Med hvilken fullmakt? — Spørsmålet Han ikke besvarte

Det var dagen etter at Han hadde renset tempelet. Han hadde gått inn i forgården. Han hadde sett vekslerne, dueselgerne, sølvtellerne. Han hadde veltet bord. Han hadde drevet dem ut. «Mitt hus skal kalles et bønnens hus», hadde Han sagt. «Men dere gjør det til en røverhule.» Det hadde gått som et sjokk gjennom tempelfunksjonærene. Hvem var denne mannen som tok seg slik til rette i deres tempel? Og nå var Han tilbake.

«Da han var kommet til tempelet og holdt på å undervise.» Han hadde ikke flyktet etter aksjonen. Han hadde ikke gjemt seg. Han var tilbake, samme sted. Han underviste. Det var antakelig en provokasjon i seg selv. Etter en så drastisk handling burde Han kanskje ha trukket seg unna. Latt det legge seg. Vist litt forsiktighet. I stedet stod Han der og lærte folket. Som om Han hadde rett til det.

«Kom overprestene og folkets eldste til ham og spurte.» Det er offisiell delegasjon. Overprestene var de øverste religiøse autoritetene. Folkets eldste – Sanhedrins menn, lederskapet. Disse to gruppene utgjorde Israels formelle myndighetsstruktur, der saker av religiøs eller offentlig art ble avgjort. De hadde myndighet til å undersøke, vurdere, dømme. Og nå kom de. «Med hvilken myndighet gjør du dette? Og hvem har gitt deg denne myndigheten?» To spørsmål. To halvdeler av samme sak.

«Med hvilken myndighet?» Det greske er exousia – fullmakt, rett, makt. Hvor får du retten din fra? Det er et helt naturlig spørsmål for myndighetene å stille. I et samfunn med klart definerte religiøse roller, var det rimelig å vite hvilken plass en lærer hadde. Lærte Han som ordinært rabbi, autorisert av en kjent skole? Lærte Han som profet, kalt direkte av Gud? Lærte Han som messias, med en helt egen rolle? Og hvis det siste – hvem hadde gitt Ham fullmakten?

Spørsmålet høres uskyldig ut. Det er det ikke. Det er en felle, samme type som spørsmålet om skatten. Hvis Jesus sier: «min myndighet er fra Gud» – så bryter Han med tempelet og kan beskyldes for blasfemi. Hvis Han sier: «min myndighet er fra mennesker» – så er Han bare en lærer som de andre, og kan stenges ned. Det er to dører. Begge fører inn i deres makt.

Jesus svarer ikke. Det vil si: Han svarer ikke deres spørsmål. Han svarer med et eget. «Også jeg vil stille dere ett spørsmål. Hvis dere svarer meg på det, skal jeg si dere med hvilken myndighet jeg gjør dette.» Det er en handel. En byttehandel. Han vil svare dem hvis de svarer Ham. Det er en sjelden ting. Vanligvis er Jesu motspørsmål åpne. Her gjør Han det til en kontrakt.

«Johannes' dåp – hvor var den fra? Fra himmelen eller fra mennesker?» Det er Jesu spørsmål. Det er ikke et tilfeldig spørsmål. Det er nøye valgt. Det går rett til sakens kjerne, om enn ved omveier. Johannes Døperen hadde vært den siste store profet i Israel. Han hadde døpt i Jordan-elven. Han hadde forkynt: «Vend om! For himmelriket er kommet nær.» Han hadde fått tusenvis av mennesker til å komme ned i vannet. Og han hadde pekt på Jesus. «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» Hans tjeneste var på mange måter Jesu introduksjon. Den ene løp foran. Den andre kom etter. Hvor var Johannes' dåp fra? Det var ikke en akademisk diskusjon. Det var et spørsmål om hvordan Israel hadde forholdt seg til den siste store profeten Gud hadde sendt.

«De overla med hverandre og sa.» Det er en avslørende setning. De diskuterer. De konfererer. De vurderer. Det vil si: de tar ikke utgangspunkt i hva som er sant. De tar utgangspunkt i hva som er strategisk. De vurderer konsekvenser av hvert svar. «Hvis vi sier: Fra himmelen, vil han si til oss: Hvorfor trodde dere ham da ikke?» Det er åpenbart. Hvis Johannes var profet sendt av Gud, da burde de ha hørt på ham. Da burde de ha døpt seg. Da burde de ha vendt om. Men de hadde ikke gjort det. De hadde sett ham fra avstand. De hadde diskutert ham. De hadde latt ham ligge. «Men sier vi: Fra mennesker, må vi frykte folkemengden, for alle holder Johannes for en profet.» Det er den andre veien. Hvis de sier Johannes bare var en mann med en idé, vil folket bli sint. Folket trodde på Johannes. Folket hadde sett ham som profet. Hvis de degraderer Johannes til ikke-profet, blir det opprør. Begge veiene er stengt for dem.

