Bartimeus — Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?

Han satt ved veien. Det er hvor blinde menn satt. Ved veiene som førte inn og ut av byer, der det var størst sjanse for at en forbipasserende kunne kaste en mynt i fanget hans. Tigging var ikke en livsstil; det var den eneste mulige inntekten for en mann uten syn. Bartimeus satt ved veien ut av Jeriko. «De kom til Jeriko. Og da han dro ut av Jeriko sammen med disiplene og en stor folkemengde, satt Bartimeus, sønn av Timeus, en blind tigger, ved veien.» Det er sjelden Markus tar med navn på dem Jesus møter. Han forteller om «en spedalsk», «en lam», «en kvinne med blødninger». Men her er navnet med. Bartimeus. Sønn av Timeus. Det er som om dette navnet ble husket. Som om noen gikk og fortalte det videre. Som om kirken visste hvem han var.

Jeriko var samme by som Sakkeus' by. Det er ikke tilfeldig at Markus plasserer disse to historiene nær hverandre i de tre evangeliene (Markus, Matteus og Lukas, der Lukas legger Sakkeus rett etter). Jeriko – byen som Israel en gang gikk rundt syv ganger til murene falt – var Jesu siste stopp før Jerusalem. Han var på vei til å dø. Han visste det. Han hadde sagt det til disiplene gang på gang: «Menneskesønnen skal overgis til overprestene… de skal dømme ham til døden.» Tre ganger hadde Han fortalt dem hva som ventet i Jerusalem. Og nå, på den siste veien, der Han burde ha gått fortest, der hver time burde ha vært dyrebar – stoppet Han for en blind tigger.

«Da han hørte at det var Jesus fra Nasaret, begynte han å rope: ‘Jesus, Davids sønn, forbarm deg over meg!’» Han hørte det. Det er en detalj som er nesten poetisk. Bartimeus var blind. Han kunne ikke se Jesus. Han kunne ikke skille Ham fra disiplene. Han kunne ikke peke på Ham i mengden. Men han hørte. Han hørte at det var Jesus fra Nasaret som gikk forbi. Sannsynligvis hadde han hørt om Ham før – hørt om mannen som åpnet blinde menneskers øyne, som drev ut demoner, som spiste med syndere. Det var sannsynligvis det mest omtalte ryktet i Jeriko de siste dagene. Han hadde sannsynligvis ligget der ved veien og samlet opp historier mens folk passerte. Og nå gikk Han forbi. Bartimeus ropte.

«Jesus, Davids sønn, forbarm deg over meg!» Det er en bønn med en bestemt teologi. «Davids sønn» var en messiansk tittel. Jødene ventet på en Messias som skulle komme av Davids ætt. Når Bartimeus ropte slik, var han ikke bare høflig. Han bekjente noe. Han hadde sannsynligvis aldri sett Jesus. Han hadde aldri sett under Hans hender. Han hadde bare hørt om Ham. Og likevel var han mer presis i sin teologi enn de aller fleste i synagogen i Jerusalem. Det er en av Markus' lille ironier. Den blinde mannen ser mer enn de seende. Han som ikke kan se Jesu ansikt, vet hvem Han er.

«Mange irettesatte ham og ba ham tie.» Folkemengden ville ha ham stille. Vi kan ikke vite akkurat hvorfor. Kanskje fordi ropene var pinlige. Kanskje fordi de var midt i en alvorlig prosesjon – Jesus på vei til Jerusalem, til påsken, til det de håpet ville være Messias' inntog. Det var sannsynligvis noe verdighet over flokken. Og her var en stakkars blind tigger som ropte og forstyrret. «Vær stille! Han har ikke tid til deg.» Det er det de sa, mer eller mindre. Stopp. Det er ikke et godt tidspunkt. Vi går mot Jerusalem. Du forstyrrer.

«Men han ropte bare enda høyere: ‘Davids sønn, forbarm deg over meg!’» Han ble ikke stille. Hadde han blitt stille, hadde han gått under i mengden og blitt igjen ved veien som han alltid hadde gjort. Jesus hadde sannsynligvis gått videre. Andre sjanser var det neppe. Men Bartimeus hadde lært en ting i alle sine år som tigger: hvis du ikke roper, blir du ikke hørt. Han ropte enda høyere. Det er noe gripende ved det. Han var blind. Han kunne ikke se hvor langt Jesus var fra ham. Han visste ikke om mengden var blitt så stor at det var håpløst. Han kunne ikke se ansiktene som vrengte seg av irritasjon mot ham. Han kunne ikke se hvem som var nær og hvem som var langt borte. Han kunne bare rope. Og han ropte.

