Døveren ved Dekapolis — «Effata!»

Han var langt hjemmefra. Det er det første som er overraskende ved denne historien. Markus åpner med en geografisk merknad som virker omstendelig: «Så dro han bort fra området ved Tyros og tok veien gjennom Sidon til Galileasjøen, midt gjennom Dekapolis-området.» Det er en bemerkelsesverdig rute. Tyros og Sidon er fønikiske byer langs Middelhavet, langt mot nordvest fra Galilea. Dekapolis er et bysamfunn på den østre siden av Jordanelven, langt mot sør og øst. Å gå «fra Tyros gjennom Sidon til Galileasjøen midt gjennom Dekapolis» betyr at Han gikk i en stor sløyfe – nordover først, så ned langs den østlige siden, så tilbake til sjøen. Det er som å reise fra Bergen til Trondheim via Oslo.

Det er ikke turistferd. Han var sannsynligvis i ferd med å trekke seg unna myndighetene i Galilea og Judea. Han hadde nettopp møtt motstand fra fariseerne. Herodes hadde drept Johannes Døperen. Folkemengdene ble større og mer kompliserte. Han trakk seg fra det jødiske kjernelandet og dro inn i hedningenes områder. I Tyros hadde Han møtt en gresk-fønikisk kvinne som hadde bedt for sin demonbesatte datter. I Dekapolis var Han nå på vei – et område hvor det bodde få jøder, mange grekere, romere, syrere. Det er ikke det normale stedet for jødiske helbredelser. Dette er ikke synagogen i Kapernaum. Dette er fremmed jord.

Og det er der de bringer ham. «De førte til ham en mann som var døv og hadde vanskelig for å tale.» De. Det er ikke spesifisert hvem. Mannen kom ikke selv. Han kunne ikke. Døve mennesker i den tiden var ofte isolerte – uten språk, uten skole, uten plass i samfunnet. De var avhengige av at noen brakte dem. Mannen visste sannsynligvis ikke hvor han var på vei eller hvorfor. Han kunne lese ansiktene rundt seg. Han kunne kjenne intensiteten i håndgrepet. Men forklaringen, ordene som ble sagt om hva som skulle skje, dem fikk han ikke. Han ble båret med, ikke ledet.

«Og de ba ham legge hånden på ham.» De som hadde med ham, visste hva de skulle be om. De hadde hørt det fra et eller annet sted: Jesus la hendene på folk. Det var det Han gjorde. De ba om en bestemt handling. Ikke «si et ord». Ikke «be over ham». «Legg hånden på ham.» Som om de visste at det viktigste var berøringen.

«Han tok ham til side, bort fra folkemengden.» Det er det første tegnet på at noe spesielt skjer. Jesus pleier ikke å trekke folk til side. Han helbreder ofte foran alle. Folkemengder er Hans vitner. Tegnene har offentlig kraft. Her er det annerledes. Han trekker mannen ut av flokken. Vi vet ikke hvor langt – kanskje et par skritt, kanskje lenger. Vi vet at det var bort fra folkemengden. De var alene.

Hvorfor? Det er flere mulige grunner. Markus forklarer ikke. Vi må undre oss. Det første som ligger nær: mannen kunne ikke høre. Han trengte å se. Det Jesus skulle gjøre, måtte foregå med kroppen, med tegn, med berøring, ikke med ord. Det er ord nok rundt en folkemengde. Mannen trengte stillhet og oppmerksomhet. Det andre: mannen var sannsynligvis redd. Stappfulle plasser med høyrøstede mennesker som peker, drar i ham, snakker over hodet hans – det er ikke et godt sted å bli berørt. Han trengte ro for å være åpen. Det tredje: Jesus ville møte ham, ikke vise frem en helbredelse. Det var den ene mannen, ikke folkemengden, som var oppdraget. Og Han ville at møtet skulle være mellom de to.

Han tok ham til side. Det er en øm bevegelse. Jesus, som ofte forkynner til hundrevis, gjør seg liten her. Han bryter den naturlige scenen. Han krymper rommet til to.

«Stakk fingrene i ørene hans, spyttet og rørte ved tungen hans.» Det er en sjelden helbredelse. La oss lese den langsomt. Først: fingrene i ørene. Jesus tar sine fingre og setter dem inn i de døve ørene. Hva mannen følte, vet vi ikke. Kanskje overrasket. Kanskje undrende. Kanskje stille. Så: spyttet. Jesus spytter. Ut i hånden, antageligvis. Eller på fingrene. Eller bare ut til siden – Markus spesifiserer ikke. Så: rørte ved tungen. Jesus tar de samme fingrene, fuktige med Hans eget spytt, og legger dem på mannens tunge. Det er kropp møter kropp. Fingertupp møter trommehinne. Spytt møter tunge.

