Jeg er oppstandelsen og livet — Marta ved graven

Det er noe spesielt med å bli den samme personen igjen. Når en historie er fortalt om deg, blir du av og til fanget i den. Marta var den som hadde vært dratt rundt. Marta var hun som hadde klaget på sin søster. Marta var hun som «bekymret seg for så mye». Det var hennes historie hos Lukas. Men Johannes har en annen scene med Marta. Den er senere. Den er etter at Lasarus har dødd. Den er midt i sorgen, midt i tapet, midt i det Marta sannsynligvis ikke hadde tenkt at livet skulle bringe. Og her er hun ikke en kvinne som er dratt rundt. Hun er en kvinne som bekjenner.

Lasarus var hennes bror. Han var også Marias bror. De var et søskenkull i Betania, sannsynligvis uten foreldre nå – det er Marta som er vertinnen, det er Marta som omtales som husholderen. Lasarus var blitt syk. «Det var en mann som var syk, Lasarus fra Betania, landsbyen der Maria og hennes søster Marta bodde.» Søstrene sendte bud til Jesus. «Herre, han som du er glad i, er syk.» Det er en varm formulering. «Han som du er glad i.» De brukte ikke en formell tiltale. De tegnet ikke opp et begjær. De minnet Ham bare på vennskapet. De var trygge på at det var nok.

Men det var noe overraskende som skjedde. «Da han hørte at Lasarus var syk, ble han likevel værende to dager til på stedet der han var.» Han ble. Det er en merkelig detalj i historien. Han fikk meldingen om at Lasarus var syk. Han elsket Lasarus. Han elsket Marta og Maria. Og likevel ble Han der Han var i to dager. Vi som leser dette i dag, vil ofte rasjonalisere det. Han visste hva som skulle skje. Han skulle vise sin makt. Det var planen. Men la oss ikke gå forbi det for raskt. Han ble. To dager til. Mens Lasarus lå og døde. Det er Jesu egen tid. Den er ikke vår tid. Den er ikke alltid det vi ville ha bedt om.

Da Jesus endelig kom, var Lasarus død. «Da Jesus kom fram, fant han at Lasarus allerede hadde ligget fire dager i graven.» Fire dager. Det var ikke tilfeldig at Johannes tar med tallet. Jødisk tradisjon mente at en menneskeånd holdt seg ved kroppen i tre dager etter døden, før den endelig forlot. Etter fire dager var det helt over. Det var ingen håp om at noe kunne snu det. Lasarus hadde vært i graven lenger enn det var håp. Familien hadde ventet på Jesus. Han kom ikke. Lasarus døde. De begravde ham. De ventet videre. Folk fra Jerusalem kom for å trøste. Sorgen tok grep. Og så hørte Marta at Jesus var i nærheten.

«Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun ham i møte. Men Maria ble sittende hjemme.» Det er forskjellig fra hennes første gang. Forrige gang vi så Marta og Maria sammen, var Maria den som var stille mens Marta arbeidet. Nå er det Marta som er aktiv mens Maria sitter hjemme. De er sannsynligvis litt sjokkert begge to. Sorgen tar oss på forskjellig vis. Maria satt hjemme i sin sorg. Marta dro ut for å møte Ham. Hun gikk Ham i møte. Det er bemerkelsesverdig. Hun hadde sannsynligvis hatt mange tanker om Jesus de siste dagene. Hun hadde sannsynligvis spurt seg selv hvorfor Han ikke kom. Hun hadde sannsynligvis følt at de var blitt forlatt. Men da hun hørte at Han kom, gikk hun Ham i møte. Hun hadde fortsatt tro nok.