«Jesus stanset og sa: ‘Kall ham hit.’» Han stanset. Det er to ord som rommer hele dette kapittelet. Han stanset. Han var på vei. Han var omringet av disipler og en stor folkemengde. Han var sannsynligvis under press fra dem som ville ha Ham frem. Han var dager fra sin egen død. Og Han stanset. Markus tar med detaljen med slik enkelhet at vi nesten kan miste hvor merkelig det er. Den som har minst tid å miste, har mest tid å gi. «Kall ham hit.» Han ba ikke en av disiplene om å hjelpe ham. Han gikk ikke selv bort til Bartimeus. Han kalte ham fram. Han skulle komme. Det var verdighet i det. Bartimeus var ikke en sak å bli ekspedert. Han var en mann som skulle få stå foran Mesteren på sine egne to føtter.

«De ropte på den blinde og sa til ham: ‘Vær ved godt mot! Reis deg, han kaller på deg.’» De samme menneskene som nettopp hadde sagt «vær stille», sa nå «han kaller på deg». Det er menneskenaturen ved fronten. Vi er hyggelige når det passer. Vi er strenge når det ikke passer. Den samme mengden som ville stenge Bartimeus ute, var nå ivrig etter å hjelpe ham fram – fordi Mesteren hadde kalt ham. «Vær ved godt mot!» Det er en god setning å høre. Vær ved godt mot. Det skal gå bra. Han har kalt på deg. Det er det Jesu nærvær gjør med dem rundt. Selv de som hadde irettesatt, kunne nå være håpets stemme.

«Han kastet kappen av seg, sprang opp og kom til Jesus.» Han kastet kappen. Det er en detalj som er merkelig hvis vi ikke kjenner kulturen. En blind tiggers kappe var sannsynligvis hans eneste viktige eiendel. Den var hans seng om natten. Den var hans skjerm mot regn og kulde. Den var også sannsynligvis det han la utover seg som en kurv – mynter ble kastet i kappen. Han kastet den. Han kom uten den. Som om han allerede visste at den ikke lenger trengtes. Som om Jesus' kall var sterkere enn alt han hadde båret før. Det er noe vakkert ved det. Han kom løs. «Sprang opp.» Han er ikke en gammel mann som famler frem. Han springer opp. Han er drevet. Han har ventet lenge. Han kommer på en kombinasjon av blindhet og hast, og han stopper foran Jesus.

«Jesus svarte ham: ‘Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?’» Det er det spørsmålet som er bokens hjerteslag. Spørsmålet er nesten absurd. Bartimeus var blind. Det stod skrevet i navnet hans nesten – «en blind tigger ved veien». Det var åpenbart hva han trengte. Men Jesus spurte. Han ga ham verdigheten ved å la ham si det selv.

Det er en detalj som ofte overses. Bare noen vers tidligere i samme kapittel hos Markus stilte Jesus det samme spørsmålet til Jakob og Johannes. De ville ha plassene ved Hans høyre og venstre side i Hans herlighet. Det var samme spørsmål: «Hva vil dere at jeg skal gjøre for dere?» To svar. To ønsker. Sebedeus-sønnene ville ha makt. Bartimeus ville se. Den ene fikk høre at de ikke visste hva de ba om. Den andre fikk det han ba om umiddelbart. Vi ser kontrasten. Det er det Markus ofte gjør – legger to scener side om side så vi kan se hvem som ber rett.

«Den blinde sa: ‘Rabbuni, at jeg kan se igjen!’» «Rabbuni» er en aramaisk tittel. Det er mer fortrolig enn «Rabbi». Det er som «min Mester», «min kjære lærer». Maria Magdalena brukte samme ord ved den tomme graven – den eneste andre gangen vi hører det i Det nye testamente. Det var en kjærlighetsfull tittel. Bartimeus stod foran en mann han ikke hadde sett, og kalte Ham noe nært. «At jeg kan se igjen.» Det greske ordet betyr «se igjen». Som om Bartimeus en gang hadde sett – kanskje var han født seende og hadde mistet synet en gang i livet. Han ville se igjen. Eller det kan oversettes «få synet tilbake». Han ba ikke om penger. Han ba ikke om mat. Han ba ikke om kompensasjon for alle årene som tigger. Han ba om å se.

«Jesus sa til ham: ‘Gå, din tro har frelst deg.’» Det er kort. Ingen lange formler. Ingen forklaringer. Ikke noe spørsmål om hvor lenge han hadde vært blind, hva som hadde forårsaket det, om han trodde virkelig. «Gå. Din tro har frelst deg.» Det er den korteste helbredelsen Markus rapporterer. Som om Jesus visste at det ikke var noe mer som trengtes. «Straks kunne han se, og han fulgte ham på veien.» Straks. Det er det ordet Markus elsker. Det dukker opp igjen og igjen i hans evangelium. Det betyr at det skjer nå, uten forsinkelse, uten tvil. Straks kunne han se.

Tenk på det første Bartimeus så. Det var sannsynligvis sandalene til Jesus. Han hadde stått foran Ham. Han hadde løftet hodet sitt. Og det første som dukket opp i mørket han hadde levd i, var ansiktet til mannen som hadde kalt ham fram. Han så Jesus. Etter hva som kanskje hadde vært et helt liv i mørke, var det første han så – Jesu ansikt. Det er det vakreste mennesket har sett.

