Utvelgelsen av de tolv — Natten på fjellet

Han gikk opp. Lukas sier det enkelt: «I de dagene gikk han opp i fjellet for å be, og han tilbrakte hele natten i bønn til Gud.» Det er to korte setninger. Lett å lese fort. Lett å glemme. Men det Han gjorde, er hovedhandlingen i kapittelet. Det er ikke det som kommer etter — utvelgelsen av de tolv — som er den store handlingen. Det er det Han gjorde først. Han trakk seg tilbake. Han gikk opp. Han var der hele natten.

For å forstå hvorfor det var nødvendig, må vi tilbake noen vers. Sabbaten før hadde Jesus gått inn i synagogen. Der satt en mann med en vissen høyre hånd. Fariseerne og de skriftlærde holdt øye med Ham. De ventet på et feiltrinn. De ventet på at Han skulle helbrede på sabbaten, så de kunne anklage Ham. Han visste det. Han ba mannen reise seg. Han stilte spørsmål til dem rundt: «Er det tillatt på sabbaten å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å ødelegge det?» Ingen svarte. Han så seg omkring. Han ba mannen rekke ut hånden. Den ble frisk. «Da ble de fylt av vanvidd og talte med hverandre om hva de skulle gjøre med Jesus.» Markus er enda hardere: de gikk straks ut og rådslo med Herodianerne om hvordan de skulle drepe Ham. Allerede da. Allerede så tidlig i tjenesten. Og det er rett etter denne hendelsen Lukas skriver: «I de dagene gikk han opp i fjellet for å be.»

Det var altså ikke en kveld uten grunn. Det var en kveld etter at fiendene begynte å planlegge Hans død. En kveld da Han visste at noe måtte velges. Noe måtte settes i gang. Noen måtte trenes opp til å bære videre. Det var en kveld da en mann med veldig tunge skuldre gikk oppover stien til fjellet. Han hadde Galilea i ryggen. Han hadde fariseernes blikk i ryggen. Han hadde travelhetens trykk. Folkemengdene som ville ha mer. De syke som ventet. De disiplene som allerede fulgte Ham — sannsynligvis langt flere enn tolv. Han gikk opp.

Hva sa Han der oppe? Lukas forteller det ikke. Ingen forteller det. Det er ikke meningen at vi skal vite det. Det var mellom Faderen og Sønnen. Vi får én ting. «Hele natten i bønn til Gud.» Det er det vi får. Det er en mer ærbødig stillhet enn vi liker. Vi vil gjerne ha innholdet. Vi vil høre ordene. Vi vil ha en avskrift av det Jesus sa til Faderen den natten. Men vi får det ikke. Vi får bare at Han var der. Hele natten.

Det er noe annet vi må stoppe ved. Han ba. Ikke fordi Han var i tvil om hvem som skulle velges. Det er fristende å tenke det. Som om Han var en leder som måtte be om visdom fordi Han ikke visste. Vi vet at Han visste. Johannes skriver mye senere at Jesus visste fra begynnelsen hvem som ikke trodde, og hvem som ville forråde Ham. Han visste hva som lå i mennesket. Han trengte ikke å bli fortalt hvem Peter var, eller Andreas, eller Judas Iskariot. Likevel ba Han. Og det er det vi må ta inn over oss. Bønnen var ikke informasjonsinnhenting. Den var ikke planleggingsfase før Han bestemte seg. Den var noe annet. Den var nærhet. Den var det rommet hvor Sønnen var med Faderen før Han gjorde det Faderen hadde bedt Ham gjøre.

I jødisk fromhetstradisjon var natten en spesiell tid for bønn. David skriver i salmene: «Når jeg minnes deg på mitt leie, grunner jeg på deg i nattens våketimer.» Salmisten våker. Han ligger og kjenner Guds nærvær i mørket. Men Jesus la seg ikke. Han ba. Det er en kvalitativ forskjell. Vi tenker ofte at bønn er noe vi kan gjøre liggende — kort, før vi sovner. Eller mens vi går. Eller mens vi gjør noe annet. Vi pakker den inn i hverdagen. Han pakket den ut. Han satte alt annet til side. Han var der.