«Marta sa til Jesus: ‘Herre, hvis du hadde vært her, ville ikke broren min ha dødd.’» Det er det første hun sier. Det er sannsynligvis det hun har tenkt på i fire dager. Hadde Jesus vært her. Hadde Han kommet i tide. Det er ikke en anklage. Det er en klage. Hun sier ikke: «Du burde ha kommet.» Hun sier: «Hadde du vært her, ville det ikke ha skjedd.» Det er sårt. Det er ærlig. Det er det vi alle har følt en eller annen gang. «Gud, hadde du vært der, hadde dette ikke skjedd. Min mor. Min sønn. Mitt ekteskap. Mitt arbeid. Hadde du vært der, ville ikke dette ha gått galt.» Marta sa det rett ut. Hun var ikke høflig nok til å skjule det.

«Men også nå vet jeg at alt du ber Gud om, vil Gud gi deg.» Og likevel. Det er den lille setningen som vender det hele. Hun ble ikke der. Hun la fram klagen, men ble ikke ved den. Hun sa: «Men også nå vet jeg.» Hun visste fortsatt noe. Hun visste at Jesus hadde forbindelse med Gud. Hun visste at Hans bønner ble hørt. Hun visste at det var håp ennå. Hun forstod ikke helt hva det håpet betydde. Hun trodde sannsynligvis ikke at Lasarus kunne komme tilbake fra graven. Men hun trodde noe. Det er en stille bekjennelse i Bibelen. Hun går ikke fra klage til vantro. Hun går fra klage til tro.

«Jesus sa til henne: ‘Din bror skal stå opp igjen.’» Han svarer på troen. «Din bror skal stå opp igjen.» Det er ikke et abstrakt løfte. Det er ikke en filosofisk tilstand. Det er en uttalelse: din bror, denne mannen, skal stå opp igjen. Marta forstår det generelt. «Marta sa til ham: ‘Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag.’» Det er den jødiske tro hun bekjenner. Hun trodde sannsynligvis allerede dette før Jesus. Mange jøder gjorde det. På den siste dag skulle de døde stå opp. Det var en trøst, men en fjern trøst. Det skulle skje en gang. På et tidspunkt. På den siste dag. For Marta var det ikke i dag. Det var sannsynligvis langt borte i fremtiden. Det var det meste hun hadde å holde fast i.

Og så sa Jesus det. «Jesus sa til henne: ‘Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve selv om han dør.’» «Jeg er.» Det er ikke «Jeg vil være». Det er ikke «Jeg har». Det er ikke «Jeg gir». «Jeg er.» Det er Hans egen identitet. Hans navn. Hans vesen. Oppstandelsen er ikke et tidspunkt langt unna. Oppstandelsen er ikke en lov i universet. Oppstandelsen er en person. Og denne personen stod foran Marta.

Det er noe vi må stoppe ved. Marta hadde tenkt på oppstandelsen som en fremtidshendelse. At de døde skal stå opp på den siste dag – det var en del av troen hennes. Men Jesus sa noe annet. Han sa at oppstandelsen var her. «Jeg er oppstandelsen.» Det betyr at hver gang Han er der, er oppstandelsen der. Hver gang Han kommer, er livet der. Det er Hans tid i én setning. Den er ikke utsatt til en fjern dag. Den er ikke i en framtid vi venter på. Den er her. Hos Ham. Akkurat nå.

«Den som tror på meg, skal leve selv om han dør.» Det er en setning som lyder umulig. Hva betyr det å leve selv om man dør? Det er en motsigelse i ord. Men Jesus sa det. Han sa det med Marta foran seg, og Lasarus i graven bak seg. Han sa: tror du på meg, så er du allerede i det evige livet. Du er allerede der. Døden blir bare en passasje. Det er ikke en slutt. For Lasarus var det heller ikke en slutt. Han var i en pause.

«Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» Det er forsterkningen. Hver den som tror, skal aldri dø. Han sier det ikke som en filosofi. Han sier det som et faktum. Som om Han har sett det. Som om Han vet det. Han hadde også sett det. Han kom fra Den evige. Han visste hvordan ting står til der. For oss er det vanskelig å forstå. Vi ser folk dø. Vi ser dem bli lagt i jorden. Vi ser dem aldri komme tilbake. Men Han sa: skal aldri i evighet dø. Den fysiske døden er ikke det den ser ut som. Den er sannsynligvis mer som en lukket dør som åpnes for dem som er Hans.

