Vismennene fra Østen — Stjernen som ledet

Det er noe i denne fortellingen som ikke passer. Hyrdene hører hjemme her. Maria og Josef hører hjemme her. Simeon og Anna hører hjemme her – det er Jerusalem, det er tempelet, det er Israels venting som ender. Men vismennene? De er feil folk. Feil sted. Feil religion. Feil alt. Likevel reiser de.

Matteus forteller det enkelt: «Da Jesus var født i Betlehem i Judea, i kong Herodes' dager, se, da kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem.» Vismenn fra Østen. Det er det vi får å vite om dem. Vi vet ikke hvor mange de var. Tradisjonen sier tre, fordi de hadde med seg tre gaver, men Matteus sier det ikke. Det kunne ha vært to. Det kunne ha vært tolv. Vi vet ikke navnene deres. Tradisjonen kaller dem Kaspar, Melkior og Baltasar. Matteus kaller dem bare «magoi». Vi vet ikke nøyaktig hvor de kom fra. «Østen» kan ha betydd Persia. Det kan ha betydd Babylon. Det kan ha betydd Arabia. Men det er langt borte. Et annet imperium. En annen kultur. En annen verden.

Magoi. På norsk har vi oversatt det til «vismenn». Det er greit, men det dekker ikke helt. En magos var en astronom og astrolog, ofte tilknyttet en kongelig domstol, ofte fra prestekasten i Persia eller Babylon. De studerte stjernene fordi de trodde stjernene fortalte noe om hva som skulle skje på jorden. På et tidspunkt – kanskje da de var bortført i Babylon – hadde Israels folk møtt slike menn. Daniel selv ble en magos i kong Nebukadnesars hoff, eller noe lignende. Han ble «leder over alle vismennene». Det er ikke utenkelig at det fortsatt fantes en lang og halvglemt strøm av kunnskap blant disse menneskene som inkluderte fragmenter av jødiske skrifter. Som Bileams ord: «En stjerne stiger opp fra Jakob.» Vi vet det ikke sikkert. Men noe må ha vært. For en stjerne kommer opp, og menn fra Østen vet hva den betyr.

«Vi har sett hans stjerne i Østen og er kommet for å tilbe ham.» Det er det de sier når de når Jerusalem. Det er nesten provoserende, hvis man tenker på det. Det er hedninger – mennesker uten Israels lov, uten Israels skrifter slik vi har dem, uten Israels pakt – som har sett tegnet. Som har forstått det. Som har lagt ut på en flere måneders reise for å tilbe. Imens har Jerusalem sovet. Tempelet er der. Skriftene er der. Prestene er der. Men ingen av dem har sett stjernen. Eller hvis de har sett den, har ingen lest den. Han som ble født som jødenes konge, blir først lett opp av folk som ikke var jøder.

Det er et mønster vi vil se igjen. Romerske offiserer som tror der hvor jøder ikke gjør det. Samaritanere som forstår der hvor judeere ikke gjør det. En syrofønikisk kvinne som ber for sin datter. En kanaaneisk høvedsmann som sier: «Si bare et ord.» De som er utenfor, ser ofte før de som er innenfor. Han som er Israels Messias, kommer for å være verdens lys. Og fra fødselen viser Han det. Vismennene er det første tegnet på det.

«Da kong Herodes hørte dette, ble han urolig, og hele Jerusalem med ham.» Herodes. Han har hjemsøkt fortellingen siden første vers. Romerkongen. Den som myrdet sine egne sønner. Den som bygde et tempel for å vinne folkets gunst, men aldri stoppet å være redd dem. Nå blir han urolig. Det greske ordet er etarachthē – han ble rystet. Han ble forskrekket. Det var ikke en mild bekymring. Det var frykt. Han var sytti år gammel, regnet de fleste. Sannsynligvis allerede syk. Sannsynligvis allerede paranoid. Og nå kom det noen fra Østen og spurte etter den nye kongen.

«Og hele Jerusalem med ham.» Det er en liten, tung detalj Matteus slipper inn. Jerusalem ble urolig sammen med kongen. Ikke gledet. Ikke spent. Urolig. Det er det første tegnet på at Han som kom for å frelse byen, kom til en by som ikke ville bli frelst slik. Hele Jerusalem hadde lært å leve med Herodes. De hadde lært å holde hodet nede. De ville ikke ha et besøk fra Østen som kunne sette i gang det Herodes ble redd for. Den nye kongen kom til en by som allerede hadde en konge. Og byens første reaksjon var ikke jubel. Den var bekymring.

