantes ikke mange. De fleste hadde gitt opp. Romerne styrte. Templet var bygd av en konge ingen elsket. Skriftene ble lest, men ofte uten håp. Det å «vente på Israels trøst» var ikke det vanlige. Det var Simeon. Det var Anna. Det var noen få andre kanskje. De var de stille som ennå håpet.

Vi har dem også i dag. De som har gått inn og ut av kirken hele sitt liv. Som ikke har gitt opp, selv om så mye annet rundt dem har endret seg. Som ennå venter på noe Gud har lovet. De er ikke alltid de synligste. De er ikke alltid de mest fromme på utsiden. De er bare dem som ikke har sluttet å vente. Simeon var én av dem. Han hadde ventet hele sitt liv. Vi vet ikke hvor gammel han var, men det er rimelig å anta at han var gammel. Lukas vil senere la ham si: «nå lar du din tjener fare herfra i fred» – som om Simeon allerede har levd lenge nok, og nå venter på det siste tegnet før han kan gå.

«Den hellige ånd hadde åpenbart for ham at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Salvede.» Det er løftet han har båret. Vi vet ikke hvor lenge han hadde hatt det. Det kan ha vært i tiår. Det kan ha vært siden han var ung mann. Han har levd med dette ordet i seg: du skal ikke dø før du har sett Messias. Tenk hvordan det må ha vært å bære det. Hvert år gikk han til tempelet, kanskje hver dag, og han ventet. Hver gang det kom et barn inn, et nytt par med duer i hånden, vil han ha tenkt: er det denne gang? Er det dette barnet? Det skjedde ikke. Året etter. Og året etter det. Han ble eldre. Folkene rundt ham forstod kanskje ikke hva han ventet på. De har kanskje glemt at han ventet på noe spesielt. Men han ventet.

«Ledet av Ånden kom han til tempelet.» Det er en av de fineste setningene. Lukas skriver det som om det var en helt vanlig dag. Simeon gikk ikke til tempelet fordi han hadde fått et tegn. Han gikk dit som han hadde gjort tusen dager før. Han var bare ledet av Ånden. Det kan bety: en uforklarlig drift den dagen. En følelse av at i dag skulle han gå. En slags indre hvisken. Eller det kan bety enda enklere: han var en mann som lyttet til Ånden hele tiden. Og Ånden ledet ham, fordi han alltid var villig til å bli ledet. Han gikk inn. Og der inne, blant alle de fattige som bar barn frem for Herren, så han Maria og Josef med duene sine.

«Og da foreldrene bar barnet Jesus inn for å gjøre med ham som loven påbød, tok Simeon ham i armene sine, priste Gud og sa...» Han tok barnet i armene. Det er en stille handling som rommer alt. Han hadde ikke ventet. Han hadde ikke spurt om lov først. Han hadde gått bort til disse ukjente foreldrene, og han hadde tatt barnet deres opp. Vi har ofte lest dette som om Simeon vet helt klart hvem barnet er, og er fylt av høytidelig glede. Men det er noe varmere her. En gammel mann, som har båret et løfte i seg i hele sitt liv, går mot et fattig ektepar med et lite barn i armene, og rekker hendene ut. Han har ventet på akkurat dette øyeblikket, og nå er det her, og han ber ikke. Han bare tar.

«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet.» Det er det første han sier. «Nå lar du din tjener fare herfra i fred.» Han har fått det han ventet på. Han kan dø nå. Det er ikke trist. Det er motsatt. Det er en avslutning som er fred. Han hadde båret løftet så lenge. Nå kunne han la det gå. Det er en rolig setning fra en gammel mann: jeg har sett det jeg ventet på. Jeg kan gå.

«For mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbaring for hedningene og til ære for ditt folk Israel.» Han kaller barnet «din frelse». Han kunne ha sagt «Han som skal frelse». Men han sier det enda mer direkte. Han kaller barnet selv «frelsen». Dette spedbarnet. Dette som det ble kjøpt duer for. Denne pakken kluter med liv inne i. Han kaller Ham «Guds frelse».

