Lasarus — Jeg er oppstandelsen

Det begynner med en beskjed. «Det var en mann som var syk, Lasarus fra Betania, landsbyen der Maria og hennes søster Marta bodde.» Vi har møtt søstrene før i evangeliene — Maria som hadde satt seg ved Jesu føtter, Marta som hadde gjort i stand mat. Nå ligger broren deres syk. Vi vet ikke hva han har. Vi vet at han er døende. «Søstrene sendte derfor bud til Jesus og sa: ‘Herre, han som du er glad i, er syk.’» Det er en mild, men trengende beskjed. De sier ikke: kom raskt. De sier ikke: gjør noe. De sier bare: Han du er glad i, er syk. Det er bønn slik bare nære venner kan be. De vet at Han er glad i Lasarus. De stoler på at det er nok. De legger ikke sin egen agenda fram. De forteller bare hva som er. «Han du er glad i, er syk.»

«Da Jesus hørte dette, sa han: ‘Denne sykdommen fører ikke til døden, men skal være til Guds ære, så Guds Sønn kan bli herliggjort gjennom den.’» Han svarer kryptisk. Han sier ikke at sykdommen ikke vil ende med død. Han sier at den «ikke fører til døden». Det greske ouk estin pros thanaton kan bety begge deler — at den ikke vil ende dødelig, eller at dens hensikt er ikke døden, men noe annet. Det er den siste betydningen som ligger nærmest. Dødens makt skal ikke ha siste ord her. Det er noe annet som skal vises gjennom denne sykdommen. Guds ære. Guds Sønns herlighet. Disiplene har sannsynligvis pustet ut. Lasarus skal bli frisk. «Jesus elsket Marta og hennes søster og Lasarus.» Det er den lille parentesen Johannes legger inn. Det er viktig. Det Han skal gjøre, gjør Han ikke fordi Han er kald. Han elsket dem.

«Da han hørte at Lasarus var syk, ble han likevel værende to dager til på stedet der han var.» Det er det vanskelige. Han elsket dem. Han var glad i Lasarus. Han hadde fått beskjeden. Og Han ble. To dager. Han satt sannsynligvis stille i Perea, der Han var, mens søstrene satt og ventet. Mens Lasarus svekket seg. Mens livet rant ut av broren deres. Han kom ikke.

Det er et av de mest gripende øyeblikkene i evangeliet for oss å forstå. Det er ikke at Han ikke kunne ha kommet. Avstanden var en dagsmarsj eller to. Han hadde tid. Han hadde valg. Han valgte å vente. Det er ikke fordi Han hadde glemt dem. Det er ikke fordi noe annet var viktigere. Det er fordi det Han hadde til hensikt å gjøre, var noe annet enn å forhindre død. Han ventet til Lasarus var helt død. Og litt mer. Han ventet til ingen kunne benekte hva som var skjedd.

Søstrene visste ikke det. De ventet ved senga. De så broren sin gå inn i siste fase. De så ham puste sjeldnere. De så ham bli kald. De så ham slutte å puste. De hadde sannsynligvis trodd at Jesus skulle komme før det skjedde. Det hadde de bedt om. Det hadde de håpet. Han kom ikke. Lasarus døde. De vasket ham. De pakket ham inn i liksvøp. De bar ham ut. De la ham i en gravhule i fjellet. De rullet en stein for åpningen. De gråt. Og Jesus var ennå ikke kommet.

