Min tid er ennå ikke kommet — Jesu brødre

Det er ikke ofte vi får se Jesus med sine egne brødre. Vi vet at Han hadde dem. Markus nevner dem ved navn – Jakob, Joses, Judas og Simon. Han hadde også søstre. De var Hans familie – Marias og Josefs barn etter Jesus. Vi vet også at de ikke trodde på Ham. Ikke da Han levde sin offentlige tjeneste. Det var en sorg som lå over Hans relasjon med dem hele tiden. «For heller ikke brødrene hans trodde på ham», skriver Johannes. Det er en kort og smertelig setning i Det nye testamente. Hans egne brødre. De som hadde vokst opp med Ham. De som hadde sett Ham hver dag i mange år. De trodde ikke.

Det er en bestemt scene Johannes forteller oss. «Etter dette dro Jesus omkring i Galilea. Han ville ikke dra omkring i Judea, for jødene søkte å drepe ham.» Jesus var ute av Judea. Han hadde måttet trekke seg tilbake. Striden mot Ham var blitt så hard at det var dødelig å være i Judea. Men løvhyttefesten var nær. «Jødenes løvhyttefest var nær.» Løvhyttefesten – Sukkot – var en av de tre store årlige pilegrimsfestene i jødedommen. Den varte i syv dager. Mennesker fra hele landet kom til Jerusalem. Det var fest, sang, høstfest. Det var også en politisk anledning – mange mennesker samlet på samme sted. Det var sannsynligvis en av de mest synlige tidspunktene i jødisk år.

«Da sa brødrene hans til ham: ‘Dra bort herfra og gå til Judea, så også disiplene dine kan se de gjerningene du gjør.’» Brødrene hans talte til Ham. Det er bemerkelsesverdig. De var ikke disiplene Hans. De hadde ikke fulgt Ham. De trodde ikke på Ham, som Johannes sier. Men de hadde meninger. «Dra bort herfra.» Forlat Galilea. Det er ikke der ting skjer. Dra til Jerusalem. «Gå til Judea.» Det er der det viktige skjer. Det er der makten er. Det er der menneskemengden vil se Deg. «Så også disiplene dine kan se de gjerningene du gjør.» Det er en merkelig formulering. Hadde ikke disiplene allerede sett Ham? De hadde fulgt Ham i lengre tid. Sannsynligvis mener brødrene «de andre disiplene» – de som hadde hørt om Ham i Judea. De som hadde fulgt Ham løst, men ikke vært med kontinuerlig.

«For ingen gjør noe i det skjulte hvis han selv vil være kjent. Når du gjør slike ting, så vis deg for verden!» Det er en spektakulær lekse i hvordan ikke å forstå sin bror. Brødrene tenkte i markedstermer. Hvis du har et budskap, må du gå dit folkemengden er. Hvis du gjør store ting, må du gjøre dem på storstedet. Hvis du vil være kjent, må du være synlig. Det var fornuftig nok. Det er sannsynligvis hva enhver moderne markedsfører ville ha sagt. «Vis deg for verden!» De så Jesus som en mulighet. Som en talent som ikke ble brukt godt nok. Som en bror som hadde et budskap som ville sannsynligvis fenge, hvis Han bare slapp seg til. De forstod Ham ikke.

Det er noe vondt i denne formuleringen. «For ingen gjør noe i det skjulte hvis han selv vil være kjent.» Det er en antydning av kritikk. Som om Jesus levde i det skjulte fordi Han var redd. Som om Han ikke turte å vise seg. Slik kunne det leses: som om Han var litt feig. De forstod ikke at Hans nølen ikke handlet om frykt. Den handlet om timing.

«Jesus sa da til dem: ‘Min tid er ennå ikke kommet, men for dere er tiden alltid inne.’» Det er det første svaret. «Min tid er ennå ikke kommet.» Det er kapittelets ankerord. «Min tid.» Det er ikke deres tid. Det er ikke verdens tid. Det er Hans tid. Han hadde sin egen rytme. Han hadde sin egen kalender. Han hadde sannsynligvis hørt fra Faderen når Han skulle hva. Og enda var ikke tiden inne.

