Frokosten ved sjøen — Det er Herren!

De var tilbake i båtene. Det er den detaljen vi må stoppe ved først. Det er noe symbolsk over det, men også noe gjenkjennelig. Etter alt det som hadde skjedd — etter Getsemane, etter korset, etter de tomme gravene, etter de første møtene med Den oppstandne — var de tilbake der de begynte. Ved Tiberiassjøen. Med garn og båter. Med en natts arbeid foran seg. «Simon Peter sa til dem: 'Jeg drar ut for å fiske.' De sa til ham: 'Vi kommer også med deg.' De gikk ut og steg om bord i båten, men den natten fikk de ingenting.» Det var Simon som tok initiativ. Det var typisk Simon. Han kunne ikke sitte stille. Vi vet ikke hvorfor de gikk tilbake til fisket. Det kan ha vært praktisk — de måtte ha noe å spise. Det kan ha vært en hjemvei — det de hadde vokst opp med, det de kunne. Det kan ha vært utrygghet — de visste ikke hva de skulle gjøre nå. Hva enn det var, var de der hvor de hadde begynt.

Det er en rytme i livet til de fleste av oss. Etter store hendelser, går vi tilbake til det vante. Vi gjør det vi vet hvordan vi skal gjøre. Det er et anker. Det gir struktur til dagene som ellers ville være for store til å bære. Disiplene var blitt møtt av Den oppstandne. Tomas hadde sagt «Min Herre og min Gud.» De hadde sett naglemerkene. De hadde fått Den hellige Ånds første ånde. Og nå satt de i en båt og fisket. Det er ikke en kritikk. Det er bare en observasjon. Den oppstandne hadde ikke gitt dem en ferdig plan. De ventet — på hva, visste de kanskje ikke selv — og mens de ventet, fisket de.

«Men den natten fikk de ingenting.» Det var den andre detaljen vi skal stoppe ved. Hele natten ute. Garn kastet og dratt opp. Garn kastet og dratt opp. Time etter time. Ingenting. Det var en gjenkjennelig erfaring for dem. Lukas hadde fortalt om en lignende natt mange år tidligere — den natten da Jesus hadde kalt dem. Da hadde Simon sagt: «Mester, vi har strevd hele natten uten å få noe.» Og nå, på den andre siden av oppstandelsen, var det igjen en natt uten fisk.

«Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene skjønte ikke at det var Jesus.» Igjen denne setningen. «De skjønte ikke at det var Han.» Vi har hørt det om Maria. Vi har hørt det om Emmausvandrerne. Nå hører vi det om disiplene som hadde sett Ham allerede to ganger i Jerusalem. Den oppstandne lar seg ikke alltid gjenkjenne med en gang. Det er ofte avstanden som forklarer slikt. Han stod på stranden. De var i en båt. Tiberiassjøen er ikke stor, men det var trolig en hundre meter eller mer mellom dem. Lyset var grålysning. Konturer, ikke detaljer. Det forklarer noe. Men ikke alt. Vi får inntrykk av at det er noe ved Den oppstandne som krever et øyeblikk for gjenkjennelse. Han er den samme, og samtidig nye.

«Jesus sa til dem: 'Barn, har dere noe fisk?' De svarte ham: 'Nei.'» «Barn.» Det er et ord en eldre mann kan bruke om yngre menn, men det er også et inderlighetsord. Som om Han kjente dem som Han kjente dem. De svarte. «Nei.» Et flatt nei. Vi har ingenting. Natten har vært lang og uten gevinst. «Han sa til dem: 'Kast garnet på høyre side av båten, så skal dere finne.'» Han ga dem en konkret instruksjon. Bytt side. Kast på høyre side. De hadde fisket hele natten på en side. Han ba dem prøve den andre. Det er en pussig detalj. Hvorfor på høyre side? Var det noe der? Hadde Han sett noe fra stranden som de ikke hadde sett? Vi får ikke høre forklaringen. Vi får bare høre at de gjorde det.