«Deretter sa han til disiplene: ‘La oss dra til Judea igjen.’» Etter to dager bestemte Han seg. Disiplene ble redde. De minnet Ham om at de hadde forsøkt å steine Ham sist Han var i Judea. «Rabbi, nettopp nå forsøkte jødene å steine deg, og så vil du dra dit igjen?» Det er en realistisk innvending. Judea var ikke trygt. Å gå dit nå var å gå inn i fare. Jesus svarte med et bilde om dagen som har tolv timer. Den som vandrer om dagen, ser. Den som vandrer om natten, snubler. Så sa Han det rett ut: «Vår venn Lasarus har sovnet, men jeg går for å vekke ham.» Disiplene misforstår, slik de ofte gjorde. «Herre, hvis han sover, vil han bli frisk.» Da sier Jesus rett ut: «Lasarus er død.» «Og for deres skyld er jeg glad for at jeg ikke var der, så dere kan komme til tro.» Det er en bemerkelsesverdig setning. Han er glad for at Han ikke var der. Ikke fordi Han ikke brydde seg om Lasarus. Men fordi det Han nå skulle gjøre, ville vise dem noe de aldri kunne se hvis Han bare hadde forhindret døden.

«Da Jesus kom fram, fant han at Lasarus allerede hadde ligget fire dager i graven.» Fire dager. Det er ikke en tilfeldig detalj. Det var en jødisk tro at sjelen kunne sveve over kroppen i tre dager etter døden, og at oppvekkelse i den perioden — selv om den var sjelden — ikke nødvendigvis var et endelig under. Etter den fjerde dagen var sjelen sikkert reist. Forfallet var i gang. Døden hadde tatt full kontroll. Lasarus hadde ligget fire dager. Det var et oppgjør med døden. Det var ikke et tilfeldig nesten-død-tilbake-til-livet. Det var en mann som var helt død. Jesus hadde ventet med vilje. Det skulle ikke være tvil.

«Mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren.» Det var en lang sørgeperiode. Familien hadde gjester. Folk fra Jerusalem var kommet — Betania lå nær, bare to-tre kilometer unna. Det var et samlepunkt for sorg. «Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun ham i møte. Men Maria ble sittende hjemme.» To søstre. To reaksjoner. Marta går ut. Maria blir sittende. Det er typisk for dem, om vi husker Lukas’ scene fra et tidligere møte. Marta er den som handler. Maria er den som sitter. Men det er kanskje mer enn det her. Maria er sannsynligvis utslitt av sorgen. Hun har sittet og grått i fire dager. Hun kan ikke reise seg ennå. Marta står opp. Hun går.

«Marta sa til Jesus: ‘Herre, hvis du hadde vært her, ville ikke broren min ha dødd.’» En rystende ærlig setning. Hun klager ikke. Hun beskyldte Ham ikke. Men hun sier rett ut: hadde Du vært her, hadde dette ikke skjedd. Det er det de hadde tenkt. Hadde Du kommet, hadde Du helbredet ham. Hadde Du brydd deg, hadde Du vært her. Hun stopper ikke der. «Men også nå vet jeg at alt du ber Gud om, vil Gud gi deg.» Det er en undring. Det er ikke fullt utviklet tro. Det er ikke en bønn om oppvekkelse — hun tør ikke be om det. Men det er en åpning. En anelse om at Jesus kan be Gud om noe selv her. «Også nå.» Selv nå. Etter fire dager. Etter at alt synes ferdig.

«Jesus sa til henne: ‘Din bror skal stå opp igjen.’» Han svarer med en setning som tør være tvetydig. Marta hører den standard jødiske trøsten. Hun svarer det hun har lært siden hun var liten: «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag.» Det er fariseisk teologi. Det er Daniels løfte. Det er Job som sier: jeg vet at min gjenløser lever, og at jeg en gang skal stå opp av støvet. Det er god teologi. Det er sann teologi. Men det er fjernt. «På den siste dag.» I morgen. Om mange år. På en tid hvor min gråt nå ikke vil få noen lindring.

«Jesus sa til henne: ‘Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve selv om han dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?’» Setningen bærer evangeliet. «Jeg er oppstandelsen.» Ikke: jeg lover oppstandelsen. Ikke: jeg forkynner oppstandelsen. Ikke: jeg vil bringe oppstandelsen. Jeg er oppstandelsen. Det er identitetsutsagn. Det er et av de syv «Jeg er»-utsagnene i Johannesevangeliet. Det er navnet i den brennende busken igjen. Det er Den som taler til Moses, som taler her til Marta. «Jeg er oppstandelsen og livet.»

