Det siste måltidet — Dette er Mitt legeme

«Mens de spiste, tok Jesus et brød, velsignet det, brøt det og ga det til disiplene og sa: ‘Ta og spis! Dette er mitt legeme.’» Dette er kveldens hjerte. Det er fortsatt påskemåltid. Alt det andre som har skjedd – og kommer til å skje – knyttes til det Han gjør her, med brødet i hånden. Han brøt det. Det var sannsynligvis usyret brød, slik påskemåltidet krevde. Tynt. Skarpt. Brød som ble brutt med hørbar lyd. Han brøt det. Og Han sa det. «Dette er mitt legeme.»

Vi har hørt det tusen ganger. Vi har sagt det med menigheten. Vi har spist brødet og drukket vinen og kjent ordene gjenta seg gjennom tiden. Men der ved bordet i den øvre sal var det aller første gangen disse ordene ble sagt. Hva tenkte de? Disiplene som satt der – hva forstod de? De forstod sannsynligvis ikke noe. De hadde spist påske før. De kjente seremonien. Men i denne seremonien tok Jesus det brødet som vanligvis representerte trelldommens brød i Egypt, og sa: dette er Mitt legeme.

Det hadde startet timer tidligere. «Den første dagen i de usyrede brøds høytid kom disiplene til Jesus og spurte: ‘Hvor vil du at vi skal gjøre i stand påskemåltidet for deg?’» De spurte Ham. Det var Jerusalem, full av pilegrimer som forberedte påsken. Hver familie hadde sitt rom. Hver krets fant sin plass. Disiplene spurte hvor Han ville feire. «Han svarte: ‘Gå inn i byen til en bestemt mann og si til ham: Mesteren sier: Min tid er nær. Hos deg vil jeg holde påskemåltid med disiplene mine.’» Han hadde forberedt det. Lukas legger til en detalj: «Når dere kommer inn i byen, vil dere møte en mann som bærer en vannkrukke. Følg etter ham til huset han går inn i.» En mann med en vannkrukke. Det var uvanlig – kvinner bar vann, ikke menn. Det var et tegn. Et avtalt møtepunkt, eller en profetisk anvisning fra Den som visste alle ting. Disiplene fant det slik Han hadde sagt.

«Min tid er nær.» Det er det Han sa de skulle si til mannen. Han visste hvor langt natten var. Han visste hvor mange timer Han hadde igjen. «Min tid.» Den var ikke folkemengdens. Den var ikke Pilatus’. Den var ikke Judas’. Den var Hans. Han var i kontroll selv om Han skulle se ut til å miste den.

«Da kvelden kom, lå han til bords med de tolv.» Han kom for å spise med dem. Det er noe vi må stoppe ved. Han visste alt som skulle skje. Han visste at en av dem hadde gjort en avtale om å forråde Ham. Han visste at en av dem skulle fornekte Ham før morgengry. Han visste at de alle skulle flykte. Og likevel kom Han for å spise med dem. Lukas skriver det med en lengsel: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet sammen med dere før jeg skal lide.» Lengtet inderlig. Det er et sterkt uttrykk. Han ønsket det. Han hadde sett fram til det. Det siste måltidet med dem var noe Han hadde villet.

Påsken selv hadde sin tunge historie. Det var natten da Israel ble befridd fra Egypt. Hver familie skulle slakte et lam. Blodet skulle smøres på dørstolpene. Lammet skulle stekes og spises i hast, med usyret brød og bitre urter, med belte om livet og staven i hånden. Israel skulle spise og dra ut. Påsken handlet om frelse gjennom et blod. Når Jesus satt seg ned for å feire den, var det ingen tilfeldighet. Det var ikke at Han spiste det måltidet som tilfeldigvis var i kalenderen. Det var den natten. Det var det måltidet. Det var det blodet.