«De kastet det ut, og nå klarte de ikke å dra det inn på grunn av den store mengden fisk.» Garn ble fullt. Det er det andre øyeblikket vi må stoppe ved. Garnene var fulle. Det Han hadde sagt, hadde skjedd. Det er en gjentakelse av en gammel scene. Lukas hadde fortalt om første gang Simon møtte Jesus. Da hadde Simon vært ute på sjøen hele natten og ikke fått noe. Jesus hadde sagt: «Legg ut på dypet og kast garnene til fangst.» De gjorde det. De fikk en så stor mengde fisk at garnene revnet. Det var den natten Simon hadde falt på kne og sagt: «Gå bort fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» Det var begynnelsen. Nå, etter tre år, etter alt det som hadde skjedd, gjentar mønsteret seg. Natten uten fisk. Hans ord. Garnene som fylles. Det er som om Jesus med vilje gjentar scenen. Som om Han vil at de skal kjenne den igjen.

«Da sa den disippelen som Jesus elsket, til Peter: 'Det er Herren!'» Det er den setningen. Johannes — det er han som er «den disippelen Jesus elsket» — gjenkjente Ham først. Han som hadde sett naglemerkene. Han som hadde sett Ham åpne sin side. Han forstod nå at det var Ham som stod på stranden. Han sa det til Peter. «Det er Herren.» Bare tre ord. Det var nok.

Det er en interessant fordeling av roller her. Johannes så det først. Men det var Peter som handlet. «Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg, for han var naken, og kastet seg i sjøen.» Peter kastet seg i vannet. Det er typisk Peter. Han kunne ikke vente på at båten skulle komme i land. Han kunne ikke ta tiden med å hjelpe å dra garn opp. Han måtte komme til Jesus med en gang. Så han bandt opp tunika om livet og hoppet. Han hadde gått på vannet en gang tidligere. Da hadde han sunket. Nå svømte han. Mange meter er ikke langt å svømme, men det er svømt med iver.

«De andre disiplene kom med båten og dro garnet med fiskene etter seg. De var nemlig ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.» To hundre alen er omtrent hundre meter. De andre dro garnene mot land. Det er typisk dem. De gjorde det praktiske. De fikk garnene inn. De arbeidet. Det er en fin fordeling. Peter hoppet og svømte. De andre dro garn. Begge måter å nå Jesus på.

«Da de kom i land, så de et bål der med fisk på, og brød.» Det er et gripende bilde i hele scenen. Et bål. Fisk på det. Brød. Han hadde forberedt frokost. Han hadde stått på stranden mens de fisket. Han hadde gjort opp et bål. Han hadde fått tak i fisk — vi vet ikke hvordan — og lagt den til steking. Han hadde brød. Det var morgen. Det var kveldskaldt etter natten. Det var en lang natt med arbeid bak dem. Og Han stod der med et bål. «Kom hit med noen av fiskene dere nettopp fikk.» Han ber dem ta med noen av fisken. De hadde 153 store fisker. Han skulle ikke ha alle. Bare noen.

Tallet 153 er en av de mest gåtefulle detaljene i hele scenen. Hvorfor 153? Johannes nevner det presist. «Ett hundre og femtitre i alt. Og selv om det var så mange, revnet ikke garnet.» Det har vært mange forsøk på å forklare. Augustinus tenkte at det var et trekanttall — summen av 1 til 17 — og at det betydde noe om Loven og Ånden. Jerome hevdet at det var akkurat det antallet fiskearter som var kjent i samtidens biologi, og at det dermed symboliserte alle slags mennesker som skulle bli samlet i kirken. Vi vet ikke om noen av de tolkningene har rett. Det vi vet, er at Johannes husket tallet. Han hadde telt dem, eller noen hadde, og det var akkurat 153. Detaljen er der. Den enkleste forklaringen er kanskje den beste. Han var der. Han telte. Han skrev det ned. Og — viktigere — garnet revnet ikke. Det er det Johannes vil at vi skal se. Garnet holdt. Selv med så mange. Tidligere — på første fangsten i Lukas — hadde garnene revnet. Nå — etter oppstandelsen — holdt de. Det er et lite tegn på at noe har endret seg. Den nye fangsten holder.