«Tror du dette?» Det er spørsmålet Han stiller henne. Det er bokens spørsmål. Tror du? Ikke teoretisk. Ikke som en doktrine. Ikke som noe du skal underskrive på. Tror du dette? Akkurat dette. Akkurat nå. Marta stod foran Ham. Lasarus var død og i graven. Sorgen var rundt henne. Folk fra Jerusalem var i huset hennes og gråt med dem. Og Han spurte: tror du?

«Hun sa til ham: ‘Ja, Herre, jeg tror at du er Kristus, Guds Sønn, han som skal komme til verden.’» Det er bekjennelsen. Marta bekjente. Det er en av de viktige bekjennelsene i evangeliene. Peter bekjente det ved Cæsarea Filippi: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Den sees ofte som åpningen av en ny fase i Jesu undervisning. Marta bekjente det også. Hun, den dratte kvinnen i Lukas, ble bekjenneren i Johannes. «Ja, Herre, jeg tror at du er Kristus, Guds Sønn, han som skal komme til verden.» Tre titler. Kristus – Messias. Guds Sønn. Han som skal komme. Hun ga Ham alle de titlene som ble brukt om den ventede Messias. Hun forstod hvem Han var. Og hun bekjente det åpent, i et øyeblikk da hun sannsynligvis hadde alle grunner til å tvile.

Hva hadde forandret seg? Marta var Marta. Hun var sannsynligvis fortsatt en kvinne som ble dratt rundt av mange ting. Hun var sannsynligvis fortsatt typen som klagde i frustrasjon. Men noe hadde skiftet. Forrige gang Jesus hadde vært i hennes hus, ble hun fanget av all hun måtte gjøre. Hun var ikke «hos Ham». Hun var hos sine oppgaver. Nå var hun hos Ham. Bror i graven, sorg i huset, jøder i rommet – og hun stod foran Jesus og bekjente. Hun hadde lært. Marta hadde lært å være foran Ham.

Det er noe vi må se på her. «Den foran Ham.» Det er linsen denne boken kretser rundt. Hver gang Jesus var med noen, var Han der – aldri et annet sted. Men nå ser vi den andre siden. Hva betyr det for oss å være foran Ham? Marta viser oss det. Hun klagde først – men hun ble ikke der. Hun fortsatte. Hun lyttet. Hun trodde. Hun var foran Ham. Også i sin tvil. Også i sin smerte. Det er det Han vil. At vi er foran Ham. Ikke at vi har det perfekt. Ikke at vi har alle svarene. Ikke at vi har gjort opp med sorgen vår. Bare at vi er der.

Det er en lærdom for oss her. Vi har sannsynligvis alle mistet noen. Vi har sannsynligvis alle ventet på Gud uten å forstå hvorfor Han var sen. Marta sa det Han forventet at hun ville si: «Hadde du vært her.» Men hun ble ikke der. Hun kom også til: «Men også nå vet jeg.» Det er den linjen vi må huske. Klagen er lov. Tvilen er lov. Men ikke bli der. Fortsett. Han har mer å gi.

«Jeg er oppstandelsen og livet.» Det er vendingen. Han er ikke en som gir oppstandelse på et fjernt tidspunkt. Han er oppstandelsen. For Marta, der hun stod foran Ham, hadde oppstandelsen allerede kommet. Hun visste det ikke ennå. Hun visste ikke at Lasarus ville stå opp i løpet av timen. Hun visste bare at Den hun trodde på, sa: «Jeg er.» Det var nok.

Det er noe særlig ved «Jeg er»-utsagnene i Johannes-evangeliet. «Jeg er livets brød.» «Jeg er verdens lys.» «Jeg er den gode hyrde.» «Jeg er veien, sannheten og livet.» «Jeg er oppstandelsen og livet.» Hver gang er det en stille gjenklang av Guds eget navn fra Mosebøkene: «Jeg er den jeg er.» Jesus brukte de samme ordene. Han bekjente om seg selv det Gud hadde bekjent om seg. Marta forstod det kanskje ikke fullt ut. Men hun visste at det Han sa, var stort. Og hun bekjente.

