Sebedeus-sønnene — Kan dere drikke begeret?

Det er en annen tone i denne scenen. Det er ikke fariseere som vil felle Ham. Det er ikke saddukeere som har konstruert et trick. Det er ikke overprester som vil avsløre Hans fullmakt. Det er en mor. Med to sønner. «Da kom moren til Sebedeus-sønnene fram til ham sammen med sønnene sine. Hun falt ned for ham og ville be ham om noe.» Hun bøyer seg. Hun har en bønn. Hun er ikke fiendtlig. Hun elsker Jesus, eller hun tror Han er Messias, eller begge deler. Men det hun ber om, sier likevel noe Jesus må snu opp ned.

Konteksten er viktig. Det er rett etter at Jesus, for tredje gang, har sagt til disiplene at Han skal lide. Han har sagt det helt klart denne gangen: Han skal gå til Jerusalem. Han skal bli overgitt til overprestene og de skriftlærde. De skal dømme Ham til døden. Han skal bli korsfestet. Han skal stå opp. Det er sagt rett før Sebedeus-sønnenes mor kommer fram. Han har nettopp talt om sin lidelse. Hun har nettopp hørt det. Og det hun spør om, er om hennes to sønner kan få de beste plassene i Hans rike. Det er ikke ondt. Det er heller ikke ille ment. Men det er fullstendig misforstått hva slags rike Han taler om.

«‘Hva vil du?’ spurte han.» Jesus åpner samtalen. Det er nesten det mildeste spørsmålet Han har stilt i denne boken. Det er ikke et felle-spørsmål. Det er ikke et motspørsmål. Det er en åpen invitasjon: si meg hva du har på hjertet. Hun sier det. «Befal at disse to sønnene mine skal få sitte ved din høyre og din venstre side i ditt rike.» To plasser. Den ene ved Jesu høyre. Den andre ved Hans venstre. De mest æredfulle plassene i et kongerike. Hun ber for sine sønner. Det er en mor som vil sine barn det beste, slik mødre har gjort i alle tider. Men hun ber om plassene rett ved tronen.

Markus' versjon av samme scene er litt annerledes. Der er det Jakob og Johannes selv som spør. Hos Matteus er det moren som spør på deres vegne. Sannsynligvis var det moren som var talsperson, men Jesu svar går til sønnene. Han svarer dem direkte. «Jesus svarte: ‘Dere vet ikke hva dere ber om.’» Det er svaret. Helt enkelt. Dere vet ikke hva dere ber om. Det er en avvæpning. Det er ikke en irettesettelse. Det er en konstatering. Dere har ikke skjønt hva det er dere har bedt om.

Hva visste de ikke? De så et rike. De så troner. De så herlighet. De så ikke korset. De så ikke at det Jesus var på vei mot, var ikke en innsettelseseremoni i et palass. Det var en henrettelse på et tre. Det var en plass mellom to røvere. Det var en krone av torner. «Plassene ved min høyre og venstre side» – ja, det skulle bli reservert. Men ikke for Jakob og Johannes. De som skulle henge der, var to korsfestede menn. Røvere. Sebedeus-sønnene hadde bedt om en plass de ikke ville ha hatt, hvis de hadde sett hva den faktisk innebar.

«Kan dere drikke det beger som jeg skal drikke?» Det er spørsmålet Jesus stiller dem. Det er ikke et trickspørsmål. Det er ikke en felle. Det er en tilsynekomst av sannhet i en bønn. «Begeret.» I jødisk språk var et beger ofte et bilde på skjebne. Salmen 23: «Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over.» Begeret var det Gud ga deg å drikke i livet. Det kunne være velsignelse. Det kunne være lidelse. Det Jesus skulle drikke, var lidelsens beger. Det skulle Han senere be om i Getsemane: «Min Far, om det er mulig, la dette begeret gå meg forbi.» Han spurte dem: kan dere drikke det?

«Det kan vi.» De svarer raskt. For raskt, kanskje. «Det kan vi.» De vet ikke hva de sier ja til. De har ikke skjønt det. Men de sier ja. Det er i den selvsikkerheten vi kjenner igjen. Den samme Peter som senere sa: «om så alle vender seg fra Deg, så skal aldri jeg gjøre det.» Den samme typen tilbedelse-blandet-med-grandiositet. De vil ha plassene. De er villige til å betale prisen. De vet ikke hvor høy prisen er.