«Han samlet alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem hvor Messias skulle fødes.» Herodes vet hva han spør om. Han hørte vismennene si «født til jødenes konge», og han forstod hva det betydde. Han slo opp prøvelsene som ble brukt for å definere Messias. Han ba om dommerstaben. Det er noe påfallende ved det. Herodes – som ikke trodde på Israels Gud, som var en politisk konge, som hadde drevet noen av prestene ut – visste fortsatt nok til å forstå hva ordet «jødenes konge» betydde teologisk. Han fryktet Gud nok til å spørre. Han elsket Gud ikke nok til å bøye seg.

«De svarte ham: ‘I Betlehem i Judea. For slik er det skrevet ved profeten: Og du, Betlehem, Juda land, er slett ikke den minste blant Judas fyrster, for fra deg skal det komme en høvding som skal være hyrde for mitt folk Israel.’» Skriftlærde svarte umiddelbart. De visste det. Det er en tankevekkende detalj i hele Bibelen. Da Herodes spurte, kunne de svare uten å nøle. «I Betlehem.» De hadde lest profeten Mika. De visste hva han sa. De kunne sitere det. De kunne sitere det riktig. Men ingen av dem la ut på reisen.

Det er verdt å stoppe ved. Vismennene fra Østen reiste i mange måneder for å finne Ham. Skriftlærde i Jerusalem visste nøyaktig hvor Han var – sju kilometer unna – og bevegde seg ikke. De siterte verset til Herodes, og så gikk de tilbake til sine bøker og sine plikter. Det er en avstand. Den finnes mellom å vite og å gå. Og det er den avstanden som har drept så mange. Vi vet hva som står skrevet. Vi vet hva Han har sagt. Men vi reiser ikke.

«Da kalte Herodes vismennene til seg i hemmelighet og spurte dem nøye ut om når stjernen hadde begynt å vise seg.» I hemmelighet. Det ordet sier alt. Herodes ville vite alt. Når dukket stjernen opp? Hvor lenge har den vært synlig? Hvor gammelt er da barnet sannsynligvis? Han planlegger allerede. Vismennene ser det ikke. De er gjester. De er fra et annet land. De forstår ikke politikken i Jerusalem. De forstår ikke en konge som spør for å drepe. Eller kanskje aner de noe. Men de drar uansett.

«Så sendte han dem til Betlehem og sa: ‘Gå og let nøye etter barnet! Og når dere finner det, meld fra til meg, så jeg også kan komme og tilbe det.’» Den siste setningen er en av de mest djevelske som er sagt i Bibelen. «Så jeg også kan komme og tilbe det.» Han mener det ikke. Han kommer aldri til å bøye seg. Han vil drepe det. Men ordene er fine. De høres ut som de andre vismennenes egne. Tilbe. Herodes sa det, og det var løgn fra første stavelse.

Det vil bli sagt mye senere: «Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket.» Det er første gang vi ser det i fortellingen: ord om tilbedelse som dekker over et hjerte som vil drepe. Det kommer til å skje rundt Jesus mange ganger. Folk som høyt sier de respekterer Ham, men som hjertet er fullt av planer for å fjerne Ham. Det begynner med Herodes.

«Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett i Østen, gikk foran dem til den ble stående over stedet der barnet var.» Stjernen gikk foran dem. Det er en detalj som overgår astronomi. En vanlig stjerne kan ikke gå foran noen. Men dette var ikke en vanlig stjerne. Det var et tegn. Et tegn som beveget seg og som stoppet akkurat over det rette huset. Vi vet ikke nøyaktig hva det var. Mange har spekulert: en konjunksjon mellom Jupiter og Saturn, en komet, en supernova. Det spiller liten rolle. Det var et tegn. Det stoppet der det skulle.

«Da de så stjernen, ble de fylt av overmåte stor glede.» Lukas brukte ordet glede da englene kom til hyrdene. Matteus bruker det her. «Overmåte stor glede.» På gresk: megalēn sphodra. Stor altfor stor. Disse mennene har reist gjennom ørken og berg. De har gått inn i en fremmed by. De har møtt en konge som muligens forstod mer enn de selv. Og når de igjen ser tegnet, blir de overveldet. Det er gleden ved å finne.

