De onde leieboerne — Han sendte sin sønn til slutt

«Hør en annen lignelse.» Det er hvordan Jesus introduserer den. Han er i tempelet, i den siste uken før korsfestelsen. Han har nettopp fortalt lignelsen om de to sønnene. Han har irettesatt overprestene og folkets eldste. Og nå fortsetter Han. Han ser dem direkte. Han vet at det Han skal si nå, vil felle dommen over dem. Han sier det likevel.

«Det var en husbond som plantet en vingård. Han satte et gjerde rundt den, hogg ut en vinpresse og bygde et vakttårn. Så leide han den ut til vinbønder og dro utenlands.» Det er en kjent åpning. Jesaja 5 begynner på samme måte: en venn som plantet en vingård, satte gjerde rundt, bygget vakttårn, gravde ut en vinpresse. Det var et bilde for Israel. Vingården var Guds folk. Hver jødisk lytter hørte det med en gang. Dette er ikke en hvilken som helst vingård. Dette er Israel. Husbonden er Gud. Han har plantet folket. Han har gitt det alt det trenger – et gjerde av Hans lover, en vinpresse av Hans løfter, et vakttårn av Hans profeter. Og så har Han leid det ut til vinbønder. Det betyr: Han har gitt det til ledere som skal forvalte det for Ham.

«Da tiden for innhøstingen nærmet seg, sendte han tjenerne sine til vinbøndene for å hente avlingen sin.» Det er den enkle forventningen. Vingården er hans. Inntekten er hans. Han har leid den ut til arbeidere som skulle produsere for Ham, og nå er det tid for å hente Hans del. Det er rettferdig. Det er logisk. Det er hvordan slike avtaler fungerer. Men det vi får, er ikke det vi forventer. «Men vinbøndene grep tjenerne hans; én slo de, én drepte de, og én steinet de.» Tre tjenere. Tre handlinger. Slå. Drepe. Steine. Det er voldsomt fra første øyeblikk. Vinbøndene reagerer ikke med uenighet eller forhandling. De reagerer med vold. Tjenerne er sendt for å hente det husbonden har rett på. Men vinbøndene har bestemt seg for å gjøre vingården til sin egen. Og enhver som kommer for å hente husbondens del, må fjernes.

«Igjen sendte han andre tjenere, flere enn første gang, og de gjorde det samme med dem.» Tålmodigheten er det som overrasker. Hvis dette var en virkelig vingård, og hvis tjenere virkelig var blitt drept, ville eieren ha sendt soldater neste gang. Han ville ha krevet rettferdighet. Han ville ha tatt eiendommen tilbake. I stedet sender han flere tjenere. Det er Guds tålmodighet i bildet. Han har sendt profet etter profet. Han har sendt Elia og Elisja og Jesaja og Jeremia. Han har sendt dem som ikke har holdt seg taus om hva Han ventet av sitt folk. Og folkets ledere har drept dem. Sakarja ble drept mellom alteret og tempelet. Jeremia ble fengslet og truet. Jesaja ble – ifølge tradisjonen – saget i to. Og hver gang har Gud sendt en ny.

«Til slutt sendte han sin sønn til dem og sa: ‘De vil ha respekt for sønnen min.’» Til slutt. Det er ordet vi må stoppe ved. Det betyr at det er slutten på linjen. Det betyr at det ikke skal sendes flere etter dette. Det betyr at sønnen er den siste utfordringen. «De vil ha respekt for sønnen min.» Det er en setning som rommer Guds håp og Guds smerte samtidig. Han vet kanskje hva som skjer. Men Han håper. Han har en innerste tro på at sønnen vil bli tatt imot. Han tar risikoen. Han sender Den eneste han har.

«Men da vinbøndene så sønnen, sa de til hverandre: ‘Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham og ta arven hans!’» Det er det mest brutale i lignelsen. De vet hvem han er. De er ikke uvitende. De gjenkjenner ham som arvingen. Det betyr at de gjenkjenner hans rett, hans betydning, hans posisjon. Og det er nettopp derfor de bestemmer seg for å drepe ham. Logikken er kynisk. Hvis arvingen er borte, kan vingården bli vår. Det er ikke teologisk forvirring. Det er beregnet vold. Vi har vingården. Vi vil ha den helt. Hvis vi dreper sønnen, har vi den helt. Det er ikke at de tror han ikke er sønnen. Det er at de tror sønnen er en trussel mot deres makt.

