Arrestasjonen — Jeg er Han

Hagen het Getsemane. Det var en olivenhage på Oljebergets vestside, like utenfor Jerusalem. Den eide noen Jesus kjente, eller den var åpen for ham. Han hadde vært der mange ganger. «Judas, han som forrådte ham, kjente også til stedet, for Jesus hadde ofte vært der sammen med disiplene sine.» Det var ikke et tilfeldig sted. Det var et kjent sted. Det var et sted hvor Han pleide å trekke seg tilbake med disiplene. Og det var derfor Judas kunne komme rett dit.

Hagen hadde nettopp vært stedet for kampen. Han hadde svetting som blod. Han hadde bedt: «Min Far, om det er mulig.» Den scenen hører til en annen bok i serien. Det vi trenger her, er hva som hendte etter. Han hadde reist seg. Han hadde sagt «timen er kommet». Han hadde gått til disiplene som sov og vekket dem. «Stå opp, la oss gå! Se, han som forråder meg, er nær.» Og så kom de.

«Judas tok med seg vaktstyrken og noen tjenere fra overprestene og fariseerne, og kom dit med fakler, lamper og våpen.» Det er en hel hær. Det greske ordet for vaktstyrke (speira) tilsvarer en romersk kohort – vanligvis omkring 480 mann. Selv om det neppe var en full kohort den natten, var det mer enn nok. Pluss tjenere fra overprestene og fariseerne. Tempelvakter. Bevæpnede menn. Fakler. Lamper. Våpen. For å arrestere én mann.

Det er den første merkelige detaljen. De kom som om Han skulle gjøre motstand. De kom som om Han kanskje hadde et lite hær med seg. De kom forberedt på kamp. Mannen de skulle arrestere, hadde tolv disipler, ingen av dem soldater. Han hadde to sverd – det hadde Han akkurat sagt var nok. Han hadde tilbragt natten i bønn, ikke i strategimøter. Men de kom med fakler og lamper og våpen. For å være på den sikre siden.

«Jesus visste alt som skulle skje med ham. Han gikk fram og sa til dem: ‘Hvem leter dere etter?’» Han gikk fram. Det er hva Johannes vil at vi skal se. Han ble ikke funnet. Han prøvde ikke å gjemme seg blant olivenstammene. Han gikk fram. Han møtte dem. «Hvem leter dere etter?» Han spør dem. Som om Han var verten. Som om Han kontrollerte scenen.

«De svarte ham: ‘Jesus fra Nasaret.’» Det er navnet de bruker. Ikke «Messias». Ikke «Davids sønn». Ikke «Den lovte». Bare «Jesus fra Nasaret». For dem var Han et navn på en kjent forbryter. En urolighetsskaper. En mann fra en småby i Galilea. Det er det de kalte Ham mens de kom med våpnene sine.

«Han sa til dem: ‘Det er meg.’» På gresk: ego eimi. Det er bokstavelig: «Jeg er.» Det er det samme uttrykket Gud brukte om seg selv da Moses spurte etter navnet i 2. Mosebok. «Jeg er den jeg er.» Det er navnet på Israels Gud. Johannes har latt Jesus bruke det uttrykket gjennom hele sitt evangelium: «Før Abraham ble til, JEG ER.» «Jeg er livets brød.» «Jeg er verdens lys.» «Jeg er den gode gjeteren.» «Jeg er oppstandelsen og livet.» Og nå, midt i natten, foran soldatene som kom for å arrestere Ham: «Jeg er.»

«Da han sa til dem: ‘Det er jeg’, rygget de tilbake og falt til jorden.» De falt. Det er den utroligste detaljen i hele arrestasjonsscenen. Soldatene som hadde kommet for å gripe Jesus, falt til jorden ved Hans ord. Hvorfor? Johannes forklarer det ikke. Han bare forteller det. Det var noe ved øyeblikket. Noe ved at Han ikke gjemte seg. Noe ved måten Han uttalte ordet på. Noe ved det at en mann uten sverd møtte en bevæpnet vaktstyrke og sa: Jeg er. De rygget tilbake. De falt.

Det er en bemerkelsesverdig demonstrasjon. Det viser at Han kunne ha gjort hva som helst i det øyeblikket. Han kunne gått videre. Han kunne vendt seg om og gått tilbake til hagen. Han kunne forsvunnet inn i natten. Soldatene lå på bakken. Men Han ble. Han ventet på dem. Han ga dem sjansen til å reise seg og fullføre oppdraget.

