Kongssønnens bryllup — De som ikke kom kledd

«Himmelriket kan sammenlignes med en konge som holdt bryllupsfest for sønnen sin.» Det er det Han åpner med. Det er ikke bare en hvilken som helst fest. Det er en kongelig fest. Det er ikke en husbond med et stort hus, slik som lignelsen om gjestebudet i Lukas. Det er en konge. Det er en bryllupsfest. Det er sønnen som blir gift. Det er en sjelden anledning i et rike.

Det er en lignelse Matteus plasserer i Jesu siste uke. Jesus er i Jerusalem. Det er dager før korset. Han har nettopp drevet selgerne ut av tempelet. Han har talt mot overprestene og fariseerne. Han har fortalt lignelser som hadde harde brodder mot dem. Og her står Han fortsatt — i tempelområdet, kanskje — og forteller en lignelse til. En om en konge og hans sønn. De som hørte den, må ha skjønt at det handlet om dem.

«Han sendte ut tjenerne sine for å kalle de innbudte til bryllupet, men de ville ikke komme.» Det er det første som er overraskende. De innbudte ville ikke komme. Det er allerede en uhørt situasjon. En konge inviterer deg til sin sønns bryllup. Det er en ære av høyeste grad. Det er en mulighet de fleste i et rike ville drømt om. Og de ville ikke komme.

Det er en lignelse som har klare ekko av lignelsen i Lukas. Folk som er innbudt og som unnskylder seg. Folk som har sagt ja og som plutselig vil bort. Men Matteus' versjon har en annen tone. Den er hardere. Den er mer dramatisk. Den er rettet mot fariseerne og deres avvisning av Jesus mye mer direkte.

«Så sendte han ut andre tjenere og sa: 'Si til de innbudte: Se, jeg har gjort i stand festmåltidet mitt, oksene og gjøkalvene er slaktet, og alt er ferdig. Kom til bryllupet!'» Han prøver igjen. Det er karakteristisk for kongen i lignelsen at han ikke gir opp etter første nei. Han sender flere tjenere. Han forteller dem hva som er forberedt. Han prøver å gjøre det attraktivt. «Oksene og gjøkalvene er slaktet.» Det er en konkret detalj. Det er en stor fest. Det er ikke noe vi pakker opp i morgen. Det er nå. «Kom til bryllupet!»

«Men de brydde seg ikke om det og gikk sin vei, én til gården sin, en annen til forretningene sine.» De brydde seg ikke. Det er den vanskeligste delen. Det er ikke at de hadde et problem med kongen. Det er at de bare ikke brydde seg. Det er forskjellen mellom denne lignelsen og Lukas-versjonen. I Lukas hadde de unnskyldninger — åker, okser, brud. Her har de bare en likegyldighet. «Én til gården sin, en annen til forretningene sine.» Det er det vanlige. Det er det daglige. Det er rutinen som vinner over kongens fest.

«De andre grep tjenerne hans, mishandlet dem og slo dem i hjel.» Det er det vendingen. Noen av de innbudte ble ikke bare likegyldige. De ble fiendtlige. De drepte tjenerne. Det er hardt skrevet. Det er nesten unaturlig. Hvem dreper noen som inviterer dem til en fest? Men det er en del av lignelsen som ekko Israels historie. Profetene som ble sendt. Mange ble drept. Jeremia ble satt i en sisterne. Sakarja ble drept mellom alteret og tempelet. Johannes Døperen var nettopp blitt henrettet. Tjenerne i lignelsen er Guds profeter.

Det er en grov fortelling. Men den er sann. Det er Israels historie i en setning. Gud har sendt sine profeter. Folket har avvist dem. Mange har de drept. Og nå sender Han sin sønn.

«Da ble kongen vred. Han sendte ut hærene sine og drepte disse morderne og brente byen deres.» Det er den voldsomste delen. Vi må stoppe ved den. Det høres ikke ut som noe Jesus ville sagt. Det høres mer ut som en gammeltestamentlig dom. Men det er det. Mange skrifteksperter har lest dette som et profeti om Jerusalems ødeleggelse i år 70. Romerske hærer kom og knuste byen. Tempelet ble brent. Folket ble drept eller drevet på flukt. Det skjedde førti år etter at Jesus fortalte denne lignelsen. Det er en lignelse med skarpe tenner. Den er ikke en mild fortelling om Guds kjærlighet. Den er en advarsel.

«Så sa han til tjenerne sine: 'Bryllupsfesten er klar, men de som var innbudt, var ikke verdige.'» Det er konklusjonen om de første. De var ikke verdige. Ikke fordi de var fattige. Ikke fordi de var lavt på rangstigen. Men fordi de avviste invitasjonen. Verdighet i Guds rike bestemmes av om vi kommer når Han kaller.

«Gå derfor ut til veikryssene, og innby til bryllupet alle dere finner.» Bordet skal ikke stå tomt. Det er den samme grunntonen som i Lukas. Festen skal holdes. Salen skal fylles. Det er ikke et alternativ at den blir tom. Veikryssene. Det er der tjenerne skal gå. Det er der vandrere går forbi. Det er der man finner alle slags mennesker som tilfeldigvis er på vei. Bryllupet er for dem nå.

