Jesus · Morgenen · Chapitre 1

Forord

Dette er den tolvte boken i serien. Vi har gått sammen gjennom elleve linser nå. Vi har sett møtet, blikket, berøringen, måltidet, spørsmålet, makten, vreden, pausen, tiden, begynnelsen og veien. Hver av dem har vært en innfallsvinkel. En lupe. Tolv ganger har jeg forsøkt å vise deg Han som evangeliene forteller om, fra et nytt sted. Nå er vi ved morgenen.


Det er den enkleste boken i serien. Den ene tingen den sier — den eneste — er at Han lever. Ikke at Han levde. Ikke at Hans budskap fortsetter. Ikke at Hans ånd er hos oss på en metaforisk måte. Han lever. Bokstavelig. Hans grav er tom fortsatt. Han har stått opp. Han er Den oppstandne.


Jeg har visst dette hele mitt liv. Eller — jeg har sagt det. Jeg har bekjent det i trosbekjennelsen mange ganger. «Han stod opp på den tredje dagen.» Det er den tredje setning i Apostolicum. Men det er forskjell på å si det og på å bære det. Jeg har skrevet denne boken delvis for å lære det selv. Å gå gjennom hvert av møtene — med Maria, med vandrerne, med Tomas, med disiplene ved sjøen, med Saulus på veien — og la dem treffe meg på nytt. Han er ikke en figur fra en fjern tid. Han er en levende Herre.


Boken har en utvidet form. Der jeg først hadde tenkt å stoppe ved frokosten ved sjøen, eller kanskje himmelfarten, har jeg fortsatt videre. Inn i pinsedagen. Inn i Apostlenes gjerninger. Det er bevisst. Jeg ville at vi skulle se at oppstandelsen ikke er en avlukket hendelse. Den åpner alt det som følger. Pinsedagen er ikke etter evangeliet — den er evangeliet som fortsetter. Stefanus' syn av Jesus stående ved Faderens høyre hånd er ikke en supplerende detalj — det er bekreftelsen på at Han fortsatt er aktiv. Saulus' møte på veien til Damaskus er ikke bare en omvendelseshistorie — det er Den oppstandnes første store møte med en motstander, og varsler om alle slike møter som skulle komme. Han møter fortsatt.


Hver bok i denne serien har latt Jesus tale gjennom det Han gjør. Det har vært bevisst. Jeg har ikke villet skrive om Jesus. Jeg har villet vise Ham. «Se hva Han gjør. Da ser du hvem Han er.» Det har vært seriens mantra. Det stemmer fortsatt. I denne siste boken har vi sett hva Han gjør etter oppstandelsen. Han kaller Maria ved navn — selv om hun ikke gjenkjente Ham først. Han spør Emmausvandrerne hva de tenker — selv om Han allerede vet. Han kommer til Tomas med naglemerkene fortsatt synlige — fordi Tomas hadde bedt om det. Han forbereder frokost ved sjøen — fordi disiplene hadde vært ute hele natten uten fisk. Han sender de elleve ut til alle folkeslag — fordi Han har all makt i himmelen og på jorden. Han stiger opp til Faderen — men ikke uten å love at Han skal komme tilbake. Han sender sin Ånd over hundre og tjue ventende — slik at det Han hadde begynt skal fortsette. Han møter Saulus midt i forfølgelsen — fordi Den oppstandnes blikk treffer også dem som har vendt seg mot Ham.


Det er en person dette handler om. Ikke en lære. Ikke et symbol. Ikke et minne. En person. Den samme Jesus som ble født i Betlehem, oppvokst i Nasaret, døpt i Jordan, gått omkring i Galilea. Den samme som spiste hos Sakkeus, salvet føtter, rørte ved spedalske, brøt brød til fem tusen, gråt over Jerusalem, sov i båten på stormen. Han er ikke en annen nå. Han er den samme. Bare oppstanden. Det er det troen påstår. Det er det vi bekjenner. Det er det denne boken vil si.