«Men for dere er tiden alltid inne.» Det er en bemerkelsesverdig setning. For brødrene var det alltid den rette tid. De kunne dra opp til Jerusalem når som helst. De kunne vise seg når de ville. De kunne velge sine egne tidspunkter. Verden hatet dem ikke. Verden brydde seg ikke om hva de gjorde. De var fri til å gjøre som de ville. Det er en stille frihet de hadde. Og det er en frihet de ikke skjønte at andre ikke hadde. «For meg», sier Jesus, «er det annerledes. Jeg har en tid. Den er ikke fri. Den er bestemt.»

Det er noe vi må stoppe ved. Jesus levde ikke etter sine egne planer. Det er det vi tenker oss om en stor mann. Han har sine prosjekter. Han har sine mål. Han bestemmer sin egen tid. Men Jesus levde ikke slik. Han levde i Faderens tid. Han ventet på Faderens timing. Når Faderen sa nå, gikk Han. Når Faderen sa vent, ventet Han. Det er en form for frihet vi knapt forstår. Den er en frihet fra å måtte bestemme alt selv. Den er en frihet til å vente.

«Verden kan ikke hate dere, men meg hater den, fordi jeg vitner om den at dens gjerninger er onde.» Han forklarte hvorfor det var annerledes for Ham. Verden hatet Ham. Det gjorde den ikke uten grunn. Han talte sannhet om verdens gjerninger. Han pekte på det som var galt. Han var ikke en talsmann for menneskelige interesser. Verden hatet det. Brødrene var anonyme nok til at verden ikke brydde seg. De kunne dra opp og ned uten å bli sett. Ingen forfulgte dem. Det var en uskyldighet de levde i. Og det var en uskyldighet Jesus var avskåret fra.

«Dra dere opp til festen! Jeg drar ikke opp til denne festen, for min tid er ennå ikke fylt.» Han sa det igjen. «Min tid er ennå ikke fylt.» To ganger i samme samtale. Min tid. Min tid. Det er som om Jesus ville at de skulle forstå det. Det er som om Han ville plante det i deres hoder, selv om de sannsynligvis ikke skjønte hva det betydde. Hans liv var en oppfyllelse av tider. Det var ikke tilfeldighet. Det var ikke menneskelig planlegging. Det var en bevegelse fra Faderen, gjennom Hans liv, mot et bestemt punkt. Den tiden var ikke fylt ennå.

«Da han hadde sagt dette, ble han i Galilea.» Han ble. Brødrene dro sannsynligvis opp til festen. Han ble igjen i Galilea. Men så endrer scenen seg. «Men da brødrene hans hadde dratt opp til festen, dro også han selv opp, ikke åpenlyst, men i det skjulte.» Han dro opp etter at brødrene var dratt. Stille. I det skjulte. Det er en av Johannes' små ironier. Brødrene hadde sagt at Han ikke gjorde noe «i det skjulte» – hvis Han ville bli kjent, måtte Han vise seg. Og det første Jesus gjorde var å dra opp i det skjulte.

Det er ikke at Han løy. Han hadde sagt: «Jeg drar ikke opp til denne festen.» På gresk er det noen håndskrifter som har et lite ord «ennå» som tydeliggjør: «Jeg drar ikke ennå opp.» Han mente sannsynligvis: jeg drar ikke nå, sammen med dere, slik dere har foreslått. Min tid er ikke det dere ser. Min tid er en annen. Han gikk opp til slutt. Men på sin egen måte. På sin egen tid.

Det er noe vi må stoppe ved. Jesus levde under press fra mange kanter. Brødrene Hans presset Ham til å dra opp og vise seg. Folkemengden ventet på undere og forventet at Han skulle prestere. Tilhengere ville at Han skulle ta makten. Disiplene Hans forventet at Han skulle være Messias-kongen som ville opprette en politisk stat. Fariseerne forsøkte å lokke Ham til feilsteg. Alle ville ha noe. Alle hadde en mening om hva Han skulle gjøre. Han hørte dem alle. Han svarte ofte. Men Han lot seg ikke styre av dem. Han hadde sin egen tid.