«Han spurte dem igjen: ‘Hvem leter dere etter?’ De sa: ‘Jesus fra Nasaret.’ Jesus svarte: ‘Jeg sa dere at jeg er han. Hvis det er meg dere leter etter, så la disse gå.’» Han spurte igjen. Det er en pedagogisk gjentakelse. Han ville at de skulle vite hvem de tok. Han ville at de skulle si det høyt, to ganger. «Hvis det er meg dere leter etter, så la disse gå.» Selv her, midt i sin egen arrestasjon, tenker Han på disiplene. Han bytter sin frihet mot deres. «Dette skjedde for at det ordet han hadde sagt, skulle bli oppfylt: ‘Av dem du har gitt meg, har jeg ikke mistet noen.’» Johannes leser det som oppfyllelse av Jesu egne ord fra bønnen ved bordet. Han bevarer dem. Selv her. Selv nå.

Det er da Peter trekker sverdet. «Simon Peter hadde et sverd. Han dro det, slo til øversteprestens tjener og hogg av det høyre øret hans. Tjeneren het Malkus.» Peter. Han hadde lovet å gå i døden med Jesus. Han hadde sagt at om alle andre falt fra, skulle han ikke. Han var den mest ivrige, den mest hengivne, den mest selvsikre. Og nå tok han sverdet. Det var et av de to sverdene Jesus hadde sagt var «nok» bare timer tidligere. Peter forsto «nok» som «nok til å kjempe». Han slo. Han siktet sannsynligvis på hodet. Han traff øret. Malkus mistet høyre øre.

Det er den mest menneskelige scenen. Peter prøvde å beskytte Jesus. Han gjorde det han trodde var rett. Han var lojal. Han var modig. Han var også fullstendig misforstått hva som skulle skje. Jesus hadde sagt det tre ganger: jeg skal gå til Jerusalem og bli drept. Hver gang hadde de ikke hørt det. Hver gang hadde det gått forbi dem. Og nå, da soldatene kom, gjorde Peter det Peter alltid hadde tenkt seg. Sverd. Kamp. Beskyttelse. Det er ikke Hans vei. Det er ikke det Han var kommet for.

«Da sa Jesus til Peter: ‘Stikk sverdet i sliren! Skulle jeg ikke drikke det begeret som Far har gitt meg?’» «Stikk sverdet i sliren.» Det er Hans korte korreksjon. Sett det tilbake. Matteus legger til en lengre forklaring: «Eller tror du ikke at jeg kan be min Far, og han vil straks sende meg mer enn tolv legioner engler?» Tolv legioner. Det er over seksti tusen engler. Han hadde armé hvis Han ville. Han hadde mer enn nok. Hver disippel kunne ha hatt sin egen legion engler. Men Han ba ikke om dem. «Men hvordan skal da Skriftene oppfylles, som sier at det må skje på denne måten?» Det må skje slik. Den setningen igjen. Det er fortsatt nødvendighetens språk.

«Skulle jeg ikke drikke det begeret som Far har gitt meg?» Begeret. Det er det samme begeret Han hadde bedt om i Getsemane. «Min Far, om det er mulig, la dette begeret gå meg forbi.» Det er det begeret Han hadde lengtet etter å unngå. Men da timen kom, drakk Han det. Han ble ikke tatt med makt. Han drakk frivillig. Det var Faderens beger. Det var det Han ble gitt. Det var det Han hadde kommet for å drikke.

Lukas legger til den siste detalj som ingen andre evangelist nevner. «Men Jesus svarte: ‘Stopp! Ikke mer av dette!’ Og han rørte ved øret hans og helbredet ham.» Den siste mirakel-handlingen før korset. Han helbredet Malkus. Tjeneren til øverstepresten. En av dem som var kommet for å arrestere Ham. En av Hans fienders fiender. Jesus rørte ved øret og gjorde det helt.

Det er noe rørende ved det. Mannen blødde sannsynligvis. Han hadde en åpen sårflate der øret hadde vært. Han stod der midt i forvirringen, kanskje med hånden over såret. Jesus rørte ved ham. Det er den siste berøringen før Han blir bundet. Den siste helbredelsen. Den siste handlingen som var fri. Og den var rettet mot en fiendens tjener. Det forteller alt om hvem Han var. Selv i sin arrestasjon, helbredet Han dem som arresterte Ham.

Matteus forteller hva Jesus sier til soldatene: «Dere har rykket ut med sverd og stokker for å gripe meg, som om jeg var en røver. Dag etter dag satt jeg i tempelet og underviste, og dere grep meg ikke. Men alt dette har skjedd for at profetenes skrifter skal bli oppfylt.» Han stiller spørsmålet ved deres tilnærming. Hvorfor med sverd og stokker? Han hadde lært åpenbart i tempelet hver dag. De kunne ha tatt Ham når som helst. Men de gjorde det ikke. Det var fordi de var redde for folkemengden. Det var i hemmelighet, i natten, de tok Ham. Det var fordi de visste de gjorde noe galt. Men også: Han nevner Skriften. «Alt dette har skjedd for at profetenes skrifter skulle bli oppfylt.» Også her, midt i arrestasjonen, ser Han Guds vilje.

