I dag er det skriftordet oppfylt — Avvisningen i Nasaret

Han kom hjem. Det er det første som er bemerkelsesverdig. Etter å ha vandret rundt i Galilea, etter at ryktet om Ham hadde gått «over hele området» som Lukas forteller, etter at synagogene hadde tatt imot Ham og lovprist Ham – kom Han til Nasaret. «Han kom til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide, og reiste seg for å lese.» Nasaret. Det var byen Han hadde vokst opp i. Det var stedet Maria og Josef hadde tatt med Ham etter flukten til Egypt. Det var stedet Han hadde lekt med andre barn, gått til skolen, lært å lese, arbeidet ved Josefs side i snekkerverkstedet. Det var sannsynligvis ikke en stor by. Få hundre mennesker. Sannsynligvis kjente alle alle. Sannsynligvis husket de Ham fra Han var liten. Og han kom hjem.

«På sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide.» «Slik han pleide.» Det er en stille detalj som åpner et helt liv for oss. Jesus pleide å gå i synagogen på sabbaten. Det var ikke en spesiell anledning denne dagen. Det var Hans vane. Hver sabbat hadde Han sannsynligvis gått dit – som ung, som tenåring, som ung mann. Nå var Han ferdig med sin offentlige tjenestes begynnelse. Han var blitt døpt. Han hadde vært i ørkenen. Han hadde begynt å undervise i andre synagoger. Men når Han kom hjem, gikk Han på sabbaten til synagogen. Slik Han pleide.

«Han fikk profeten Jesajas bokrull, og da han rullet den opp, fant han stedet der det står skrevet.» Han ba om å få lese. I synagogen var det vanlig at en mannlig medlem kunne reise seg og lese. Det var en del av gudstjenesten. En tilfeldig leser ble kalt fram. Det er sannsynlig at noen i synagogen visste at Jesus var hjemme, og at det var passende å gi Ham bokrullen. Han fikk Jesajas bokrull. Han rullet den ut. Han fant et bestemt sted. Det er et øyeblikk vi må stoppe ved. Det er ikke tilfeldig. Hvilket som helst sted hadde vært mulig å lese. Det var ikke nødvendigvis en bestemt tekst for den dagen. Han fant et bestemt sted.

«Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut frihet for fanger og syn for blinde, for å sette undertrykte fri, og for å forkynne et nådens år fra Herren.» Det var fra Jesaja 61. Det er et av de mest messianske avsnittene i Jesaja. Det taler om Den som skal komme – Den som er salvet av Herrens Ånd. Han som skal proklamere godt budskap for fattige, frihet for fangne, syn for blinde, frigjøring for de undertrykte. Det er Messias-tekst. Han leste det. Han leste det høyt for synagogen i hjemmebyen sin.

«Så rullet han bokrullen sammen, ga den til tjeneren og satte seg. Alle i synagogen hadde øynene festet på ham.» Han satte seg. Det er den rabbinske posisjonen for undervisning. Han skulle nå tale. Han hadde lest teksten. Han skulle gi sin tolkning. «Alle i synagogen hadde øynene festet på ham.» Vi kan se for oss det. Stillheten. Alle ser. Alle venter. Hva vil Han si? Han som ble født her. Han som lekte i gatene som barn. Han som de hadde sett vokse opp.

«Da begynte han å tale til dem: ‘I dag er dette skriftordet blitt oppfylt for ørene deres.’» Det var alt Han sa. Vi får ikke vite mer av talen Hans. Lukas tar bare med åpningen. Men det er en åpning som rommer alt. «I dag.» Det er bokens ord. Det er ordet som har vendt tilbake gjennom hele denne boken. Sakkeus. Den krumbøyde kvinnen. Den angrende røveren. Maria og Marta. «I dag.» «Er dette skriftordet blitt oppfylt.» Den teksten fra Jesaja – som hadde stått der i flere hundre år, ventende på Den som skulle oppfylle den – var oppfylt. I dag. For ørene deres. «For ørene deres.» Det betyr: dere har hørt det. Dere har hørt at det er oppfylt. Det er ikke skjult lenger. Det er ikke en hemmelighet. Det er nå.