«Så svarte de Jesus: ‘Vi vet ikke.’» Det er løgnen. De visste. De hadde sin oppfatning. Men de var ikke villige til å si den høyt. Det er fortellingens kjerne. De som var satt til å vurdere åndelige spørsmål, kunne ikke svare på et åndelig spørsmål – ikke fordi de manglet kunnskap, men fordi de manglet mot. «Vi vet ikke.» Det er ikke ydmykhet. Det er kalkyle.

«Da sa han til dem: ‘Så sier heller ikke jeg dere med hvilken myndighet jeg gjør dette.’» Han holder ord. Han hadde lovet å svare hvis de svarte. De svarte ikke. Han svarer ikke. Det er ikke en utflukt. Det er en rettferdig konsekvens. Hvis du ikke kan svare på spørsmål om Johannes, da er du heller ikke kvalifisert til å høre svaret om Meg, sier Jesus stille. Hvis du ikke kunne se profeten som kom rett før Meg, hvordan skal du se Meg?

Det er noe rystende ved scenen. Israels høyeste religiøse autoritet stod foran Israels Messias. De spurte: «Med hvilken fullmakt gjør du dette?» Det er som å spørre lyset om hvor det har fått retten til å lyse fra. Det er som å spørre kongen om hvor han har fått sin krone fra. De stilte spørsmål til Den de skulle ha vært stille foran. Og fordi de ikke svarte ærlig på sitt eget enkle spørsmål, ble svaret på deres spørsmål holdt tilbake.

Det er en lærdom her som er verdt å sitte med. Det finnes spørsmål Jesus ikke svarer. Ikke fordi Han ikke har svar. Men fordi de som spør, ikke er klare til å motta. Han svarer ikke spørsmål som stilles i ond tro. Han svarer ikke spørsmål som er forsøk på å felle Ham. Han svarer ikke spørsmål som ikke er forberedt med ærlighet om mindre ting først. «Hvis dere svarer meg, skal jeg svare dere.» Det er Hans tilbud. Det er Hans betingelse.

Det er ikke fordi Han er vrang. Det er fordi svaret Han ville gi, ikke ville bli forstått. Det ville bli misbrukt. Det ville bli vrengt. Hvis Jesus hadde sagt: «min fullmakt er fra Gud», ville de straks ha brukt det mot Ham. De hadde villet ha det dokumentert, så de kunne anklage Ham for blasfemi. Hvis Han hadde sagt: «min fullmakt er fra Meg selv», ville de ha avskrevet Ham som vill. Han svarte ikke fordi de ikke kunne høre.

Det er en av evangelienes vanskeligste sannheter. Vi tenker ofte at Jesus svarer alle spørsmål. Vi tenker at hvis vi bare ber, så får vi svar. Vi tenker at Gud er gjennomsiktig. Men det er ikke alltid slik. Det er spørsmål Gud ikke svarer fordi vi ikke kan høre. Det er spørsmål Han venter med, til vi har forstått mindre ting først. Det er spørsmål som blir kondisjonert av vår egen ærlighet på andre fronter. «Hvis dere svarer meg, skal jeg svare dere.»

Det er ikke en straff. Det er en pedagogikk. En lærer som svarer alle spørsmål med en gang, lærer ikke eleven til å tenke. En far som gir hvert ønske, lærer ikke barnet noe om verdi. Jesus lærer dem. Han lar deres uvilje møte konsekvensen. «Vi vet ikke», sier de. «Så sier heller ikke jeg», sier Han.

Det er noe vi må sitte med. Hvor i livet har vi vært i den situasjonen? Vi har bedt om svar fra Gud. Vi har lengtet etter klarhet. Vi har spurt: «Hvor er Du i dette? Hva mener Du om det? Hvilken vei skal jeg gå?» Og Han svarer ikke. Det er ikke alltid fordi Han ikke vil. Noen ganger er det fordi vi ikke har svart på det forrige Han spurte oss. Noen ganger er det fordi det forrige spørsmålet ligger uforklart imellom oss. «Hvis du svarer meg, skal jeg svare deg.»

Det er en sammenheng vi sjelden tenker på. Vår dialog med Gud er ikke ensrettet. Det er ikke bare vi som spør. Det er også Han som spør. Det er også våre svar Han venter på. Hvis vi har latt Hans spørsmål bli ubesvart, så er det rimelig at våre spørsmål blir ubesvart. Det er ikke urettferdighet. Det er bare hvordan samtale fungerer.

Det er hva Jesus prøver å lære overprestene. De var vant til å være de som spurte. De hadde aldri tenkt at de selv skulle bli stilt spørsmål. De var herrer over religionens diskurs. Og Jesus snur det. Han gjør dem til respondenter. Han ber dem svare først. Det var en ydmykelse for dem. De som var vant til å undervise, var nå studenter. De som var vant til å bestemme, var nå spurt. Og fordi de ikke kunne ydmyke seg under det enkle spørsmålet om Johannes, kunne de ikke motta svaret om Jesus.