Det er en uvanlig liten detalj i Markus. «En ung mann fulgte etter ham, kledd bare i et linklede. De grep tak i ham, men han slapp linkledet og flyktet naken bort.» En ung mann. Kledd bare i et linklede. Hvem var det? Markus sier ikke. Tradisjonen har gjettet at det var Markus selv – at hans hus var den øvre sal hvor de hadde spist påskemåltidet, og at han hadde fulgt etter Jesus med bare et lerret rundt seg etter at de hadde gått ut. Det er en gjetning. Vi vet ikke sikkert. Det vi vet, er hvordan det endte. Han flyktet naken bort.

Det er et bilde av hva som skjedde med dem alle. «Da forlot alle disiplene ham og flyktet.» Det er den korte setningen Matteus bruker. Alle. Hver av dem som hadde lovet å gå i døden med Ham. Hver av dem som hadde sagt at de ikke ville fornekte Ham. Hver av dem som hadde diskutert hvem som var størst ved bordet. De flyktet. Den unge mannen flyktet til og med naken. Sjokket og redselen var sterkere enn skammen. De løp.

«Vaktstyrken, kommandanten og de jødiske vaktene grep Jesus og bandt ham.» Han ble bundet. Mannen som hadde løst de besatte. Mannen som hadde åpnet de blinde øynene. Mannen som hadde gitt frihet til alle dem som hadde kommet til Ham. Han ble bundet. Det er et symbol. Han som var fri, ble bundet. Han som hadde all makt, lot seg ta. Han som kunne ha kalt på tolv legioner engler, lot tau bli surret rundt sine håndledd. For oss.

Det er noe vi må sette ved siden av dette. Tidligere i Johannes-evangeliet hadde overprestene og fariseerne sendt vakter for å arrestere Jesus. «Vaktene kom da tilbake til overprestene og fariseerne, og de spurte dem: ‘Hvorfor har dere ikke ført ham hit?’ Vaktene svarte: ‘Aldri har noe menneske talt slik.’» De første gangen vaktene kom, kunne de ikke arrestere Ham. De hørte Ham tale, og de ble overveldet. De gikk hjem tomhendt. «Fariseerne svarte dem: ‘Er også dere ført vill? Har noen av rådsherrene trodd på ham, eller noen av fariseerne? Men denne folkehopen som ikke kjenner loven, er forbannet!’» Det var avgjørelsen til lederne. Folket var forbannet. Lederne måtte stå fast. «Nikodemus, han som tidligere hadde kommet til ham og selv var en av dem, sa til dem: ‘Dømmer vår lov et menneske uten først å høre ham og få vite hva han gjør?’» Nikodemus stod fram – stille, høflig, juridisk. Han spurte etter rettferdig prosess. «De svarte ham: ‘Er også du fra Galilea? Gransk etter og se at ingen profet står fram fra Galilea.’» De avslo hans innspill. De var bestemt.

Det var første gang. Den arrestasjonen kom aldri til noe. Nå, i hagen, selv andre gangen, gikk det videre. Vaktene kom tilbake med flere folk. De bandt Ham. Den eneste forskjellen var Hans valg. Den første gangen kunne de ikke arrestere Ham fordi tiden ikke var kommet. Nå kunne de fordi tiden var kommet. Hans tid styrte alt. Ikke deres.

«De førte ham først til Annas, for han var svigerfar til Kaifas, som var øversteprest det året.» De førte Ham bort. Bundet. Bevæpnede menn på begge sider. Inn i natten. Inn i byen. Hagen var tom. Disiplene hadde flyktet i alle retninger. Malkus hadde sannsynligvis stått igjen med sitt nye øre, forundret. Jesus gikk inn mot sin egen prosess.

Det er noe stille og sterkt over denne arrestasjonen. Det er det motsatte av panikk. Han er rolig. Han svarer på spørsmål. Han organiserer overgangen. Han helbreder en fiende. Han er fortsatt i kontroll. Det er det vi må huske. Han ble ikke fanget av omstendighetene. Han ble ikke overvunnet av soldater. Han ble ikke felt av Judas’ svik. Han hadde valgt det. «Jeg er.» Det er det Han sa da de spurte. Det er hvem Han var. Den som er. Den som var. Den som er. Den som skal komme. Og Den som ga seg selv i deres hender den natten.

Det er Han som lar seg arrestere. Det er en aktiv handling. Han ga sitt liv. Det er det Han senere sa: «Ingen tar det fra meg, men jeg gir det av meg selv.» I hagen, foran soldatene, ga Han det. Han gikk fram. Han sa sitt navn. Han ventet på dem mens de reiste seg fra bakken. Han lot seg binde.

Det er det vi vil huske fra denne scenen. Ikke svikene. Ikke Peters sverd. Ikke Judas’ kyss. Han som gikk fram. Han som sa: «Jeg er.» Han som drakk det begeret Hans Far hadde gitt Ham, frivillig, til det siste. Han ble bundet, og Han fulgte med. Natten begynte for alvor.