Jesus · Vreden · Capítulo 1

Forord

Jeg har kviet meg for å skrive denne boken. Av alle de tolv linsene i denne serien, var det denne jeg ville unngå. Jesus er Den milde. Jesus er Den som tar imot syndere. Jesus er Den som åpner armene. Det er Han jeg har vokst opp med, og det er Ham jeg helst vil forkynne. Men evangeliene har en annen Jesus også. Han som tok tau og laget seg en svepe. Han som veltet bord i tempelet. Han som ropte ve over fariseerne. Han som kalte dem slanger og ormeyngel. Han er den samme Jesus.


Det er det vi må holde fast i. Det er ikke to Jesuser. Det er ikke en mild og en sint. Det er én person, og Hans vrede er en del av Hans kjærlighet. Det var hva jeg oppdaget mens jeg skrev denne boken. Vreden Hans er aldri rettet mot synderen. Den er rettet mot dem som stenger dørene for synderen. Den er aldri rettet mot den svake. Den er rettet mot dem som utnytter den svake. Den er aldri kald. Den ender alltid i tårer.


Det er en bok jeg helst ikke ville ha skrevet, men som jeg ikke kunne unngå å skrive. For hvis vi ikke ser denne siden av Jesus, ser vi Ham ikke helt. Vi har gjort Ham mild på en måte Han ikke alltid var. Vi har gjemt vekk Hans hellige harme. Og når vi gjemmer den vekk, mister vi noe vesentlig. Vi mister Den som brente for Faderens hus. Vi mister Den som ikke kunne tåle å se mennesker stengt ute fra Gud. Vi mister Den som gråt over en by som ikke ville bli samlet.


Det er ni historier i denne boken. Han renser tempelet. Han roper ve over fariseerne syv ganger. Han helbreder en mann med en vissen hånd og gjør de religiøse rasende. Han spiser med en fariseer og uttaler seks ve-rop ved bordet. Han avslører hva korban har gjort med foreldres rett til omsorg. Han forteller en lignelse om vinbønder som dreper sønnen. Han forteller om en rik mann som ikke så Lasarus ved sin port. Han forteller om sauene og geitene. Og til slutt – på vei inn i Jerusalem – stopper Han og gråter. Ni historier som alle handler om vrede. Men ni historier som alle ender i kjærlighet.


Det jeg vil at du skal se er ikke en Jesus som var sint mye av tiden. Han var ikke det. Det vi får av Ham i evangeliene er overveldende kjærlighet, mildhet, tålmodighet med syndere, ømhet med barn, tid for de svake. Men det er noen ting Han ikke kunne tåle. Og når Han møtte dem, brente Han. Hykleri kunne Han ikke tåle. Religion som stengte døren for mennesker. Makt som ble brukt mot de svake. Pengelyst kledd som fromhet. Likegyldighet overfor de fattige. Det er det Han brente over. Og det er der vi må stoppe ved. For det er nettopp den slags ting vi ofte aksepterer.


Vreden Hans er ikke noe vi skal etterligne på de fleste områdene av livet. Vi er ikke kalt til å bære den. Men vi er kalt til å se hva Han brente over. Vi er kalt til å spørre om vi gjør de samme tingene. Vi er kalt til å la Hans vrede være speil for vår egen fromhet. Hvis vi tør å se inn i det speilet, kan det gjøre noe godt med oss.


Det er en bok jeg helst ikke ville ha skrevet. Men nå som jeg har skrevet den, er jeg glad jeg gjorde det. For jeg har sett en Jesus jeg ikke kjente så godt. En som elsker så sterkt at Han kan bli sint. En som tar oss så alvorlig at Han ikke skåner oss fra sin egen sannhet. Han er Den samme som er mild med de knuste. Det er bare at Hans mildhet og Hans vrede flyter fra samme kilde – kjærlighet som ikke tåler å se de elskede bli skadet.


Han veltet bord i tempelet. Han ropte ve. Han kalte slanger. Og så gråt Han over byen som ikke ville bli samlet. Han brant fordi Han elsket. Det er hva denne boken handler om. Hvis du noensinne har vært på feil side av en religiøs makt – stengt ute, dømt, sett ned på av dem som mente de tjente Gud – så er denne boken for deg. Han ser hva som er gjort. Han er sint på dine vegne. Og hvis du noen ganger ligner litt på dem Han var sint på – det er meg også – så er denne boken et speil. Det er ikke for å knuse oss. Det er for at vi skal kunne komme inn under Hans vinger sammen med dem vi kanskje har stengt ute. Spørsmålet hver av oss må stille er det enkle: Hvor står jeg? På siden Han forsvarte? Eller på siden Han konfronterte? Det er ikke et abstrakt spørsmål. Det er det Hans vrede og Hans tårer ber oss om å svare på.