Det er litt opprørende, det. For Han hadde alle grunner til å sove. Han var ikke en lat mann. Markus forteller oss at folkemengdene fulgte etter Ham slik at de knapt fikk tid til å spise. Han var sliten. Og likevel: hele natten i bønn. Hvis Han, som var Guds Sønn, trengte hele natten — hvor mye trenger ikke vi? Det er ett av de spørsmålene vi sjelden vil stille oss selv. Vi vil bortforklare det. Vi vil si at Hans omstendigheter var annerledes. At Han var Den eneste som hadde ansvar for hele frelseshistorien. Det er klart Han måtte be hele natten — vi har jo bare våre små liv. Men hvor er logikken i det? Hvis Han trengte det, trenger vi det enda mer. Vi har ikke Hans ressurser. Vi har ikke Hans klarsyn. Vi har ikke Hans nærhet til Faderen som default. Vi har mer bruk for natten på fjellet enn Han hadde.

«Da det ble dag, kalte han til seg disiplene sine og valgte ut tolv av dem, som han også kalte apostler.» Først da. Da det ble dag. Han hadde brukt hele natten i bønn. Først da kom valget. De store avgjørelsene i Jesu liv ser ut til å ha vært preget av denne rytmen. Først pausen. Først bønnen. Først tiden alene med Faderen. Så avgjørelsen.

Lukas lister opp tolv navn. Simon, som Han også ga navnet Peter, og hans bror Andreas. Jakob og Johannes. Filip og Bartolomeus. Matteus og Tomas. Jakob, sønn av Alfeus, og Simon som ble kalt seloten. Judas, sønn av Jakob, og Judas Iskariot, han som ble forræder. Tolv menn. Det skulle gå tre år før gruppen var helt formet. Det skulle skje mye. De skulle krangle om hvem som var størst. De skulle ikke skjønne lignelsene. De skulle sovne i Getsemane. En av dem skulle forråde Ham, en skulle fornekte Ham, og alle skulle flykte. Han visste alt dette da Han valgte dem. Han valgte dem likevel.

Tolv var et symboltall. Israel hadde tolv stammer. Jesus velger tolv apostler. Han bygger et nytt folk. Et nytt Israel. Han signaliserer at det Han gjør, er en gjenoppretting av hele paktshistorien. Men midt i symbolikken er det også veldig menneskelig. Det er fiskere. Det er en toller. Det er en seloter (en av dem som ønsket væpnet opprør mot Roma). Det er en mann som senere skulle bli forræder. Det er ikke en perfekt gruppe. Det er en ekte gruppe. Og den ble valgt på morgenen etter en natt i bønn.

Den ene som skulle forråde Ham, var med fra begynnelsen. Lukas markerer det allerede her: «Judas Iskariot, han som ble forræder.» Det er sterkt at Han valgte Judas. Vi vet ikke nøyaktig hva som lå i Judas' hjerte den dagen. Kanskje han trodde han ville bli noe stort. Kanskje han hadde gode intensjoner. Vi vet ikke. Men Jesus visste det. Han visste hvor det skulle ende. Han visste at Judas skulle gå ut i natten med tretti sølvpenger. Og likevel valgte Han ham. Den natten ble det avgjort. Tolv navn. Inkludert Judas. Vi får ikke vite hvordan den valgningen kjentes. Bare at den ble gjort.

Det er noe vi må sette ord på. Pausen var ikke en flukt fra de vanskelige valgene. Den var en forberedelse til dem. Han trengte ikke velge Judas. Det fantes andre å velge. Han hadde sannsynligvis flere disipler å velge mellom enn de tolv som ble apostler. Men etter natten i bønn, valgte Han Judas. Det betyr noe. Bønnen førte ikke til at Han unngikk det vanskelige. Den styrket Ham til å gå inn i det. Det er noe av det sentrale vi kan lære av denne natten på fjellet. Pausen er ikke der for å holde oss unna det vanskelige. Den er der for å gjøre oss klare til å møte det.

