Misjonsbefalingen — Meg er gitt all makt

De elleve dro til Galilea. Det er det første vi må stoppe ved. De var ikke tolv lenger. Judas var borte. Han hadde forrådt og dødd. De var igjen elleve. Det er en detalj Matteus ikke skjuler. Han skrev ikke bare «disiplene». Han skrev «de elleve disiplene». Det er et åpent sår i begynnelsen av scenen. Hver gang de møttes som flokk, var det noen som manglet. Han som hadde dyppet brødet i samme fat. Han som hadde gitt kysset i Getsemane. Han var ikke der lenger. Men de var fortsatt en flokk. Den ufullkomne flokken som Jesus hadde bygget rundt seg.

«De dro til Galilea, til det fjellet der Jesus hadde bedt dem komme.» Til Galilea. Det var hjemstedet deres. Det var der det hele hadde begynt. Det var ved Genesaretsjøen Han hadde kalt dem. Det var i Kapernaum Han hadde drevet ut den urene ånden i synagogen. Det var ved fjellsidene i Galilea Han hadde holdt sin store undervisning. Engelen ved den tomme graven hadde sagt det. «Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere se ham.» Jesus selv hadde sagt det da Han møtte Maria og den andre Maria. «Gå og fortell mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.» De dro.

«Til det fjellet der Jesus hadde bedt dem komme.» Et fjell. Matteus elsker fjell. Han skriver om dem mange ganger. Saligprisningene ble talt fra et fjell. Forklarelsen skjedde på et fjell. Den store undervisningen om de siste tider — Oljebergstalen — ble holdt på Oljeberget. Fjellet er hos Matteus stedet for åpenbaring. Stedet hvor Gud taler. Det er et ekko av Sinai, hvor Moses fikk loven. Det er et ekko av hele den bibelske tradisjon hvor det høye er Guds plass. Nå, en siste gang, kalles disiplene til et fjell. Vi vet ikke hvilket. Tradisjonen har valgt forskjellige steder. Matteus sier bare «det fjellet». Han fikk det inntrykket av at det var et avtalt fjell. Et Han hadde fortalt dem om. Vi ser dem foran oss — elleve menn som klatret oppover. De hadde gått en lang vei tilbake fra Jerusalem. Nå klatret de mot et møte.

«Da de fikk se ham, tilba de ham, men noen nølte.» Det er den setningen jeg vil stoppe ved. «Noen nølte.» Tre uker — kanskje mer — etter oppstandelsen. Etter Maria. Etter Emmaus. Etter Tomas. Etter frokosten på stranden. Og noen av elleve nølte ennå. Hvorfor? Vi får ikke vite. Var det noen som ikke hadde sett Ham før? Var det noen som tvilte på at det de så nå, var virkelig Ham? Det greske ordet — edistasan — betyr nøling, vakling, usikkerhet. Det er ikke en hard tvil som hos Tomas. Det er en mer subtil vakling. Et menneske som tilber, men som ennå ikke vet om dette står. Matteus skjuler det ikke. Han skriver inn det stille usikre.

Det er en trøst for oss. Vi er ofte sånn. Vi tror. Vi tilber. Men noen ganger nøler vi. Det er ikke at vi forkaster Ham. Det er at vi ikke alltid har den faste tro vi tror vi burde ha. Det er stille usikre øyeblikk. Vi tilber og nøler i samme bevegelse. Matteus forteller oss at det var slik også for noen av de elleve. Den oppstandne stod der foran dem på fjellet, og noen nølte. Og det Jesus ikke gjør, er å avvise dem.

«Da trådte Jesus frem og talte til dem.» Han trådte frem. Han hadde stått et stykke unna kanskje. Han kom nærmere. Han talte til dem alle — både de som tilba uten reservasjon og de som ennå nølte. «Meg er gitt all makt i himmelen og på jorden.» Det er det første Han sier. Det er en vidtrekkende erklæring, så vidtrekkende som noen mann har gjort.