«Så grep de ham, kastet ham ut av vingården og drepte ham.» Det er meget presist. «Kastet ham ut av vingården og drepte ham.» Jesus skulle dø utenfor Jerusalems mur. Han skulle bli ført ut av byen til Golgata. Han skulle henges på et kors utenfor murene. Han taler om sin egen død mens Han står foran dem. De vet det ikke ennå. Men Han vet det. Han ser sin død i bildet. Og Han forteller dem hvordan det skal være.

Det er hva som er ekstraordinært ved denne lignelsen. Jesus forutsier ikke sin død i kryptiske termer. Han plasserer den rett inn i et bilde de selv kjenner. Han er sønnen som skal sendes til slutt. Han er den de skal kaste ut og drepe. Og samtidig: han er en de allerede har gjenkjent som arvingen. De vet hvem Han er. Det er nettopp derfor de vil drepe Ham. De vil at vingården skal være deres. Det er bildet av menneskelig syndighet i sin reneste form. Vi ser arvingen. Vi gjenkjenner Hans rett. Og likevel velger vi å bli kvitt Ham fordi Hans nærvær truer vår selvstyre.

«Når nå vingårdens herre kommer, hva vil han gjøre med disse vinbøndene?» Han stiller dem spørsmålet. Det er en av Hans karakteristiske bevegelser. Han forteller en historie som er åpenbart om dem, og så ber Han dem felle dommen over historiens hovedperson. «De svarte ham: ‘Disse onde vil han la gå en ond skjebne i møte, og vingården vil han leie ut til andre vinbønder, som gir ham avlingen når tiden er inne.’» De svarer. De skjønner ikke ennå. De forstår ikke at de selv har felt dommen over seg selv. De svarer som om dette er en abstrakt rettferdighetssak. De som dreper, fortjener å bli drept. Det er enkelt. De vet ikke at de står og snakker om seg selv.

«Jesus sa til dem: ‘Har dere aldri lest i Skriftene: Steinen som bygningsmennene vraket, den er blitt hjørnestein. Dette er Herrens verk, og underfullt er det i våre øyne?’» Han siterer Salme 118. Det er et profetisk vers om Messias. Den steinen som ble vraket av bygningsmennene, er blitt hjørnestein. Det er den steinen alle andre måles ved. Det er steinen som holder hele bygget sammen. Jesus sier: jeg er den steinen. Dere er bygningsmennene. Dere har vraket meg. Men Gud har gjort meg til hjørnesteinen. Det er hva som skal skje. Drapet på sønnen er ikke slutten. Det er begynnelsen på noe nytt.

«Derfor sier jeg dere: Guds rike skal tas fra dere og gis til et folk som bærer dets frukter.» Det er dommen. Vingården vil bli tatt fra dem. Ledelsen av Guds folk vil bli overtatt av andre. Et nytt folk som bærer fruktene, vil få tilliten som de mistet. Det er en tung setning. Det er en formell overgivelse av ledelsesansvar. Det betyr ikke at Gud forlater Israel. Det betyr at de som har forvaltet vingården – de skriftlærde, fariseerne, overprestene – mister sin posisjon. Det vil bli gitt til andre. «Den som faller på denne steinen, skal bli knust, og den som steinen faller på, skal den knuse til støv.» Steinen er Hans selv. Den som faller på den, blir knust – en form for ydmykelse som likevel kan være redningen. Den steinen faller på, blir knust til støv – den endelige knusingen. Det er en alvorlig avslutning på en alvorlig lignelse.

«Da overprestene og fariseerne hørte lignelsene hans, forsto de at det var dem han talte om.» De forstod. Det er et avslørende vers. De er ikke dumme. De er ikke uvitende. De skjønner perfekt hva Han har sagt om dem. De er vinbøndene. De vil drepe sønnen. Vingården skal tas fra dem. Hjørnesteinen er Den de vil vrake. «De ville gjerne gripe ham, men de fryktet folkemengden, for folket holdt ham for en profet.» De ville drepe Ham med en gang. Men de tør ikke. Folket er med Ham. De må vente. De må planlegge. De må finne en måte å gjøre det på som ikke fører til opprør. Lignelsen har felt sin dom over dem. Og deres reaksjon bekrefter at lignelsen var sann. De vil drepe Sønnen.