«De gikk inn i huset og så barnet hos Maria, dets mor.» Et hus. Det er ikke lenger en stall. Det er ikke lenger en krybbe. Maria og Josef har funnet seg et hus i Betlehem. Det kan ha gått måneder, kanskje opp til to år, siden fødselen. Vismennenes reise var lang. Det er Maria som blir nevnt – ikke Josef. Han er der, sannsynligvis, men Matteus sentrerer det rundt mor og barn. Vismennene gikk inn. De så.

«De falt ned og tilba det, åpnet skattene sine og bar frem gaver til det: gull, røkelse og myrra.» De falt ned. Tenk på dette: vismenn fra et stort imperium, antakelig velstående, antakelig vant til å bli mottatt på lik fot med høvdinger – de la seg flate på gulvet foran et lite barn i et fattig hus i en småby. Det er den første tilbedelsen. Hyrdene hadde sett. De hadde fortalt. Men det er vismennene som først bøyer seg i den fulle, formelle bevegelsen. Hedningene tilba før jødene tilba.

Og de la frem tre gaver. Tradisjonen har lest dem som tegn. Gull – for en konge. Røkelse – for en prest. Røkelsen ble brent i tempelet, foran Den hellige. Myrra – for en som skulle dø. Myrra ble brukt til å salve lik. Tre gaver. Tre profetier. Konge, prest, offer. Alt det Han skulle være, kom inn i huset den dagen, lagt frem foran et lite barn. Det er ikke sikkert vismennene visste hva de la frem på den måten. Men gjennom dem la Gud tre tegn ut på gulvet foran sin Sønn.

«I en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de dro hjem til sitt land en annen vei.» De fikk en drøm. Det er hvordan Gud snakker til ikke-jødiske mennesker hele veien gjennom Matteus' åpning. Drømmer. Det er hvordan Han snakker til Josef også. Det er hvordan Han skulle snakke til Pilatus' kone mange år senere. Vismennene fikk en drøm. De adlød. De dro hjem en annen vei. Det betyr at de aldri kom tilbake til Herodes. De forsvant ut av fortellingen, mot Østen, og vi hører aldri mer fra dem. Men noe gikk med dem som ikke kunne stoppes. De hadde sett. De hadde tilbedt. De hadde gitt.

«Da de var dratt bort, se, da viste en Herrens engel seg for Josef i en drøm og sa: ‘Stå opp, ta med deg barnet og dets mor og flykt til Egypt! Bli der til jeg sier fra, for Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.’» Det er det andre øyeblikket i denne fortellingen. Det vakre møtet med vismennene var nettopp avsluttet. Skattene lå fortsatt på gulvet, kanskje. Maria sov, kanskje. Det lille barnet sov. Og engelen kom til Josef.

«Stå opp.» Det er den eneste replikken som forandrer alt. Stå opp. Ta barnet. Flykt. Josef gjør det med en gang. Han tok dem om natten. Han spurte ikke. Han bekymret seg ikke for hvordan de skulle leve i Egypt. Han bekymret seg ikke for hva folk ville si. Han stod opp og dro.

Det er noe ved det jeg vil stoppe ved. Josef har kanskje gått på dette i en uke. Han har akkurat sett vismenn falle på kne foran sønnen sin. Han må ha tenkt: dette er det jeg har ventet på. Nå er det offentlig. Nå begynner det. Og samme natt sa engelen: flykt. Det er nesten grusomt. Gleden gikk knapt over før frykten kom. Slik er det også i hverdagen. Et høyt øyeblikk blir umiddelbart fulgt av et farer-øyeblikk. Vi får ikke alltid lov til å bli stående i det fine. Noen ganger må vi pakke om natten og dra. Josef gjorde det. Han sa ikke et ord. Han bare gjorde.

Han tok barnet og dets mor om natten og dro til Egypt. Det er den første flukten. Det er det første øyeblikket Gud blir flyktning på jorden Han selv har skapt. Et lite barn og hans foreldre, ut i mørket, mot et land som hadde vært deres slekters fengsel for fjorten hundre år tidligere. Av all den ironi: Israels barn kom ut av Egypt under Moses. Israels Messias måtte tilbake til Egypt for å overleve. Og en gang skulle Han hentes tilbake. «Fra Egypt kalte jeg min sønn,» hadde Hosea sagt. Det var sagt om Israel, en gang. Men nå var det også sagt om Ham.