Jeg har tenkt mye på hva som er forskjellen på å vite at noen lever og å leve som om det er sant. Det er en forskjell. Det er mulig å bekjenne oppstandelsen og samtidig leve som om Jesus var en historisk figur — som om Han er beundringsverdig, men ikke nær. Som om Hans liv var et eksempel vi skal etterligne, ikke et nærvær vi skal kjenne. Det er ikke det Bibelen sier. Det er ikke det de første kristne erfarte. Det er ikke det denne boken handler om. Han lever. Det betyr at vi kan be til Ham. At vi kan tale med Ham. At vi kan møte Ham — slik andre har møtt Ham gjennom alle generasjoner.


Det er ikke meningen at boken skal være en argumentasjon for oppstandelsen. Det finnes mange slike bøker. De gjør sitt nyttige arbeid. Men det er ikke denne boken. Denne boken vil heller la historiene tale. Maria gråtende i hagen, og en stemme som sa hennes navn. To menn på vei til Emmaus, og en fremmed som åpnet skriftene for dem. Disiplene bak låste dører, og en mann som stod midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Tomas en uke senere, og «Min Herre og min Gud.» Peter ved en kullild på en strand, og spørsmålet om kjærlighet. Elleve menn på et fjell, og en befaling til alle folkeslag. Disiplene som stirret oppover, og engler som spurte: «Galileere, hvorfor står dere og ser opp mot himmelen?» Hundre og tjue i et rom som plutselig ble fylt av en vind og tunger av ild. En ung forfølger på en vei mot Damaskus, og et lys som slo ham i bakken. Det er fortellingene. La dem tale.


Jeg vet at denne boken er det vanskeligste å bære av alle bøkene. Ikke fordi den er kompleks. Den er enklere enn de andre. Men fordi den ber om det meste. Hvis Han lever, kan vi ikke bli sittende der vi er. Vi må gjøre noe med det vi har sett. «Galileere, hvorfor står dere og ser opp mot himmelen?» Det er englenes spørsmål. Det er også et spørsmål til oss. Hvis du har sett Den oppstandne — om bare i Skriftens speil — kan du ikke bare stirre. Du må gjøre det Han har befalt. Bære det Han har gitt deg. Møte den enkelte du møter.


Jeg har skrevet denne boken med håpet om at den ene tingen leseren tar med seg, er enkelt: Han lever. Det er den eneste setningen som virkelig betyr noe. Han som vandret langs Genesaretsjøen, som spiste fisk med tollere, som rørte ved spedalske, som ble korsfestet under Pontius Pilatus, lever nå. Han er ikke en figur i fortiden. Han er en person i nåtiden. Du ber ikke til en som var. Du ber til en som er.


Jeg avslutter denne serien med å peke tilbake til dens første ord. «Du kjenner ikke Jesus før du har møtt Ham.» Det var hva jeg sa i begynnelsen. Det er hva jeg sier nå. De tolv bøkene har vært tolv tilnærminger til Hans person. Tolv linser. Hver av dem har forsøkt å vise deg noe. Men de er ikke møtet. Møtet skjer i ditt eget liv. Det skjer når Han sier ditt navn. Når Han åpner Skriftene for deg på en måte som får hjertet til å brenne. Når Han kommer til deg gjennom et brød som ble brutt eller en stemme som spurte hvor du gråter. Det skjer fortsatt. Han møter fortsatt. Maria møtte Ham i sorg. Vandrerne møtte Ham i forvirring. Disiplene møtte Ham i frykt. Tomas møtte Ham i tvil. Peter møtte Ham i skam. Stefanus møtte Ham i død. Saulus møtte Ham i forfølgelse. Hva med deg?


Det er det denne boken vil spørre. Jeg gir den til deg som en gave. Jeg vet at gaven er stor og at den ber om et svar. «Den oppstandne er ikke fjern. Han møter deg.» Det er bokens kjernesetning. Måtte det bli sant for deg også.


Han lever. Det er morgenens budskap. Det er hva denne serien har båret oss til. Og det er nok.

Dette er den tolvte boken i serien.