«Han fulgte ham på veien.» Det er hvordan historien slutter. Han fulgte Ham. Veien Jesus var på var veien til Jerusalem. Veien til korset. Det er ikke en hyggelig spasertur. Det er en alvorlig vei. Og Bartimeus fulgte. Han hadde alle grunner til å snu og gå tilbake til byen. Livet hans hadde nettopp begynt på nytt. Det naturlige hadde vært å springe hjem og fortelle alle, finne en jobb, gå inn i synagogen og takke Gud. Han gjorde noe annet. Han fulgte Jesus. Det er det andre tegnet på at noe har endret seg i ham. Det er ikke bare øynene som er åpne. Det er hjertet som er reorientert.

Det er noe ved tiden i denne historien som er verdt å se nærmere på. Bartimeus hadde ventet lenge. Vi vet ikke hvor lenge han hadde vært blind. Men han hadde sittet ved veien lenge nok til å være kjent som «den blinde tiggeren». Han var en del av Jerikos landskap. Han hadde ventet. Og når Jesus kom, var det ikke at Bartimeus tilfeldigvis kom dit. Det var Jesus som passerte forbi den ene gangen Han var i nærheten av Jeriko på det siste året før sin død. Det var én sjanse. Sannsynligvis ante Bartimeus det. Da han hørte navnet, ropte han med all sin kraft. Det var ikke et høflig forsøk. Det var et rop fra dypet. Tiden hans var nå. Akkurat nå. Han hadde ikke en time å miste.

Det er noe spesielt med dette møtet i sammenheng med Jesu egen tid. Jesus var også på en tidsfrist. Han var dager fra død. Han var på den siste reisen sin opp til Jerusalem. Hadde Han spart tid, ville Han ikke ha stoppet for Bartimeus. Men Han skyndte seg ikke. Han var ikke på en plan som ikke kunne avbrytes. Tiden Hans var ikke et budsjett som ble brukt opp. Han stoppet. Han kalte. Han spurte. Han ventet på svar. Han helbredet. Han lot Bartimeus følge etter. Og så fortsatte de begge mot Jerusalem.

Vi tenker ofte på Jesu liv som en serie store hendelser. Helbredelser. Taler. Underverker. Møter med fariseere. Reisen til Jerusalem. Men evangeliene viser oss noe annet. De viser en mann som stoppet for ett rop midt i en stor mengde. En mann som ventet på at en blind tigger skulle stå opp og komme nær. En mann som spurte et åpenbart spørsmål for å gi en fattig mann verdigheten av å si det selv. Han hastet aldri. Vi mener at vi er aktive, mens Han var aktivere enn oss. Vi mener at vi gjør mye, men Han gjorde mer enn oss på kortere tid. Men Han hadde aldri fortravlet seg. Han var alltid hos den foran seg.

Det er noe verdt å tenke på. Vi som lever nå, har sannsynligvis aldri sittet ved en vei og tigget. Men vi har mange ganger ropt – innenfra – etter noe vi trenger. Vi har ropt og blitt bedt om å være stille. Vi har lurt på om noen hører. Bartimeus minner oss på at det å rope er nødvendig. Det å rope høyere når andre vil ha oss stille, er ikke uhøflig. Det er noen ganger den eneste måten å bli sett på. Og Jesus stopper. Han har alltid stoppet. Det er Hans natur. Den som roper med rette ord – «forbarm deg over meg» – får en stans.

Bartimeus fulgte Jesus opp til Jerusalem. Vi vet ikke om han var der ved korsfestelsen. Vi vet ikke om han stod i mengden som ropte «korsfest». Vi vet ikke om han var en av de første kristne etter pinsedagen. Vi vet bare at han fulgte Ham på veien. Og det er nok. Det er den siste detaljen Markus tar med om Bartimeus. Den blinde mannen som nå kunne se, valgte å se Jesus først – og fortsatte å se etter Ham. Det vi en gang har sett, vil vi aldri slutte å lete etter.

«Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?» Det er spørsmålet Jesus stilte ham. Det er det samme spørsmålet Han stiller hver av oss. Han har ikke skiftet stil. Han spør fortsatt: hva vil du? Han visste sannsynligvis allerede. Et stille tegn hadde vært nok. Men Han spør, fordi det er en del av møtet. Du må si det. Du må stå foran Ham og bekjenne hva du trenger. Det er ikke fordi Han ikke vet. Det er fordi du skal vite.

Det er ikke ofte vi tenker på det, men Bartimeus minner oss på en ting: Jesus stoppet på den siste veien Han noensinne gikk – for én blind tigger som ropte navnet Hans. Det er ikke en sidehistorie. Det er Markus' siste fortelling før Jerusalem. Det er som om Markus vil at vi skal se det helt klart: Dette er Den som går mot korset. Og denne er Den som likevel har tid til Bartimeus. Han var aldri på vei et annet sted. Selv på veien til sin egen død.