Stopp ved det. Oppstandelse er ikke en hendelse. Det er en person. Den dagen Marta hadde lært om — den siste dag — har en navn. Han står foran henne. Liv er ikke en abstraksjon. Det er en person. Den kraften som puster i alt skapt — har en stemme, et ansikt, et navn. Det er Ham. «Den som tror på meg, skal leve selv om han dør.» Det er ikke en gåte. Det er enkelt. Du kan dø, og likevel leve. Du kan ligge i graven, og likevel være levende. Hvorfor? Fordi du er knyttet til Den som er livet. «Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» Selv om kroppen din dør, gjør ikke du det. Døden har ingen makt over en sjel som er forankret i Den som er oppstandelsen. «Tror du dette?» Det er det første spørsmålet til Marta. Det er det første spørsmålet til oss.

«Hun sa til ham: ‘Ja, Herre, jeg tror at du er Kristus, Guds Sønn, han som skal komme til verden.’» Det er Martas bekjennelse. Hun har ikke svart akkurat på spørsmålet. Han spurte om hun trodde at Han er oppstandelsen og livet. Hun svarte: jeg tror Du er Messias. Det er kanskje fordi hun ikke kan helt fatte det første. Hun griper fast i det hun kan si. Du er Messias. Du er Guds Sønn. Du er Den vi har ventet på. Det er bekjennelse i tro mer enn i forståelse. Hun stoler på Ham før hun forstår hva Han har sagt. Det er ofte hvor vi står. Vi tror noen ganger uten å forstå. Vi sier ja før vi vet hva ja betyr. Men det er Han som vet hva Han har sagt. Det er Han som vil vise henne hva oppstandelsen er — om noen minutter, ved graven.

«Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i hemmelighet på sin søster Maria og sa: ‘Mesteren er her og kaller på deg.’» Marta går tilbake. Hun hvisker til Maria. Maria reiser seg og kommer. «Da Maria kom dit Jesus var og så ham, falt hun ned ved føttene hans og sa: ‘Herre, hvis du hadde vært her, ville ikke broren min ha dødd.’» Samme setning. Begge søstrene sa det. Hadde Du vært her. Det var sannsynligvis hva de hadde sagt til hverandre i fire dager. Hadde Han vært her. Hadde Han kommet i tide. Maria sier det med ansiktet mot bakken. Hun gråter.

«Da Jesus så henne gråte, og jødene som var kommet sammen med henne også gråt, ble han dypt beveget i ånden og rystet i sitt indre.» Det er to greske ord her som er sterke. Enebrimēsato — sterk irritasjon, noe som bobler opp innenfra, nesten sinne. Det er ikke det vanlige ordet for sorg. Det er noe annet. Etaraxen — rystelse, vibrasjon, en uro som tar hele kroppen. Han var rystet. Han var beveget. Det var ikke en stille sorg. Det var noe sterkt som steg opp i Ham. Hvorfor sint? Eller hvorfor så rystet? Mange har spurt seg det. Det enkleste svaret er: Han var sint på døden. Han stod foran døden — fienden, det som ødelegger Hans skapning, det som tar fra mennesker det de er glad i — og noe i Ham reagerte. Det er sjelden vi hører Jesus reagere så sterkt. Han var ofte rolig foran motstand. Han var stille foran Pilatus. Men her, foran døden, brant noe i Ham.

«Han spurte: ‘Hvor har dere lagt ham?’ De svarte: ‘Herre, kom og se.’» De ledet Ham mot graven. Det er en spasertur av sannsynligvis et minutt eller to. Han gikk med dem. Søstrene var i nærheten. Folkemengden også. Og så kommer det. «Jesus gråt.» To ord. Det er det korteste verset i Bibelen, sies det. To ord. Tre stavelser på norsk. Edakrysen på gresk. Han felte tårer. Stopp ved det.