Det er noe vi må stoppe ved. Jesus visste hva som skulle skje med Ham. Han visste at de ville drepe Ham. Han visste at lignelsen ville få dem til å hate Ham enda mer. Hvorfor fortalte Han den da? Var det provokasjon? Var det å gjøre slutten enda mer åpenbar? Eller var det noe annet? Han ga dem speilet. Han la dem under det de gjorde med Ham, så de kunne se det. Han håpet kanskje at noen av dem skulle se det – stoppe seg selv – kanskje til og med vende om. Han visste at de fleste ville ikke. Han visste at dette ville gjøre dem rasende. Men selv her, i den siste uken, holdt Han døren litt på gløtt. «Den som faller på denne steinen, skal bli knust.» Det er fortsatt mulig å falle. Det er fortsatt mulig å bli knust på den måten som kan bli redningen.

Det er andre lignelser som hører hjemme her ved siden av denne. «Himmelriket kan lignes med en mann som sådde godt korn i åkeren sin. Men mens folk sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei.» Det er lignelsen om ugresset blant hveten. Den hører hjemme her som ekko av leieboernes historie. I leieboernes historie er det vinbøndene som er onde. I ugressets historie er det noen som har plantet ondt i Guds åker. Tjenerne vil straks rive opp ugresset. Husbonden sier nei. La det vokse til høsten. Da skal det sankes inn og brennes, mens hveten skal samles i låven.

Det er en parallell linje til de onde leieboerne, men med en annen tonefall. I begge er det dom. I begge er det skille mellom de som bærer Guds frukt og de som ikke gjør det. I begge har Gud tålmodighet over et veldig langt tidsrom. Men i ugressets historie er det ingen vold mot tjenere. Det er bare en stille kamp i åkeren mellom det Gud har sådd og det fienden har sådd. Og oppgaven til arbeiderne er ikke å forsøke å rive opp ugresset. Det er for tidlig. Hveten kunne også bli skadet. Det er en advarsel om dommen som ikke er vår. Det er Guds som skal skille til slutt.

«Arbeiderne i vingården» er en annen lignelse som hører hjemme her som vingårdsparallell. En husbond gikk ut tidlig om morgenen for å leie inn arbeidere. Han ble enig med dem om en denar for dagen. Senere gikk han ut og leide flere, så enda flere, helt til den ellevte timen før solnedgang. Da kvelden kom, ga han hver av dem en denar. De som hadde arbeidet hele dagen, klaget over at de fikk samme lønn som de som hadde arbeidet bare én time. Husbonden svarte: «Venn, jeg gjør deg ingen urett. Ble du ikke enig med meg om en denar?» Det er en historie om Guds raushet, ikke om menneskelig rettferdighet. Det er om en husbond som gir like mye til alle, fordi han er god, ikke fordi de fortjener det. Det er en motpol til leieboernes historie. Der drepte vinbøndene tjenerne fordi de ville ha vingården helt. Her klager arbeiderne over at noen får for mye. Begge er en form for nei til Guds vilje – men det første er voldelig, det andre bare misunnelig.

«Ser du med onde øyne på at jeg er god?» spør husbonden den klagende arbeideren. Det er en sentral setning. Det er Guds godhet som kan utløse misunnelse i menneskehjerter. Hans raushet kan virke urettferdig på dem som har talt sine egne timer. Og det er forbundet med Jesu vrede. Han var sint på de som ikke unnte andre nåde. Han var sint på vingårdsarbeiderne som klaget når noen fikk for mye. Han var sint på fariseerne som klaget når tollere kom inn. Han var sint på den eldste sønnen som ikke ville gå inn til festen. Det er en linje gjennom alle disse lignelsene. Det er ikke at Han var imot lover, eller imot tilbakeholdenhet, eller imot å arbeide hardt. Det er at Han var imot å bruke vår egen flid som et argument mot Guds raushet.

Vi vender tilbake til leieboernes historie. «Han sendte sin sønn til slutt.» Det er noe gripende – og noe knusende – i hele lignelsen. Til slutt. Det er ikke at Han var en kald herre som ventet for å se hva som ville skje. Det er at Han prøvde og prøvde med sine tjenere. Han ga sjanse etter sjanse. Han ga generasjoner med profeter. Og til slutt – da Han hadde gitt alt Han kunne av tjenere – sendte Han Sønnen. Det er den ytterste handlingen av kjærlighet. Han ga det dyrebareste Han hadde. Han risikerte det Han elsket mest. Med håp om at de vil ha respekt for sønnen min.

