Pinsedagen — Det Han hadde lovet

De var samlet på samme sted. Det er hvordan Lukas åpner. «Da pinsedagen kom, var de alle samlet på samme sted.» Pinsedagen. Det greske ordet Pentekoste betyr «den femtiende». Det var den femtiende dagen etter påsken. Jødene feiret den som Shavuot — ukenes fest. Det var en av de tre store pilegrimsfestene i året. Jøder fra hele den kjente verden strømmet til Jerusalem. For jødene var Pinsedagen knyttet til Sinai. Det var dagen Moses fikk loven på det fjellet. Femti dager etter at de forlot Egypt, hadde de stått ved foten av fjellet og hørt Guds røst som torden. På den dagen, mange århundrer senere, var hundre og tjue av Jesu disipler samlet i et rom i Jerusalem. De ventet.

«Plutselig kom det en lyd fra himmelen, som når en kraftig vind blåser, og den fylte hele huset der de satt.» Plutselig. Det er hvordan Ånden kommer. Uten varsel. Uten introduksjon. «En lyd fra himmelen.» Det er en bemerkelsesverdig formulering. Det var ikke en lyd som folk i nabolaget hørte med rolighet. Det var en lyd fra himmelen. Den kom ned. «Som når en kraftig vind blåser.» Som. Det var som en vind, men det er ikke sikkert det var en vind. Lukas leter etter ord. Han prøver å beskrive noe som ikke har vanlig språk. Det var en sterk lyd, voldsom, kraftig. Den fylte hele huset.

Det er noe vakkert i koblingen mellom ord. «Vind» og «ånd» er det samme ordet på både hebraisk og gresk. Ruach på hebraisk. Pneuma på gresk. Det betyr begge deler — vind, pust, ånd. Da Gud skapte mennesket i 1 Mosebok 2, blåste Han livspust inn i Adam. Da Jesus åndet på sine disipler kvelden påskedag, ga Han dem Ånden. Nå kommer Ånden som vind. Som den vind Jesus hadde talt om til Nikodemus. «Vinden blåser dit den vil, og du hører lyden av den, men du vet ikke hvor den kommer fra eller hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.» Ånden er vind. Ånden er pust. Ånden er Guds eget liv som beveger seg gjennom verden.

«Og tunger som av ild viste seg for dem, fordelte seg og satte seg på hver enkelt av dem.» Tunger som av ild. Igjen letingen etter ord. Det var tunger — som flammen på et stearinlys eller en fakkel — men de var som av ild. De var ikke vanlig ild. De var noe annet. De fordelte seg. De delte seg opp. Hver person fikk en. På hver enkelt — det er det Lukas understreker. Det var ikke en kollektiv erfaring som dekket dem alle. Det var personlig. Hver fikk sin tunge av ild. Hver fikk sin del. Det er en bemerkelsesverdig detalj. I gammeltestamentlig tid var Ånden noe som kom over konger og profeter. En av gangen. Sjelden. Den var ikke for hver troende. Den var for de utvalgte. Men profetene hadde lovet at en dag skulle det være annerledes. Joel hadde sagt: «Og det skal skje deretter: Jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød.» Over alle. Sønner og døtre. Unge og gamle. Tjenere og tjenerinner. Nå skjer det. Hver enkelt får en tunge av ild.

«De ble alle fylt med Den hellige ånd og begynte å tale på andre språk, alt etter som Ånden ga dem å tale.» De ble fylt. Det er en sterk formulering. Ikke berørt. Ikke besøkt. Fylt. Den hellige Ånd kom inn i dem og fylte dem opp. «Og begynte å tale på andre språk.» Det er det første tegnet. Det var ikke en privat erfaring. Det var ikke en åndelig følelse de hadde inne i seg. Det var noe som ble synlig. De talte språk de ikke kunne. «Alt etter som Ånden ga dem å tale.» Det var ikke en human prestasjon. Det var en gave. De talte fordi Ånden ga dem å tale.