Vi har gått sammen gjennom elleve linser nå. Vi har sett møtet, blikket, berøringen, måltidet, spørsmålet, makten, vreden, pausen, tiden, begynnelsen og veien.

Hver av dem har vært en innfallsvinkel. En lupe. Tolv ganger har jeg forsøkt å vise deg Han som evangeliene forteller om, fra et nytt sted.

Nå er vi ved morgenen.


Det er den enkleste boken i serien.

Den ene tingen den sier — den eneste — er at Han lever.

Ikke at Han levde. Ikke at Hans budskap fortsetter. Ikke at Hans ånd er hos oss på en metaforisk måte.

Han lever. Bokstavelig. Hans grav er tom fortsatt. Han har stått opp. Han er Den oppstandne.


Jeg har visst dette hele mitt liv.

Eller — jeg har sagt det. Jeg har bekjent det i trosbekjennelsen mange ganger. «Han stod opp på den tredje dagen.» Det er den tredje setning i Apostolicum.

Men det er forskjell på å si det og på å bære det.

Jeg har skrevet denne boken delvis for å lære det selv. Å gå gjennom hvert av møtene — med Maria, med vandrerne, med Tomas, med disiplene ved sjøen, med Saulus på veien — og la dem treffe meg på nytt.

Han er ikke en figur fra en fjern tid. Han er en levende Herre.


Boken har en utvidet form. Der jeg først hadde tenkt å stoppe ved frokosten ved sjøen, eller kanskje himmelfarten, har jeg fortsatt videre. Inn i pinsedagen. Inn i Apostlenes gjerninger.

Det er bevisst.

Jeg ville at vi skulle se at oppstandelsen ikke er en avlukket hendelse. Den åpner alt det som følger. Pinsedagen er ikke etter evangeliet — den er evangeliet som fortsetter. Stefanus' syn av Jesus stående ved Faderens høyre hånd er ikke en supplerende detalj — det er bekreftelsen på at Han fortsatt er aktiv. Saulus' møte på veien til Damaskus er ikke bare en omvendelseshistorie — det er Den oppstandnes første store møte med en motstander, og varsler om alle slike møter som skulle komme.

Han møter fortsatt.


Hver bok i denne serien har latt Jesus tale gjennom det Han gjør.

Det har vært bevisst. Jeg har ikke villet skrive om Jesus. Jeg har villet vise Ham.

«Se hva Han gjør. Da ser du hvem Han er.» Det har vært seriens mantra.

Det stemmer fortsatt. I denne siste boken har vi sett hva Han gjør etter oppstandelsen.

Han kaller Maria ved navn — selv om hun ikke gjenkjente Ham først.

Han spør Emmausvandrerne hva de tenker — selv om Han allerede vet.

Han kommer til Tomas med naglemerkene fortsatt synlige — fordi Tomas hadde bedt om det.

Han forbereder frokost ved sjøen — fordi disiplene hadde vært ute hele natten uten fisk.

Han sender de elleve ut til alle folkeslag — fordi Han har all makt i himmelen og på jorden.

Han stiger opp til Faderen — men ikke uten å love at Han skal komme tilbake.

Han sender sin Ånd over hundre og tjue ventende — slik at det Han hadde begynt skal fortsette.

Han møter Saulus midt i forfølgelsen — fordi Den oppstandnes blikk treffer også dem som har vendt seg mot Ham.


Det er en person dette handler om.

Ikke en lære. Ikke et symbol. Ikke et minne.

En person. Den samme Jesus som ble født i Betlehem, oppvokst i Nasaret, døpt i Jordan, gått omkring i Galilea. Den samme som spiste hos Sakkeus, salvet føtter, rørte ved spedalske, brøt brød til fem tusen, gråt over Jerusalem, sov i båten på stormen.

Han er ikke en annen nå. Han er den samme. Bare oppstanden.

Det er det troen påstår. Det er det vi bekjenner. Det er det denne boken vil si.


Jeg har tenkt mye på hva som er forskjellen på å vite at noen lever og å leve som om det er sant.