Og så vide. «For alle folks åsyn.» «Et lys til åpenbaring for hedningene.» Han ser noe Maria sannsynligvis ikke har sett ennå. Vismennene har vært der – ja. Men Maria har kanskje fortsatt tenkt på dette barnet som først og fremst Israels Messias. Simeon ser større. Han ser at frelsen er beredt for alle folks åsyn. At lyset skal gå ut over hedningene. At det ikke er bare Israel som har ventet, men hele verden – uten å vite det. Det er det første tydelige ordet i fortellingen som lar oss forstå at evangeliet er for alle. En gammel mann i Jerusalem sier det. Med et barn i armene.

«Hans far og hans mor undret seg over det som ble sagt om ham.» De undret seg. De hadde hørt så mye allerede. Englene hadde talt til dem hver for seg. Hyrdene hadde fortalt om englekoret. Vismennene hadde tilbedt med gull og røkelse og myrra. Og likevel undret de seg fortsatt. Det er noe vakkert med det. De var ikke ferdige med å undre seg. Hvert nye vitnesbyrd om dette barnet var likevel uventet. De forstod ikke alt. Men de tok det inn.

«Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: ‘Se, dette barnet er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd – for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart.’» Simeon velsigner dem først. Og så snakker han direkte til Maria. Det er den rørende og samtidig tunge setningen i hele begynnelsesfortellingen.

«Dette barnet er satt til fall og oppreisning for mange i Israel.» Han kommer ikke bare med fred. Han kommer med splittelse. Det er en av de første gangene det sies. Han som er kommet for å frelse, vil også bli en stein noen snubler over. Han vil reise noen opp. Han vil felle andre. Møtet med Ham vil avgjøre hvor man står.

«Et tegn som blir motsagt.» Han vil bli motsagt. Folk vil snakke imot Ham. De vil ikke alle ta imot Ham. Han vil dele rom og familier og folk. Simeon ser dette mens han fortsatt holder Ham i armene.

«Ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd.» Det er ordet som må ha truffet Maria som et stikk. Hun har båret dette barnet ni måneder. Hun har født Ham i et matkar. Hun har sett englene, vismennene, hyrdene. Hun har båret Ham hit til tempelet. Og nå, mens hun står der med blomstene fra gleden ennå friske, sier en gammel mann: et sverd skal gå gjennom din sjel.

Vi vet ikke om hun forstod det med en gang. Hun har sannsynligvis ikke gjort det. Men ordet ble båret med henne. Det skulle bli oppfylt en dag. I et øyeblikk hun ikke kunne forestille seg den dagen. På et høyt sted hvor mannen hennes ikke ville være lenger, og hvor en romersk soldats spyd ville stikke inn i siden av hennes Sønn. Maria fikk vite det fra første stund. Det skulle koste henne. Også henne. Glede og smerte, det ene og det andre – det skulle bli hennes liv.

«For at mange hjerters tanker skal bli åpenbart.» Det er Simeons siste setning, og den binder det hele. Når Jesus møter mennesker, åpenbares hjertene deres. Det de skjuler – tvilen, hatet, lengselen, troen – kommer fram. Han er ikke en gud man kan møte uten å bli avslørt. Møtet med Ham forteller deg hvem du er. Det er ikke fordi Han forfølger deg. Det er fordi du, i møtet med det rene, ikke kan unngå å se deg selv. Mange hjerters tanker skal bli åpenbart. Inkludert dine. Inkludert mine.

Og så kommer hun. «Det var også en profetinne der, Anna, datter av Fanuel, av Asjers stamme.» Anna. Hun er den andre stemmen. Lukas gir oss litt biografi: datter av Fanuel, av Asjers stamme. Hun hadde vært gift sju år før mannen hennes døde. Siden hadde hun vært enke. Hun var nå åttifire år gammel. «Hun forlot aldri tempelet, men tjente Gud med faste og bønn natt og dag.»

Det er noe hellig over Anna. Hun har ikke vært gift på nesten seksti år. Hun har vært enke det meste av sitt voksne liv. I hennes kultur betydde det utsatthet. Det betydde fattigdom. Det betydde å være sosialt usynlig. Og det hun gjorde med disse seksti årene var dette: hun forlot ikke tempelet. Hun ba. Hun fastet. Hun var der. Når andre kom og gikk, var hun der. Når storheter inntok plassen og forlot den, var hun der. Hun var en av dem som ble en del av tempelets stillhet.