Jeg har kviet meg for å skrive denne boken.

Av alle de tolv linsene i denne serien, var det denne jeg ville unngå. Jesus er Den milde. Jesus er Den som tar imot syndere. Jesus er Den som åpner armene. Det er Han jeg har vokst opp med, og det er Ham jeg helst vil forkynne.

Men evangeliene har en annen Jesus også. Han som tok tau og laget seg en svepe. Han som veltet bord i tempelet. Han som ropte ve over fariseerne. Han som kalte dem slanger og ormeyngel.

Han er den samme Jesus.


Det er det vi må holde fast i.

Det er ikke to Jesuser. Det er ikke en mild og en sint. Det er én person, og Hans vrede er en del av Hans kjærlighet.

Det var hva jeg oppdaget mens jeg skrev denne boken.

Vreden Hans er aldri rettet mot synderen. Den er rettet mot dem som stenger dørene for synderen. Den er aldri rettet mot den svake. Den er rettet mot dem som utnytter den svake. Den er aldri kald. Den ender alltid i tårer.


Det er en bok jeg helst ikke ville ha skrevet, men som jeg ikke kunne unngå å skrive.

For hvis vi ikke ser denne siden av Jesus, ser vi Ham ikke helt. Vi har gjort Ham mild på en måte Han ikke alltid var. Vi har gjemt vekk Hans hellige harme.

Og når vi gjemmer den vekk, mister vi noe vesentlig. Vi mister Den som brente for Faderens hus. Vi mister Den som ikke kunne tåle å se mennesker stengt ute fra Gud. Vi mister Den som gråt over en by som ikke ville bli samlet.


Det er ni historier i denne boken.

Han renser tempelet. Han roper ve over fariseerne syv ganger. Han helbreder en mann med en vissen hånd og gjør de religiøse rasende. Han spiser med en fariseer og uttaler seks ve-rop ved bordet. Han avslører hva korban har gjort med foreldres rett til omsorg. Han forteller en lignelse om vinbønder som dreper sønnen. Han forteller om en rik mann som ikke så Lasarus ved sin port. Han forteller om sauene og geitene. Og til slutt – på vei inn i Jerusalem – stopper Han og gråter.

Ni historier som alle handler om vrede. Men ni historier som alle ender i kjærlighet.


Det jeg vil at du skal se er ikke en Jesus som var sint mye av tiden. Han var ikke det. Det vi får av Ham i evangeliene er overveldende kjærlighet, mildhet, tålmodighet med syndere, ømhet med barn, tid for de svake.

Men det er noen ting Han ikke kunne tåle. Og når Han møtte dem, brente Han.

Hykleri kunne Han ikke tåle. Religion som stengte døren for mennesker. Makt som ble brukt mot de svake. Pengelyst kledd som fromhet. Likegyldighet overfor de fattige.

Det er det Han brente over.

Og det er der vi må stoppe ved. For det er nettopp den slags ting vi ofte aksepterer.


Vreden Hans er ikke noe vi skal etterligne på de fleste områdene av livet. Vi er ikke kalt til å bære den.

Men vi er kalt til å se hva Han brente over. Vi er kalt til å spørre om vi gjør de samme tingene. Vi er kalt til å la Hans vrede være speil for vår egen fromhet.

Hvis vi tør å se inn i det speilet, kan det gjøre noe godt med oss.


Det er en bok jeg helst ikke ville ha skrevet. Men nå som jeg har skrevet den, er jeg glad jeg gjorde det.

For jeg har sett en Jesus jeg ikke kjente så godt. En som elsker så sterkt at Han kan bli sint. En som tar oss så alvorlig at Han ikke skåner oss fra sin egen sannhet.

Han er Den samme som er mild med de knuste. Det er bare at Hans mildhet og Hans vrede flyter fra samme kilde – kjærlighet som ikke tåler å se de elskede bli skadet.


Han veltet bord i tempelet. Han ropte ve. Han kalte slanger. Og så gråt Han over byen som ikke ville bli samlet.

Han brant fordi Han elsket. Det er hva denne boken handler om.

Hvis du noensinne har vært på feil side av en religiøs makt – stengt ute, dømt, sett ned på av dem som mente de tjente Gud – så er denne boken for deg. Han ser hva som er gjort. Han er sint på dine vegne.

Og hvis du noen ganger ligner litt på dem Han var sint på – det er meg også – så er denne boken et speil. Det er ikke for å knuse oss. Det er for at vi skal kunne komme inn under Hans vinger sammen med dem vi kanskje har stengt ute.

Spørsmålet hver av oss må stille er det enkle:

Hvor står jeg?

På siden Han forsvarte? Eller på siden Han konfronterte?

Det er ikke et abstrakt spørsmål. Det er det Hans vrede og Hans tårer ber oss om å svare på.