De syv ve-rop — Hyklere!

«Ve dere.» Det er ordet vi må stoppe ved. På norsk klinger det ikke så sterkt. På gresk er det ouai – et lydord, nesten et stønn. Det er ikke en formell forbannelse. Det er ikke en juridisk dom. Det er et rop av sorg som vipper over i alvor. Det er ordet profetene brukte. «Ve dere som legger hus til hus.» «Ve dem som kaller det onde godt.» «Ve dem som er trygge i Sion.» Det er det ordet Jesus tar opp og bruker syv ganger om de skriftlærde og fariseerne.

«Da talte Jesus til folkemengden og disiplene sine.» Matteus setter scenen. Det er den siste uken. Han er i tempelet, samme rom Han nettopp har ryddet. Han har svart på spørsmål om sin myndighet. Han har vunnet flere debatter. Han har stilt et siste spørsmål om Messias som var Davids sønn, som de ikke kunne svare på. Og nå er det Hans tur. Han åpner ikke med ve. Han åpner forsiktig.

«De skriftlærde og fariseerne har satt seg på Moses' stol. Alt det de sier til dere, skal dere derfor gjøre og holde. Men gjør ikke som de gjør, for de sier det, men gjør det ikke.» Det er en overraskende åpning. Vi forventer at Han skal underkjenne fariseerne fra første setning. Han gjør det ikke. Han anerkjenner at de sitter på Moses' stol. Moseloven gjelder fortsatt. De er ekspertene. Lytt til hva de lærer. Bare ikke gjør som de gjør. Det er der bruddet kommer. Det er ikke i læren. Det er i livet. De sier én ting og lever en annen.

«De binder sammen tunge bører og legger dem på menneskers skuldre, men selv vil de ikke røre dem med en finger.» Det er den første anklagen. Fariseerne hadde bygget opp et gjerde rundt loven. For at folk ikke skulle bryte de skrevne budene, hadde de laget hundrevis av mindre regler som beskyttet de store. Reglene var ment som hjelp. De ble byrder. Sabbatsregler om hvor langt man kunne gå. Regler om hva man kunne bære. Regler om hva som var rent og hva som var urent. Regler om hvilke gjenstander som måtte vaskes hvor mange ganger. Det vanlige folket prøvde å holde dem. De skriftlærde fant alltid en vei rundt for seg selv. «Selv vil de ikke røre dem med en finger.» De la byrder på andre som de selv ikke bar.

Det er en sentral anklage mot dem. Den er ikke at de hadde regler. Det er ikke at de elsket loven. Det er at de var ulike i sin håndtering av loven – streng mot andre, mild mot seg selv. Det er hykleriets kjerne. Det greske ordet hypokrites betyr opprinnelig en skuespiller. En som setter på seg en maske og spiller en rolle på scenen. Fariseerne spilte fromme. De var det ikke nødvendigvis i hjertet. De holdt opp loven for andre mens de selv levde lettere.

«Alt de gjør, gjør de for å bli sett av mennesker. De gjør bønneremmene sine brede og duskene lange.» Bønneremmene er fylakteriene. Små lærkapsler med skriftsteder, festet på pannen og armen under bønn. Toraen bød på dem. Det var ikke noe galt i å bære dem. Men fariseerne gjorde dem brede. De skulle synes. Duskene er kantene på kappen – tsitsit, de rituelle frynsene som Toraen også befalte. Igjen, ingenting galt i å ha dem. Men fariseerne gjorde dem lange. Lange dusker, lett synlige. Det er det religiøse fasadespillet i ren form. Det handler om hvordan andre ser deg. Det handler ikke om hvordan Gud ser deg.

«De elsker hedersplassene i gjestebud og de fremste setene i synagogene, hilsningene på torget og å bli kalt ‘Rabbi’ av folk.» Tre arenaer. Gjestebudet, der hedersplassen er nærmest verten. Synagogen, der de fremste setene er reservert for de mest respekterte. Torget, der man hilses med ærefull tiltale. I hver av disse offentlige rommene ville fariseerne være sett som de fremste. Det er en ærelyst som er kledd i fromhet. Det er fremfor alt det Jesus ser. «Men dere skal ikke la dere kalle ‘Rabbi’, for én er deres lærer, og dere er alle søsken.» Han snur seg til disiplene. Dette skal ikke være vårt mønster. Det skal ikke være titler i Hans menighet. Det skal ikke være hierarkier som skiller mennesker som søsken. Vi har ikke alltid hørt på Ham.

«Den største blant dere skal være deres tjener. Den som opphøyer seg selv, skal ydmykes, og den som ydmyker seg selv, skal opphøyes.» Det er den enkle motsetningen. Fariseernes vei var oppover. Mer ære. Mer synlighet. Mer tittel. Jesu vei var nedover. Mer tjeneste. Mer skjult. Mindre om seg selv. Og det er først her, etter at Han har sagt dette to ganger, at Han åpner det første ve-ropet.

«Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere stenger himmelriket for mennesker. Selv går dere ikke inn, og de som vil inn, hindrer dere.» Det er den første. Bildet er en stengt port. Himmelriket er bak den. Fariseerne er portvakter. De har nøkler. Og de bruker nøklene til å holde døren stengt. De går ikke inn selv. Det er rystende nok – de er eksperter på det riket de skal være portvakter for, og de er ikke der selv. Men det de gjør i tillegg, er enda verre: de hindrer andre i å komme inn. De gjør det vanskeligere å nå Gud. De legger ekstra byrder. De skiller bort de som ikke holder deres standard. De sier til den fortapte sønnen at han først må vaske seg, så får han kanskje komme. Det er hva Han hatet mest.

Hør hvor sterkt det er. Fariseerne var ikke åpenlyse syndere. De var teologisk velinformerte. De var bønnemennesker. De fastet. De ga tiende. Og Jesus sa at de stengte himmelriket for mennesker. Det er en rystende setning. Hardere enn det meste Han noensinne sa om tollere eller skjøger eller hedninger. Det betyr noe. Det betyr at det er en form for religiøsitet som ikke åpner himmelen, men stenger den. Skal vi virkelig se på det, må vi se på oss selv.

«Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere reiser over hav og land for å vinne en eneste proselytt, og når han er blitt det, gjør dere ham til et Gehennas barn, dobbelt verre enn dere selv.» Det er det andre. De var ikke late. De drev misjon. De krysset hav for å vinne én ny tilhenger. Men det de gjorde av tilhengeren var verre enn det de var selv. Den nyomvendte fikk den nyomvendtes iver, og lærte alle fariseerens dårlige vaner enda mer overdrevet enn læreren selv. Det er en skarp observasjon. Misjon kan være feilrettet. Iver kan multipliseres på feil måte. En lærer kan formere sine egne feil snarere enn å føre folk til Gud. Vi som driver misjon, må stoppe ved dette. Hva slags Gud peker vi mot? Hva slags lære? Hva slags liv? Hvis våre konvertitter blir verre versjoner av oss, hva sier det om oss?

«Ve dere, blinde veiledere!» Det er overgangen til det tredje ve-ropet, og bildet skifter. Han kaller dem blinde. Og veiledere. Dette er kombinasjonen som er livsfarlig. En blind kan ikke se. Det er beklagelig, men ikke nødvendigvis farlig for andre. En veileder leder andre. Det er ofte godt. Men en blind veileder fører de seende inn i grøften. «De sier: ‘Å sverge ved tempelet betyr ingenting, men den som sverger ved gullet i tempelet, er bundet av eden.’» Fariseerne hadde laget et hierarki av eder. Noen eder var bindende, andre ikke. Du kunne sverge ved tempelet og likevel ikke være forpliktet. Men du kunne ikke sverge ved tempelets gull uten å være bundet. Det var en juridisk mekanisme for å unngå å holde det man hadde lovet. «Dårer og blinde! Hva er størst: gullet, eller tempelet som helliger gullet?» Jesus snur det. Tempelet er det som gjør gullet hellig. Tempelet er det største. Den som sverger ved tempelet, sverger ved Den som bor i det. De har snudd hierarkiet på hodet. Det fysiske gullet teller mer enn Guds nærvær.

«Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gir tiende av mynte, dill og karve, men forsømmer det som veier tyngst i loven: rett og rettferdighet, barmhjertighet og troskap.» Det fjerde ve-ropet. Tiende var en lov. Men loven gjaldt strengt tatt korn, vin og olje. Fariseerne hadde utvidet det til alt – også de små krydderbusker som vokste i hagen. De talte hvert blad av mynte og dill og karve, og ga en tiendedel. Det var imponerende presist. Men det de hadde glemt, sa Jesus, var det som veier tyngst i loven. Rett. Rettferdighet. Barmhjertighet. Troskap. Det er sjeldne ord i menneskemunn. De var sjeldne ord også i fariseernes liv. «Dette burde dere gjøre uten å forsømme det andre.» Han avskaffer ikke tienden. Han sier ikke at små detaljer ikke teller. Han sier at de ikke kan erstatte det store. Du kan ikke gi tiende av mynte og samtidig være urettferdig mot en enke og tro at regnskapet går opp.