Det er rart for oss å lese. Vi vil gjerne ha en mer hygienisk helbredelse. En som passer bedre med vår tids forhold til kroppsvæsker. Vi ville foretrukket en enkel håndspåleggelse eller et ord. Men Markus skriver det. Og han skriver det ikke som en kuriositet. Han skriver det som handlingen. Det er fordi det er en handling. Det er ikke et symbol uten substans. Det er en konkret, fysisk berøring som engasjerer akkurat de organene som skulle helbredes. Ørene som ikke hadde hørt – fingrene som går inn der. Tungen som ikke hadde talt – spyttet som rører ved den. Han lokaliserer berøringen i sykdommen.

Spyttet er ikke uten betydning i jødisk tradisjon. Det ble regnet som potent. Det ble brukt i folkemedisin – ikke fordi det var spesielt rent, men fordi det ble sett som en bærer av en persons kraft. En manns spytt var en del av ham. Jesus bruker sitt eget spytt. Han gir mannen noe av seg. Han bruker ikke en fjern kraft. Han bruker det som er Hans egen kropp. Det er den intime forlengelsen av berøringen. Han rører ikke bare med fingerspissene. Han gir av sin egen substans.

Og det er et spørsmål om verdighet. For Jesus kunne ha helbredet uten dette. Han hadde gjort det med ord i Kapernaum, på avstand i Kana, gjennom kanten av kappen sin. Han trengte ikke å sette fingre i ører og rope spytt på tungen. Han valgte å gjøre det slik. For mannens skyld. For denne mannen kunne ikke høre et ord. Han kunne ikke se en lett gest fra avstand. Han trengte å vite hva som skulle skje med ørene hans – så Jesus rørte ved ørene. Han trengte å vite hva som skulle skje med tungen – så Jesus rørte ved tungen. Han brukte tegnspråk. Han brukte det kroppslige språket som mannen kunne lese.

Det er respekt. Det er Han som tilpasser seg den Han møter. Han taler det språket den andre kan høre – eller, i dette tilfellet, det språket den andre kan se og kjenne.

«Så løftet han blikket mot himmelen.» Det er den neste bevegelsen. Etter berøringen, før ordet, løfter Han blikket. Han ser opp. Det er en jødisk bønnegestus. Det er den naturlige holdningen for å snakke med sin Far. Han er bevisst på at det Han skal gjøre, gjør Han ikke alene. Mannen, som ikke kunne høre, kunne se det. Han kunne følge Jesu blikk oppover. Han kunne se hodet som ble bøyd bakover, øynene som ble vendt opp. Det var en del av tegnet. Jesus viste mannen hvor kraften kom fra. Selv om mannen ikke kunne høre bønnen, kunne han se hvem den ble bedt til.

«Sukket.» Det er en bemerkelsesverdig detalj i hele historien. Han sukket. Det greske ordet er estenaxen – et dypt sukk, nesten et stønn. Det er det samme ordet som brukes andre steder om sukk over verdens lidelse. Hvorfor sukket Han? Det er ulike lesninger. Den ene: Han var trøtt – Han hadde gått lenge, og det var nok i Ham som var menneskelig sliten. Den andre: Han stod overfor menneskets brutte tilstand, og det fikk Ham til å sukke. Den tredje: bønnen var dyp og kjennetegnet av en åndelig kamp som ble synlig i kroppsspråket. Antageligvis alle tre. Han er ikke en helbreder uten følelse. Han er ikke en motor som leverer mirakler uten å bli rørt selv. Han ser denne mannens lukkete ører, denne tunge tungen, dette livet som har vært stille i kanskje tiår – og Han sukker. Han bryr seg. Helt inn i lungene.

«Og sa til ham: ‘Effata!’ – det betyr: ‘Åpne deg!’» Effata. Det er et arameisk ord. Markus oversetter det for sine greske lesere, men selve ordet beholder han i originalen. Det er en av få ganger i evangeliene vi får Jesu egne ord uoversatt. Han talte arameisk – det var dagligspråket i Galilea og Judea – og noen ganger blir originalen bevart. «Effata.» Åpne deg. Det er én lyd. Det er ett ord. Det er en befaling.

Det er bemerkelsesverdig at Markus bevarer det. Han kunne ha skrevet bare «Åpne deg». Det er det ordet betyr, og det er det Han sa. Men Markus skriver Hans egne ord. Som om akkurat denne lyden var verdt å holde fast på. Som om de første kristne hadde båret den med seg i alle år, fra de første dagene i Galilea, og videreført den til de neste generasjonene. «Effata.» Vi som leser dette to tusen år senere, hører det samme ordet mannen hørte. Med samme klang. Selv om han ikke kunne høre det ennå.