Det er den setningen vi må sitte med. Han stod der, foran sine egne, og sa: i dag er Messias kommet. Han sa det ikke direkte. Han var aldri direkte på denne måten. Han brukte teksten. Han lot dem fylle inn. Men de skjønte det. «Alle talte vel om ham og undret seg over nådens ord som kom fra hans munn.» Først. Det er den merkelige vendingen. Først var de tatt med. Først hadde de svingt i undring. De talte vel om Ham. De fant nådens ord vakre. Og så snudde det.

«Og de sa: ‘Er ikke dette Josefs sønn?’» Det er der det begynner å skifte. «Er ikke dette Josefs sønn?» Sannsynligvis sa de det med beundring først. Som om: «Tenk at det er Josefs sønn som taler slik!» Som om: «Vi husker da Han var en liten gutt. Og nå sier Han noe så stort!» Men det er også en setning som rommer en farlig tanke. Han er Josefs sønn. Vi vet hvor Han kommer fra. Vi vet hvem Hans foreldre er. Vi vet hva Han har gjort før. Han har laget møbler. Han har bygd hus. Han har vært en av oss. Det er vanskelig å se Messias i den vi kjenner fra barnsben.

«Han sa til dem: ‘Dere kommer sikkert til å bruke dette ordtaket mot meg: Lege, helbred deg selv! Alt det vi har hørt du har gjort i Kapernaum, gjør det også her i din hjemby.’» Han forstod hva de tenkte. De hadde hørt om underverkene i Kapernaum. Han hadde gjort store ting der. Hvis Han virkelig var den Han sa Han var, så burde Han gjøre det samme her. «Lege, helbred deg selv!» Det var et gammelt ordtak. Det betyr: bevis deg selv ved å gjøre det vi forventer. De ville at Han skulle gjøre under for å bevise seg. De ville at Han skulle vise hvem Han var. Han nektet.

«Og han sa: ‘Sannelig, jeg sier dere: Ingen profet blir godtatt på sitt hjemsted.’» Det er et ord som har gått inn i tradisjonen. Ingen profet hjemme. Det er en av Jesu sannheter som har vist seg gang etter gang. De som kjenner deg, har vanskeligst for å se hvem du er nå. De kategoriserer deg. De fanger deg i hvem du var. De holder deg på det stedet du alltid har vært for dem. «Han er Josefs sønn. Hva kan komme av denne?»

Så fortsatte Han. «Jeg sier dere som sant er: Det var mange enker i Israel i Elias dager, da himmelen var lukket i tre år og seks måneder og det kom en stor hungersnød over hele landet. Men Elia ble ikke sendt til noen av dem, bare til en enke i Sarepta i Sidon-området.» Han ga dem to historiske eksempler. Først: Elia. Den store profeten. Da hungersnøden kom, ble han sendt til en enke. Men ikke til en jødisk enke. Han ble sendt til en kvinne i Sarepta – en hedensk by, en kvinne uten Israels tro. Det var Gud som valgte det. «Og det var mange spedalske i Israel på profeten Elisjas tid, men ingen av dem ble renset, bare syreren Naaman.» Så: Elisja. En annen stor profet. Det var spedalske i Israel som hadde trengt helbredelse. Men det var en syrer som ble helbredet. En utlending. En fiende av Israel. Det var Gud som valgte det.

Det er en farlig undervisning Han ga. Han sa indirekte: Guds nåde går ikke nødvendigvis dit dere forventer. Den går ikke alltid til dem som tror de fortjener det mest. Den går noen ganger til de man minst hadde forventet – til en enke i Sidon, til en spedalsk syrer. Og kanskje – sa Han med dette – kommer Den ikke til Nasaret. Kanskje går Den til Kapernaum, til andre steder, til andre folk. Han sa det ikke direkte. Men de skjønte det.