«Meg er gitt all makt.» «All.» Ikke noen. Ikke meste. All. «I himmelen og på jorden.» Begge sfærer. Det Han taler om er den absolutte myndighet. Han har den nå. Han har den ikke senere. Han har den ikke etter at noe annet hender. Han har den. Den oppstandne erklærer seg som Den med all makt. Det er en bemerkelsesverdig setning når man husker hvor Han kom fra. Han hadde nylig hengt på et romersk kors. Han hadde vært en mann uten et sted å hvile sitt hode. Han hadde vært ute av makt på alle vanlige måter. Og nå sier Han: Meg er gitt all makt. Det er hva oppstandelsen betyr. Det er den endelige snuoperasjonen. Den som hang på korset, herredømmes nå over himmel og jord. Den som ble dømt, dømmer nå.

Det kunne ha vært en skremmende setning. «All makt» er et farlig ord når det legges i menneskelige hender. Vi har sett hva mennesker gjør når de tror de har all makt. De undertrykker. De krever lydighet. De brenner det ned som ikke tjener dem. Men Han som har all makt, er Han som hadde vasket disiplenes føtter. Han som hadde rørt ved spedalske. Han som hadde tilgitt syndere. Han som hadde latt seg dø. «Meg er gitt all makt.» Det er en makt med en bestemt karakter. Det er den makt som har gått gjennom korset og oppstandelsen. Det er en makt som vet hvordan det er å være maktesløs. Det er den makt som er trygg å gi til.

«Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler.» Det er befalingen. «Derfor.» Det er nøkkelordet. Fordi Han har all makt, derfor sender Han. De gikk ikke ut på sitt eget mandat. De gikk ikke ut på sin egen myndighet. De gikk ut på Hans. Det de bar med seg, var den makt Han hadde fått. «Gå.» Det er ofte oversatt som om det var en ny befaling. Men i gresk er det en partisipp — «idet dere går» eller «mens dere går» kunne også vært en oversettelse. Det er som om Jesus sier: i livets gang, mens dere går — gjør folkeslag til disipler. Det er ikke et oppdrag som krever en spesiell tjeneste. Det er en vei dere lever. På det dere går, gjør dere.

«Alle folkeslag.» Det er ordet vi må stoppe ved. Alle. Hele jødedommens historie hadde vært en historie om Israel. Det utvalgte folk. De som var Guds. De som hadde fått loven på Sinai. Hedningene hadde stått utenfor. De kunne komme inn — det var en mulighet — men det var en sjeldenhet. De fleste rabbinere så det jødiske folk som Guds folk, og resten av verden som folk utenfor. Jesus hadde et par ganger pekt utover. Den kanaaneiske kvinnens tro. Den romerske høvedsmannens tjener. Han hadde sagt at folk skulle komme fra øst og vest og sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i Guds rike. Men aldri hadde Han sagt det så klart som dette. «Alle folkeslag.» Det er en eksplosjon i jødisk teologi. Det er en utvidelse av Guds folk til å omfatte alle.

«Gjør dem til disipler.» Det greske ordet er matheteusate. Det betyr «gjør disipler av dem». Det er en aktiv handling. Det er ikke bare å fortelle om Jesus. Det er ikke bare å overbevise folk om Hans guddommelighet. Det er å gjøre dem til disipler. Til dem som lærer av Ham. Til dem som lever under Hans herredømme. «Idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» To handlinger. Døpe og lære.

«Idet dere døper dem.» Dåpen er sakramentet for å bli del av Guds folk. Det er måten å si: jeg hører til. Jeg er en av Hans. Det som skjedde med Jesus — Hans død og oppstandelse — gjelder også meg. «I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.» Det er det treenighetsmessige formularet. Det er en tidlig og klar indikasjon på at Gud er treenig. Det er tre navn — Fader, Sønn, Hellige Ånd — som forenes i ett «navn». Ett navn, tre personer. Det er en mystisk formulering. Den har vært utforsket og forklart i tiår etter tiår. Det vi kan si er enkelt: Gud er Fader, Sønn og Hellige Ånd. Dåpen er i alle tres navn.