Det er en forskjell.

Det er mulig å bekjenne oppstandelsen og samtidig leve som om Jesus var en historisk figur — som om Han er beundringsverdig, men ikke nær. Som om Hans liv var et eksempel vi skal etterligne, ikke et nærvær vi skal kjenne.

Det er ikke det Bibelen sier. Det er ikke det de første kristne erfarte. Det er ikke det denne boken handler om.

Han lever. Det betyr at vi kan be til Ham. At vi kan tale med Ham. At vi kan møte Ham — slik andre har møtt Ham gjennom alle generasjoner.


Det er ikke meningen at boken skal være en argumentasjon for oppstandelsen.

Det finnes mange slike bøker. De gjør sitt nyttige arbeid. Men det er ikke denne boken.

Denne boken vil heller la historiene tale.

Maria gråtende i hagen, og en stemme som sa hennes navn.

To menn på vei til Emmaus, og en fremmed som åpnet skriftene for dem.

Disiplene bak låste dører, og en mann som stod midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.»

Tomas en uke senere, og «Min Herre og min Gud.»

Peter ved en kullild på en strand, og spørsmålet om kjærlighet.

Elleve menn på et fjell, og en befaling til alle folkeslag.

Disiplene som stirret oppover, og engler som spurte: «Galileere, hvorfor står dere og ser opp mot himmelen?»

Hundre og tjue i et rom som plutselig ble fylt av en vind og tunger av ild.

En ung forfølger på en vei mot Damaskus, og et lys som slo ham i bakken.

Det er fortellingene. La dem tale.


Jeg vet at denne boken er det vanskeligste å bære av alle bøkene.

Ikke fordi den er kompleks. Den er enklere enn de andre.

Men fordi den ber om det meste.

Hvis Han lever, kan vi ikke bli sittende der vi er. Vi må gjøre noe med det vi har sett.

«Galileere, hvorfor står dere og ser opp mot himmelen?»

Det er englenes spørsmål. Det er også et spørsmål til oss. Hvis du har sett Den oppstandne — om bare i Skriftens speil — kan du ikke bare stirre.

Du må gjøre det Han har befalt. Bære det Han har gitt deg. Møte den enkelte du møter.


Jeg har skrevet denne boken med håpet om at den ene tingen leseren tar med seg, er enkelt:

Han lever.

Det er den eneste setningen som virkelig betyr noe.

Han som vandret langs Genesaretsjøen, som spiste fisk med tollere, som rørte ved spedalske, som ble korsfestet under Pontius Pilatus, lever nå.

Han er ikke en figur i fortiden. Han er en person i nåtiden.

Du ber ikke til en som var. Du ber til en som er.


Jeg avslutter denne serien med å peke tilbake til dens første ord.

«Du kjenner ikke Jesus før du har møtt Ham.»

Det var hva jeg sa i begynnelsen. Det er hva jeg sier nå.

De tolv bøkene har vært tolv tilnærminger til Hans person. Tolv linser. Hver av dem har forsøkt å vise deg noe.

Men de er ikke møtet.

Møtet skjer i ditt eget liv. Det skjer når Han sier ditt navn. Når Han åpner Skriftene for deg på en måte som får hjertet til å brenne. Når Han kommer til deg gjennom et brød som ble brutt eller en stemme som spurte hvor du gråter.

Det skjer fortsatt.

Han møter fortsatt.

Maria møtte Ham i sorg. Vandrerne møtte Ham i forvirring. Disiplene møtte Ham i frykt. Tomas møtte Ham i tvil. Peter møtte Ham i skam. Stefanus møtte Ham i død. Saulus møtte Ham i forfølgelse.

Hva med deg?


Det er det denne boken vil spørre.

Jeg gir den til deg som en gave. Jeg vet at gaven er stor og at den ber om et svar.

«Den oppstandne er ikke fjern. Han møter deg.»

Det er bokens kjernesetning.

Måtte det bli sant for deg også.


Han lever.

Det er morgenens budskap.

Det er hva denne serien har båret oss til.

Og det er nok.