Vi har sett Han stilne en storm. Vi har sett Ham gå på vannet. Vi har sett Ham befale en legion av demoner. Vi har sett Ham tale med myndighet i synagogen. Og her står Han og gråter. Han som visste hva Han skulle gjøre om noen minutter. Han som visste at graven skulle bli tom. Han som visste at Lasarus skulle komme ut, levende. Han gråt likevel. Hvorfor?

Fordi sorgen er ekte. Selv om utfallet er kjent, er smerten ekte. Selv om Han skal ta tilbake Lasarus, er det fortsatt døden Han står foran. Det er fortsatt de levende som sørger. Det er fortsatt en grav som ble gravd hånd for hånd. Han gråter med sine venner. Det forteller noe om Hans makt og Hans medfølelse i én scene. Han har makt over døden. Han har også tårer i øynene. Det er ikke det ene eller det andre. Det er begge. Han er suveren, og Han gråter. Han har all autoritet, og Han er rystet. Det er hvem Han er.

«Da sa jødene: ‘Se hvor glad han var i ham!’» De så det riktig. Han var glad i Lasarus. Tårene var bevis. «Men noen av dem sa: ‘Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha gjort at denne mannen ikke døde?’» Det er den samme klagen. Hadde Han vært her. Hadde Han villet. Hvorfor brydde Han seg ikke? Det er den klagen mange av oss har båret. Hvorfor lot Du dette skje? Hvorfor kom Du ikke i tide? Jesus svarer ikke direkte på spørsmålet. Han svarer med handling.

«Jesus, som igjen var dypt beveget i sitt indre, kom til graven.» Igjen. Han var dypt beveget en gang til. Sorgen og sinnet rørte seg i Ham igjen. «Det var en hule, og en stein lå foran åpningen.» Det er et bilde fra mange jødiske graver. En hule grevet inn i fjellsiden. En stor stein rullet for. Det var lukket. Det var stengt. Det var det de pleide å gjøre med døde. «Jesus sa: ‘Ta bort steinen!’» Det er en stille befaling som har stor vekt. Han som har makt over døden, befaler først å ta bort steinen. Han kunne ha gjort det selv. Han kunne ha åpnet den med en sigte. Han kunne ha kalt englene til å rulle den vekk. Han ba menneskene som var der om å gjøre det. Det er en del av Hans mønster. Han ber oss om å gjøre det vi kan. Vi ruller steinen. Han gjør det vi ikke kan.

«Marta, den dødes søster, sa til ham: ‘Herre, det lukter alt, for han har ligget der i fire dager.’» Marta protesterer. Det er praktisk. Det lukter. Lasarus er fire dager død. Du vil ikke ha denne steinen vekk, Herre. Det er ærlig. Det er forståelig. Men det viser noe om hvor langt Marta er fra å forstå hva som skal skje. Hun hadde sagt: jeg tror Du er Messias. Men hun trodde ikke ennå at Han skulle vekke Lasarus i dag. Hun tenkte fortsatt: den siste dag. «Jesus sa til henne: ‘Sa jeg ikke til deg at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?’» Han minner henne på det Han hadde sagt. Tror du? Du skal se. Steinen rulles bort.

«Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: ‘Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg visste at du alltid hører meg, men jeg sa dette på grunn av folkemengden som står rundt meg, for at de skal tro at du har sendt meg.’» Han ber. Det er en bønn som er litt uvanlig. Han ber ikke om noe. Han takker for noe Han allerede har fått. «Du har hørt meg.» Det er som om Han ber for de som står og lytter. De skal høre at Han er sendt fra Faderen. Det er ikke for sin egen del Han ber høyt. Det er for deres. Det er et tydelig vindu inn i Jesu forhold til Faderen. «Du hører meg alltid.» Det er en kontinuerlig samtale. Det er enhet. Det er det Han skal si tydeligere i et senere kapittel — «Jeg og Faderen er ett».

