Talentene — Den som har, skal få mer

«For det er som med en mann som skulle reise utenlands.» Slik åpner Jesus den siste store lignelsen i Matteus’ samling før Han går inn i lidelseskapitlene. Vi er nær slutten. Han har talt på Oljeberget om de siste tider. Han har gjennomgått tegnene. Han har talt om at Han skal komme tilbake. Han har fortalt lignelsen om de ti jomfruer som ventet på brudgommen. Og nå denne. Den om talentene. «Han kalte til seg tjenerne sine og overlot dem det han eide.» Det er en mann som skal reise. Han overlater ikke huset til en venn eller en lokalbestyrer. Han kaller inn sine tjenere. Han overlater dem det han eier. «Til én ga han fem talenter, til en annen ga han to, og til en tredje ga han én – hver etter sin evne.» Tre tjenere. Tre forskjellige mengder. Fem. To. Én. «Hver etter sin evne.» Han kjenner sine tjenere. Han vet hva de tåler. Han vet hva de kan håndtere. Han overlater dem ikke mer enn de kan bære. «Så reiste han.»

Hva er et talent? I dagens språk er det først og fremst et ord vi bruker om en personlig evne. «Hun har et talent for musikk.» Det ordet kommer faktisk fra denne lignelsen. Engelsk talent og norsk talent har gått inn i språket fra Bibelens bilde. I Jesu tid var det en pengeenhet. Og den var stor. Et talent var omtrent 6000 denarer. En denar var dagslønn for en arbeider. Det vil si: et talent var omtrent 20 års lønn. Fem talenter var altså 100 års arbeidslønn. To talenter var 40 år. Én talent var 20 år. Det er ikke småpenger. Det er ikke noe vi snakker om. Det er enorme verdier.

Det er en del av Jesu poeng. Han kunne ha brukt et hvilket som helst bilde. Han kunne ha sagt: tjenerne fikk en mynt hver. Eller en sølvbeger. Eller en sekk korn. Han valgte talenter. Han sa: dette er mye. Dette er stort. Dette er ansvar. Det Han overlater oss, er ikke ubetydelig. Det er Hans formue.

«Straks gikk han som hadde fått fem talenter av sted, drev handel med dem og tjente fem til. På samme måte tjente han som hadde fått to talenter, to til.» To av tjenerne arbeider. De gikk straks. De brukte ikke tid på å overlegge. De spurte ikke hvorfor de fikk det. De sammenlignet seg ikke med hverandre. De gikk og drev handel. Den med fem tjente fem til. Den med to tjente to til. Begge fordoblet. Det er ikke et høyt avkastningskrav, om man tenker på det. De som har drevet ærlig handel med kjente varer over tid, fordoblet ofte. Det er ikke spekulasjon. Det er normalt arbeid.

«Men han som hadde fått én talent, gikk bort og gravde et hull i jorden og gjemte sin herres penger.» Den tredje. Han gjorde noe annet. Han drev ikke handel. Han risikerte ikke noe. Han gravde et hull i jorden og la talenten der. Det er en metode for å beskytte penger som var alminnelig i tiden. Hvis du ikke hadde et bankvesen, gravde du penger ned. Det var trygt. Ingen kunne komme og stjele det. Det er ikke en uvanlig ting å gjøre. Det er ikke en åpenbart ond ting å gjøre. Han bevarte det Han hadde fått.

«Etter lang tid kom herren til disse tjenerne og gjorde opp regnskap med dem.» Lang tid. Vi vet ikke nøyaktig hvor lang tid. Sannsynligvis flere år. Mannen hadde reist utenlands. Tjenerne hadde rukket å glemme. De hadde rukket å vente. De hadde rukket å lure på om Han kom tilbake i det hele tatt. Han kom. Han gjorde opp regnskap. Det er en del av lignelsen vi ikke kommer utenom. Det er regnskap. Han gjorde opp regnskap med sine tjenere.

«Han som hadde fått fem talenter, kom fram og bar fram fem talenter til og sa: ‘Herre, du ga meg fem talenter. Se, jeg har tjent fem til.’» Han var stolt. Eller om ikke stolt, så glad. Han hadde brukt det Han fikk. Han hadde fordoblet det. «Herren hans sa til ham: ‘Godt gjort, du gode og trofaste tjener! Du har vært tro i det små, jeg vil sette deg over mye. Gå inn til din herres glede!’» Tre setninger. «Godt gjort.» Anerkjennelse. Det er den varmt menneskelige reaksjonen. En herre som er glad over hva tjeneren har gjort. «Du har vært tro i det små, jeg vil sette deg over mye.» Belønning. Den som var tro med fem, får mer. Han er ikke ferdig med ansvar. Han skal få mer ansvar. «Gå inn til din herres glede.» Det er det varmeste bildet. Han skal inn i herrens glede. Han skal dele i den. Det er ikke bare en belønning. Det er en innvielse.