«Da Herodes forsto at han var blitt lurt av vismennene, ble han rasende.» Lurt. Det ordet er stort her. Vismennene «lurte» Herodes – de gjorde det de hadde fått beskjed om av Gud, men fra Herodes' perspektiv hadde de brutt sitt løfte. Han ble rasende. Han sendte ut sine soldater.

«Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og i hele området rundt byen, fra toårsalderen og nedover.» Matteus skriver det med få ord. Men disse ordene rommer en avgrunn. Tenk på Betlehem. En liten by. Kanskje tusen innbyggere. Kanskje færre. Et toårs eller yngre guttebarn i Betlehem på den tiden – forskere har estimert tjue til tretti barn. Tjue til tretti barn drept i hjemmene sine, i armene til mødrene sine, fordi en konge var redd. Det er den første blodutgytelsen rundt Jesus. Den var ikke Hans. Men den skjedde fordi Han var født.

«Da ble det oppfylt som var talt ved profeten Jeremia: ‘En røst ble hørt i Rama, gråt og stor klage. Rakel gråter over sine barn og vil ikke la seg trøste, for de er ikke mer.’» Matteus siterer Jeremia. Rakel er stammor til Israel. Hun ligger gravlagt nær Betlehem. Tradisjonen forestilte seg at hun gråt fra graven sin over Israels barn som ble bortført til Babylon. Nå gråter hun igjen. Over barn drept av en konge som het Herodes.

Vi har lett for å hoppe over dette i jule-fortellingen. Vi vil ha krybbe, hyrder, englekor. Vi vil ikke ha Herodes' soldater. Men det er en del av historien. Han som ble lagt i en krybbe, gikk inn i en verden hvor barn blir myrdet. Han ble ikke skånet fra det. Han ble båret på flukt. Hans nærhet til Betlehem kostet andre barns liv. Det er ikke et mildt evangelium. Det er ikke en julehistorie uten skygger. Det er det evangelium som forteller hvordan Gud kom inn i den virkelige verden – med Herodes og soldater, med flukt og gråt – og likevel begynte å redde den.

«Da Herodes var død, se, da viste en Herrens engel seg for Josef i en drøm i Egypt.» Herodes døde. Han som hadde slått sin egen sønn, som hadde myrdet sin egen kone, som hadde drept hvert guttebarn i Betlehem for å være sikker på å fange den ene – han døde. Det er korte ord. Matteus skriver bare det. Men ringende. Tyrannene dør alltid. Det er en eldgammel lov. Og når de dør, så reiser engelen seg igjen. «Stå opp,» sa engelen til Josef en gang til. «Ta med deg barnet og dets mor og dra til Israels land, for de som ville ta barnets liv, er døde.»

Josef tok dem hjem. Men ikke til Betlehem. Da han hørte at Arkelaus hersket i Judea – Herodes' sønn, like grusom som faren – ble han redd. Og igjen kom en drøm. Han dro til Galilea. Til en by som heter Nasaret. Slik kom de tilbake. Slik begynte de skjulte årene. Slik ble Han som var født i Betlehem og hentet fra Egypt, kjent som Jesus fra Nasaret.

Det er den siste detaljen i kapittelet. Han ble «en nasareer». Det betyr ikke noe vakkert. Det var ikke en ærefull tittel. Nasaret var i utkanten. Folk i Judea så ned på Galilea-folket. Nasaret var en av Galileas mindre byer. Han som var født i Davids by, vokste opp i en by ingen ventet noe av. Det er rett mønster. Gud begynner alltid lengre nede enn vi tror. Han begynte i et matkar. Han fortsatte i en utkant.

Vismennene kom fra Østen og fant Ham. De var de første som tilbad. De var de første hedningene som bøyde seg. De var de første som skulle vise hva det ville si: at fra øst og fra vest, fra nord og fra sør, ville folk komme til Davids by for å bøye seg. Det begynte med tre gaver på et gulv. Det fortsatte med en flukt om natten. Det fortsatte med Herodes som døde. Det fortsatte med en familie som kom tilbake hjem til en utkant. Og over alt dette: stjernen som hadde stoppet. Han var her. Han var begynt. Slik begynte det.