Det er en ironi i scenen. De hadde kommet for å avsløre Jesus. De ville få Ham til å si noe som kunne brukes mot Ham. I stedet ble de selv avslørt. Deres kalkulasjon ble synlig. Deres manglende mot ble synlig. Deres uvilje til å se det Gud hadde gjort, ble synlig. Det skjedde ved at de ble stilt et spørsmål de ikke ville svare på.

«Vi vet ikke.» Det er deres svar. Det er det de sa. Det er ikke det de mente. Det er noe ved den løgnen som er typisk. De som leder offentlige institusjoner, vet ofte mer enn de sier. De som har offentlige stillinger, har ofte personlige meninger de holder skjult. De som er forventet å være vise, gjemmer ofte sin uvitenhet bak diplomatisk språk. «Vi vet ikke» kan bety mye. Det kan bety at vi er enige om å være uenige. Det kan bety at vi ikke ønsker å forplikte oss. Det kan bety at vi har vurdert det, og funnet at det er strategisk best å si dette. Det Jesus avslører, er at det er feigt.

Det er det Han ikke aksepterer. Han krever ikke at folk skal være sikre. Han krever ikke at de skal ha alle svarene. Han har empati med tvil. Han møter den syke faren som sier: «Jeg tror! Hjelp meg i min vantro!» Han møter Tomas som sier: «Hvis jeg ikke får se naglemerkene.» Det Han ikke aksepterer, er strategisk uvitenhet. Uvitenhet som dekkmantel. Manglende mot som forkles som ydmykhet. «Vi vet ikke», når dere vet. Det går Han ikke med på.

«Så sier heller ikke jeg dere.» Det er resultatet. Han trekker seg ikke. Han argumenterer ikke videre. Han prøver ikke å overbevise dem. Han bare lar saken stå. «Hvis dere kan svare på det enkle, skal jeg svare på det vanskelige. Hvis dere ikke kan, så får dere være der dere er.» Det er en stille respekt for deres frihet. De får velge. Hvis de velger strategisk uvitenhet, så får de leve med konsekvensene.

Det er noe Jesus ofte gjør. Han manipulerer ikke. Han presser ikke fram bekjennelser. Han gir folk friheten til å gå. Han hadde latt den rike unge mannen gå bedrøvet. Han hadde latt fariseerne som ville fange Ham med skatten gå undret. Han lar nå overprestene gå med sitt eget svar – «vi vet ikke» – som han nettopp har vist er en løgn. De får leve med det.

Det er det vi må huske. Jesus respekterer vår frihet til å unngå Ham. Det er ikke et trøstende ord. Vi vil gjerne tenke at Han presser, at Han krever, at Han ikke gir slipp. Det er sant i én forstand – Han er ikke likegyldig. Men Han presser ikke svar fram av munnen vår. Han venter. Hvis vi sier «vi vet ikke», så lar Han oss leve med det. Hvis vi nekter å svare på det enkle, så svarer Han ikke det vanskelige. Det er ikke kaldt. Det er ikke fjernt. Det er bare ærlig.

La oss se scenen igjen. Overprestene og de eldste står i tempelet. Jesus står foran dem. Han har stilt dem et spørsmål om Johannes. De svarer ikke ærlig. Han svarer ikke deres spørsmål heller. De går.

Det er en stillhet i scenen som er like betydningsfull som spørsmålene. To grupper stod ansikt til ansikt. Begge hadde spørsmål til den andre. Begge nektet å svare det avgjørende. Begge gikk hver til sitt. Vi vet hvem som hadde rett. Vi vet hvem som kunne ha lært. Vi vet hvem som kom for å undervise, og hvem som kom for å bli undervist. Men det skjedde ikke. Det var ingen som var villig til å være elev.

Det er kapittelets spørsmål til oss. Er det noe Jesus har spurt oss om som vi ikke har svart på? Er det et lite forhold vi ikke har taklet, et lite spørsmål vi har gått rundt, en liten erkjennelse vi har unngått? Hvis det er det, så er det godt mulig at de svarene vi nå venter på, henger der det. «Hvis du svarer meg, skal jeg svare deg.» Det er en god kontrakt. Det er en ærlig kontrakt. Vi skal se etter det vi har latt være ubesvart.

Det er en av de få gangene Jesus rett ut sier: «jeg vil ikke svare på dette.» Det er en grense. Det er en respekt. Det er en pedagogikk. Han er ikke en automat. Han er ikke en svar-tjeneste. Han er en person. Personer svarer av og til. Personer lar av og til spørsmål stå. Personer venter på den andre. Det er det Jesus gjør.

Han sier ikke nei. Han sier bare: ikke ennå. Ikke før dere kan svare på det jeg spør om. Det er en åpen invitasjon. Det er en lukket dør. Den er ikke låst – men den åpnes ikke for de som ikke vil ta dørgrepet ved sin egen del av samtalen.

«Med hvilken fullmakt gjør du dette?» Det er kapittelets spørsmål. Jesus svarer det aldri. Ikke høyt, ikke der. Men Han svarer det med sitt liv. Med sin lidelse. Med sitt kors. Med sin oppstandelse. Den som vil se svaret, ser det. Den som ikke vil, ser det ikke. Det er Hans måte.