«Og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» Det er den andre handlingen. Lære. Ikke bare lære om — lære å holde. Lære å leve etter. Lære å gjøre det Jesus har befalt. Det er hvordan disippelskap fungerer. Det er ikke bare kunnskap om Jesus. Det er en livsstil bygget på Hans undervisning. «Alt det jeg har befalt dere.» Alt. Saligprisningene. Den dobbelte kjærlighetsbudet. Tilgivelsen. Sannferdigheten. Fattigdommen i ånden. Forfølgelsen for rettferdighets skyld. Lyset på fjellet. Alt det Jesus hadde lært i tre års tjeneste. Det skal nye disipler læres å holde.

«Og se, jeg er med dere alle dager inntil tidenes ende.» Det er løftet. «Jeg er med dere.» Det er en gripende setning i evangeliene. Den korte setningen som rommer alt. Han skulle stige opp til himmelen. Han skulle ikke være synlig blant dem på samme måte mer. Men Han skulle være med dem. «Alle dager.» Ikke noen. Alle. Hver dag. «Inntil tidenes ende.» Til all tid har gått sin gang. Til verden er ferdig. Han er med.

Setningen binder seg til evangeliets begynnelse. Da Matteus skrev om Jesu fødsel, hadde han knyttet det til profeten Jesaja: «Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel — det betyr: Gud med oss.» Immanuel. Gud med oss. Det er evangeliet i to ord. Og nå, ved sluttsetningen av evangeliet, kommer Matteus tilbake til samme tema. «Jeg er med dere alle dager inntil tidenes ende.» Han er Immanuel — Gud med oss — ennå.

Vi har stoppet ved fire bevegelser i misjonsbefalingen. Han har all makt. Derfor skal de gå til alle folkeslag. De skal døpe og lære. Og Han er med dem alle dager. Det er en kompakt befaling. Den rommer Kirkens hele oppdrag. Vi skal stoppe litt ekstra ved et tema som ligger under befalingen, men som peker tilbake til hva Jesus alltid har gjort. Han hadde sendt ut sine disipler før.

Det var ikke første gang. Markus, Matteus og Lukas forteller alle om en tidligere utsendelse. Jesus hadde kalt de tolv til seg og gitt dem makt — over urene ånder, over sykdommer, til å forkynne Guds rikets nære komst. «Han kalte de tolv sammen og ga dem makt og myndighet over alle onde ånder og til å helbrede sykdommer.» Han hadde sendt dem ut to og to. Han hadde sagt: dra ikke til hedningenes område, dra ikke til samaritanenes byer. Gå til Israels fortapte sauer. Det var en begrenset sending. Det var en sending til Israel. De hadde dratt ut. De hadde forkynt. De hadde gjort tegn. De var kommet tilbake og hadde fortalt med begeistring hva de hadde gjort.

Senere hadde Jesus sendt syttito andre ut. «Etter dette utpekte Herren også syttito andre og sendte dem ut to og to foran seg til hver by og hvert sted han selv skulle komme til.» Det var den større ringen. Det var ikke bare de tolv. Det var syttito flere. Det er et tall som i jødisk tradisjon kunne stå for verdens folkeslag — det var 72 nasjoner i listen i 1 Mosebok 10. De gikk ut. De gjorde tegn. De kom tilbake med begeistring og fortalte at også onde ånder hadde adlydt dem. Det var en bredere utsendelse. Det var et tegn på at sirkelen utvidet seg.

Og nå, etter oppstandelsen, er sirkelen åpen helt. Ikke bare Israel. Ikke bare 72 nasjoner. Alle folkeslag. Det er bevegelsen i evangeliet. Først tolv. Så syttito. Så alle. Det er ingen tilfeldighet. Det er et mønster Jesus har bygget mot. Han har trent sine disipler i mindre utsendelser, så de skulle kjenne hva det er. Nå sender Han dem ut til hele jorden. Det er hvordan Han forbereder sine. Han gir dem oppgaver de kan håndtere først. Så større. Så det helt store.

