Forord

Det er en setning som har vandret med meg en stund. «Hvis Jesus trengte å trekke seg tilbake — hvorfor tror jeg at jeg ikke gjør det?» Det er et merkelig spørsmål å bli stående i. Men det vil ikke gå bort.

Vi vet at Han var sliten. Vi vet at folkemengdene fulgte etter Ham slik at Han knapt fikk tid til å spise. Vi vet at de syke ventet, at de skriftlærde lurte, at disiplene krevde Hans oppmerksomhet hele tiden. Og likevel — om og om igjen — gikk Han avsides. Han gikk opp på fjellet. Han trakk seg ut i ørkenen. Han stod opp før det ble lyst. Han gikk alene til en olivenhage. Han ba — av og til hele natten. Og det er denne rytmen som denne boken handler om.

Vi lever i en tid som ikke tror på pausen. Vi tror på handling. Vi tror på resultater. Vi tror på å bli sett, bli hørt, bli målt. Vi tror at den som hviler, går glipp av noe. Jesus tenkte motsatt. Pausen var ikke det Han gjorde innimellom. Pausen var det Hans liv var bygget på. Det som strømmet ut av Ham — undervisningen, helbredelsene, vreden, tårene — det kom fra det rommet hvor Han hadde vært alene med Faderen. Pausen var kilden. Alt det andre var det som rant ut av kilden.

Jeg har strevd med dette selv. Jeg har vært en av dem som trodde at jeg bare måtte presse på litt til. At hvilen var det jeg fikk lov til når oppgavene var gjort. At pausen var en belønning for produktivitet. Men oppgavene blir aldri gjort. Det kommer alltid mer. Hvile blir aldri belønning, fordi belønningen aldri innfinner seg. Det er en av løgnene vår tid har stappet inn i oss. Vi tror at pausen er det som kommer etter alt det andre. Jesus viste oss at pausen er det som kommer før alt det andre.

Boken handler om ni historier. Tre der Jesus selv trekker seg tilbake. Han på fjellet før Han valgte de tolv. Han jublende i Ånden da de syttito kom tilbake. Han i Getsemane med blod på panna. Fire lignelser om bønn og venting. De ti jomfruene. Vennen som banket midt på natten. Enken og den urettferdige dommeren. Den trofaste forvalter som ventet med brennende lamper. To historier om det indre rommet. Den rike narren som forsøkte å trøste sjelen sin med korn. Og budskapet til disiplene om at hvert hår på hodet er talt — at frykten ikke trenger å vinne. Ni historier. Én linse. Pausen var ikke fravær fra livet. Den var stedet hvor Faderen ble sett, hvor Ånden jublet, hvor frykten mistet sitt grep, og hvor venting ble til tro.

Det er ikke en pekefingerbok. Jeg har ingen rett til å peke på hvem som helst. Hvis det er noen som trenger denne boken mer enn andre, så er det meg. Men det er en invitasjon. Han hadde sin rytme. Det Han trengte, trenger vi enda mer. Vi har ikke Hans ressurser. Vi har ikke Hans klarsyn. Vi har ikke Hans nærhet til Faderen som default. Vi har mer bruk for natten på fjellet enn Han hadde.

Det vil ikke alltid være lett. Vi har bygget livene våre på et annet mønster enn Hans. Vi har vendt rytmen feil vei. Vi gjør først, hviler etterpå. Vi går inn i det vanskelige før vi går inn i pausen. Det skal være motsatt. Pausen først. Så alt det andre. Men det krever en omstilling som koster. Det krever at vi sier nei til noe vi har sagt ja til lenge. Det krever at vi mister noe — og bytter det mot noe annet.

«Vær stille og kjenn at jeg er Gud,» sier salmen. Det er bokens åndedrag. Det er invitasjonen i hver historie. Pausen er ikke en avgang. Det er en ankomst. Vi kommer hjem.

Det er Sønnen som har gått først. Det er Han som har vist oss hvordan pausen kan se ut. Hele natten i bønn før de store valgene. Jubel i Ånden midt i tjenesten. Kamp i Getsemane med overgivelse som svar. Det er Hans mønster. Det blir aldri vårt på samme måten. Men det er noe vi får lov å smake. Vi får lov å trekke oss tilbake. Vi får lov å banke på Faderens dør. Vi får lov å være pågående og lar oss ikke skremme. Vi får lov å vente uten å gi opp. Vi får lov å være våkne — som tjenere som arbeider mens herren er borte.

Den bærende setningen i boken er denne:

Pausen var ikke avstand fra Gud. Den var nærheten til Ham som ga kraft til alt annet.

Det er hva Han viste oss. Pausen er ikke noe vi tar fra Gud. Den er hvor vi finner Ham. Og det Han har for oss der, er det vi trenger for å gå inn i resten av dagen.

Bøkene i denne serien kan leses i hvilken som helst rekkefølge. Du har kanskje kommet til denne fordi noe ved tittelen traff. Pausen. Du kjenner at noe mangler. Du kjenner at rytmen ikke stemmer. Du er invitert. Det er hva boken vil. Den vil ikke gi deg en metode. Den vil ikke gi deg en strategi. Den vil ikke gi deg en plan for fem trinn til et bedre bønneliv. Den vil vise deg Ham. På fjellet. I hagen. I jubelen. I stillheten. Og hvis du våger å bli der lenge nok, vil du kanskje også finne det Han fant. Faderens nærvær. Det indre rommet. Pausen.

Du har lov til å ta deg tid med denne boken. Det ville være en motsetning hvis du leste den fort. Hvis du krysset av historiene som om de var oppgaver. Hvis du skummet den slik mange andre bøker skummes. Den vil leses sakte. Den vil leses med pauser mellom kapitlene. Den vil leses med stillhet rundt seg. Slik Han levde sitt liv.

Du har lov til å begynne med det Han begynte med. Trekk deg tilbake. Vær alene. Vær stille. Det er nok for å begynne. Resten kommer.