Det er en form for nærvær vi har mistet evnen til. Vi lar oss styre. Vi lar telefonen avbryte oss. Vi lar andres forventninger forme vår dag. Vi lar travelheten ta over. Jesus gjorde det ikke. Da brødrene presset Ham, sa Han nei. Ikke fordi Han ville krenke dem. Men fordi Hans tid var ikke deres. Det er en form for fred Han levde i, som vi sjelden ser i moderne liv.

Det er en støttehistorie til dette kapittelet, og det er fra senere i samme avsnitt i Johannes. Jesus var dratt opp i det skjulte til festen. Folkemengdene lette etter Ham. «Hvor er han?» spurte de. Det var mye mumling om Ham. Noen sa Han var god. Andre sa Han førte folket vill. Midt i festen sto Han fram og talte i tempelet. Han talte i flere dager. Mengden ble forundret. Noen ville gripe Ham. Andre ble overbevist. Og så, på festens siste dag, gjorde Han noe stort.

«På den siste dagen, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: ‘Om noen tørster, la ham komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne strømmer av levende vann.’» Det var løvhyttefesten siste dag. Festen hadde en bestemt ritual. Hver dag i syv dager gikk yppersteprestene ned til Siloa-dammen, hentet vann, og helte det ut foran alteret. Det var et rituale som påkalte regn for det kommende året, og minnet om hvordan Israel hadde drukket vann i ørkenen. På den siste dagen, etter syv ganger med vannhelling, sannsynligvis var anledningen som mest opphøyet. Og da, midt i alt dette, stod Jesus fram og ropte. «Om noen tørster, la ham komme til meg og drikke!» Han hadde ventet på sin tid. Nå var den der.

Han talte ikke når brødrene Hans sa Han skulle tale. Han ventet til Han kom dit på sin egen måte. Han ventet til festens høydepunkt. Han ventet til den rette dagen og det rette øyeblikket. Og da talte Han. Det er en åpen invitasjon. «Kom til meg og drikk!» Han forlot ikke Galilea da brødrene ville. Han kom på sin egen tid. Og når Han kom, ga Han noe som ingen ellers kunne ha gitt.

«Dette sa han om Ånden, som de som kom til tro på ham, skulle motta. For Ånden var ennå ikke kommet, siden Jesus ennå ikke var herliggjort.» Johannes forklarer hva Jesus mente. Han talte om Ånden. Om Den hellige Ånd som skulle komme over dem som trodde. Men Han talte om noe som ennå ikke var kommet. «For Ånden var ennå ikke kommet, siden Jesus ennå ikke var herliggjort.» Det var en annen tid Han pekte på. En tid etter at Han skulle dø og oppstå. Men Han lovet den i nuet. Han sa: kom til meg. Det er ikke utsatt. Drikk nå. Den vil komme.

Det er en lignelse Jesus fortalte i Jerusalem som passer godt med dette. Det var lignelsen om de to sønnene. «En mann hadde to sønner. Han gikk til den første og sa: ‘Sønn, gå og arbeid i vingården i dag.’ Han svarte: ‘Jeg vil ikke.’ Men senere ombestemte han seg og gikk. Så gikk faren til den andre og sa det samme. Han svarte: ‘Ja, herre.’ Men han gikk ikke.» To sønner. To svar. To handlinger. Den første sa nei først, men gjorde det likevel. Den andre sa ja, men gjorde ingenting. Jesus spurte: «Hvem av de to gjorde farens vilje?» De svarte: «Den første.»

Det er en lignelse som passer med Hans egen situasjon. «I dag», sa faren. Gå i dag. Det er det Han sier til oss også. I dag, gå og gjør. Noen sier ja, men gjør ingenting. De har ord, men ingen handling. De har planer, men ingen liv. Noen sier nei, men angrer. De ombestemmer seg. De gjør det. Det er den siste som har gjort Faderens vilje. For Jesus var det å gjøre, ikke å snakke. Det var å handle, ikke å love.