«I Jerusalem bodde det jøder, gudfryktige menn fra alle folkeslag under himmelen.» Det er den andre detaljen. Jerusalem var fylt opp på Pinsedagen. Pilegrimene var kommet. Folk fra hele den kjente verden. Jøder fra diasporaen — jøder som hadde bodd i fremmede land og var kommet til Jerusalem for festen. «Fra alle folkeslag under himmelen.» Det er en hyperbol — vi er ikke å forstå at det var bokstavelig alle. Men Lukas vil at vi skal se det. Verden var samlet i Jerusalem den dagen. Ikke bare lokalbefolkningen. Og inn i denne menneskemengde kom de — hundre og tjue mennesker som talte språk fra hele verden.

«Da denne lyden oppsto, samlet folkemengden seg og ble forvirret, for hver enkelt hørte dem tale på sitt eget språk.» Folk samlet seg. De hadde hørt lyden — vinden, kanskje, eller stemmene, eller en kombinasjon. Noe var skjedd. Det dro folk. Og da de kom — hver av dem hørte sitt eget språk talt av disse galileerne. «De var helt forundret og sa: 'Se, er ikke alle disse som taler, galileere? Hvordan kan da hver av oss høre dem tale på vårt eget morsmål?'» Galileere. Det er hva de blir kalt. Igjen denne betegnelsen. Folk fra Galilea — landsby-folk, fiskere, ikke utdannet i fremmede språk. Hvordan kan de tale våre språk?

Lukas lister opp regionene. «Partere, medere og elamitter, de som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, Egypt og områdene i Libya ved Kyréne, og tilreisende fra Roma, både jøder og proselytter, kretere og arabere — vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre egne språk!» Det er et bilde av verden. Fra øst — Partere, medere, elamitter. Fra Mesopotamia — det som senere kalles Irak. Fra nord — Kappadokia, Pontos, Asia. Fra sør — Egypt, Kyréne i Libya. Fra vest — Roma. Kretere og arabere. Det er en geografisk runde rundt Middelhavet og ut til Mesopotamia og Persia. Hele den jødiske verden var representert. Og hver hørte sitt språk.

Vi må stoppe ved en gammel scene. I 1 Mosebok 11 fortelles det om Babel-tårnet. Menneskene hadde bygget et tårn opp mot himmelen. De ville gjøre seg et navn. De ville ikke spres over jorden. Gud kom ned og forvirret deres språk. Det de hadde sagt med ett munn, kunne de ikke lenger forstå hverandre på. De spredte seg over jorden. Forskjellige språk. Babel var begynnelsen på de mange språkene. Og nå, på Pinsedagen, snur det. Det er ikke at alle blir samlet til ett språk igjen. Det er at de mange språkene blir et middel for evangeliet. Hver kan høre Guds store gjerninger på sitt eget morsmål. Babel-spredningen er ikke opphevet. Den blir gjort til et redskap. Mangfoldet av språk er ikke lenger en mur. Det er en vei. Det er hva pinsedagen gjør.

«Alle var forundret og rådville, og de sa til hverandre: 'Hva kan dette bety?'» Forundret og rådville. Det er den menneskelige reaksjonen. Det er en god reaksjon. Det er en åpen reaksjon. De stiller spørsmål. Hva kan dette bety? «Men andre spottet og sa: 'De er fulle av søt vin!'» Det er en annen reaksjon. Det skjer ofte. Når noe mektig skjer, er det noen som åpnes og noen som lukkes. Noen spør hva det betyr. Andre forsøker å forklare det bort med en banal teori. De er fulle. Det er den letteste forklaringen. Det var en festdag. Mennesker drakk. Disse må være beruset.

«Da sto Peter fram sammen med de elleve, hevet stemmen og talte til dem.» Peter trådte fram. Vi har sett ham mange ganger nå. Han som hadde sunket på vannet. Han som hadde fornektet ved kullilden. Han som hadde gråtet bitterlig. Han som hadde løpt til den tomme graven og sett. Han som hadde kastet seg i sjøen og svømmet til stranden. Han som hadde blitt gjenoppreist med tre spørsmål om kjærlighet. Nå sto han fram. «Sammen med de elleve.» Alle var med ham. Den nye apostelen Mattias inkludert. De stod sammen. Han talte for dem alle.

