Himmelfarten — Han ble løftet opp

Det hadde gått førti dager. Lukas oppsummerer det. «Etter sin lidelse viste han seg levende for dem med mange sikre bevis. I førti dager viste han seg for dem og talte om Guds rike.» Førti dager. Det er et bibelsk tall. Førti dager regnet det da Noah var i arken. Førti år vandret Israel i ørkenen. Førti dager fastet Moses på fjellet. Førti dager fastet Jesus i ørkenen før Han begynte sin tjeneste. Og førti dager viste Den oppstandne seg for sine disipler. Mange sikre bevis. Han spiste med dem. Han åpnet skriftene for dem. Han talte om Guds rike. Han svarte på spørsmål. Han forberedte dem. Og så kom dagen.

«Da han var samlet med dem, ga han dem dette påbudet: 'Dra ikke bort fra Jerusalem, men vent på det som Far har lovet, det som dere har hørt meg tale om.'» Han hadde sendt dem ut allerede — fra fjellet i Galilea. Misjonsbefalingen var gitt. Men de var ikke klare ennå. Det manglet noe. «Dra ikke bort fra Jerusalem.» De skulle ikke begynne ennå. De skulle vente. «Vent på det som Far har lovet.»

«For Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den hellige ånd om ikke mange dager.» Det var det de skulle vente på. Den hellige Ånds dåp. Det var noe Jesus hadde talt om før. Han hadde sagt det i sin avskjedstale i øvre sal. Han hadde lovet at Talsmannen skulle komme. Han hadde sagt at det var bedre at Han gikk, slik at Talsmannen kunne komme. Nå minner Han dem om det. Vent. Det kommer. Om ikke mange dager.

«De som var samlet, spurte ham: 'Herre, er tiden nå kommet da du vil gjenreise riket for Israel?'» Det er spørsmålet de stiller. «Gjenreise riket for Israel.» Det er det samme håpet som disiplene i Emmaus hadde båret. «Vi hadde håpet at han var den som skulle befri Israel.» Selv etter førti dager med Den oppstandne — selv etter alle samtalene om Guds rike — er det dette de holder fast på. Skal Du nå gjenreise riket? De forstår fortsatt ikke fullt og helt. De har et bilde av Guds rike som er knyttet til Israels politiske gjenoppretting. De håper på en konge som vil komme og sparke ut romerne og sette opp et nytt davidisk dynasti. Og det er det siste de spør Den oppstandne om.

«Han svarte dem: 'Det er ikke dere gitt å kjenne tider eller stunder som Far har fastsatt av sin egen myndighet.'» Han svarer dem. Det er en mild irettesettelse. Det er ikke deres sak å vite tidene. Det er Faderens. Han har bestemt det. Det er ikke åpent for forhandling. Vi får ikke svar på spørsmålet. Skal det skje? Når skal det skje? Hva er Guds rikes form? Han svarer ikke. Det er en ydmykelse for oss alle. Vi vil så gjerne ha tidene og stundene. Vi vil vite når det skal skje. Vi vil vite hva som ligger fremfor oss. Han sier: det er ikke gitt dere å vite.

«Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem, i hele Judea og Samaria og helt til jordens ender.» Det er det Han svarer i stedet. Han svarte ikke på det de spurte om. Han svarte på det de behøvde å vite. «Dere skal få kraft.» Det er løftet. «Når Den hellige Ånd kommer over dere.» Det er hvordan. «Dere skal være mine vitner.» Det er oppdraget. «I Jerusalem, i hele Judea og Samaria og helt til jordens ender.» Det er rekkevidden.

Det er en geografisk progresjon. Jerusalem. Hjemme. Der det hadde skjedd. Judea. Området rundt. Det jødiske kjerneland. Samaria. Det uventede valget. Samaritanerne var motstandere. Jødene hadde ikke samkvem med dem. Men Jesus hadde gått gjennom Samaria. Han hadde snakket med kvinnen ved brønnen. Nå skulle disiplene gå inn der. Helt til jordens ender. Alt utover. Alle folkeslag, alle steder. Den progresjonen er hele Apostlenes gjerningers struktur. Lukas skriver evangeliet, og deretter forteller han hvordan budskapet sprer seg — fra Jerusalem, gjennom Judea og Samaria, ut til jordens ender. Han slutter sin bok i Roma, ved hjertet av imperiet. Det er denne plan Han nevner her, før Himmelfarten. Han forutsier hva som vil komme. Han forteller dem hvordan vinden vil bevege seg.

«Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort fra øynene deres.» Han ble løftet opp. Det er et passivt verb. Han løftet ikke seg selv opp. Han ble løftet opp. Av hvem? Det er underforstått: av Faderen. Den oppstandne stiger opp til Faderen. Det er ikke at Han svever opp i kraft av sin egen vilje. Det er at Han blir mottatt hjemme. «Mens de så på.» De så på. De så Ham løftes opp. De så Ham mens Han var i lufta. De fulgte med blikkene sine opp. «Og en sky tok ham bort fra øynene deres.» En sky. Det er et bibelsk symbol. Skyen er Guds nærvær. Den hadde vært over Israel i ørkenen — om dagen som veiviser, om natten som beskyttelse. Den hadde fylt tempelet ved innvielsen, slik at prestene ikke kunne stå inne. Den hadde dekket Sinai da Moses fikk loven. På Forklarelsens fjell hadde en sky kommet og overskygget dem, og en stemme hadde lydt fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Nå tar skyen Ham. Han forsvinner inn i Guds nærhet.

«Mens de stirret opp mot himmelen idet han fór bort, sto plutselig to menn i hvite klær foran dem.» De stirret. Det er nesten morsomt hvordan Lukas skriver det. De stirret bare opp. De stod der med hodet i været og blikkene festet til den punkten hvor Han hadde forsvunnet. Og to menn stod plutselig foran dem. To menn i hvite klær. Vi har sett dem før. De stod ved den tomme graven. De var også der nå. Engler. Det er hva de er. De som bærer Guds budskap. De som åpner forståelsen når mennesker er rådville.

«De sa: 'Galileere, hvorfor står dere og ser opp mot himmelen?'» «Galileere.» Det er hva de blir kalt. Ikke disipler. Ikke apostler. Galileere — folk fra Galilea. Det er en mild detalj. Det er ikke et ærestittel. Det er det enkleste — hvor de kom fra. De var galileere. «Hvorfor står dere og ser opp mot himmelen?» Det er et spørsmål til oss alle. Hvorfor stirrer dere oppover? Hvorfor venter dere på at noe skal skje fra himmelen? Hvorfor er deres øyne festet til det stedet Han forsvant? Han er kommet. Han er løftet opp. Det dere har sett er nok. Nå må dere gjøre det Han har befalt.

«Denne Jesus som ble tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måte som dere så ham fare opp til himmelen.» Det er det andre ordet. «Skal komme igjen.» Han kommer tilbake. Det er løftet om gjenkomsten. Han har gått, men Han er ikke borte for alltid. Han skal komme igjen. «På samme måte.» Synlig. Fysisk. Personlig. Det er ikke en metaforisk gjenkomst. Det er ikke at hans budskap skal komme igjen. Det er Han som skal komme igjen. Han selv. Den samme. Den oppstandne. Med sin oppstandne kropp. «Som dere så ham fare opp.» Like så bestemt, like så virkelig, like så synlig.

Det er en sak vi må stoppe ved. Mellom Himmelfarten og gjenkomsten lever vi. Det er den tiden vi er i. Det er vår tid. Ikke utenfor historien. Ikke i en tidlig kristen tid og ikke etter at alt er ferdig. Vi lever i mellomtiden. I den tiden hvor Han er gått, men Han er ikke kommet igjen ennå. Det er en spennende tid. Det er en undret tid. Det er en ventetid. Jesus hadde talt mye om denne mellomtiden. Han hadde sagt at vi måtte våke. Han hadde sagt at vi ikke vet dagen eller timen. Han hadde sagt at vi måtte være forberedt. Oljebergstalen — Hans store tale om de siste tider — taler om hva som vil hende i denne mellomtiden.

Det er en tale vi bør stoppe litt ved. Den er stor — Matteus, Markus og Lukas alle gir den plass. Den ble talt på Oljeberget, like før Hans lidelse. Den er den siste store undervisningen Han ga før korset. «Da han satt på Oljeberget, kom disiplene til ham i enerom og sa: 'Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?'» Det er de samme spørsmålene de stiller ved Himmelfarten. Skal Du gjenreise riket nå? Hva er tidene? Når skal Du komme? Jesus svarer i en lang tale. Han taler om falske messiaser. Om kriger og rykter om kriger. Om jordskjelv og hungersnød. Om forfølgelse av Hans folk. Om evangeliet som skal forkynnes til alle folkeslag. Om Menneskesønnens tegn på himmelen. Om at Han skal komme i skyene med kraft og stor herlighet. Det er ord vi ikke har plass til å utfolde her. De hører hjemme i en annen bok i serien — Pausen eller en annen — der hvor Hans tale om de siste tider får sin egen behandling. Men vi kan ikke gå forbi dem helt. For ved Himmelfarten kobler englene seg til denne talen. «Denne Jesus skal komme igjen.» Han hadde sagt det. Englene bekrefter det. Vi venter på det.