«Så gikk tjenerne ut på veiene og samlet alle de fant, både onde og gode.» Både onde og gode. Det er en bemerkelsesverdig detalj. Det er ikke bare de gode som blir invitert nå. Det er ikke bare de moralsk uklanderlige. Det er alle. Onde og gode. Det er det åpne bordet. Det er Guds rikes grenseløshet. Det er det Jesus har levd ut i hele sin tjeneste. Han har spist med tollere og fariseere, syndere og synagogeledere, rike og fattige. Alle.

«Og bryllupssalen ble fylt med gjester.» Den ble fylt. Det er Guds gleden. Det er hva Han vil. Han vil at salen skal være full. Det er en av evangeliets store oppmuntringer. Bordet skal være fullt. Festen skal være levende. Det er ikke noen små, eksklusive feiring av de få. Det er en åpen fest med massevis av gjester.

Men så kommer en vending. «Men da kongen kom inn for å se på gjestene, fikk han øye på en mann som ikke hadde på seg bryllupsklær.» En mann. Det er den ene som peker seg ut blant alle de andre. Han hadde ikke bryllupsklær.

Det er en detalj vi må stoppe ved. I antikkens kongebryllup var det vanlig at kongen forsynte gjestene med bryllupsklær. Det var ikke noe man brakte selv. Det var del av kongens gave. Når du kom inn, fikk du en hvit kappe — en festkappe — som ble tilbudt deg i forhallen. Du kunne ta den på, eller du kunne nekte. Hvis du tok den på, var du blitt en verdig gjest. Dine egne klær ble dekket av kongens gave.

Mannen i lignelsen hadde nektet. Han hadde kommet inn med sine egne klær. Han hadde tatt sin plass ved bordet. Han spiste, antakelig, av kongens mat. Men han hadde nektet kongens kappe. Han ville være i festen, men ikke i festens klær.

«Han sa til ham: 'Venn, hvordan er du kommet inn hit uten bryllupsklær?'» Kongen henvender seg direkte. «Venn.» Det er det samme ordet som verten i Lukas brukte til den som hadde tatt den nederste plassen. «Venn, flytt deg høyere opp.» Det er det Jesus selv bruker til Judas i Getsemane. «Venn, hvorfor er du kommet?» Det er et ord som er på samme tid intimt og fjernt. Det er en høflig form, men det er ikke en kjær form. «Venn, hvordan er du kommet inn hit uten bryllupsklær?»

«Men han tidde.» Han hadde ikke noe svar. Han kunne ha sagt: «Jeg visste ikke om kappene.» Det ville vært en unnskyldning. Den var antakelig ikke sann — det var åpenbart hvordan disse bryllupene fungerte — men det ville vært en innsigelse. Han sa ingenting. Det er en av evangeliets mest talende stillheter. Mannen tier fordi han ikke har noe forsvar. Han visste hva som var forventet. Han nektet å gjøre det. Han hadde valgt.

«Da sa kongen til tjenerne: 'Bind hendene og føttene hans og kast ham ut i mørket utenfor. Der skal de gråte og skjære tenner.'» Det er den harde dommen. Han som kom inn uten kongens klær, blir kastet ut. «Mørket utenfor.» Det er Matteus' språk for de fortapte. «Der skal de gråte og skjære tenner.» Det er Hans språk for den ytterste smerte. Det er en streng slutt på en lignelse. Den er ikke trøstefull. Den er ikke åpen. Den sier: det er ikke nok å komme inn. Du må også kle deg.

Vi har gjerne hatt vanskelig for å forstå denne delen. Det er en lignelse vi ofte forteller halvveis. Vi forteller om at festen er åpen, at alle blir invitert, at bordet skal være fullt — og så stopper vi. Vi vil ikke fortelle om mannen uten bryllupsklær. Men det er en del av historien.

Hva er bryllupsklær? Det er en bok i seg selv. Noen har sagt: det er omvendelse. Du kan komme inn ved nåde — det er sant — men du må også vende om. Du må kle deg i en ny identitet. Andre har sagt: det er rettferdighet. Det er Kristi rettferdighet som er kappen. Du kommer ikke inn med dine egne klær — din egen rettferdighet er ikke nok. Du må iføre deg den nye. Andre har sagt: det er Den hellige Ånds frukter. Du kommer inn ved tro, men troen må bære frukt. Du må iføre deg de frukter den nye fødselen produserer. Alle disse tolkningene har noe sant i seg.

Det vi vet med sikkerhet er at det er en forskjell. Det er ikke det samme å bli invitert som å være kledd for festen. Du kan være invitert og likevel ikke forplikte deg til Hans vei. Du kan akseptere invitasjonen i ord og nekte den i klær.