Det er noe interessant ved at det er den samme belønningen til mannen med to talenter. «Han med de to talentene kom også fram og sa: ‘Herre, du ga meg to talenter. Se, jeg har tjent to til.’ Herren hans sa til ham: ‘Godt gjort, du gode og trofaste tjener! Du har vært tro i det små, jeg vil sette deg over mye. Gå inn til din herres glede!’» Eksakt samme svar. Det er ikke at den med fem fikk mer ros enn den med to. De får samme svar. De får samme anerkjennelse. De får samme inntreden i herrens glede. Det er fordi troskap måles relativt. Den som har fem og fordobler, og den som har to og fordobler, har gjort det samme — relativt sett. De har vært tro med det de fikk. Det er en lærdom i seg selv. Vi sammenligner oss alltid med andre. Vi tror at den som har mer, må produsere mer, og at den som har mindre, er mindre verdt. Jesus måler ikke slik. Han ser om vi har vært tro med det vi fikk. Den med to talenter belønnes like fullt som den med fem.

«Så kom også han som hadde fått én talent, fram og sa: ‘Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster der du ikke har sådd, og samler der du ikke har strødd ut. Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du det som er ditt.’» Det er den tredje tjenerens unnskyldning. Han forklarer hvorfor han gjorde det han gjorde. «Jeg visste at du er en hard mann.» Han har et bilde av herren. Han har sett ham — eller forestilt seg ham — som en streng arbeidsgiver. Som en som krever mer enn han har lagt inn. «Som høster der du ikke har sådd, og samler der du ikke har strødd ut.» Han ser herren som en utbytter. En som tar mer enn han gir. En som vil ha avkastning uten å ha investert. «Derfor ble jeg redd.» Det er nøkkelordet. Frykt. Han var redd. «Og gikk og gjemte talenten din i jorden.» Frykten førte til passivitet. Han gjorde ingenting. Han bevarte status quo. Han risikerte ikke noe. «Se, her har du det som er ditt.»

Det er en betagende selvportrett. Han er ikke ond. Han er ikke uærlig. Han har ikke stjålet pengene. Han har ikke brukt dem på seg selv. Han har bevart dem. Men han har vært drevet av en feil oppfatning av herren. Han trodde herren var hard. Han var redd ham. Han gjorde det minst risikofylte han kunne. Det er ikke at han har gjort noe galt. Det er at han ikke har gjort noe.

«Herren hans svarte ham: ‘Du onde og late tjener!’» Det er hardt svar. «Onde og late.» Ikke bare lat. Ond. Hvorfor ond? Han hadde jo ikke gjort noe galt. Det er nettopp problemet. Han hadde ikke gjort noe. Herren tar ham på ordet. «Du visste at jeg høster der jeg ikke har sådd, og samler der jeg ikke har strødd ut. Da burde du ha gitt pengene mine til pengevekslerne, så jeg hadde fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake.» Selv om du var redd. Selv om du så meg som hard. Du kunne i det minste ha satt det i banken. Du kunne i det minste ha gjort det minimale. Du kunne ha tjent litt renter. Men du gjorde ingenting.

«Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har ti talenter.» Han mistet det han hadde. Talenten ble gitt til den som hadde mest. Det virker urettferdig. Den rike blir rikere. Den fattige blir fattigere. Men det er ikke urettferdighet. Det er et mønster om hvordan riket virker. «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» Den som bruker det Han har gitt, får mer å bruke. Den som ikke bruker det, mister selv det Han hadde. Det er en lov i det åndelige som er som en lov i det fysiske. Bruk det, eller mist det. Som musklene. Som hukommelsen. Som troen.

«Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor. Der skal det være gråt og tenners gnissel.» Det er en hard avslutning. «Den unyttige tjeneren.» Achreion — den unyttige, den til ingen nytte, den verdiløse. Det er en dom. Det er ikke en mild bebreidelse. Det er en utvisning. Den tjeneren som hadde ingenting å vise fram, mistet alt.