«Da de hørte dette, ble alle i synagogen fylt av raseri.» Raseri. Det er ordet Lukas bruker. Det er en sterk reaksjon. Det var ikke at de var litt irritert. De var rasende. Hvorfor? Fordi Han hadde antydet at de ikke nødvendigvis var Guds utvalgte. At Hans nåde kunne gå et annet sted. At de ikke automatisk var de første. Det er en grunnleggende trussel mot menneskelig stolthet. At du ikke er den utvalgte. At det går forbi deg. De ble rasende.

«De reiste seg og drev ham ut av byen og førte ham til stupet på fjellet som byen var bygget på, for å styrte ham utfor.» De ville drepe Ham. Nasaret lå på en høyde. Det var et stup i nærheten. De ville kaste Ham utfor. Det er en dramatisk vending i evangeliene. Han hadde kommet hjem. Han hadde lest fra Jesaja. Han hadde sagt at i dag var skriftordet oppfylt. Folk hadde først talt vel om Ham. Og nå ville de drepe Ham. Det er hva som skjer når «i dag» kommer for nær til dem som ikke vil ha det.

«Men han gikk midt gjennom flokken og dro videre.» Det er én av evangelienes mest gåtefulle setninger. Han gikk midt gjennom flokken. Hvordan? Lukas forklarer ikke. Han bare gikk. Mengden som ville styrte Ham utfor stupet, klarte ikke å gjøre det. Han gikk. Det er en stille demonstrasjon av Hans makt. Han trengte ikke å forsvare seg. Han trengte ikke å forhandle. Han bare gikk. «Og dro videre.» Han forlot Nasaret. Vi vet ikke om Han kom tilbake. Det er ikke noen ny scene fra Nasaret i evangeliene. Det var sannsynligvis siste gang Han stod foran sin hjembys synagoge. «I dag er det skriftordet oppfylt» – og så ville de drepe Ham, og Han gikk videre.

Det er noe vi må stoppe ved. «I dag.» Han sa det. I dag er Messias kommet. I dag har Guds tid brutt inn. I dag er det jeg leste fra Jesaja, oppfylt. De ville ikke ha det. Det er en tragisk vending i denne historien. De ville heller ha Messias som en fjern fremtidshendelse. De ville heller vente på Ham. De ville heller drømme om Ham. De ville ikke ha Ham nå. De ville ikke ha Ham slik. De ville ikke ha Ham som Josefs sønn. «I dag» var for nær. «I dag» betyr at det skjer. «I dag» betyr at du må svare. De svarte ved å forsøke å kaste Ham ut over et stup.

Det er en linse vi må sette på dette. Hele denne boken kretser rundt Jesu tid. Han var aldri et annet sted enn der Han var. Han hadde alltid tid for den foran seg. Og når Han kom hjem, sa Han det med så få ord det går an: i dag. I dag har den salvede kommet. I dag er fattigdommen møtt. I dag er fangne fri. I dag er blinde sett. Det er nuet i Guds rike. Det er ikke utsatt. Men det er også farlig. «I dag» betyr at det skjer. Det betyr at det krever et svar. Folkene i Nasaret valgte ikke å ta imot. De prøvde å fjerne det. De ville ikke ha «i dag» – de ville ha «en gang».

Det er ikke så forskjellig fra vår tid. «Når jeg blir mer åndelig.» «Når jeg har mer tid.» «Når livet er roligere.» «Når jeg har funnet ut hvem jeg er.» «En gang.» Vi vil ha Jesus en gang. Vi vil ha Ham som en kommende tilstand. Han sier: i dag. Og hver gang Han sier det, er det noen i oss som vil styrte det utfor stupet. Vi vil ha det vekk. Det er for nær. Det krever for mye.

Det er noe sårt i denne historien. Han kom hjem. Han hadde sannsynligvis tenkt på dette i lang tid. Den første offentlige forkynnelsen i hjembyens synagoge. Foran sine egne. Han leste fra Jesaja. Han talte sannsynligvis med varme. Han ville at de skulle høre. Og de avviste Ham. Det er ikke som vi forestiller oss. Vi forestiller oss kanskje at Hans hjemby ville være de første som tok imot Ham med åpne armer. Men det var motsatt. De som kjente Ham best fra utenfra, kjente Ham minst innenfra.