Det er noe vi sjelden tenker over. Han kunne ha sendt soldater. Han kunne ha tatt vingården tilbake med makt. I stedet sendte Han Sønnen. Det er det merkeligste ved Gud. Han kommer ikke i styrke for å tvinge oss. Han kommer i kjærlighet for å vinne oss. Han risikerer sin egen Sønn på muligheten av at vi vil ta imot. Det var en risiko. Det var ikke garantert. Han visste at sønnen kunne bli drept – og det er nettopp det som skjedde. Men Han gjorde det fordi det var den eneste måten å vise oss hva Han ønsker.

Og det er der lignelsen blir gripende. Vi som leser den, må stille spørsmålet: hva ville vi gjort? Hvis vi var vinbøndene. Hvis vi hadde fått ansvaret for vingården. Hvis vi hadde holdt den så lenge at vi nesten begynte å tenke på den som vår egen. Hvis sønnen kom for å hente husbondens del. Ville vi ha bøyd oss? Ville vi ha gitt det vi skulle gi? Eller ville vi ha sagt: dette er arvingen, kom la oss bli kvitt ham?

Det er ikke et abstrakt spørsmål. Vingården er det vi har fått av Gud. Det er livet vårt, evnene våre, tiden vår, ressursene våre, fellesskapet vårt, kallet vårt. Sønnen kommer for å hente det som er Hans. Han kommer ikke for å ta alt – Han kommer for å ta sin del. Husbondens del. Det vi skylder Den som plantet og bygget og leide ut til oss. Hva gjør vi når Han kommer?

«De vil ha respekt for sønnen min.» Det var Guds håp. Det er hva Han fortsatt håper, om oss. At vi skal ha respekt for Sønnen. At vi skal kjenne Ham igjen som Den Han er. At vi ikke skal bestemme oss for å bli kvitt Ham fordi Hans nærvær truer vår selvstyre.

«Steinen som bygningsmennene vraket, den er blitt hjørnestein.» Drapet på Sønnen var ikke slutten. Den steinen de vraket, ble hjørnesteinen i et nytt bygg. Det Gud var i ferd med å reise opp, var større enn det vinbøndene visste de holdt på å rive ned. Det er bildet som blir sittende. Selv når Sønnen drepes, vinner ikke vinbøndene. Gud reiser noe opp av det Han har gitt. Den vrakede steinen blir det som holder alt sammen. Det er Påske-mysteriet i en lignelse.

Men før vi kommer dit, må vi stoppe ved hva som er sagt. «Da overprestene og fariseerne hørte lignelsene hans, forsto de at det var dem han talte om.» De forstod. Og de ville ha grepet Ham hvis de hadde turt. Det er hva Jesu vrede gjør. Den gir mennesker speilet de ikke vil ha. Den lar dem se hva de er. Og noen ganger – ofte – blir det at de hater den som har gitt dem speilet. Det er den prisen Han betalte for å si sannheten. Han kunne tiet, unngått tempelet, gått direkte til sin død uten å si dette. I stedet ga Han dem lignelsen. Han ga dem speilet. Han lot dem se seg selv – og deretter måtte de bestemme seg. De bestemte seg for å drepe Ham. Det var det Han hadde forutsagt.

Vi som leser denne lignelsen i dag, må stille spørsmålet om oss. Når Sønnen kommer for å hente sin del av vingården vår, hva gjør vi? Vi som har fått så mye. Vi som har forvaltet vingården så lenge. Vi som har begynt å tenke på den som vår egen. Vil vi gi Ham respekt? Eller vil vi sammen med vinbøndene tenke: «Dette er arvingen. La oss bli kvitt ham. Da kan vingården være vår.» Det er ikke et spørsmål om åpenlys ondskap. Det er et spørsmål om hvem vi tjener egentlig. Husbonden eller oss selv.

«Vingården vil han leie ut til andre vinbønder, som gir ham avlingen når tiden er inne.» Det er løftet og advarselen i ett. Hvis vi ikke gir frukten, vil vingården bli leid ut til andre. Det er ikke at Gud forlater verden. Det er at Han finner andre forvaltere. Han finner mennesker som vil ta imot Sønnen og som vil gi avlingen til Faderen. Gud blir ikke uten frukt. Han finner en vei. Spørsmålet er om vi er forvaltere som bærer den frukten, eller om vi er vinbønder som vil holde vingården for oss selv. Det er spørsmålet denne lignelsen lar stå igjen.