Forord

Jeg har lenge tenkt på en bestemt detalj i evangeliene som ofte overses. Jesus var alltid på vei et sted. Han hadde et oppdrag. Han visste hvor Han endte. Og likevel: Han var aldri på vei et annet sted enn der Han var.

Det høres ut som en motsigelse. Men det er det ikke. Vi har et helt liv som er motsetningen til dette. Vi er på vei. Vi har en plan. Vi er fysisk her, men tankene våre er der – i den samtalen vi skal ha, i den oppgaven som ligger og venter, i den uroen vi bærer med oss. Vi er sjelden helt der vi er. Jesus var. Han var Den som kom som menneske inn i tiden, og som levde i den uten å løpe forbi den.

Denne boken handler om det. Om Hans nærvær. Om Hans tid. Det er ikke en bok om tidsstyring eller produktivitet. Det er ikke en bok om hvordan man får mer ut av dagen. Det er en bok om hvordan Han var hos den foran seg. Det er ikke en oppskrift. Det er en undring.

Jeg skriver dette som en som har kjent fattigdommen i å være et annet sted. Jeg har stått foran mennesker mens tankene mine var i morgendagen. Jeg har sittet i rommet sammen med dem jeg elsker, og likevel vært et annet sted. Det er en form for fravær vi nesten ikke legger merke til lenger – den er blitt vanlig. Men noen ganger merker vi det. Noen ganger ser vi at den vi snakker med, har trukket seg fra rommet, selv om kroppen er der. Vi kjenner det fordi vi gjør det selv. Vi har glemt hvordan det er å være der vi er.

Han hadde ikke glemt det. Jeg har lest om Ham gjennom flere år, og hver gang jeg leser nøye, ser jeg det samme: Han ble alltid avbrutt. Og avbrytelsene ble til Hans oppdrag. På vei til Jairus' datter stoppet Han for kvinnen med blødninger. På vei ut av Jeriko stoppet Han for Bartimeus. Midt i synagogeundervisningen så Han den krumbøyde kvinnen. På korset, i sin egen smerte, hadde Han tid for mannen ved siden av seg. Han var aldri irritert over forsinkelser. Han hadde ingen plan som ikke kunne avbrytes.

Det er fordi Han ikke skilte mellom det viktige og det ikke-viktige slik vi gjør. For oss er den foran oss ofte en distraksjon fra det egentlige. Vi har en plan. Vi skal et sted. Når noen avbryter, kjenner vi det som tap. For Han var det motsatt. Den foran Ham var alltid det viktige. Alltid.

Noe ved Jesu liv treffer dypere enn vi tenker. Ikke undrene. Ikke lærdommen. Ikke konfrontasjonen med fariseerne. Hans nærvær. At Han var der. Som om hver person Han møtte var den eneste i verden den tiden de var sammen.

Boken bærer en setning gjennom seg. «I dag.» Det er det ordet Jesus brukte oftest når Han var med noen. «I dag har frelse kommet til dette huset», sa Han til Sakkeus. «I dag skal du være med meg i paradis», sa Han til røveren på korset. «I dag er det skriftordet oppfylt», sa Han i synagogen i Nasaret. «I dag.» Han satte aldri tiden et annet sted. Den var her. Den var nå. Den var hos den foran Ham.

Det er noe vi har glemt. Vi venter alltid på «når». «Når vi har mer tid.» «Når livet roer seg ned.» «Når jeg er ferdig med dette prosjektet.» «Når barna er flyttet ut.» «Når jeg er klar.» Det er som om livet er noe vi venter på. Det er ikke det. Livet er det vi har. Akkurat nå. Den foran oss. Den dagen vi er i. Den timen som er. Han sa: «i dag». Han sier det fortsatt.

Jeg har valgt ni historier til denne boken som viser det. Jairus og hans datter – Han stoppet på veien, selv om det kostet. Den krumbøyde kvinnen – Han avbrøt sin egen undervisning for henne. Bartimeus – Han stoppet for ett rop midt i en mengde. Den angrende røveren – Han hadde tid på korset. Maria og Marta – Han forsvarte den som hadde valgt å sitte ned. Marta ved Lasarus' grav – «Jeg er oppstandelsen». Avvisningen i Nasaret – «I dag er det skriftordet oppfylt». Jesu brødre – «Min tid er ennå ikke kommet». Grekerne – «Timen er kommet». Hver av disse historiene er en linse. Til sammen viser de et mønster: Han var aldri et annet sted enn der Han var.

Det er en bok om noe enkelt. Men det enkle er ofte det vanskeligste. Jeg har ikke skrevet den som en oppskrift. Det er ikke fem trinn til mer nærvær. Det er ikke en metode for å være mer fokusert. Det er bare en undring. Ni fortellinger der vi får se Ham i nuet. Ni vinkler på det samme. Og kanskje, hvis vi får sitte med disse historiene lenge nok, vil noe forandre seg i oss. Vi vil begynne å se hva det betyr å være der vi er. Vi vil kanskje begynne å puste der vi sitter.

Han stod hos Maria. Han satt med Sakkeus. Han ble lenge ved bordet hos Marta. Han hadde tid for én blind tigger på vei til sin egen død. Han sa «i dag» til en mann som hadde noen timer igjen å leve. Han hadde tid. Ikke fordi Han hadde mer tid enn oss. Men fordi tiden var stedet Han var.

Det er bokens spørsmål. Hva ville livet ditt vært hvis du var fullstendig til stede der du er? Du har ikke mer tid enn Han hadde. Men du har den tiden du har. Hvis du var der hvor du er – med den foran deg, i den dagen som er, i den timen som går – ville noe ha vært annerledes? Det er ikke et krav. Det er ikke en oppskrift. Det er en invitasjon.

Han kommer til oss fortsatt. Han stopper fortsatt for ett rop. Han sier fortsatt «i dag». Spørsmålet er om vi merker det. Om vi er der vi er, nok til å høre Ham.