Skattepenger til keiseren — Hvem sin er bildet?

Det var en felle. Det er det første Matteus forteller oss. «Da gikk fariseerne bort og la planer om hvordan de kunne fange ham i hans egne ord.» De hadde mistet kontrollen over situasjonen. Jesus hadde kommet inn i Jerusalem like før. Han hadde renset tempelet. Han hadde fortalt lignelsen om de onde vinbøndene, som tydelig var rettet mot dem. Han hadde gjort dem rasende. Og nå skulle de få Ham. Med ord. Det skulle være elegant. Et spørsmål så snedig formulert at uansett hvordan Han svarte, ville Han miste noe.

De sendte ikke seg selv først. «De sendte disiplene sine til ham sammen med herodianerne.» Det er en interessant koalisjon. Fariseernes disipler – de mer fromme blant Israels folk, de som hatet det romerske herredømmet. Og herodianerne – de som støttet Herodes-dynastiet, og som derfor stod nær romerne. Vanligvis var disse to grupper i konflikt. Den ene drømte om Israels frihet. Den andre profiterte på samarbeidet med romerne. Mot Jesus, samles de. Det er et tegn på at fienden de møtte, ble vurdert som farligere enn de var for hverandre.

De begynte med en flatterende innledning. «Mester, vi vet at du er sannferdig og lærer Guds vei i sannhet. Du lar deg ikke påvirke av noen, for du gjør ikke forskjell på folk.» Det er en god innledning. Den er sann, til og med. Men det er ikke ment som ros. Det er ment som en innkapsling. Hvis de sier at Han taler sant, kan Han ikke svare unnvikende. Hvis de sier at Han ikke gjør forskjell på folk, kan Han ikke gjemme seg bak hensynet til en gruppe. De prøver å binde Ham før de stiller spørsmålet. De bygger en innhegning. Når spørsmålet kommer, skal det ikke være noen vei ut.

«Si oss da hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren, eller ikke?» Det er spørsmålet. Det er en felle av høyeste klasse. Hvis Han sier nei – nei, det er ikke tillatt å betale skatt til keiseren – så har Han nettopp begått høyforræderi. Romerne ville ikke vente lenge med å arrestere en mann som offentlig agiterte mot skatten. Hvis Han sier ja – ja, det er tillatt – så har Han nettopp tatt parti med okkupasjonsmakten. Folkemengden ville vende seg fra Ham. Han ville miste sin støtte i folket. Han ville bli avslørt som en kompromissmann. Det er to dører. Begge fører til Hans nederlag. Eller det trodde de.

«Men Jesus kjente deres ondskap og sa: ‘Hvorfor setter dere meg på prøve, dere hyklere?’» Han avslører dem først. Han kaller dem hyklere. Han sier rett ut at Han vet hva de prøver på. Den vakre innledningen om Hans sannferdighet er ikke noe Han spiller med på. Han ser hva som ligger under. Det er en lærdom: når noen begynner med flatterende ord, er det god grunn til å lytte ekstra nøye til det som kommer etter.

«Vis meg mynten som skatten betales med.» Han ber om en mynt. Det er et lite forhandlingstrekk som er verdt å sitte med. Han har den ikke selv. Han må be om den. Jesus, som hadde brød og fisker i overflod når mange tusen skulle mettes, har ikke en denar i lommen sin. Den som spør folk hvem deres bilde er på mynten, må først låne mynten av dem. «De rakte ham en denar.» De hadde den. De som spurte Ham om skatten, hadde mynten med. De brukte mynten. De var allerede involvert i systemet de prøvde å fange Ham med spørsmål om.

Det er en detalj som forteller oss noe. Å være i tempelet med en romersk denar var, for de mest fromme jødene, allerede problematisk. Mynten bar keiserens bilde. Den hadde inskripsjon på latin: «Tiberius Caesar, sønn av den guddommelige Augustus.» Augustus var blitt erklært guddom etter sin død, og denaren bekreftet at Tiberius var arvingen hans. For en jøde var dette nær avgudsdyrkelse – et bilde av en mann som hentet legitimitet fra en menneskelig gud. Tempelet hadde sin egen valuta nettopp for å unngå dette. Veksleren satt ved porten – Jesus hadde nettopp drevet dem ut – fordi tempelskatt skulle betales i en mynt uten bilde. Og her står de, fariseerne og herodianerne, og rekker fram en denar med keiserens bilde. De har myntene allerede. De bruker dem. De er en del av det systemet de spør om.

Jesus holder mynten. «Han spurte dem: ‘Hvem har sitt bilde og sin innskrift her?’» Det er motspørsmålet. Det er ikke en utflukt. Det er et nytt spørsmål som åpner saken på en ny måte. «Hvem sin er bildet her?» De svarer det åpenbare. «Keiserens.» Det er det eneste de kan svare. Bildet er Tiberius'. Innskriften er hans. Det er hans mynt.

«Gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er.» Det er svaret. Det er korte ord. Men de er ikke en glatt utflukt. De er en hel teologi pakket i én setning. Det som har keiserens bilde, tilhører keiseren. Hvis denaren bærer hans ansikt, hvis innskriften er hans, så er den hans. Gi den tilbake. Det er ikke et stort åndelig spørsmål. Det er en mynt. Og «Gud det som Guds er.» Det er der det blir interessant.

Hva er det som er Guds? Det er det skjulte i Jesu motspørsmål. Hvis en denar bærer keiserens bilde, og derfor er keiserens – hva bærer Guds bilde? Svaret finnes i Tora. «Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det.» Mennesket bærer Guds bilde. Du.

Det er det Jesus egentlig sier. Gi keiseren hans mynt – hvis den har hans bilde. Gi Gud det som har Hans bilde – og det er du selv. Spørsmålet om skatt vendes om til et spørsmål om hvem som har krav på deg. Keiseren har krav på sin denar. Gud har krav på ditt liv.

Det er hvorfor de ble sjokkerte. «Da de hørte dette, undret de seg, og de forlot ham og gikk bort.» De gikk bort. De hadde kommet med en felle. De var blitt fanget i sitt eget spørsmål. De hadde rakt frem en mynt med keiserens bilde og hadde fått høre at de selv var Guds bilde – og dermed Hans. Det er ikke noe godt svar på det. De gikk.

Vi må sitte litt med dette. Det vi ofte gjør med denne historien, er å gjøre den til et stykke politisk teologi. «Adskillelsen mellom kirke og stat.» Den «verdslige» og den «åndelige» sfære. Det er ikke det Jesus gjør. Han skiller ikke verden i to fag. Han stiller et spørsmål om bilde. Mynten er keiserens fordi den bærer hans bilde. Du er Guds fordi du bærer Hans bilde. Det er ikke todeling. Det er tilhørighet.

Hvem sitt bilde bærer du? Det er bokens spørsmål her. Det er kapittelets spørsmål. Vi bærer Guds bilde. Vi er skapt i det. Hver av oss er som et stempel, en mynt der Guds ansikt er gravert inn. Det betyr at vi tilhører Ham. På samme måte som mynten tilhørte Cæsar fordi den bar hans bilde, tilhører vi Gud fordi vi bærer Hans. Det er en stor tanke. Det er en større tanke enn vi ofte ser i denne historien.

Det er noe befriende ved det. Det er ikke at vi må kjempe oss til å tilhøre Gud. Vi er Hans allerede – ved skapelsen. Bildet er der. Det er bare et spørsmål om vi anerkjenner det. Som mynten ikke gjorde noe for å bli keiserens. Den ble preget. Bildet ble lagt på. Den var hans fra det øyeblikket. Vi ble preget. Hans bilde er på oss. Vi er Hans.

Det er også noe ærefrykt-vekkende ved det. Hvis vi tilhører Gud, så er det ikke våre liv vi lever. Det er Hans. Vi får dem til låns. Vi forvalter dem. «Gi Gud det som Guds er.» Det er livet ditt. Det er din tid. Det er din kjærlighet. Det er det du har og er. Det er en god grunn til å gå bort fra Jesus med uro. Det er ikke et lite ord Han sier her.

Det er en lignelse vi kan sette ved siden av dette. Litt tidligere hadde Jesus fortalt om arbeiderne i vingården. Han hadde gått ut og leid arbeidere – noen tidlig om morgenen, noen rundt klokken ni, noen ved tolvtiden, noen ved tre, noen ved fem på ettermiddagen. Da kvelden kom, ga han alle samme lønn. En denar. De som hadde arbeidet hele dagen, klaget. De hadde båret dagens byrde og hete. De som kom i den ellevte timen, hadde knapt rukket å begynne. Og de fikk samme lønn. «Disse siste har bare arbeidet én time, og du har gjort dem likestilt med oss som har båret dagens byrde og hete.» Det er en rimelig klage, etter våre standarder. Det er ikke rettferdig.

Vingårdens herre svarer. «Venn, jeg gjør deg ingen urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Jeg vil gi denne siste det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?» «Ser du med onde øyne på at jeg er god?» Det er kapittelets ekko. Den samme denaren. Den samme mynten med keiserens bilde. Men nå i en helt annen kontekst. Den er gitt som lønn. Den er gitt som gave. Den er gitt likt til alle. Og det skapte uro.