Det er en vanskelig lærdom i denne lignelsen. For det er en forførelse i den ene historien. Det er noe veldig vakkert ved tanken om at bordet er åpent. Det er noe befriende ved at alle er invitert. Det er noe nådigt ved at vi ikke trenger fortjene plassen. Alt det er sant. Men det er ikke hele sannheten. Når du kommer, blir du gitt en kappe. Den må du ta på.

Han som har sagt mest om åpenhet — Han som har spist med tollere og syndere og forsvart kvinner som ble dømt og inkludert dem alle andre stengte ute — er Han som forteller denne lignelsen. Han er ikke imot åpenhet. Han er imot å bli i salen uten å ha tatt på den nye kappen.

«For mange er kalt, men få er utvalgt.» Det er slutten. Det er en av Hans mer kompliserte setninger. Mange er kalt. Det er den vide invitasjonen. Tjenerne er ute på veiene og samler alle de finner. Men få er utvalgt. Det er ikke helt klart hva som menes. En tolkning er at det er de som tar imot kappen, som er utvalgte. Det er ikke et utvalg i forveien — det er et utvalg som skjer ved at noen tar imot, og andre ikke. En annen tolkning er at det er en hemmelig logikk vi ikke fullt forstår. Noen er utvalgt av nåde. Det er Hans utvalg. Det er Hans privilegium. Vi skal ikke forsøke å løse det her. Vi skal bare merke oss det.

Lignelsen sier ikke at festen er for alle. Den sier den er åpen for alle. Det er en forskjell. Den er åpen i den forstand at invitasjonen er det. Du blir ikke utelukket fordi du er feil. Du blir ikke utelukket fordi du har gjort feil. Du blir ikke utelukket fordi du har den feile etniske bakgrunnen, sosial status, religiøs historie. Men du kan velge å være utenfor. Du kan velge ikke å komme. Du kan velge å komme inn uten å kle deg i hva kongen gir.

Det er ikke noe vi liker å høre. Vi vil at evangeliet skal være enkelt: kom som du er, vær som du vil, gå hjem som du var. Det er det ikke. Evangeliet er: kom som du er, og bli forandret. Det første er åpent. Det andre er ikke valgfritt.

Det er en lignelse Jesus forteller i sin siste uke i Jerusalem. Det er en advarsel. Hans ord er til folkene som hadde sett Ham, hørt Ham, og som likevel ikke kom kledd. De var i tempelet hver dag. De hadde alle de rette utvendige tingene. De spiste, sannsynligvis, sabbatmåltidene med alle de rette ritualene. Men de hadde nektet Hans kappe.

Det er en lignelse som rammer oss også. Vi er ofte i festen. Vi er kommet inn. Vi sitter ved bordet. Vi spiser brødet. Men har vi tatt på oss kappen Han gir? Eller er vi der bare med våre egne klær?

«Venn, hvordan er du kommet inn hit uten bryllupsklær?» Det er det stille spørsmålet. Vi har lov til å være i salen. Vi har lov til å sitte ved bordet. Vi har lov til å lukte duften av kongens fest. Men har vi tatt på kappen? Vi vet hva den er, sannsynligvis. Det er den nye Han gir oss — Hans rettferdighet, Hans liv, Hans Ånd. Det er den nye fødselen Han taler om til Nikodemus. Det er det nye hjertet Esekiel skrev om. Vi får det som gave. Vi trenger ikke kjøpe det. Men vi må ta det på.

Hvordan vet vi om vi har på oss kappen? Det er et åpent spørsmål. Det er ikke en utvendig kjennetegn vi kan vurdere på andre. Det er ikke en slags moralsk inspeksjon. Det er hvordan vi forholder oss til kongen. Har vi tatt imot? Har vi sagt: «Jeg er ikke verdig, og jeg har ikke noe å bringe med meg, og jeg tar din kappe med takk»? Eller står vi der med våre egne klær og prøver å være i festen på våre egne premisser?

Det er hva som skiller mannen uten bryllupsklær fra alle de andre i salen. De andre — onde og gode, samlet fra veikryssene — hadde tatt det kongen ga. Han hadde nektet. Det er ikke fordi han var verre enn de andre. Det er fordi han var stoltere.

Vi har ofte tenkt om denne lignelsen at den handler om streng dom og om at vi må fortjene vår plass. Det er feil. Den handler om en åpen invitasjon og en gratis kappe — som vi må ta imot.

Det er bordet vi har sett gjennom hele denne boken. Et bord der invitasjonen er vid. Et bord der alle slags mennesker kommer. Et bord der det er plass. Og et bord der hver gjest blir gitt noe. En kappe. En ny måte å være på. Du kan ikke ha det første uten det andre. Du kan ikke ta imot bordet uten å ta imot kappen.

De utvalgte er rett og slett de som tok imot. Det er den letteste betingelsen i hele teologien. Du behøver ikke gjøre noe. Du behøver bare ta imot. Og likevel er det den vanskeligste – for vi liker å være i festen med våre egne klær.

Tjenerne er ute på veiene fortsatt. Onde og gode blir samlet inn – invitasjonen er like vid som den alltid har vært. Men i forhallen henger det en kappe. Den er til deg. Du må bare ta den på.