«Straks ble ørene hans åpnet, båndet på tungen hans ble løst, og han talte tydelig.» Straks. Det Markus-ordet igjen. Et øyeblikks forskjell mellom nede og oppe, mellom stille og talende, mellom utenfor og innenfor. Hva var det første han hørte? Vi vet ikke. Kanskje Jesu pust. Kanskje vinden over markene. Kanskje en lyd så enkel og hverdagslig at vi som hører alltid har glemt at den er der. Hva var det første han sa? Vi vet ikke det heller. Markus gir oss ikke ordene. Bare at han «talte tydelig» – orthōs, riktig, klart. Hans tunge, som hadde vært bundet, slapp. Det er som om både ørene og tungen var båndlagt. Begge måtte løses opp. Det Jesus gjorde, gjorde Han for begge.

Det er én ting til om det med tungen. Markus bruker uttrykket «båndet på tungen hans ble løst». Det er ikke bare en medisinsk beskrivelse. Det er et bilde. Han var bundet. Sykdommen hadde vært et bånd. Hans tunge var som et dyr som var lenket. Når Jesus rørte ved den, slapp lenken. «Befri» og «binde» er sentrale ord i evangeliene. Demoner blir bundet. Mennesker blir befridd. Døden vil til slutt bli oppløst som et bånd. Her, i et lite hjørne av Dekapolis, blir en mann løst.

«Jesus forbød dem å si det til noen.» Vi har sett det før. Det er Markus' messianske hemmelighet. Igjen og igjen ber Jesus dem som har sett underne om å være stille. Han vil ikke at tjenesten skal styres av sensasjon. Han vil ikke ende opp som en kjent helbreder med en lojal følgerflokk som forventer trylleri. Han har et større oppdrag enn det. Men – som med den spedalske – får Han ikke vilje. «Men jo mer han forbød dem, desto mer forkynte de det.» De kunne ikke tie. Hadde du sett en mann få sin hørsel? Hadde du sett en stum tale? Du kunne ikke holde det. Det er ett av disse stedene hvor lydigheten er for vanskelig. Han ba om det. De gjorde det motsatte. Og likevel forteller Markus det uten å fordømme dem.

«Og de var overvettes forundret.» Folkemengden – som hadde stått utenfor mens berøringen skjedde – ser nå mannen vende tilbake. Han kan høre dem. Han kan svare. Han er en annen mann. «Alt han har gjort, er godt. Han får de døve til å høre og de stumme til å tale.» Det ekkoer en eldre tekst. Profeten Jesaja hadde skrevet: «Da skal de blindes øyne åpnes, og de døves ører skal åpnes. Da skal den lamme springe som en hjort, og den stummes tunge skal juble.» Folkemengden hadde sannsynligvis Jesaja i bakhodet. Mange jøder hadde det. Når Messias skulle komme, var dette tegnene som skulle følge. Og her hadde de sett det. En døv som hørte. En stum som talte. Hva var dette Messias-tegnet midt i Dekapolis – et område der knapt noen ventet en jødisk Messias?

Det er én av de varme detaljene ved denne historien. Tegnet kom utenfor det jødiske kjernelandet. Den første som hørte sin hørsel komme tilbake, var sannsynligvis ikke en from israelitt, men en mann fra et hedensk område. Hans navn er ukjent. Hans bakgrunn er ukjent. Hans Gud, før han møtte Jesus, er ukjent. Han var bare en mann uten språk som ble brakt fram av noen som hadde hørt om en rabbi. Og det var ham Messias-tegnet ble gitt til.

Det er en lavmælt erklæring. Jesus sier ikke noe stort om seg selv her. Han åpner ingen lange taler om hvem Han er. Han trekker bare mannen til side, rører ham, sukker, sier ett arameisk ord, og slipper ham fri. Men det er nok. Folkemengden ser det. De siterer Jesaja uten kanskje å vite at de gjør det. De har sett det Messias skulle gjøre. De har sett det utenfor synagogen, utenfor jødeland, midt blant grekere og romere. Han er allerede begynt å bryte grenser.

Hva som siden ble av mannen, forteller Markus ikke. Men bildet trenger ingen fortsettelse. Det står ferdig som det er: En mann som ikke kunne høre, hørte. En mann som ikke kunne tale, talte tydelig. Og det første som åpnet hørselen hans, var en finger som ble satt i øret hans.

Det er igjen det samme mønsteret som binder denne boken sammen. Han trengte ikke å gjøre det med berøring. Ett arameisk ord fra avstand hadde virket like godt. Mannen ville ikke ha hørt det først, men ordet hadde virket likevel. Han valgte berøringen. Han valgte å sette fingrene i ørene som ikke kunne høre. Han valgte å spytte og røre ved tungen som ikke kunne tale. Han valgte den fysiske, konkrete, nær-på-livet handlingen. Fordi det var det mannen trengte. Ikke et ord han ikke kunne høre. Berøring han kunne kjenne.

Effata. Åpne deg. Det er den korteste prekenen i hele evangeliet. To stavelser. Et arameisk imperativ. Han sier det fortsatt – til ører som er bundet, til tunger som er bundet, til alt i oss som har vært lukket for lenge. Åpne deg. Han kommer nær. Han rører. Han sukker. Han sier det. Og det som hadde vært stille, kan ikke unngå å begynne å lyde.