«Jesus sa til dem: 'Kom og spis!' Ingen av disiplene våget å spørre ham: 'Hvem er du?' De visste at det var Herren.» «Kom og spis.» Det er en hverdagsbefaling. Som en mor som har laget frokost. Som en venn som har fyrt opp grillen. Kom og spis. Den oppstandne hadde forberedt frokost for sine disipler. Den siste kvelden hadde Han brutt brødet med dem i øvre sal. Den første morgenen — eller en av de første — etter oppstandelsen brøt Han brødet igjen, men nå over et bål på stranden ved Tiberiassjøen. «Ingen av disiplene våget å spørre ham: 'Hvem er du?' De visste at det var Herren.» Det er igjen en pussig detalj. Hvorfor våget de ikke å spørre? De visste at det var Han. Men noen rare avstand var fortsatt der. Den oppstandne er Den samme, men også Den fremmede. De gjenkjente Ham. Men de hadde ennå ikke vent seg til hvordan dette nye nærværet var. De var stille.

«Jesus kom og tok brødet og ga dem, og likeså fisken.» Igjen disse handlingene. Tok. Ga. Han hadde gjort det da Han mettet de fem tusen. Han hadde gjort det i øvre sal. Han hadde gjort det i Emmaus. Han gjør det her. Det var ikke en gjenkjennelse de behøvde — de hadde allerede gjenkjent Ham. Men det var en bekreftelse. Han var fortsatt Den samme. Brødet. Fisken. Hendene som ga.

«Dette var tredje gang Jesus viste seg for disiplene etter at han var reist opp fra de døde.» Johannes regner. Første gang — søndag kveld da Tomas ikke var med. Andre gang — søndagen etter, da Tomas var med. Tredje gang — denne morgenen ved Tiberiassjøen. (Maria Magdalena og de andre kvinnene var separat. Johannes regner her møtene med disiplene som flokk.) Tre ganger. Det er et tall som hører hjemme i evangeliene. Han hadde forutsagt sin oppstandelse tre ganger. Peter hadde fornektet Ham tre ganger. Han skulle spørre Peter tre ganger ved dette bordet.

Vi har sagt at vi ikke skal utfolde Peters gjenoppreisning her — den hører hjemme i en annen bok, Spørsmålet, der den er hovedhistorie. Men vi kan ikke gå helt forbi den. «Da de hadde spist, sa Jesus til Simon Peter: 'Simon, Johannes' sønn, elsker du meg mer enn disse?'» Tre spørsmål. Tre svar. Tre oppdrag. «Elsker du meg?» «Ja, Herre, du vet at jeg er glad i deg.» «Fø lammene mine.» «Elsker du meg?» «Ja, Herre, du vet at jeg er glad i deg.» «Vær gjeter for fårene mine.» «Er du glad i meg?» «Herre, du vet alt, du vet at jeg er glad i deg.» «Fø fårene mine.» Det er en gjenoppreisning. Peter hadde fornektet tre ganger ved en annen kullild. Nå, ved en kullild på stranden, sier han tre ganger at han elsker. Det er Hans måte. Han bygger opp igjen det som har vært revet ned. Han gjør det stille. Han gjør det uten å bebreide. Den scenen tilhører bokens femte bok. Vi nevner den her bare fordi det er der samtalen ved dette bordet ledet til.

Det vi skal stoppe ved her, i denne boken om at Han lever, er en annen ting. Den oppstandne forberedte frokost. Det er en handling som krever en kropp. Den krever hender som kan samle ved. Som kan slå opp ild. Som kan rense fisk. Som kan bake brød. Han hadde en kropp. Det er ikke at Han var en ånd som spilte rollen som menneske. Han var Den samme Jesus. Men en kropp som var oppstanden — som hadde gått gjennom dørene tre uker tidligere, og som nå stod på en strand og lagde frokost. Det er en mystisk virkelighet, oppstandelsen. Den passer ikke inn i vår kategorier av hva en kropp er. Men den er konkret. Den krever vedfangst og fiskerens hender.