«Jødiske menn og alle dere som bor i Jerusalem! Merk dere dette og lytt til mine ord.» Han åpner stort. Han kaller dem til oppmerksomhet. «Disse mennene er ikke beruset, slik dere tror. Det er jo bare den tredje time på dagen.» Den tredje time. Det er omtrent klokken ni på morgenen. Lukas er presis. Det var for tidlig på dagen for folk å være beruset. Selv ikke jøder på festdager drakk så tidlig. Det er en mild humor i det. Peter avviser forklaringen på en så jordnær måte. Vi er ikke fulle. Det er morgen. Det andre er noe annet.

«Men dette er det som er sagt gjennom profeten Joel.» Han siterer Joel. «I de siste dager, sier Gud, vil jeg utøse av min Ånd over alt kjød. Deres sønner og døtre skal profetere, de unge skal se syner, og de gamle skal ha drømmer. Selv over mine tjenere og tjenerinner vil jeg i de dager utøse av min Ånd, og de skal profetere.» Det var det som var lovet. Joel hadde sagt det århundrer tidligere. Den dag skulle komme da Ånden ville bli utøst over alt kjød. Over sønner og døtre. Unge og gamle. Tjenere og tjenerinner. Alt kjød. Alle mennesker. Ikke bare profetenes utvalgte krets. «Dette er det.» Peter sier det med en sikkerhet vi kanskje ville ha nølt med. Han identifiserer hva som skjer. Det er oppfyllelsen av Joels løfte. «De siste dager» — det er det Joel hadde sagt. Vi er i de siste dager nå. Pinsedagen åpner den siste epoken før gjenkomsten.

Peter fortsetter sin tale. Han taler om Jesus. Om Hans tegn og under. Om Hans korsfestelse. Om Hans oppstandelse. «Israelittiske menn, hør disse ord: Jesus fra Nasaret var en mann som Gud bekreftet for dere gjennom kraftgjerninger, under og tegn som Gud gjorde blant dere gjennom ham, slik dere selv vet.» Peter peker tilbake. Dere kjenner Ham. Dere har sett tegnene. Dere har vært vitner. «Etter Guds fastsatte plan og forutviten ble han utlevert, og ved lovløse menneskers hender naglet dere ham til korset og drepte ham.» Han nevner det åpent. Dere drepte Ham. Han nevner det, men knytter det til Guds plan. Det var ikke en feiltagelse. Det var en del av Guds vei. «Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens veer, for det var umulig for døden å holde ham fast.» «Umulig.» Det er kjernen i pinsetalen. Døden kunne ikke holde Ham fast. Hun forsøkte. Men hun klarte ikke. Det var umulig.

Peter siterer David fra Salme 16. «Jeg hadde alltid Herren for mine øyne, for han er ved min høyre hånd så jeg ikke skal vakle... For du vil ikke forlate min sjel i dødsriket, og du vil ikke la din Hellige se forråtnelse.» David hadde sagt det. Men David selv hadde dødd, og hans grav var fortsatt blant dem. Det kunne ikke ha vært om ham. «Men han var en profet og visste at Gud med ed hadde lovet ham at en fra hans lend skulle sitte på hans trone. I forutseenhet talte han om Kristi oppstandelse: at han ikke skulle forlates i dødsriket, og at hans kjød ikke skulle se forråtnelse.» David talte om Messias. Den som skulle komme. Den som ikke skulle se forråtnelse. Det var Jesus. «Denne Jesus har Gud reist opp, og vi er alle vitner om det.» Peter sier det rett ut. Vi er vitner. Vi har sett det. Det er ikke et rykte. Det er ikke en teori. Det er hva vi har sett med våre egne øyne.