«Da han hadde sagt dette, ropte han med høy røst: ‘Lasarus, kom ut!’» Med høy røst. Han ropte ikke vanligvis. Han talte. Han hvisket noen ganger. Men her ropte Han. Det var sannsynligvis så folkemengden skulle høre. Det var ikke en hemmelig bønn. Det var et rop som hele kirkegården skulle høre. Augustin skrev en gang noe vakkert om dette ropet. «Hvis Jesus ikke hadde sagt navnet, ville alle de døde i hele verden ha kommet ut.» Det er en oversettelse av kraften. Han måtte spesifisere. Lasarus. «Kom ut!»

Pause. Tenk et øyeblikk på det som skjedde i graven. Lasarus hadde ligget der i fire dager. Kroppen hans hadde begynt å gå i forråtnelse. Kjøttet hadde sluttet å virke. Hjertet hadde stoppet. Hjernen hadde sluttet å fungere. Og så hørte han et navn. Han hørte sitt eget navn fra graven. Han hørte det fra utsiden. Han hørte stemmen som hadde lært ved bordet, stemmen som hadde lo med ham, stemmen til vennen som hadde elsket ham. «Lasarus, kom ut.» Og noe — i kroppen som ikke skulle ha virket lenger, i hjertet som hadde stoppet, i lungene som hadde tømt seg — begynte å puste igjen.

«Da kom den døde ut, med føtter og hender bundet med liksvøp og med et tørkle over ansiktet.» Han kom ut. En sjelden setning i Bibelen. Han var bundet med liksvøp om hender og føtter. Han kunne sannsynligvis ikke gå normalt. Han skuffet seg sikkert fram. Eller han ble båret av en kraft som ikke kom fra hans egne ben. Et tørkle over ansiktet. Han kunne ikke se. Han kom ut blind. Men han kom ut. «Jesus sa til dem: ‘Løs ham og la ham gå!’» En øm detalj: Jesus vekker ham — men det er menneskene som løser ham. Vi ruller steinen. Han vekker. Vi løser bandene. Det er hvordan Han ofte arbeider. Han gjør det vi ikke kan, og lar oss gjøre det vi kan.

Lasarus stod der. Vi vet ikke hva han sa. Johannes forteller det ikke. Det er en uventet stillhet i fortellingen. Mannen som har vært død, sier ingenting. Søstrene løste sannsynligvis liksvøpet. Marta gjorde det. Maria gjorde det. Hender som hadde bundet ham, fjernet bandene. Han pustet. Han så solen igjen. Han kjente vinden mot huden sin. Han var hjem.

Det er bokens spørsmål igjen. «Hvem er denne?» Det er en mann som taler til en grav, og graven gir ut sin døde. Det er en mann som kaller på en mann som har vært død i fire dager, og mannen kommer. Det er ikke noe normalt menneske kan. Det er heller ikke noe en profet kunne. Profetene i Det gamle testamente hadde gjort underverker. Elia hadde brakt enkesønnen i Sarepta tilbake. Elisja hadde brakt sønnen til kvinnen i Sunem tilbake. Men begge hadde lagt seg over barnet, bedt, blåst pust inn i ham, gjentatt det. Jesus stod ved graven og ropte. Det var alt. Han har en annen makt.

«Jeg er oppstandelsen og livet.» Det er det vi tar med oss inn i de neste kapitlene. Oppstandelsen er ikke en hendelse på en fjern dag. Det er Hans person. Den dagen verdens slutt, hvor alle skal stå opp, har et ansikt. Det ansiktet er Hans. Når Han kommer, kommer livet. Når Han taler, vekkes det døde. Det er hva makten Hans er. Det er ikke bare evne. Det er liv selv. «Den som tror på meg, skal leve selv om han dør.» Det er løftet til de som har båret død — i seg selv, i familien sin, i håpene sine. Du kan dø — fysisk, åndelig, relasjonelt — og likevel leve. Fordi Han som er oppstandelsen, er knyttet til deg.