«Så våk da! For dere vet ikke når husets herre kommer.» «Derfor skal også dere være beredt, for Menneskesønnen kommer i en time dere ikke venter.» Det er Hans formaning. Det er ikke at vi skal stirre oppover. Det er ikke at vi skal vente passive. Det er at vi skal være beredt. Hvordan er vi beredt? Ved å leve som Han har lært oss å leve. Ved å gjøre det Han har befalt. Ved å være Hans vitner. Ved å bære evangeliet videre. Det er hva englene sier nesten med rene ord. «Galileere, hvorfor står dere og ser opp mot himmelen?» Gå. Gjør det dere skal gjøre. Vent — men vent ved å arbeide.

«Da vendte de tilbake til Jerusalem fra det fjellet som kalles Oljeberget og ligger nær Jerusalem, en sabbatsreise unna.» Oljeberget. Det var fra dette fjellet Han hadde holdt sin tale om de siste tider. Det var her Han hadde gråtet over Jerusalem. Det var her — ved foten — Han hadde bedt i Getsemane. Og nå var det fra dette fjellet Han ble løftet opp. En sabbatsreise unna Jerusalem. Det er en formell betegnelse — den maksimale distansen en rettroende jøde kunne tilbakelegge på sabbaten — omtrent en kilometer. Det var ikke langt fra byen. Det var et nært fjell. Men det var fjellet hvor flere av Hans avgjørende taler hadde funnet sted. De vendte tilbake til byen.

Lukas — som har skrevet både evangeliet og Apostlenes gjerninger — forteller Himmelfarten to ganger. Litt forskjellig hver gang. I sitt evangelium skriver han kort. «Så førte han dem ut i retning av Betania, og han løftet hendene og velsignet dem. Og det skjedde, mens han velsignet dem, at han skiltes fra dem og ble tatt opp til himmelen. De tilba ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede. Og de var stadig i tempelet og priste Gud.» Med stor glede. Det er den detaljen vi må stoppe ved.

Vi kunne ha forventet sorg. Han var jo borte. De hadde sett Ham løftes opp. De hadde sett skyen ta Ham. De skulle ikke se Ham igjen — ikke før Han kom tilbake. Det høres ut som tap. Det høres ut som at noe vakkert hadde slutt. Men de hadde stor glede. Hvorfor? Lukas forklarer ikke. Men det er klart fra konteksten. De forstod at Han hadde dratt til Faderen. Han hadde sagt at Han skulle stige opp til sin Far og deres Far. Han hadde sagt at det var bedre at Han gikk — for da kunne Talsmannen komme. De forstod nå. Det Han hadde lovet, var i ferd med å skje. Han var i Faderens herlighet. Snart skulle Ånden komme.

Den siste detaljen i Lukasevangeliet er at de var stadig i tempelet og priste Gud. «Stadig.» Ikke noen gang i mellom. Stadig. Hele tiden. De var der. Tempelet. Det er der vi forlater dem ved slutten av Lukas. Lovsang. Glede. Tilbedelse. Det er en vakker slutt. En slutt som åpner Apostlenes gjerninger.