«Det oppsto også en strid mellom dem om hvem av dem som skulle regnes som den største.» Selv her. På denne aften, ved dette bordet, etter alt Han hadde sagt om at Han skulle dø, diskuterte de hvem som var størst. De hørte ikke. Eller de hørte det og holdt det på avstand. De var opptatt av seg selv. «Han sa til dem: ‘Folkenes konger hersker over dem, og de som har makt over dem, kalles velgjørere. Men slik skal det ikke være blant dere. Den største blant dere skal være som den yngste, og lederen som tjeneren. For hvem er størst, den som sitter til bords eller den som tjener? Er det ikke den som sitter til bords? Men jeg er midt iblant dere som en tjener.’» «Jeg er midt iblant dere som en tjener.» Han sa det rolig. Som om det var en kjent ting. Men det var ikke. Det er en radikal ting å si i en kultur som hadde messias som konge. Han sa: Jeg er ikke som dem. Jeg er en tjener.

Og så reiste Han seg. Johannes forteller dette: «Under måltidet – djevelen hadde allerede lagt det i hjertet på Judas, sønn av Simon Iskariot, at han skulle forråde ham – og Jesus visste at Faderen hadde gitt alt i hans hender, og at han var utgått fra Gud og gikk tilbake til Gud, reiste han seg fra måltidet, la av seg kappen, tok et linklede og bandt det om seg.» Han vasket føttene deres. Det er en historie som hører til Måltidet-boken – fjerde bok i denne serien. Vi går ikke inn i den her. Men vi må nevne den, for fotvasken er en del av denne kvelden. Han, Mesteren, vasket disiplenes føtter. Slavens jobb. Den ydmykste tjenesten. Det er nattens første handling, og den setter tonen for alt det andre.

Tilbake til måltidet. «Mens de spiste, sa han: ‘Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg.’» Det er ordene som stiller alt opp. «Da ble de dypt bedrøvet, og den ene etter den andre begynte å si til ham: ‘Det er vel ikke jeg, Herre?’» Den ene etter den andre. Det er noe rørende ved det. Ingen av dem var sikker. Ingen kunne si med fast hjerte at det ikke kunne være dem. Det er en ærlig scene i evangeliene. Disiplene som har gått med Jesus i tre år, som har sett alt, som har lovet alt – kan ikke si med visshet at de selv ikke er forræderen. «Det er vel ikke jeg, Herre?» Hvor mye selvinnsikt er det i det spørsmålet.

«Han svarte: ‘Den som dyppet hånden i fatet sammen med meg, han skal forråde meg. Menneskesønnen går bort, slik det står skrevet om ham. Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for ham om han aldri var født.’» Han kjenner forræderen. Han nevner ikke ham med navn der i samtalen. Han sier bare at det er en av dem som spiser med Ham nå. «Den som dyppet hånden i fatet sammen med meg.» Det er det mest intime bildet. En som spiser av samme fat. En venn. En du har brutt brød med. Det er det blodig av.

«Judas, han som forrådte ham, tok til orde og sa: ‘Det er vel ikke jeg, rabbi?’ Jesus svarte ham: ‘Du har sagt det.’» Judas spør det samme spørsmålet. Det er nesten ufattelig. Han hadde allerede gjort avtalen. Han hadde sølvpengene. Han visste hva han skulle gjøre. Og likevel sa han: «Det er vel ikke jeg?» Jesus svarer ham. Direkte. «Du har sagt det.» Det er Jesu uttrykksmåte når noen sier noe sant uten å vite det fullt ut. Han brukte den til Kaifas. Han brukte den til Pilatus. Han brukte den nå til Judas. Du har sagt det. Det er ikke en avsløring til alle de andre – Judas spurte sannsynligvis stille. Det er en avsløring til Judas selv. Jesus visste.

«Det var like før påskehøytiden. Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden til Faderen. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.» Johannes skriver det rammen. «Elsket dem helt til det siste.» Det er det som styrer alt. Det er drivkraften bak hvert ord, hvert gestus, hver bønn denne natten. Han visste at de skulle svikte Ham. Han visste at de skulle flykte. Han visste at Judas allerede hadde gått til overprestene. Og likevel: «han elsket dem helt til det siste.» Det er ikke en kjærlighet som forsvinner når dem du elsker svikter deg. Det er en kjærlighet som blir.