Det er et mønster gjennom evangeliene. Mark skriver: «Svært tidlig om morgenen, mens det ennå var natt, sto han opp og gikk ut. Han dro til et øde sted og ba der.» Det er rett etter en travel kveld. Hele Kapernaum hadde samlet seg utenfor døren. Han hadde helbredet mange. Han hadde drevet ut demoner. Han hadde ikke fått sovet. Og likevel, før det ble lyst — Han stod opp. Han gikk ut. Han ba. Disiplene gikk etter Ham. «Alle leter etter deg,» sa Peter. Det var presset. Folk ventet. Det skulle gjøres mer. Men Han hadde først vært alene med Faderen.

Et annet sted forteller Matteus: «Da han hadde sendt folkemengdene fra seg, gikk han opp i fjellet for å være alene og be. Da kvelden kom, var han der alene.» Det var etter mettelsen av de fem tusen. Det var et øyeblikk av enorm offentlig oppslutning. Folk ville gjøre Ham til konge. Disiplene var fulle av inntrykk. Hva gjorde Han? Han sendte folkemengden bort. Han sendte disiplene over sjøen. Han gikk opp i fjellet alene. Det er etter en stor seier også. Etter en triumf. Han trakk seg tilbake.

Det er en del av et mønster. Før de store valgene: pausen. Etter de store hendelsene: pausen. I begynnelsen av dagen: pausen. På slutten av dagen: pausen. Det er ikke noe Han gjorde av og til. Det var rytmen i livet Hans. Han var Den mest aktive personen i historien, og samtidig Den som tilbrakte mest tid i stillhet. Det er ikke en motsetning. Det er et avhengighetsforhold. Aktiviteten Hans var født av stillheten. Stillheten var ikke en pause fra livet — den var livet.

«Han gikk ned sammen med dem og stanset på en slette. Der var en stor skare av disiplene hans og en mengde mennesker.» Han kom ned igjen. Det er en viktig detalj. Pausen var ikke et endepunkt. Den var en forberedelse til å komme ned igjen. Til å møte folkemengden. Til å undervise. Til å helbrede. «Hele folkemengden forsøkte å røre ved ham, for det gikk kraft ut fra ham, og han helbredet alle.» Kraften gikk ut. Mengden trengte seg på. Han tjente dem alle. Men Han kunne gjøre det fordi Han hadde vært oppe på fjellet hele natten.

Det er en uunngåelig konklusjon. Det Han ga ut, kom fra det Han hadde tatt inn. Han brukte ikke bare av seg selv. Han brukte av det rommet med Faderen som var blitt fylt opp i nattens stillhet. Det er hvordan Han gjorde det. Det er hvordan Han varte gjennom tre år med konstant press uten å gå i stykker. Han trakk seg tilbake. Han fylte opp. Han kom ned igjen.

Det er noe vi har glemt i vår tid. Vi tror at hvile er en pause fra livet. Som om vi gjør det viktige når vi er aktive, og hviler bare for å være i stand til å være aktive igjen. Han snur det på hodet. Pausen er ikke en pause fra det viktige. Pausen er det viktige. Det aktive er det som flyter ut av pausen. Det er en helt annen rytme enn den vi lever i. Hos oss er det travelheten som er hovedsaken og hvilen som er det vi har dårlig samvittighet for. Hos Ham er det stillheten som er hovedsaken, og handlingen er det som vokser ut av den.

Det er noe annet å si om denne natten. Hva slags bønn var det, gjennom så mange timer? Vi vet ikke. Lukas forteller det ikke. Men vi har noen ledetråder fra andre ganger Jesus ba. Han kalte Faderen «Far». Han brukte det aramaiske «Abba» — et veldig nært ord, et barneord, et ord som rommer fortrolighet. Det var ikke en fjern Gud. Det var Faderen. Han priste Faderen. Vi får et glimt senere i Lukas: «I samme stund jublet han i Den hellige ånd og sa: ‘Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre.’» Det var jubel. Det var glede. Han kjempet med Faderen. Vi skal se det i Getsemane — «la dette begeret gå meg forbi.» Det var ikke bare ja og amen. Det var en virkelig samtale, med spørsmål og tilbakeholdte ønsker og overgivelse. Vi vet ikke hva som fylte de timene på fjellet. Men det var sannsynligvis alt dette. Fortrolighet. Pris. Kamp. Lytting. Stillhet.