Det er Jesu egen tid som blir avvist. Han kunne ha sagt det annerledes – «en dag vil det skje» – og latt det stå som en lovnad om fremtiden. Da ville de kanskje ha tatt imot Ham. Men Han sa: i dag. Han kunne ikke gjøre det annerledes. Det var sannheten. Den tid Han talte om, var nå. For Han var aldri et annet sted enn der Han var.

«Han gikk midt gjennom flokken og dro videre.» Han ble ikke der. Han kunne ha lidd med dem, presset seg gjennom, forsøkt å forklare mer. Han gikk. Det er en form for tid også. Den tiden hvor du forstår at det ikke er Hans tid å være her. Den tiden hvor du går videre. Han hadde tid for Nasaret. Han hadde lest fra Jesaja. Han hadde sagt i dag. Han hadde gitt dem det. De ville ikke ha det. Og Han gikk.

Det er en sårhet i denne historien. Han kom aldri tilbake til synagogen i Nasaret. Maria sannsynligvis bodde der ennå. Hans brødre var der – Jakob, Joses, Judas, Simon. De var sannsynligvis i synagogen den dagen. Vi vet ikke hva de tenkte. Vi vet at Hans brødre senere ikke trodde på Ham – mer om dem i neste kapittel. Maria – moren – var sannsynligvis i kvinneseksjonen. Hun hørte alt. Hun visste hvem Han var. Vi får ikke vite hva som skjedde i hjemmet etter at Han gikk.

Det er en annen detalj som er verdt å se på. Jesus brukte en passasje fra Jesaja som handler om frihet, helbredelse, godt budskap til de fattige. Han sa at den var oppfylt. Det er hva Han kom for å gjøre. Han kom for å sette fri. Han kom for å åpne øyne. Han kom med godt budskap til dem som ingenting hadde. Det er hva «i dag» betyr i Hans munn. Det er ikke en abstrakt erklæring. Det er konkret. Når Han er der, er det «i dag». Når Han er der, er det godt budskap. Når Han er der, er det syn for blinde og frihet for fanget. Hver gang vi møter Ham, er det igjen «i dag».

Det er en lærdom her. Han kommer i en form vi ikke alltid forventer. For Nasaret kom Han som Josefs sønn. Som Han de kjente fra barndommen. Som en helt vanlig mann. De ville ha Ham som noe annet. En storslagen Messias. En politisk skikkelse. En som vant slag. Når Han kom som seg selv – som Josefs sønn med skriftordet i munnen – kunne de ikke se Ham. Det er hva som skjer for mange av oss også. Vi venter på Ham i en bestemt form. Når Han kommer i en annen, ser vi Ham ikke. «I dag» kan også sees ut som en alminnelig dag.

Så gikk Han videre. Han dro ned til Kapernaum og fortsatte sin tjeneste. Han stoppet for sin egen by. Han stoppet for å lese. Han stoppet for å si: i dag. De ville ikke ha det. Og Han gikk. Det er det vanskelige i å lese denne historien. Han fant ikke et hjem i sin hjemby. Han var profet uten ære på sitt eget sted. Men Han fortsatte. Han var ikke knust av det. Han var ikke i sorg over det. Han bar det med seg, men Han fortsatte. Han hadde flere «i dag» foran seg.

Det er noe vi må holde fast i fra denne historien. «I dag» tar aldri slutt. Hver gang Jesus var med noen, var det «i dag». Når Han var med Bartimeus, var det «i dag». Når Han var med Sakkeus, var det «i dag». Når Han var med Marta, var det «i dag». Selv om Nasaret avviste Ham, fortsatte Hans «i dag» til andre steder. Selv om noen sa nei, fant andre ja. Det er Hans tid. Den er fortsatt åpen. Den fortsetter å invitere. «I dag» kommer til oss også. Hver dag. Hver søndag. Hver møte med Ham i bønn eller i Skriften eller i en stille øyeblikk. Spørsmålet er hva vi gjør med det. Tar vi imot? Eller prøver vi å styrte det utfor stupet?