Markus oppsummerer det med litt andre ord enn Matteus. «Han sa til dem: 'Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for all skapningen. Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt.'» Markus legger til en vekt på troen som svar. «Og disse tegnene skal følge dem som tror.» Markus lister tegn: de skal drive ut onde ånder, tale i nye tunger, ta slanger i hendene, drikke gift uten skade, legge hendene på syke og de skal bli friske. Det er et omdiskutert avsnitt i evangeliet. Hvilke tegn skal følge? Er de bokstavelige? Er de symbolske? Det vi kan si: De første kristne så slike tegn. Vi leser om dem i Apostlenes gjerninger. Onde ånder ble drevet ut. Det ble talt i nye tunger. Det skjedde under. Den oppstandnes ord var ikke tomme. Tegn fulgte.

Det er en annen setning Jesus hadde sagt en gang som er verdt å minne om her. «Da han så folkemengdene, fikk han inderlig medynk med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: 'Høsten er stor, men arbeiderne er få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere til sin høst.'» Det er den eldste utsendelsessetningen. Han hadde sett menneskene. Han hadde sett deres forkommenhet. Han hadde kjent det innerst inne — det greske ordet betyr noe som rører ved innvollene. Og Han hadde sagt: be om arbeidere. Det er en bønn alle troende kan be. Be om arbeidere. Be om at Gud skal sende folk ut. Be om at Han skal kalle folk. Det er en bønn som ofte blir besvart ved at den som ber, blir kalt.

Vi kommer tilbake til fjellet i Galilea. Elleve menn stod der. Noen tilba. Noen nølte. Han trådte frem. «Meg er gitt all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil tidenes ende.» Det var Hans avskjedsord til dem som flokk i Galilea. De ville fortsatt se Ham en gang til — vi skal se det i neste kapittel, ved Himmelfarten — men det var her befalingen ble gitt. På et fjell i Galilea, der det hele hadde begynt.

Det er en sirkel. Han hadde kalt dem på sjøen og på markene i Galilea. Han hadde gått med dem opp og ned langs Genesaretsjøen og over fjellsidene. Han hadde tatt dem til Jerusalem. Han hadde dødd der. Nå sender Han dem ut fra Galilea igjen. Til hele verden. De kom tilbake til hjemstedet for en siste samling. Og derfra ble de sendt ut over jorden. Det er noe vi kan ta med oss. Hjemstedet er ofte stedet hvor det viktige skjer. Det er ikke i de stjålne, eksotiske steder vi gjør Guds vei. Det er i de stedene vi vokste opp. Det er der vi kjenner husene og menneskene og veiene. Galilea var hjemstedet. Og det var derfra Han sendte dem ut.

«Og se, jeg er med dere alle dager.» Den siste setning. Det er den vi tar med oss. Det er den vi hører fortsatt. Han er ikke borte. Han har all makt. Han er med oss alle dager. Han har gjennomgått døden og er kommet tilbake med naglemerker. Han har lovet at Han skal være med inntil tidenes ende. Misjonsbefalingen er ikke bare en befaling. Det er et løfte. Du går ikke alene. Du går med Ham. Han som har all makt, går med deg.

Det er hvordan kirken har levd i to tusen år. På Hans befaling. På Hans løfte. Den har strakt seg fra Galilea over verden. Den har båret evangeliet til alle folkeslag — eller forsøkt på det. Den har døpt og lært. Den har gjort feil, og den har gjort rett. Men det den har båret med seg er ikke sin egen autoritet. Det er Hans. «Meg er gitt all makt.» «Jeg er med dere alle dager.» Det er ordene vi går på.

Han er med oss fortsatt. Han er ikke en avdød lærer vi minnes. Han er en levende Herre vi tjener. Det er hva «Han lever» betyr på dette punktet i boken. Han lever — og fordi Han lever, sender Han. Han lever — og derfor er det Hans makt vi bærer. Han lever — og derfor er Han med oss alle dager. Møtet er aldri privat. Den som har møtt Den oppstandne, blir sendt. Det gjelder de elleve. Det gjelder syttito. Det gjelder oss. «Gå derfor ut.» Og bæreordene som følger oss på veien: «Jeg er med dere alle dager inntil tidenes ende.»