I Apostlenes gjerninger forteller han det annerledes. «Da vendte de tilbake til Jerusalem fra det fjellet som kalles Oljeberget og ligger nær Jerusalem, en sabbatsreise unna. Da de kom inn i byen, gikk de opp til rommet i øvre etasje der de pleide å holde til. Det var Peter og Johannes, Jakob og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, Simon seloten og Judas, sønn av Jakob.» Han lister dem opp. Elleve menn. Alle apostlene — minus Judas. «Alle disse holdt trofast sammen i bønn, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og brødrene hans.» Det er en vakker setning i Apostlenes gjerninger. «Alle disse holdt trofast sammen i bønn.» De ventet. De gjorde det Han hadde bedt dem om. Vent i Jerusalem. Vent på det Faderen har lovet. Og mens de ventet, ba de. «Sammen med noen kvinner.» Maria. Salome. Johanna. Maria Magdalena. Alle de kvinnene som hadde fulgt Ham fra Galilea. De var der. «Og Maria, Jesu mor.» Hun var der også. Den siste gangen hun er nevnt med navn i Det nye testamente. Hun ber sammen med dem. «Og brødrene hans.» Det er en bemerkelsesverdig detalj. Hans brødre hadde ikke trodd på Ham mens Han var i tjeneste. «For heller ikke brødrene hans trodde på ham,» skriver Johannes. Men nå, etter oppstandelsen, er de der. De er en del av flokken. Oppstandelsen har snudd noe i dem. De som ikke trodde, tror nå.

«I disse dagene sto Peter fram blant brødrene — det var samlet en flokk på omkring hundre og tjue — og sa: 'Brødre, det ordet i Skriften måtte gå i oppfyllelse som Den hellige ånd talte gjennom David om Judas, han som ble veiviser for dem som grep Jesus.'» Hundre og tjue. Det er hvor mange som var samlet. Ikke bare elleve. Hundre og tjue. Det er den første kirken. Hundre og tjue mennesker — apostlene, kvinnene, Maria, Hans brødre, andre disipler — som bad sammen mens de ventet. Peter stod frem. Han ledet. Han som hadde fornektet. Han som hadde blitt gjenoppreist. Han stod nå frem og talte. De skulle velge en til å erstatte Judas. Det ble Mattias. Han ble regnet som apostel sammen med de elleve.

Det er den siste forberedelsen. De var samlet. De var i bønn. De var komplette — tolv apostler igjen. De ventet. Snart skulle Ånden komme. Det er neste kapittel. Men før vi går dit, må vi stoppe ved en ting til. «Denne Jesus skal komme igjen.»

Vi har levd to tusen år i denne mellomtiden. To tusen år med å vente. Mange har trodd at de levde i de siste tider. Mange har sett tegn de mente var slutten. Hver generasjon har hatt sine forventninger. Han er ikke kommet ennå. Men løftet står. «Denne Jesus skal komme igjen på samme måte som dere så ham fare opp til himmelen.» På samme måte. Synlig. Fysisk. Personlig. Med skyer. Med kraft. Med stor herlighet. Det er hva kirken bekjenner. Det er hva trosbekjennelsen sier. Han skal komme igjen for å dømme levende og døde. Vi venter ikke på en god ide. Vi venter ikke på en historisk utvikling. Vi venter på en person. Den samme Jesus som har vandret i Galilea. Som har dødd på et romersk kors. Som har stått opp den tredje dagen. Den Jesus skal komme.

Det er hva Himmelfarten betyr på dette punktet. Den åpner mellomtiden. Den lukker ikke historien. Den setter oss inn i en spent venting. Han er gått. Han er i Faderens herlighet. Han har all makt. Han er med oss alle dager. Og Han skal komme igjen.

«Galileere, hvorfor står dere og ser opp mot himmelen?» Englene spør. Det er deres ord til oss også. Hvorfor stirrer dere oppover? Han kommer. Det er sant. Vi venter på Ham. Men i ventetiden skal vi ikke stirre. Vi skal arbeide. Han har gitt oss en befaling. Vi skal være Hans vitner i Jerusalem, i Judea og Samaria, helt til jordens ender. Vi skal gjøre folkeslag til disipler. Vi skal døpe og lære. Det er hva vi gjør i mellomtiden. Vi venter ved å arbeide. Vi håper ved å handle.

Der sitter de hundre og tjue, i bønn i rommet i øvre etasje. De ventet på det Faderen hadde lovet. De ventet på Ånden. Snart skulle den komme. Med ild og vind. Med tegn og under. Med språk de aldri hadde lært. Pinsedagen var i ferd med å bryte frem. Men før vi går dit, må vi la dette bildet stå: En liten flokk samlet i et rom i Jerusalem. Apostlene, kvinnene, Hans mor og brødre. Bedt sammen. Holdt trofast sammen i bønn. De ventet på Den oppstandne sin Ånd. Og de visste at Den oppstandne en dag ville komme tilbake. «På samme måte som dere så Ham fare opp til himmelen.» Han lever. Han har gått til Faderen. Han kommer igjen. Det er evangeliet.