«Han ble opphøyet til Guds høyre hånd og mottok fra Faderen løftet om Den hellige ånd, og han har utøst dette som dere både ser og hører.» Det er forklaringen på hva som skjer. Den oppstandne er ikke bare oppstanden. Han er opphøyet. Han sitter ved Guds høyre hånd. Han har mottatt løftet om Ånden fra Faderen. Og det Han har mottatt, har Han utøst. Det disiplene hører — tungene som av ild, vinden, språkene — er ikke en kosmisk hendelse uten avsender. Det er Den oppstandne sin gave. Han sender Ånden. «Som dere både ser og hører.» Det er Jesus som handler. Han er ikke borte. Han har bare flyttet sin handling fra det synlige til det innsynlige. Det Han har sendt, blir synlig i dem som mottar.

«Så la hele Israels hus vite med sikkerhet at Gud har gjort ham til både Herre og Kristus — denne Jesus som dere korsfestet.» Det er Peters konklusjon. Han som dere korsfestet, er Herre og Kristus. «Herre» — det er det greske ordet Kyrios. Det er det ordet som ble brukt i den greske oversettelsen av Det gamle testamente for Guds eget navn — JHVH. Når Peter kaller Jesus «Herre», bruker han Guds navn om Ham. «Kristus» — det er Messias. Den salvede. Den utvalgte. Han er begge. Han er Gud. Han er Messias. Og dere korsfestet Ham.

«Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: 'Brødre, hva skal vi gjøre?'» Det stakk dem. Det er en kropps-reaksjon. De ble truffet. Det Peter sa, hadde gått inn. «Hva skal vi gjøre?» Det er det spørsmålet en omvendelse begynner med. Hva skal vi gjøre? De spør ikke om mer informasjon. De spør ikke om en filosofisk avklaring. De spør hva de skal gjøre.

«Peter svarte dem: 'Omvend dere, og la hver enkelt av dere døpe seg i Jesu Kristi navn til syndenes tilgivelse, så skal dere få Den hellige ånd som gave.'» To handlinger. Omvend dere. Det er det greske metanoeite. Vend om. Snu tankegangen. Endre retning. La dere døpe. I Jesu Kristi navn. Til syndenes tilgivelse. Og hva følger? Gaven. Den hellige Ånd. Det er evangeliet i kortform. «For løftet gjelder dere og deres barn og alle som er langt borte, alle dem som Herren vår Gud kaller.» Løftet er for alle. Ikke bare den generasjon som stod der. Også for deres barn. Også for de som er langt borte — geografisk eller åndelig eller begge deler. Alle som Herren kaller.

«De som tok imot hans ord, ble døpt, og den dagen ble omkring tre tusen sjeler lagt til.» Tre tusen. På én dag. Tre tusen mennesker som hørte Peters tale og lot seg døpe. Det er en kontrast vi må stoppe ved. Lik tidligere — på Sinai — hadde Moses fått loven. Da israelittene laget gullkalven, var det tre tusen som ble drept den dagen for sin synd. Nå, på pinsedagen — etter Moses' lov — er det tre tusen som blir frelst. Loven dømte. Ånden gir liv.

«De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene.» Slik begynte kirken. Fire bevegelser. Fire trofastheter. Apostlenes lære — det var det Jesus hadde lært. Disiplene hadde båret det videre. Fellesskapet — det greske koinonia. Det å være sammen i tro. Brødsbrytelsen — det er måltidet. Det Han hadde innstiftet i øvre sal. Det skulle gjentas igjen og igjen. Bønnene — det å være i samtale med Faderen. «Ærefrykt kom over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort gjennom apostlene.» Det skjedde under. Tegn. Det Jesus hadde gjort, gjorde Hans disipler nå i Hans navn. «Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene og eiendelene sine og delte ut til alle etter som enhver hadde behov.» De delte. De levde sammen. De var ett.