Johannes går videre. «En av disiplene, han som Jesus elsket, lå til bords ved Jesu bryst. Simon Peter ga ham et tegn for at han skulle spørre hvem det var han talte om. Han lente seg da mot Jesu bryst og sa til ham: ‘Herre, hvem er det?’» «Disippelen Jesus elsket» – tradisjonen kjenner ham som Johannes selv. Han lå nær Jesus i den måten man lå ved bordet, hodet nær Hans bryst. «Jesus svarte: ‘Det er han jeg gir brødstykket til etter at jeg har dyppet det.’ Så dyppet han brødstykket og ga det til Judas, sønn av Simon Iskariot.» Han ga ham et stykke brød. Det var et æretegn. I et måltid hvor man dyppet brød i felles fat, var det å gi noen et dyppet stykke en ærefull handling. Verten gjorde det for gjesten han ville hedre. Jesus gjorde det for Judas. Det er det siste tilbudet. Den siste muligheten. Den siste utstrakte hånden. Judas tok brødet.

«Og etter brødstykket fór Satan inn i ham. Da sa Jesus til ham: ‘Det du gjør, gjør det snart.’» «Etter brødstykket.» Det er et alvorlig øyeblikk. Det var som om Judas’ hjerte var lukket selv mot kjærlighet. Han tok brødet og bestemte seg. Jesus sier til ham: «Det du gjør, gjør det snart.» Han stopper ham ikke. Han ber ham ikke om å bli. Han lar ham gå. «Da han hadde tatt brødstykket, gikk han straks ut. Og det var natt.» Det er natt. Johannes legger den lille setningen til. Det var natt da Judas gikk ut. Det er ikke bare et tidspunkt. Det er en åndelig beskrivelse. Det er natt. Han har gått ut i mørket. Det er hvor han hører hjemme nå.

Nå kan måltidet fortsette. Judas er ute. De elleve er igjen. Og det er nå Jesus tar brødet. «Mens de spiste, tok Jesus et brød, velsignet det, brøt det og ga det til disiplene og sa: ‘Ta og spis! Dette er mitt legeme.’» Vi er tilbake der vi startet. Han brøt brødet. Han ga det til dem. Han sa ordene. Dette er Mitt legeme.

Hva betyr det? Vi har bygd hele teologiske systemer rundt disse ordene. Katolikker, lutheranere, reformerte – alle har sin tolkning. Det er et tema som har splittet kristne i femhundre år. Men der ved bordet stilte ingen spørsmålet. De spiste det Han ga dem. De forstod det ikke fullt ut. Det forstod de først senere. Det vi vet, er at Han brøt seg. Brødet ble brutt. Det er det det. Det er ikke et bilde med behagelig avstand til virkeligheten. Det er brød som blir brutt, til minne om et legeme som skal bli brutt. Han sa det da Han fortsatt var hel.

«Og han tok et beger, takket, ga dem det og sa: ‘Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse.’» Begeret. Det var påskebegeret. Et av flere som ble drukket i løpet av påskemåltidet. Hvert beger hadde sin betydning, sitt punkt i seremonien. Han tok et beger og sa: dette er Mitt blod. «Paktens blod.» Det er et begrep som hver jøde ved bordet kjente. Det er det Moses sa da han stenket blod på folket ved Sinai: «Dette er paktens blod.» Pakten mellom Gud og Israel ble inngått med blod. Lam-blod. Dyre-blod. Det rant over alter og over folk. Nå sa Jesus: dette begeret er den nye pakten i Mitt blod. Den gamle pakten ble inngått med dyreblod. Den nye pakten ble inngått med Hans.

«Som utøses for mange til syndenes forlatelse.» «For mange.» Det er den setningen vi må stoppe ved. Det er et eko av Jesaja 53 – «han ble gjennomboret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger.» Han bar mange. Han døde for mange. Han ga sitt liv for mange. «Til syndenes forlatelse.» Det er hvorfor. Det er forklaringen, så langt forklaring kan rekke. Det er ikke at korset var en tragedie som måtte gis et meningsfullt etterord. Det var hva korset var fra begynnelsen. Synder skulle forlates. Skylden skulle bæres. Pakten skulle inngås. Han sa det allerede ved bordet, mens vinen ennå var i begeret og brødet ennå i hånden.

«Jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne frukten av vintreet før den dagen da jeg drikker den ny med dere i min Fars rike.» Han ser fremover. Selv her, midt i lidelsens forberedelse, ser Han Fars rike. Han ser dagen Han skal drikke vinen ny med dem. Han kommer ikke til å være borte. Han kommer tilbake. Det er et tema som vil bli sterkere etter oppstandelsen. Men allerede her, ved siste måltidet, peker Han mot det.

Det er en lengre tale som følger i Johannes-evangeliet. Fire kapitler. Det vi kaller avskjedstalen. Han talte og talte den natten. Han sa: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.» Han sa: «Dersom dere elsker meg, da vil dere holde mine bud.» Han sa: «Jeg skal ikke etterlate dere som foreldreløse. Jeg kommer til dere.» Han sa: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere.» Det er ord etter ord. Sang etter sang. Han fyller den siste kvelden med alt Han har å gi dem.

«Jeg er det sanne vintreet, og min Far er vinbonden. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort. Og hver gren som bærer frukt, beskjærer han så den skal bære mer frukt.» Bildet er vintreet. Han er vintreet. De er greinene. Den eneste måten å bære frukt på, er å bli i Ham. «Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik grenen ikke kan bære frukt av seg selv hvis den ikke blir på vintreet, kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg.» Han forbereder dem på en tid uten Hans fysiske nærvær. Han forbereder dem på å være Hans selv om Han ikke er i rommet. Men de skal være forbundet. De skal bli i Ham. Som greiner i et tre.

«Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» Det er det nye budet. Det gamle budet sa: elsk din neste som deg selv. Det nye budet sier: elsk hverandre som Jeg har elsket dere. Det er en heving av målestokken. Det er ikke lenger «som deg selv». Det er nå «som Jeg har elsket dere» – og Han er på vei mot korset. Det er på Korsets nivå at de skal elske.

Og så er det den siste bønnen. Johannes kapittel sytten er Jesu lange bønn til Faderen, sannsynligvis kort før de gikk ut til Getsemane. «Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, så Sønnen kan herliggjøre deg.» Det er en bønn vi knapt kan komme nær. Den er Den enbårne Sønn som taler til sin Far. «Jeg har herliggjort deg på jorden ved å fullføre det verket du ga meg å gjøre. Og nå, Far, herliggjør du meg hos deg selv med den herligheten jeg hadde hos deg før verden ble til.» Han ser tilbake. Før verden var til. Han var. Og Han ser fram. Til herligheten Han skal komme tilbake til. Hos Faderen. Det er Hans bønn fra mellom evighetene. Han ankret seg i sin Fars vilje før Han gikk ut.

«Jeg har åpenbart ditt navn for de menneskene du ga meg fra verden.» Han ber for disiplene. Han nevner dem som Faderens. «Du gav dem til meg.» Det er kjærlighetsspråket. Han ber Faderen om å bevare dem. Om å hellige dem i sannheten. Om å gjøre dem ett. «Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra den onde.» Han ber for dem som om Han ikke skal være der lenger. Det er en avskjedsbønn. Han forbereder seg på å gå.

«Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som kommer til tro på meg gjennom deres ord.» Og så vender Han seg mot oss. Han ber for alle som senere vil tro gjennom disiplenes ord. Det er deg. Det er meg. Det er alle som har hørt evangeliet og trodd. Han bad for oss den natten. Før korset. Han ba for dem som ikke var født ennå, men som skulle høre. «Må de alle være ett.» Det er den siste bønnen Hans. At de som tror på Ham, skal være ett. Som Han og Faderen er ett.

«Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.» Måltidet er over. De har sunget Hallel – salmene som ble sunget etter påskemåltidet. Salme 115 til 118. Det er salmene om frelse, om Guds barmhjertighet, om den steinen byggmesterne forkastet. De har sunget. Han har sunget med dem. Mannen som skulle dø i morgen, sang Salme 118 om at «Herrens høyre hånd gjør storverk». Og så gikk de ut.

På veien ut sa Han noe annet. «I denne natten skal dere alle falle fra på grunn av meg. For det står skrevet: Jeg skal slå hyrden, og sauene i flokken skal bli spredt.» Han forberedte dem på det også. Han hadde nettopp gitt dem det nye budet om å elske hverandre. Han hadde nettopp bedt for at de skulle være ett. Og nå sa Han: dere skal alle falle fra. Han var realistisk. Han var ikke naiv. «Men etter at jeg er reist opp, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea.» Han ser allerede etter oppstandelsen. Han forbereder møtet i Galilea.