Jesus tar dem på ordet. «Mitt beger skal dere drikke.» Han bekrefter det. De skal få drikke det. Det er en stille profeti. Jakob ble drept med sverd noen år senere – han var den første av apostlene som ble martyr. Johannes ble forfulgt, fengslet, eksilert til Patmos. Begge fikk drikke et beger. Begge fikk gå i lidelsens fotspor. «Mitt beger skal dere drikke.» Det er en forutsigelse som de sannsynligvis ikke fullt ut forstod den dagen.

«Men å sitte ved min høyre og min venstre side er det ikke min sak å gi, men det gis til dem som min Far har beredt det for.» Det er Jesus' grense. Han er ikke en konge som kan dele ut posisjoner etter forgodtbefinnende. Plassene er bestemt – av Faderen. Det er en avgrensning av Hans egen autoritet. Han er ikke en almektig kongsskikkelse som kan utdele gunst. Han er Sønnen som adlyder Faderen. Det er en sårende oppdagelse for ambisiøse sjeler. Det handler ikke om hvem du er nær, hvem du er villig til å smigre, hvor lojal du er. Det handler om hva Faderen har bestemt.

«Da de ti andre hørte dette, ble de opprørt over de to brødrene.» De andre disiplene blir sinte. De hadde hørt det. De følte seg gått over hodet på. De følte at Jakob og Johannes prøvde å sikre seg fordeler. Det er den slags ergrelse vi kjenner. Den oppstår når noen ber om noe vi selv ønsker. Den oppstår når vi har holdt vår egen ambisjon skjult, og en annen sier den høyt. De andre disiplene var ikke mer ydmyke enn Jakob og Johannes. De hadde sannsynligvis hatt samme ønske. De ble bare opprørt fordi noen hadde formulert det først.

Jesus samler dem. «Men Jesus kalte dem til seg og sa.» Han lar dem ikke gå sint hver til sitt. Han kaller alle sammen. Det er som om Han vet at dette er et øyeblikk som krever undervisning. Et øyeblikk hvor noe må rettes opp. Et øyeblikk hvor disiplene som helhet trenger å høre noe. «Dere vet at folkenes herskere undertrykker dem, og at de mektige bruker sin makt over dem.» Det er en observasjon av hvordan det fungerer i verden. Herskerne undertrykker. De mektige bruker sin makt. Det er slik makten oppfører seg i normale samfunn. Det er den eneste makten disiplene har sett. Det er slik herodianerne fungerer. Det er slik romerne fungerer. Det er slik fariseerne og overprestene fungerer, om enn med religiøs maskerade. Makt er noe man bruker over andre.

«Slik skal det ikke være blant dere.» Det er bruddet. Det er Hans deklarasjon av et helt annet rike. Det rike Han bygger, fungerer ikke slik. I det riket er ikke makt det høyeste. I det riket er ikke status det som teller. «Slik skal det ikke være blant dere.» Det er en av Jesu mest radikale setninger. Han avliver med ett ord det meste av menneskelig samfunnsorganisering.

«Men den som vil bli stor blant dere, skal være deres tjener, og den som vil være den fremste blant dere, skal være deres trell.» Det er regelen for Hans rike. Den som vil bli stor – skal være tjener. Den som vil være først – skal være trell. Det er et fullstendig omslag av hva storhet betyr. Det er ikke at storhet er bortvist. Storhet er der. Folk vil bli store. Det er ikke umulig. Men veien til storhet i Hans rike er motsatt av veien i verden. Du blir ikke stor ved å klatre. Du blir stor ved å bøye deg. Du blir ikke først ved å presse deg fram. Du blir først ved å sette deg bakerst.

«For heller ikke Menneskesønnen kom for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» Det er begrunnelsen. Det er ikke et moralsk pålegg Han kommer med fra utsiden. Det er ikke at Han krever av oss det Han selv ikke gjør. Han er selv tjener. «Menneskesønnen kom ikke for å la seg tjene.» Det er en oppsiktsvekkende setning. Menneskesønnen – Daniels figur, han som skulle få makt over alle folk – kom ikke for å bli tjent. Han kom for å tjene.

«Og gi sitt liv som løsepenge for mange.» Det er den siste setningen. «Løsepenge.» Det greske lytron betyr en betaling som frigjør en slave. Det er en pris som betales for at noen skal slippe fri. Han skal gi sitt liv som en slik pris. For mange.

Det er en stor teologi i en liten setning. Det er noe av det første og tydeligste Jesus selv sier om hvorfor Han skal dø. Han kommer ikke for å oppfylle Sebedeus-sønnenes ambisjoner. Han kommer ikke for å bli kronet og dele ut troner. Han kommer for å gi sitt liv. Som løsepenge. For mange. Det er en helt annen forståelse av Messias' oppdrag enn de hadde sett for seg.