«Blinde veiledere! Dere siler bort myggen, men svelger kamelen.» Bildet er komisk. De har en sil for å fange opp den minste mygg som måtte ha falt i vinen. Det var rituelt urent å spise insekter. Mygg var smått, og noen av dem var urene. Du måtte sile. Mens de står og siler myggen, svelger de en hel kamel. Det er ikke meningen at vi skal forestille oss det bokstavelig. Det er en absurditet med vilje. Man kan ikke svelge en kamel. Men det er hva de gjør i åndelig forstand. De er nøye med det minste og blinde for det største. De siler bort en uvesentlig overtredelse og svelger urettferdigheten. Det er det som er hykleri. Det er ikke at man bryr seg om regler. Det er at man bryr seg om bare noen av dem – de små, lette, og synlige – og overser de tunge og indre.

«Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere renser utsiden av begeret og fatet, men inni er de fulle av rov og umåtehold.» Det femte ve-ropet. Bildet er nå tatt fra hjemmet. Beger og fat. Det rituelle servise. Loven hadde regler om hvordan man skulle vaske spisekar. Reglene var for å beskytte mot urenhet. Fariseerne fulgte dem strengt. Men inni karene, sier Jesus, er det rov og umåtehold. «Du blinde fariseer! Rens først innsiden av begeret og fatet, så blir også utsiden ren.» Det er hjertet av Hans budskap. Innsiden først. Det indre. Det skjulte. Det som Gud ser. Hvis det indre er rent, blir det ytre rent av seg selv. Men du kan ikke jukse med å gjøre det ytre rent og håpe at det skjuler det indre. Gud ser begge.

«Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere ligner hvitkalkede graver som utvendig ser vakre ut, men innvendig er fulle av dødningeben og all slags urenhet.» Det sjette. Bildet er noe av det skarpeste Jesus noensinne brukte. Det var skikk å hvitkalke graver før påsken, slik at pilegrimer ikke ved et uhell skulle berøre dem og bli rituelt urene. Hvitkalkede graver var lette å se og lette å unngå. De var dekorerte. De så vakre ut. Men inni dem var det død. «Slik ser også dere utvendig rettferdige ut for mennesker, men innvendig er dere fulle av hykleri og lovløshet.» Det er noe nesten brutalt ved bildet. De ser ut som vakre monumenter for fromhet. Men det de bærer på, er forråtnelse. Fariseerne i Israel hatet ingenting mer enn å bli regnet som urene. Å bli kalt en hvitkalket grav var det verste de kunne høre. Det var direkte fornærmelse. Jesus brukte ordet uten å nøle.

Det er noe vi må forstå om det greske hyklere. Det var en skuespiller-tittel. En som spilte en rolle. Vi tenker ofte at en hykler er en som lyver bevisst. Vi forestiller oss en som ler hånlig innvendig mens han spiller from utvendig. Slik var ikke fariseerne. De trodde sannsynligvis at de var gode. De var ikke bevisste lure. Men de spilte en rolle de ikke var. De fremstod som det de ikke var. De viste utenpå en hellighet de ikke hadde inni. Og det farlige er at de ikke visste det. Hykleri er ikke alltid bevisst løgn. Det er ofte selvbedrag. Det er fariseeren som trodde han var god, og som ble sint da Jesus sa noe annet.

«Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere bygger profetenes graver og smykker de rettferdiges gravminner, og sier: ‘Hadde vi levd i våre fedres dager, ville vi ikke vært medskyldige i profetenes blod.’» Det syvende. De bygger graver for de profetene fedrene drepte. De ærer minnet om de som ble martyrer. De ville aldri ha gjort det selv, sier de. Jesus snur det rett tilbake mot dem. «Dermed vitner dere mot dere selv at dere er barn av dem som drepte profetene. Så fyll da opp fedrenes mål!» Dere er deres barn. Dere arver deres tendens. Og snart skal dere selv drepe en profet. Han ser fremover. Han vet hva som skal skje med Ham. Og Han sier det rett ut. «Slanger! Ormeyngel! Hvordan kan dere unnslippe dommen til Gehenna?» Det er det skarpeste språket Han noensinne brukte.

Vi må stoppe ved dette. Han kaller dem slanger. Han kaller dem ormeyngel. Det er ord som peker tilbake til Johannes Døperen, som hadde brukt det samme ordet om fariseerne ved Jordan. Og det er Jesus som sier det. Den milde, den vennlige, den sagtmodige – Han kaller dem slanger. Vi har glemt at Han kunne tale slik. Vi har glemt at det finnes en form for religiøsitet som Han ikke bare var skeptisk til, men som Han fordømte med profetisk styrke. Det er ubehagelig. Det er ment å være det.