«Peter tok til orde og sa: ‘Om så alle andre faller fra på grunn av deg, skal jeg aldri falle fra.’» Peter. Han kunne ikke holde det inne. Han måtte si det. Han kjente det i sitt hjerte – jeg er ikke som de andre. Jeg er trofast. «Jesus sa til ham: ‘Sannelig, jeg sier deg: I denne natten, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.’» Jesus visste. Han hadde sett Peters hjerte tydeligere enn Peter selv. Han hadde sett hva natten skulle bringe. «Peter sa til ham: ‘Om jeg så må dø med deg, skal jeg ikke fornekte deg.’ Det samme sa alle disiplene.» Alle disiplene sa det. Hver av dem. «Vi skal ikke fornekte deg.» Og innen morgenen lå alle løftene knust.

Det er en annen liten scene som hører til den natten. «Så sa han til dem: ‘Da jeg sendte dere ut uten pengepung, veske og sandaler, manglet dere da noe?’ ‘Ikke noe,’ svarte de. Da sa han til dem: ‘Men nå skal den som har en pengepung, ta den med, og likeså en veske. Og den som ikke har noe sverd, må selge kappen sin og kjøpe seg et.’» Han forbereder dem på en ny tid. Tidene har endret seg. Den åpne misjonen i Galilea er forbi. Nå kommer motstanden. Nå kommer farene. Nå skal de bære med seg det de trenger. «De sa: ‘Herre, se, her er to sverd.’ Han svarte dem: ‘Det er nok.’» «Det er nok.» Det er en gåtefull setning Jesus sa. Sannsynligvis et uttrykk for resignasjon. Han prøver å forklare hva som kommer, og de tar Hans ord bokstavelig: la oss skaffe sverd. «Det er nok.» Kanskje på den måten vi sier «la oss ikke snakke mer om dette nå.» Han har sagt det Han trengte. De har ikke hørt det Han mente. Slik var det med dem hele uken.

Han ledet dem ut. Forbi Kedron-bekken. Opp Oljeberget. Inn i Getsemane-hagen. Han hadde forberedt dem så godt Han kunne. Han hadde gitt dem brødet og vinen. Han hadde vasket føttene deres. Han hadde gitt dem det nye budet. Han hadde bedt for dem foran sin Far. Han hadde gitt dem alt. Og nå, midt på natten, gikk Han ut til det Han ventet.

Det er det som hender i Getsemane. Det er behandlet i annen bok i serien – Pausen, K03. Vi går ikke inn der nå. Det er nok å si at Han kjempet der. Han svettet som blod. Han ba: «Min Far, om det er mulig, la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Begeret. Det samme ordet som ved måltidet. Det Han hadde drukket av symbolsk, skulle nå drikkes virkelig. Han bad om at det skulle gå forbi. Det gikk ikke forbi.

Men før Getsemane, ved bordet, ved vinen, ved brødet: «Dette er mitt legeme.» «Dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse.» Det er det Han ga dem den natten. Det er det vi spiser og drikker når vi feirer nattverd. Det er det som binder Hans død til vår frelse. Det er det som gjør at korset ikke ble bare en romersk henrettelse, men en pakts inngåelse. Det Han gjorde der, ble allerede tolket her, ved bordet. «For mange.» For dem som var ved bordet. For dem som ikke var det. For deg.

Han brøt det i hånden. Det er bildet vi sitter igjen med. Mannen som skulle bli brutt, brøt brødet og sa: dette er Meg. Vinen som skulle utøses, ble løftet og sagt: dette er Mitt blod. Han forklarte sin egen død før den skjedde. Han gjorde det ved et bord, med en folkemengde som han skulle elske helt til det siste. Han elsket dem. Han elsket Judas mens han gikk ut. Han elsket Peter mens Peter lovet det Peter ikke kunne holde. Han elsket dem alle mens de fortsatt diskuterte hvem som var størst. Han elsket dem helt til det siste. Og det siste varte enda en hel natt.