«Kan dere drikke det beger som jeg skal drikke?» Det var spørsmålet Jesus stilte Jakob og Johannes. Det er spørsmålet som henger igjen. For Han spør oss også. Ikke nødvendigvis om å drikke lidelsens beger som Han drakk. Ikke nødvendigvis om å bli martyr. Men kanskje om å gå tjenerens vei. Om å la storheten i Hans rike være en annen storhet enn verdens. Om å bøye seg. Kan dere drikke begeret?

Det er kapittelets utfordring. Sebedeus-sønnene svarte raskt: «det kan vi.» Det var ikke ondt ment. Det var bare grunne forståelse. Vi som leser dette, har lett for det samme. Vi sier ja før vi har skjønt hva ja-et koster. Det skader ikke å si ja. Jesus tar dem på ordet. Han tar oss på ordet. Han lar oss få det vi har sagt ja til. Men det er godt å vite hva vi sier ja til.

Vi vender tilbake til scenen. En mor som har bedt for sine sønner. To sønner som har sagt ja for raskt. Ti disipler som er sinte fordi noen kom dem i forveien. Og Jesus midt i det – som ikke fordømmer noen. Som ikke jager moren bort. Som ikke skammer ut Jakob og Johannes. Som ikke kjefter på de ti andre. Han bare samler dem. Og lærer dem. «Slik skal det ikke være blant dere.»

Det er den varme korreksjonen. Han kunne ha sagt: «Hvordan kunne dere?» Han kunne ha sagt: «Etter alt jeg har lært dere, er dette det dere er opptatt av?» Han sier det ikke. Han forteller dem hva sannheten er. Han lærer dem en ny måte å tenke storhet på. Han avslutter med å vise hvordan Han selv er det Han kaller dem til å være. «Menneskesønnen kom ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.»

Det er den varmeste delen av kapittelet. Han forventer ikke at de skal være tjenere fordi det er moralsk fint. Han forventer det fordi Han selv er det. Han ble tjener. De skal bli som Han er. «Følg Meg.» Det er det samme kallet som Peter fikk – to ganger, i kapittel 3. Det samme kallet vi alle får. Det er ikke et kall til lidelse for lidelsens skyld. Det er et kall til å bli som Ham.

«Kan dere drikke det beger som jeg skal drikke?» Det er det spørsmålet som åpner alt. Det er ikke et lett spørsmål. Det krever ærlighet. Det krever at vi tenker over hva vi faktisk er villige til. Det krever også at vi vet at den som spør, har drukket det selv. Han ber oss ikke om noe Han ikke selv har gjennomgått. Han har sittet i Getsemane og bedt om at begeret skulle gå Ham forbi. Han har valgt å drikke det likevel. «Ikke som jeg vil, bare som du vil.» Det var Hans svar på sitt eget spørsmål.

Det er det spørsmålet venter på. Ikke at vi skal være sterke. Ikke at vi skal være modige. Ikke at vi skal være sikre på at vi kan. Bare at vi skal være ærlige. Sebedeus-sønnene sa: «Det kan vi.» De var raske. De var ambisiøse. De var sannsynligvis ikke fullt ut realistiske. Jesus tok dem på ordet. Han lot dem få det. De drakk virkelig av begeret. Det varte hele deres liv.

Det er noe trøstende ved det. Jesus venter ikke at vi skal svare perfekt. Han venter at vi skal svare. Selv om svaret er litt for raskt. Selv om vi ikke fullt ut har skjønt. Han tar oss på ordet. Han lar oss vokse inn i det vi har sagt ja til. Det er nåde.

Det er bokens spørsmål i forkledning. «Kan dere drikke det beger?» Det handler ikke om vår styrke. Det handler om hvor vi vil. Han har drukket det. Han spør om vi vil følge. Svaret kan være langt fra perfekt. Det kan til og med være naivt. Men det er svaret som teller.

Vi vender oss fra Sebedeus-sønnene. Vi vender oss fra hele uken med spørsmål i tempelet og scenen ved veien til Jerusalem. Disse ni spørsmålene er ikke ferdige med oss. De fortsetter. «Vil du bli frisk?» «Hvem sier dere at jeg er?» «Elsker du Meg?» «Hvem har sitt bilde her?» «Hva er det største budet?» «Hvem er Messias sønn av?» «Hvor var Johannes' dåp fra?» «Kjenner du Skriftene og Guds kraft?» «Kan dere drikke begeret?» De er ni spørsmål. De er Hans måte å spørre. Og spørsmålet venter alltid på svar.