Hvorfor så hard? Hva har Jesus til hensikt med denne lignelsen? Han har gitt oss tre tjenere i én lignelse. Vi skal se oss selv i en av dem. To av dem brukte det de fikk. De arbeidet med det. De var ikke redde for risikoen. De fordoblet. Den tredje var redd. Han bevarte. Han risikerte ingenting. Hva er forskjellen? Det er ikke evne. De fikk «hver etter sin evne». Herren har gitt dem det de kunne håndtere. Det er ikke mengde. Den med to fikk samme belønning som den med fem. Det er innstilling. De to første hadde tillit til herren. De gikk straks. De gjorde noe. Den tredje hadde frykt. Han stolte ikke på at herren ville være rettferdig. Han trodde herren var en utbytter. Så han la sin gave under bakken.

Det er bokens linse, til slutt. «Hvem er denne?» Hvem er herren i lignelsen? Han er sannsynligvis et bilde av Jesus selv. Han som skulle reise. Han som overlater sine tjenere det han eier. Han som kommer tilbake og gjør opp regnskap. De to første tjenerne hadde forstått hvem herren er. De så at Han ga dem noe verdifullt. De så at Han stolte på dem. De svarte med å arbeide. Den tredje hadde misforstått herren. Han så Ham som hard. Han var redd. Han våget ikke å bruke det Han fikk. Det er en grunnleggende lærdom i denne lignelsen. Vårt syn på Gud bestemmer hva vi gjør med det Han har gitt oss. Hvis vi tror Han er hard, gjemmer vi det Han ga oss. Hvis vi tror Han er god, bruker vi det.

Det er ikke en lignelse om hvor mye vi har gjort. Det er en lignelse om om vi har gjort noe. Den med fem og den med to fikk samme svar: godt gjort. Det handler ikke om mengde. Det handler om om vi har vært villige til å risikere det Han har gitt oss. Om vi har vært villige til å investere i Hans rike.

Det er en parallell-lignelse hos Lukas. Den heter ofte «pundene», på gresk mina. Lk 19:11-27. Den ble fortalt på vei opp til Jerusalem, like før palmesøndag. Også der reiser en mann. Også der overlater han penger til tjenere. Også der kommer han tilbake og gjør opp regnskap. Men her er det ti tjenere og hver får én mina (en mindre enhet enn en talent). Og fortellingen har en politisk dimensjon — han reiser «for å få kongemakt». Det er en kommentar på samtidsforhold. Herodes Arkelaus reiste til Roma for å få sin trone bekreftet, og folk fra Judea sendte etter ham en delegasjon for å protestere. Den lignelsen Jesus forteller, ligner. Mannen får sin kongemakt. Han kommer tilbake. Han gjør opp regnskap. Den første har gjort ti miner. Han får ti byer. Den andre har gjort fem miner. Han får fem byer. Den tredje har bevart sin mina i et tørkle. Han mister den. Den er ikke akkurat samme lignelse. Men poenget er det samme. Han som har gitt, kommer tilbake og spør hva vi har gjort med det.

«Hvem er denne?» Han er Den som har gitt oss noe. Det er sannsynligvis den mest oversette delen av Hans makt. Vi har sett Hans makt over storm og hav. Vi har sett Hans makt over demoner. Vi har sett Hans makt over døden. Vi har sett Hans makt på fjellet. Vi har sett Hans makt i identitetsutsagn — «Jeg og Faderen er ett». Men det er noe annet vi nesten ikke nevner. Han har overlatt en del av sin makt til oss. Det er hva talent-lignelsen sier. Han er borte. Han har gitt oss noe — ressurser, evner, ansvar — og Han forventer at vi bruker det. Det er ikke at vi har makt i samme forstand som Han har. Vi stillner ikke stormer. Vi kaller ikke ut Lasarus. Men vi har fått noe. Det er ekte. Det er betrodd. Det er Hans.

Hva er talentene Hans? Det har kirken diskutert i to tusen år. For noen er det åndelige gaver. Forkynnelse. Lærdom. Helbredelse. Profeti. For andre er det det evangeliet selv. Vi har fått Hans Ord. Vi skal forvalte det. For andre er det livet vårt. Vår tid. Våre evner. Våre relasjoner. Alt vi har som mennesker, er fra Ham. Sannsynligvis er det alt sammen. Han har gitt oss noe — og forventer at vi bruker det.