«Se, derfor sender jeg til dere profeter, vismenn og skriftlærde. Noen av dem kommer dere til å drepe og korsfeste, og noen av dem kommer dere til å piske i synagogene deres og forfølge fra by til by.» Han ser fremover. De skal drepe og korsfeste. De skal piske og forfølge. Han taler om sin egen død først. Men også om dem som skal følge etter Ham. Stefanus skal steines. Jakob skal halshogges. Paulus skal piskes mange ganger. Det er den blodlinjen som går fra Abel til Sakarja, og som nå skal nå sin fylde i det de gjør med Ham. «Sannelig, jeg sier dere: Alt dette skal komme over denne slekten.»

Og så endrer tonen seg. «Jerusalem, Jerusalem, du som dreper profetene og steiner dem som er sendt til deg!» Det er ikke lenger ve. Det er klage. Han er nettopp ferdig med syv ve-rop og to nye anklager. Vi forventer at Han skal fortsette i samme tonefall. Han gjør det ikke. Han stopper. Han ser på byen. «Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine, slik en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke.» Det er ikke en sint setning. Det er en knust. Hør den med stille stemme. Det er en mann som har ropt syv ve-rop og som så bryter sammen. Han ville ha samlet dem. Han er hønen som vil ta dem under sine vinger. Men de ville ikke. Vi skal vende tilbake til denne setningen i det siste kapittelet. Den hører hjemme der også. Men det er viktig at den står her, midt i ve-ropene. Han er sint fordi Han elsker.

Det er det vi må holde fast i. Hvis vi leser Matteus 23 og bare hører harde ord, har vi misforstått. Disse ve-ropene avsluttes med tårer. Han var ikke sint på dem fordi Han hatet dem. Han var sint på dem fordi Han elsket folket de stengte ute. Han var sint fordi de holdt døren igjen for de Han ville samle. Når Han bryter sammen til slutt, ser vi alt. «Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine.» Hvor ofte. Han hadde villet det igjen og igjen. Han hadde kommet med profetene før seg. Han hadde kommet selv. Han hadde båret håpet på sin egen rygg. «Men dere ville ikke.»

Det er ve-ropene. Syv anklager. To navngitte synder – slanger og ormeyngel. Et profetisk varsel om det som skal komme. Og til slutt en gråt. Sett alt sammen, og se hva du har. Du har en mann som elsker så sterkt at Han kan rope ve. Du har en mann som hater så sterkt at hykleriet stenger himmelen for hans elskede. Du har en mann som ser fremover, vet at de skal drepe Ham, og likevel åpner armene som en høne. Det er vreden Hans. Den er kjærlighet som ikke kan se på.

«Se, huset deres skal bli liggende øde.» Det er den siste setningen før Han forlater tempelet for siste gang. Han forutser ødeleggelsen. I år 70 e.Kr. skal romerne knuse tempelet, brenne det, og knuse byen. Det var det Han så. Og det var ikke at Gud ville straffe dem. Det var at de hadde forlatt sin egen Gud. Huset var allerede øde innenfra. Den fysiske ødeleggelsen skulle bare bekrefte det åndelige som var skjedd. «Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: ‘Velsignet er han som kommer i Herrens navn!’» Han etterlater seg muligheten. Til de sier det. Til de tar imot Ham som de kunne ha gjort. Det er ikke et bli-aldri-mer. Det er et bli-borte-til. Det er en åpning igjen, helt på slutten av en lang konfrontasjon. Som om Han ikke kan la være å holde døren litt på gløtt.

Det er det ve-ropene etterlater oss. Selv i sin skarpeste tale, selv når Han kalte dem slanger, selv da Han forutsa sin egen død i deres hender, kunne Han ikke la være å gråte over dem. Han var sint på portvokterne. Men Han håpet fortsatt at de skulle åpne porten – også for seg selv. Ve-ropene var ikke siste ord. Hønen som ville samle var siste ord. Den siste linjen er en åpning. Selv etter syv ve-rop.

Vi vender tilbake til det første ordet. «Ve.» Det er ikke en forbannelse. Det er et stønn. Det er ordet Jesus brukte da Han så at det var en form for religiøsitet som stengte mennesker ute fra Gud. Den fromhet som ikke åpnet døren, men låste den. Hvis vi er ærlige med oss selv, er det noen ganger oss Han ser. Vi som har gjort tro til en kultur, en stand, en målestokk. Vi som har laget regler andre må holde, mens vi selv slipper. Vi som tar de fremste setene i menigheten og bærer brede dusker og elsker å bli kalt etter våre titler. Det er ikke andre Han taler til. Det er enhver som har stilt seg som portvakt i Guds hus. Ubehaget er ikke tilfeldig. Det skal ramme oss. For ve-ropene er ikke fordømmelse av andre. De er et speil for oss. «Ve dere» kan bli «ve oss» hvis vi tør å høre. Og hvis vi tør å høre, kan også vi få lov til å komme inn under vingene Hans. Det var hva Han ønsket helt fra begynnelsen.