Det er noe Jesus avslører her som henger sammen med spørsmålet om skatten. Vi er Guds bilde, ja. Men vi har lett for å glemme det. Vi har lett for å se på andre med onde øyne. Vi har lett for å vurdere oss selv og andre på rettferdighetens prinsipper, og bli irriterte når Guds nåde ikke følger våre tabeller. «Ser du med onde øyne på at jeg er god?» Det er et nytt motspørsmål. Det stiller spørsmålstegn ved vårt regnestykke.

«Ser du med onde øyne på at jeg er god?» Lignelsen vender hvem som har «onde øyne» rundt på hodet. De som hadde arbeidet hele dagen, var sannsynligvis selv overbevist om at de var de gode. De var jo de hardtarbeidende. De var de pliktoppfyllende. De var de lovlydige. Og Jesus avslører at det er nettopp de som har onde øyne. De ser med misunnelse på det de andre fikk gratis. De er mer opptatt av at andre ikke skal få for mye, enn av at de selv fikk det de var blitt enige om. Det er en kjent type. Det er fariseerens type.

Det er en parallell. I tempelet kom de med en mynt og prøvde å fange Jesus. I lignelsen om vingården kom de samme typene med en klage på vingårdens herre. Begge ganger handler det om hvem som har rett til hva. Begge ganger handler det om at vi prøver å gjøre Guds økonomi til vår egen. Og begge ganger gir Jesus svar som velter bordet.

Det er hva Jesu spørsmål her gjør. Det skifter posisjonen. Der vi prøvde å sette Ham i en posisjon der vi kunne dømme svaret Hans, finner vi oss selv i en posisjon der vi blir dømt av spørsmålet. «Hvem har sitt bilde her?» «Ser du med onde øyne på at jeg er god?» Begge er små spørsmål. Begge avslører dypt.

«Da de hørte dette, undret de seg.» Det er det Matteus skriver om de som hadde kommet med skattefella. De undret seg. Det greske ethaumasan betyr nesten å være rystet, slått av undring. De hadde sett en mann som ikke gikk i fellen, men som velte den. «De forlot ham og gikk bort.» Det er en trist avslutning. De gikk bort uten å lære. De hadde sett underet i hvordan Jesus håndterte spørsmålet, men de tok det ikke med seg. De var fortsatt opptatt av å finne neste felle.

Det er hvordan det ofte er med mennesker som bærer Guds bilde, men som ikke har anerkjent det. Vi blir slått av undring. Vi blir imponert. Vi forteller andre om hvor smart Jesus var. Vi setter pris på elegansen i Hans svar. Og vi går bort. Uten å gi Ham det Han ba om. Uten å gi Ham oss selv.

Det er det kapittelets spørsmål til oss er. Vi har lett for å gjøre akkurat det – la oss bli imponerte av Jesus uten å gi Ham det Han egentlig ber om. Vi siterer Hans svar. Vi roser Hans visdom. Vi går bort. Han ba ikke om denarer. Han ba om dem som bærer Hans bilde.

«Hvem har sitt bilde her?» Det er ikke bare et spørsmål om en mynt. Det er spørsmålet om alt det vi er, alt det vi har, alt det vi gjør med våre liv. Hvem sitt bilde bærer det? Hvem sitt navn er gravert inn? Hvis det er keiserens, så er det hans. Hvis det er Guds, så er det Hans.

Det er noe befriende og urovekkende på samme tid. Befriende fordi det betyr at vi tilhører Noen. Vi er ikke våre egne. Vi er ikke prisgitt tilfeldigheten. Vi er Guds. Urovekkende fordi vi har levd som om vi var våre egne. Vi har behandlet oss selv som mynter med vårt eget bilde. Vi har glemt at det er Hans ansikt der.

Det er hva spørsmålet til fariseerne kommer for å minne oss på. «Gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er.» Det er en setning som virker enkel. Den er ikke. Den er en hel livsorganisering. Hva av det jeg lever for, har keiserens bilde – og kan jeg gi det fra meg? Hva av det jeg lever for, har Guds bilde – og må jeg gi det tilbake til Ham?

Det er det fariseerne og herodianerne ikke ville svare på. Det er lett å diskutere mynter. Det er vanskeligere å diskutere seg selv. Det er lett å spørre om skatten. Det er vanskeligere å bli spurt om hvem man tilhører.

De gikk bort. Det er det Matteus skriver. De forlot Ham og gikk bort. Det er en av evangelienes mest hverdagslige tragedier. Mennesker som har stått ansikt til ansikt med Jesus, blitt stilt et spørsmål de ikke kunne svare på, og som så gikk videre med sine liv. Vi vet ikke om noen av dem kom tilbake. Vi vet ikke om noen av dem siden tenkte på den dagen i tempelet og spurte seg selv: «Hvem sitt bilde bærer jeg?» Det er deres sak. Det er også vår.

Det blir morgen. Det blir kveld. Vi går rundt med våre denarer i lommen. Og spørsmålet henger. «Hvem sitt bilde bærer du?»