Det er et grovt løfte å gi. Det er noe bare én kan si og være troverdig. Den som faktisk er oppstandelsen. Han som taler ved Lasarus’ grav, er Han som senere skal ligge i en annen grav, ved Jerusalem, med en stein for åpningen. Han som ropte «kom ut» til Lasarus, skal selv komme ut av sin egen grav noen måneder senere. Det er det Lasarus-historien peker mot. Det er forspillet til den store oppstandelsen. Det er en demonstrasjon av en makt Han skal vise i sin egen kropp om kort tid. Lasarus kom ut bundet. Han skulle dø igjen senere. Hans oppvekkelse var midlertidig. Jesus skulle stå opp med liksvøpet liggende sammenrullet i graven. Han skulle ikke dø igjen. Lasarus var en forsmak. Jesus var den fullbragte oppstandelsen.

Det er noe varmt ved Lasarus-historien. Det er ikke bare en demonstrasjon av makt. Det er en venneverdens fortelling. Maria og Marta hadde mistet sin bror. Jesus hadde mistet sin venn. Tårene var ekte. Han stillnet ikke stormen med tårer. Han brakte ikke Lasarus tilbake med tørre øyne. Det forteller oss noe om hvilken Gud vi har. Han er ikke fjern. Han er ikke kald. Han er ikke uavhengig av menneskelig smerte. Han gråter med Maria. Han gråter med Marta. Og så ringer Han etter Lasarus. Det er Den allmektige som har tårer. Det er Den hellige som er bundet til oss i sorg. Det er en makt som er pakket inn i medfølelse.

Det er bokens linse i denne historien. Vi spør «hvem er Han?» — og svaret er ikke bare «Den som har makt». Svaret er «Den som har makt og elsker». Det er ikke maktmenneske vi har foran oss. Det er ikke en tyrann. Det er ikke en magiker. Det er en venn som har makt. Det er en bror som har autoritet over døden. Det er en sønn som er ett med Faderen, og som derfor kan kalle på den døde og få den til å komme.

Bort fra graven. Lasarus gikk hjem den kvelden, sannsynligvis. Han spiste mat. Søstrene laget mat for ham. Det er noe vakkert ved å tenke seg det. Brød. Suppe. Et glass vin. En mann som har vært død, og som nå spiser sammen med søstrene sine. Senere — vi får vite det i neste kapittel i Johannes — skulle Lasarus sitte ved bordet og spise med Jesus. Det var ved et måltid i Betania, der Maria salvet Jesu føtter med kostbar olje. Lasarus var en av dem ved bordet. Mannen som hadde vært død, satt og spiste med Den som hadde kalt ham ut. Det er et bilde av nattverden som ennå ligger lenger fram.

Så beveger vi oss videre. Lasarus skal dø igjen. Det er sannsynligvis det vi alle skal. Men makten som kalte ham ut den dagen, gjelder også for oss. «Den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» Det er hva oppstandelsen sa til Marta. Det er hva Han sier til oss. «Tror du dette?» Det er spørsmålet vi går videre med. Det er spørsmålet vi skal høre på fjellet i forklarelsen, i tempelet ved Salomos søylegang, ved frøet i åkeren, ved talentene fordelt blant tjenerne. «Tror du dette?» Det er ikke et spørsmål om informasjon. Det er et spørsmål om hvem Han er for deg. Han er oppstandelsen og livet. Stein eller ikke stein, grav eller ikke grav, fire dager eller ti — Han kaller. Og de som hører navnet sitt fra Hans munn, kommer ut.