Det er et bilde her. En mann oppe på et fjell. Et lite bål, kanskje. Eller bare en stein å sitte på. Stjerner over Galilea. Vinden i olivenkroner og fjellurter. Og en samtale som ingen andre er med på. Han er Sønnen. Faderen er der. Det er ikke ord vi vil få høre. Det er Deres. Det er hellig grunn. Og det er rett ved siden av oss. Det er ikke fjernt. Det er på et fjell rett i nærheten. Det skjer hver natt — eller skjedde, da Han gikk her. Og det skjer fortsatt. På en måte. For Den oppstandne ber for oss nå. Hebreerbrevet sier at Han alltid lever for å gå i forbønn for oss. Den natten på fjellet var ikke en engangshendelse. Det er et mønster som fortsatt løper. Han ber. For oss. For de Han har valgt.

Tilbake til de tolv. Vi får ikke vite hvordan natten gjorde Ham klar til valget. Vi får bare resultatet. Tolv navn. Den ene var en forræder. De andre var folk vi ville sett bort fra, hvis vi skulle ansette dem til noe stort. Han valgte dem. Han skulle dele de neste tre årene med dem. Han skulle lære dem. Han skulle bære dem. Han skulle vise dem. Han skulle sende dem. Og Han skulle dø for dem. Alt det kom etter natten på fjellet.

Det er noe poetisk ved at den første hendelsen Lukas forteller om disippelflokken, er en natt i bønn. Det betyr at hele Kirken er født ut av en bønnenatt. De tolv som ble til de hundrevis, til de tusenvis, til de millionene som har båret Jesu navn gjennom historien — alle disse er valgt fra en natt da Sønnen var alene med Faderen på et fjell. Det er Hans rytme. Det er den rytmen Han har plantet inn i alt det Han har bygget. Pausen kommer først. Så vokser noe.

Det er den mest neglisjerte delen av Jesu liv vi finner i evangeliene. Vi er imponert over Hans undervisning. Vi er begeistret over Hans undere. Vi er rørt av Hans kjærlighet. Men det Han gjorde mest av — det Han gjorde først, og oftest, og lengst — det var å være alene med Faderen. Og vi har lite av det.

Det er ingen formel her. Det står ikke at vi alle må gå opp på et fjell og være der hele natten. Det står ikke at vi må be på en bestemt måte, eller i en bestemt lengde, eller på et bestemt sted. Det står bare at Han gjorde det. Og at det Han ga ut, kom fra det. Det er en invitasjon, ikke en oppskrift. Vi inviteres til å se rytmen Hans og spørre: er det noe i den som mangler i livet vårt? Mest sannsynlig er svaret ja.

Det er bokens første kapittel. Den første pausen vi ser ham ta. Han gikk opp på et fjell. Han var der hele natten. Han kom ned igjen. Og Han valgte de tolv. Det er enkle setninger. Tunge setninger. Han trengte natten. Vi trenger den mer. Det er ikke svakhet. Det er kilden.

Det skal komme andre netter også. I Getsemane. Da skal natten bli mørkere. Da skal begeret komme nær. Da skal det ikke være tolv som er klare til å våke, men tolv som sover. Den natten skal bli en helt annen. Men før Getsemane kom denne. Pausen på fjellet før Han valgte dem som skulle våke når Han ikke våket selv. Pausen der valget av Judas ble til. Han visste det allerede den natten. Han ba likevel. Han valgte likevel. Det er ikke en lett historie. Det er ikke en historie om at bønn gjør alt enkelt. Det er en historie om at bønn er det som gjør oss i stand til å gå inn i det vanskelige.

Den natten begynner alt. Han gikk opp. Han var der til det ble dag. Og morgenen førte til en gruppe som skulle endre verden. Det er hvor Han starter. Det er hvor vi starter. Med en pause.