Vi vender tilbake til brødrene. Vi vet ikke nøyaktig hva som skjedde med dem. Men vi vet at noe forandret seg. Etter oppstandelsen, etter at Jesus stod opp fra de døde, ser vi brødrene Hans være med apostlene. Lukas forteller i Apostlenes gjerninger at de var sammen med Maria og de elleve disiplene før pinsedagen. «Alle disse holdt trofast sammen i bønn, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og brødrene hans.» De hadde trodd. Til slutt. Senere ble Jakob, en av brødrene, lederen for menigheten i Jerusalem. Han skrev Jakobs brev. Han kalte seg «Jakob, tjener for Gud og Herren Jesus Kristus.» Sønnen som først hadde sagt nei, angret. Han gikk i vingården.

Det er noe rørende ved det. Jesu brødre hadde sannsynligvis sett Ham hver dag i mange år. De hadde sannsynligvis kranglet med Ham som søsken gjør. De hadde sannsynligvis spist sammen, spilt sammen, vokset opp sammen. Og de hadde ikke trodd. Hvor vondt må det ha vært for Jesus. Men Han presset dem ikke. Han ga dem ikke en spesiell undervisning for å overbevise dem. Han prøvde ikke å bevise seg. Han bare gjorde det Han var sendt for å gjøre. På sin egen tid. Og til slutt – etter oppstandelsen – kom de.

Det er en lærdom om tid. Hans tid var ikke deres tid. Han ventet ikke på dem. Men Han presset dem heller ikke. Han ga dem rom. Han ga dem tid. Og deres tid kom også. Bare ikke når brødrene først forventet det. Det er Hans måte å leve på. Han har sin egen tid. Andre har sine. Han krever ikke at andre skal være på Hans, men Han er ikke styrt av andre heller. Han er fri.

Det er noe vi alle trenger å lære. Å være fri fra andres tid. Å ikke la oss styre av forventningene rundt oss. Å ha vår egen rytme, vår egen tid, vårt eget kall. Men også å gi andre rom til å ha sin tid. Til å vente på dem. Til å la dem komme når de er klare. Det er det Jesus gjorde med brødrene. Han ventet. Han presset ikke. Og en dag, etter at Han hadde dødd og oppstått, kom de. Det er en stille form for kjærlighet. Den som venter.

«Min tid er ennå ikke kommet.» Jesus sa det igjen og igjen i sitt liv. Ved bryllupet i Kana, da Maria sa at vinen var slutt. Her, da brødrene presset Ham til løvhyttefesten. Senere, da timen skulle komme i Jerusalem. Det var et tidsbegrep som ikke fulgte mennesker. Det var en kairos – det rette øyeblikket, ikke det målte. Han ventet. Han kom. Han gjorde det. Aldri tidlig. Aldri sent. Akkurat når.

«For dere er tiden alltid inne.» Det er en linje Han kunne sagt til oss også. Vi gjør ofte som vi vil. Vi planlegger. Vi beslutter. Vi handler. Det er ikke nødvendigvis galt. Men det er en annen måte å leve på enn Hans. Han ventet på Faderen. Han spurte: Faderen, hva er Din vilje? Det er den friheten Han hadde. Den friheten vi kanskje kunne ha. Når vi venter på Ham. Når vi lytter. Når vi lar Hans tid bli vår tid.

Han blir igjen i Galilea, mens brødrene Hans går opp til Jerusalem. Han vil dra opp i det skjulte snart. Han vil stå fram på festens siste dag og rope. «Min tid er ennå ikke kommet.» Det er ikke en passiv setning. Det er ikke en unnskyldning. Det er en stille bekjennelse av tilliten. Faderen vet. Han kommer i tide. Inntil da, lever Jesus i den tid Han har. Han er aldri et annet sted enn der Han er. Hver dag, hver time, hos dem foran seg. Til Hans time kommer. Det er det neste kapittelet.