Og når Simeon stod der med barnet, kom hun bort. «I samme stund kom hun fram og lovpriste Gud, og hun talte om barnet til alle som ventet på Jerusalems forløsning.» Hun ventet ikke på å bli tilkalt. Hun fryktet ikke at hun skulle forstyrre. Hun gikk bort, og hun begynte å prise Gud, og hun talte om barnet.

Hun talte. Det er det Lukas understreker. «Til alle som ventet på Jerusalems forløsning.» Det viser oss noe: det var en sirkel av folk i Jerusalem som ventet. Anna kjente dem. Hun talte til dem. Hun var en av dem. Hun gikk rundt etter den dagen og sa: jeg så Ham. Jeg holdt ikke ham i armene mine slik Simeon gjorde, men jeg så Ham. Han er her. Han har kommet.

To gamle mennesker. Det er det første offentlige vitnesbyrdet om Jesus i tempelet. Ikke gitt av yppersteprestene. Ikke av de skriftlærde. Ikke av Sanhedrin. Av to gamle mennesker som hadde ventet. Det er som om Gud vil understreke hvor Han henter sine vitner fra. Han henter dem fra bønne-rommet. Fra dem som har vært stille i tiår. Fra dem ingen har lagt merke til lenger.

Når Han åpnes for verden, åpnes Han ofte gjennom dem. Ikke gjennom de offisielle. Ikke gjennom de unge stjernene. Men gjennom de gamle som var der hele tiden, og som visste. Det er en lengsel som er hellig – lengselen etter å vente på Herren uten å gi opp. Anna hadde den. Simeon hadde den. Og Gud førte barnet inn akkurat når de var i tempelet.

«Da de hadde gjort alt som Herrens lov påbød, vendte de tilbake til Galilea, til sin egen by, Nasaret.» Slik avslutter Lukas scenen. De gjorde det de skulle. De tok turtelduene. De gjorde renselsen. De viste fram barnet. Og så dro de hjem. Det er den merkeligste delen av historien. To mennesker hadde nettopp talt profetisk over barnet deres – det neste store profetiske ordet som var sagt over Israel siden Malaki – og likevel: de pakket sammen og dro hjem til Nasaret. Det er som om Maria og Josef visste at det meste av Jesu liv ikke skulle skje i sentrum. Ikke i tempelet. Ikke i Jerusalem. Det skulle skje i Nasaret. I det skjulte. I de tretti årene før alt det vi kjenner.

Det er en merkverdig sannhet om Gud. Han henter ut sin Sønn fra Jerusalem og bringer Ham tilbake til en utkant. Han lar Simeon og Anna se. Og så lar Han Ham vokse opp i et hjem i en småby, i tjue, tretti år, før noen utenfor familien sannsynligvis tenkte mer på Ham. Han skjuler igjen.

Det er det vi lærer av Simeon og Anna. Vi lærer at noen ser. Selv når Han er skjult. Noen ser fordi de har ventet hele livet på Ham. Vi lærer at de som ser, er ofte de gamle. De som har levd lenge nok til å lære å lytte. De som har stått stille mens andre har løpt. Vi lærer at Han kommer til den som venter.

Og vi lærer at de som har ventet kan slippe. Simeon sa det: «nå lar du din tjener fare herfra i fred.» Det er den mest fredfulle setning et menneske kan be. Ikke at noe stort skal skje. Ikke at noe nytt skal komme. Men: nå har jeg sett. Nå kan jeg gå. Han som har ventet på Ham, kan dø i fred. Det er et grunnleggende løfte i hele Skriften.

«For mine øyne har sett din frelse.» Den setningen ringer videre. Den blir til en sang i kirken – Nunc Dimittis – som har vært sunget på slutten av tusenvis av kveldsbønner over verden. «Nå lar du din tjener fare herfra i fred.» Det er ordet til den gamle. Det er ordet til den som har båret håpet hele livet. Det er ordet til alle som en gang får se Ham.

Simeon og Anna så Ham. Vi ser Ham ikke ennå like tydelig. Men de viser oss veien. Vent. Bli i tempelet. Bønn og faste. Ikke forlat det. Han kommer. Han kommer. Han er allerede her. Slik begynte det.