Det er Hans rike makt overlatt til oss. Vi er ikke passive deltakere. Vi er ikke bare mottakere. Vi er forvaltere. Det er en alvorlig kallelse. Det er ikke en lek. Hver av oss har fått en mengde — «hver etter sin evne». Vi skal bruke den. Vi skal handle med den. Vi skal investere den i Hans rike. Den dagen Han kommer, skal Han spørre hva vi har gjort med det.

Det er ikke en lignelse som skal skremme oss. Det er en lignelse som skal vekke oss. Hvis vi har sittet på det Han har gitt oss, hvis vi har gravd det ned i jorden, hvis vi har vært redde — så er det tid å hente det opp. Det er ikke for sent. Han er ikke kommet ennå. Vi kan begynne å bruke det.

Det er hva talent-lignelsen sier om Hans makt. Han er mektig nok til å gi den fra seg. Han er sjenerøs nok til å overlate sine ressurser til sine tjenere. Han stoler på oss til å bruke det. Det er en utrolig tillit. Tenk på det. Den som stillner stormer, har lagt en del av sine ressurser i våre hender. Den som befalte legioner, har bedt oss om å bruke det Han har gitt oss til å forvalte Hans rike. Det er ikke at Han trenger oss. Det er at Han har valgt å arbeide gjennom oss.

Det er bokens spørsmål en siste gang. «Hvem er denne?» Han er Den som har all makt — og som har overlatt noe av den til oss. Han er Den som har stillnet stormen — og som ber oss om å gå ut og forkynne fred. Han er Den som har befalt demoner — og som ber oss om å dele evangeliet med dem som er bundet. Han er Den som har vekket Lasarus — og som ber oss om å bringe Hans nye liv til mennesker som lever som døde. Han er Den som lyste på fjellet — og som ber oss om å være verdens lys. Han er Den som sa «Jeg og Faderen er ett» — og som ber oss om å bli ett i Ham. Han er Den som sådde sennepsfrøet — og som ber oss om å så videre. Han er Den som overlater sine talenter til sine tjenere — og som forventer å se en avkastning.

Det er hvor denne boken ender. Ni kapitler om Hans makt. Ni vinduer inn til hvem Han er. Stormen. Vannet. Legion. Synagogen. Lasarus. Forklarelsen. Salomos søylegang. Sennepsfrøet. Talentene. Det er ikke en uttømmende liste. Det er bare ni innganger. Det er ni glimt. Hver av dem peker mot det samme: Han er Den som har makt.

Men makten Hans er ikke det vi alltid hadde forventet. Den er makt som elsker. Den er makt som tjener. Den er makt som kan skjules under en menneskeham. Den er makt som velger korset framfor tronen. Den er makt som overlater sine talenter til en gjeng tjenere som ofte ikke vet hva de gjør. Det er ikke en makt som imponerer på den vanlige måten. Det er en makt som ofte ser ut som svakhet — fordi den er villig til å se ut som svakhet. Men det er nettopp den makten som skapte verden. Det er den makten som taler havet til ro. Det er den makten som kaller den døde ut av graven. Det er den samme makten.

Vi går nå inn i samtaleguiden. Der skal du sitte med spørsmålene fra hvert kapittel. Der skal du la historiene være speil for ditt eget liv. Vi har sett Ham gjennom ni linser. Men ett spørsmål er ikke ennå svart. «Hvem er denne — for deg?» Du har lest om en mann som taler til havet, befaler demoner, vekker døde, lyser som solen, sier seg ett med Faderen, sår sennepsfrø, overlater sine talenter. Hvem er Han, for deg? Det er det spørsmålet boken har ført deg mot. Og det er det spørsmålet du vil bære videre etter siste side. «Hvem er denne?» Disiplene spurte det første gang i en båt i storm. Vi tar det med oss inn i resten av livet. For makten Hans er ikke noe vi ser én gang og blir ferdige med. Den åpenbarer seg igjen og igjen, jo dypere vi går. Det er ikke en bok som har et endegyldig svar. Det er en bok som har et stadig dypere spørsmål. «Hvem er Han?» Spør det. Spør det igjen. Spør det daglig. Du vil oppdage at svaret blir større og rikere over tid. Og at det aldri tømmes. For Han er ett med Faderen, og Faderen er uten ende. Han er JEG ER. Han er Den hellige fra Gud. Han er Den Far satte sin herlighet i og sa: «Hør Ham.» «Hvem er denne?» Det er bokens spørsmål. Det er svarets vei. Du har ni kapitler bak deg. Du har et liv framover. Han venter.