Det er noe vi må stoppe ved før vi går videre. Marta fikk et stort løfte. «Den som tror på meg, skal leve selv om han dør.» Hun fikk noe ingen andre i den scenen fikk. Hun fikk det fordi hun var foran Ham. Fordi hun gikk Ham i møte mens Maria satt hjemme. Det er ikke en kritikk av Maria. Maria fikk sitt eget møte litt senere. Men Marta var den første. Marta var hun som tok initiativet til å komme ut og møte Ham. Hun ble belønnet med ord vi husker to tusen år senere.

Vi vet hva som skjedde etter dette. Jesus gikk til graven. Han ba Marta og dem som var med å rulle bort steinen. Han ba til Faderen. Og så ropte Han: «Lasarus, kom ut!» Og Lasarus kom ut. Han kom ut bundet i likduker. Jesus sa: «Løs ham, og la ham gå.» Det er en av evangelienes mest dramatiske scener. Men det er ikke kapittelet vårt. Lasarus' oppvekkelse hører til boken om Makten. Vårt kapittel er denne scenen før graven. Det er Marta og Jesus alene på veien. «Jeg er oppstandelsen og livet.» Det er det vi skal sitte med. Det er ordet Marta tok med seg til graven, og som vi tar med oss inn i våre egne graver.

Det er noe annet vi må huske. Jesus forsinket seg. Han hadde tid til å komme. Han kom ikke. Han ventet to dager. Lasarus døde. Hadde Han kommet straks, hadde det vært en helbredelseshistorie. Som hundrevis av andre. Lasarus ville ha blitt frisk. Familien ville ha gledet seg. Det ville ha blitt en av mange. Men fordi Han ventet, ble det en oppstandelsehistorie. Det ble en større demonstrasjon. Det er Hans tid. Den er ikke alltid det vi ville ha bedt om. Men den er aldri sen. Marta måtte vente. Hun måtte gå gjennom det verste. Hun måtte begrave sin bror. Og så fikk hun en bekjennelse som ble en av evangeliets fundamentsetninger.

«Jeg er oppstandelsen og livet.» Tiden er ikke noe Han manglet. Tiden er en av Hans navn. Han er nuets evighet. Han er det øyeblikket der døden ikke har siste ordet. Han er der hvor sorgen ikke ender med ingenting. Han var foran Marta da hun trodde Lasarus var tapt. Han var oppstandelsen før Lasarus stod opp. Det er bokens dypeste linje. Han er aldri sen. Han kommer aldri etter at det er for sent. Han er Den som er fullt til stede, også i den tiden vi tror er forspilt.

Vi forlater Marta her. På veien utenfor Betania. Det er fortsatt sorgens fjerde dag. Men hun har nettopp bekjent at Han er Messias, og Han har sagt at Han er oppstandelsen. Hun kommer til å gå tilbake til søsteren og hviske: «Mesteren er her og kaller på deg.» Maria vil komme. Jesus vil gråte. Steinen vil rulles bort. Lasarus vil komme ut. Men alt det er sannsynligvis allerede i bekjennelsen Marta gjorde på veien. «Ja, Herre, jeg tror.» Det er nok for at Han skal kalle frem en mann fra de døde. Det er sannsynligvis også nok for oss.

Han er aldri et annet sted enn der Han er. I dag, før graven åpnes – før vi vet hvordan det vil ende – er Han der. «Tror du dette?» Det er spørsmålet Han stiller deg. Det er ikke et spørsmål som krever et svar med all sikkerhet. Det er et spørsmål som ber deg snu deg mot Ham, foran Ham, og si: ja, jeg tror. Også når du holder klage i den andre hånden. Marta gjorde det. Hun trodde og hun klagde i samme pust. Han fant det godt nok. Han finner det godt nok hos oss også.