«Hver dag holdt de trofast sammen i tempelet, de brøt brød i hjemmene og delte måltider med jubel og oppriktig hjerte. De lovpriste Gud og var godt likt av hele folket. Og Herren la daglig dem som ble frelst, til deres fellesskap.» Hver dag. Tempelet om dagen — der hvor jødene samlet seg, hvor de pleide å be, hvor Skriften ble lest. De var ennå jøder. De brøt ikke med tempelet. Hjemmene om kvelden. Der brøt de brød. Der delte de måltider. Der var de små samlinger som ble grunnfjellet i den nye kirken. «Med jubel og oppriktig hjerte.» Det er en vakker beskrivelse. Ikke alvorlig pliktoppfyllelse. Glede. Oppriktighet. «Herren la daglig dem som ble frelst, til deres fellesskap.» Det vokste. Hver dag. Den hellige Ånd som var utøst på pinsedagen, fortsatte å virke gjennom dem.

Det er en sak vi må stoppe ved. Hva er Pinsedagen? Det er ikke bare en historisk hendelse. Det er ikke bare en spesiell dag på den kristne kalender. Det er begynnelsen på kirken. Mer enn det: Det er fortsettelsen av Jesu virksomhet. Det Jesus hadde gjort med tolv apostler i Galilea i tre år, gjør Han nå med tusenvis av disipler over hele verden. Det Han hadde sagt med sin egen munn, sier Han nå med deres munner. Det Han hadde rørt ved med sine hender, rører Han nå ved med deres hender. «Apostlenes gjerninger» er en uheldig tittel for boken. Det burde vært «Den oppstandne Jesu fortsatte gjerninger gjennom sin Ånd.» Det er hva boken handler om.

Det er hva Jesus hadde lovet i sin avskjedstale. «Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger skal han gjøre, for jeg går til Faderen.» Større gjerninger. Det høres usannsynlig ut. Hvordan kan disiplene gjøre større gjerninger enn Jesus? Men det skjer på pinsedagen. Jesus hadde aldri preket til tre tusen som ble omvendt på en dag. Han hadde aldri talt til mennesker fra alle folkeslag samtidig. Han hadde aldri hatt en kirke som vokste daglig på tvers av geografiske grenser. Det Han hadde begynt med tolv, gjør Ånden i Ham med tusener. Det Han begynte, fortsetter.

«Det Han begynte å gjøre og lære.» Det er hvordan Lukas åpner Apostlenes gjerninger. «I min første bok, Teofilus, skrev jeg om alt det Jesus begynte å gjøre og lære.» «Begynte.» Det er ordet vi må stoppe ved. Det evangeliet handlet om, var hva Jesus begynte. Apostlenes gjerninger handler om hva Jesus fortsatte å gjøre — gjennom sin Ånd, gjennom sine disipler. Jesus var ikke ferdig da Han steg opp. Han fortsatte å virke. Han virker fortsatt.

Pinsedagen er ikke en avlukket hendelse i en fjern fortid. Den er begynnelsen på den tiden vi lever i. Ånden som ble utgytt da, er den samme Ånd som er virksom nå. Hver gang noen blir omvendt, er det Ånden. Hver gang en synder ber om tilgivelse, er det Ånden. Hver gang en kirke samles, er det Ånden. Pinsedagen åpnet en ny tid. Den tiden er fortsatt åpen.

Det er hva «Han lever» betyr på dette punktet i boken. Han lever — og fordi Han lever, har Han sendt sin Ånd. Han lever — og Ånden er Hans nærvær i oss. Han lever — og hver gang vi kjenner Ånden, kjenner vi Ham. Den hellige Ånd er ikke en kraft løsrevet fra Jesus. Den hellige Ånd er Den måten Jesus er nær oss på — etter Himmelfarten, før gjenkomsten, i denne mellomtiden vi lever.

Så langt pinsedagen. Tre tusen ble døpt. Kirken var født. Den begynte å vokse. Den vokste i Jerusalem først. Så i Judea. Så — som vi skal se i neste kapittel — gjennom forfølgelse og spredning, mot Samaria og videre, helt til Damaskus, hvor en mann ved navn Saulus skulle få sitt møte med Den oppstandne. Det var ikke et tilbakeskued av Jesus. Det var Jesus som virket fortsatt. Han lever. Han har sendt sin Ånd. Det Han begynte, fortsetter Han. Og det er vi en del av. Hver dag.