Det er en lekse i seg selv. Den oppstandne kropp er en kropp. Det vi venter på selv — vår egen oppstandelse — er ikke at vi skal bli ånder i en eller annen himmelsk verden. Det er at vi skal få kropper som Hans. Kropper som kan spise. Kropper som kan kjenne ild. Kropper som kan røre ved hverandre. Det er konkret håp. Det er ikke abstraksjon. Paulus skriver om dette i sitt brev til korinterne. Vi skal bli oppreist, akkurat som Han ble oppreist. Vår oppstandelse er på samme måte som Hans. Den frokost han forberedte ved sjøen, er et tegn. Et lite, hverdagslig tegn. Et bål med fisk på.

Det er noe vi kan stoppe ved. Hvor mange ganger har vi tenkt om Den oppstandne som en åndelig figur — fjern, sublim, ute av nåtidens virkelighet? Vi har lett for å gjøre Ham til en abstraksjon. Men her, ved Tiberiassjøen, ber Han om å bidra med fisk til frokost. Han baker brød på et bål. Han spiser med sine venner. Den oppstandne er nær. Han er konkret. Han er i hverdagsting. Kanskje møter vi Ham også i hverdagsting. Ved et kjøkkenbord. Ved en kopp kaffe. I et arbeid som virker meningsløst, der noen kommer og sier «kast på den andre siden».

Det er en annen ting vi kan stoppe ved. «Det er Herren!» Johannes sa det først. Han så det først. Han pekte og forklarte for Peter. Det er ofte slik. Den ene ser det, og forteller den andre. Hvis du er den som ser det, så si det. Hvis du er den som ikke ser det ennå, så lytt til den som ser. Det var Johannes — den disippelen Jesus elsket — som var den første til å gjenkjenne Ham på stranden. Det var noe ved hans varme for Ham som lot ham se det først. Det var Peter som handlet på det. Han som har visse impulser. Han som hopper. Begge måtene er gode. Begge er forskjellige. Begge fører til Jesus.

«Kom og spis.» Det er Hans ord. Han er på stranden. Han har et bål. Han har fisk og brød. Han venter på dem som har vært ute hele natten. Det er Den oppstandnes innbydelse. Det er en frokostinnbydelse. Det er hverdagens språk fylt med oppstandelsens nærvær.

Der sitter de syv, ved bålet på stranden. Peter, Tomas, Natanael, Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, og to andre disipler. De spiste fisk og brød på en strand mens solen kom opp over Tiberiassjøen. Det er den siste store scenen før Misjonsbefalingen. Den er stille. Det er ikke jordskjelv eller himmelsk lys. Det er bare et bål, fisk, brød og en mann som hadde stått opp fra de døde. «Det er Herren.» Det er nok.

Det er kanskje slik Han kommer til oss også. Ikke alltid med dramatikk. Ikke alltid med jordskjelv. Noen ganger med et bål på en strand. Med en stemme som sier: «Kom og spis.» Vi har vært ute hele natten. Vi har fisket forgjeves. Vi er slitne og uten gevinst. Og Han står der med frokost. «Barn, har dere noe fisk?» «Nei.» «Kast på den andre siden.» Og garnene fylles. Og noen sier «Det er Herren.» Og vi springer ut av båten og svømmer mot stranden, eller vi sitter i båten og drar garn — og enten måte fører oss til Ham. Til frokosten Han har forberedt. Til den enkle setningen: «Kom og spis.» Det er Den oppstandnes ord. Det er gjentakelsen av alle de bord Han har dekket. Det er invitasjonen Han alltid har gitt, men som nå, på den andre siden av påsken, er fylt med en ny varme. Han lever. Og frokosten står klar.