Veene ved måltidet — Dere renser begeret utvendig

Han var invitert hjem. Lukas forteller det rolig, nesten i forbifarten: «Da han hadde talt, ba en fariseer ham hjem til seg for å spise. Han gikk inn og tok plass ved bordet.» Det er noe vi sjelden tenker over. Jesus spiste med fariseere. Vi tenker på Ham som tollerens venn. Vi tenker på Sakkeus, Levi, kvinnen med oljen. Vi tenker på alle dem Han satt med som de respektable så ned på. Men Han spiste også med fariseerne. Når en fariseer ba Ham, gikk Han.

Det er en viktig detalj for å forstå hva som skjer videre. Jesus var ikke imot fariseerne som mennesker. Han avviste ikke invitasjonen. Han kom ikke for å demonstrere distanse. Han kom inn. Han satte seg ved bordet. Han tok plass. Og det som skulle ha blitt et hyggelig måltid mellom en lærd vert og en lærd gjest, ble noe ganske annet.

«Fariseeren ble forundret da han så at han ikke først vasket seg før måltidet.» Det er den lille gnisten som setter alt i bevegelse. Vi må forstå hva som menes med å vaske seg her. Det er ikke hygiene. Det er ikke at Jesus hadde skitne hender. Det er en rituell handling. Fariseerne hadde utviklet en regel om at man skulle vaske hendene ved å helle vann over dem på en bestemt måte før måltidet. Det stod ikke i Toraen. Det var en tilleggsregel, basert på prestelige forskrifter. Det var en av deres mange måter å gjøre seg rituelt rene på. Jesus hoppet over det. Han satte seg rett ned ved bordet. Det var ikke et uhell. Det var et statement.

Fariseeren ble forundret. Han sa kanskje ikke noe høyt. Lukas skriver at han ble forundret. Det betyr at det var synlig i ansiktet hans, at det rynket pannen, at noe gikk i ham. Han hadde invitert en rabbi. Rabbien spiste med uvaskede hender. Det var et brudd på alt han stod for. Hva i all verden var dette?

Men Jesus så det. Han trengte ikke at fariseeren sa noe. Han kunne forundringen. «Da sa Herren til ham: ‘Dere fariseere, dere renser utsiden av beger og fat, men inni er dere fulle av grådighet og ondskap.’» Det er åpningen. Han har nettopp satt seg ned ved bordet. Han ser kannene med vann som er bredt rundt for rituell rensing. Han ser begrene som står foran ham, vasket av tjenere etter alle forskrifter. Han ser fariseerens forundring over Hans uvaskede hender. Og Han tar utgangspunkt i begeret.

Bildet er enkelt og brutalt. Du kan vaske utsiden av et beger til det skinner. Men hvis innsiden er full av smuss, drikker du fortsatt av et skittent beger. Et beger er ikke rent på utsiden – det er rent når innsiden er rent. «Dårer! Han som skapte utsiden, har han ikke også skapt innsiden?» Det er Hans neste setning. Og den er nesten enda hardere. Dere tenker at religion handler om det som synes. Men Gud skapte både utsiden og innsiden. Han ser begge. Hvis Han skapte begge, ville Han nok bry seg om begge. Og hvis du renser bare den ene halvdelen, har du oversett det Gud bryr seg om.

«Men gi det som er inni, som almisse, så er alt rent for dere.» Det er det merkelige verset. Hvordan kan man gi det som er inni? Det er det inni man har sett som problemet – grådighet og ondskap. Hvordan kan man gi det som almisse? Mange har lurt på hva Jesus mente. Det enkleste er kanskje dette: gi det dere har grådig grepet, til de fattige. Snu rovet inn i gave. Det dere har samlet sammen for dere selv – den vridningen som har gjort innsiden uren – la det bli gave i stedet. Da blir også det ytre rent. Det er ikke en perfekt forklaring, men den fanger en sannhet: indre renselse er ikke en mental øvelse. Den er en handling. Det dere har grepet for tett, kan dere åpne hånden om. Og da rensker dere innsiden ved å gi.

Og så kommer det første ve-rop ved bordet. «Men ve dere, fariseere! Dere gir tiende av mynte og rute og alle slags grønnsaker, men rettferd og kjærlighet til Gud går dere forbi.» Det er parallellen til Matteus 23, men sagt rett over måltidsbordet til en mann som hadde invitert Ham hjem. De er nøye med tienden av krydderbusker. De teller hver lille plante. Det er imponerende detaljgrad. Men de går forbi rettferd. De går forbi Guds kjærlighet. Det er den samme silen som siler mygg og svelger kameler. Det er den samme grunnleggende feilen. De har laget religion til en regnskapsbok over små lover, og glemt det store budet de skal leve etter. «Dette burde dere gjøre uten å forsømme det andre.» Han avskaffer ikke tienden. Han sier ikke at små lover ikke teller. Han sier at de ikke kan erstatte rettferd og kjærlighet.

«Ve dere, fariseere! Dere elsker de fremste setene i synagogene og å bli hilst på torget.» Det andre ved bordet. Vi har hørt det fra Matteus 23. Det er den samme anklagen om æresyke. Det er den samme observasjonen om at de elsker å bli sett som de fremste. Men her er det sagt over et bord, til en mann som sannsynligvis er stolt av sin sosiale posisjon. Det er ikke abstrakt. Det er personlig. Han er gjest hjemme hos en fariseer, og Han retter ord rett mot ham om at fariseerne elsker hedersplassene. Tenk på hvor ubehagelig det er. Det er en svært ubehagelig middag.

«Ve dere! Dere er som graver uten gravmerke, som folk går over uten å vite det.» Det er det tredje ve-ropet. Og bildet er enda mer brutalt enn det Matteus har om hvitkalkede graver. I Israel måtte graver merkes så folk ikke ved et uhell skulle gå over dem og bli rituelt urene. Hvis en grav ikke var merket, kunne folk komme over den og bli forurenset uten å vite det. Jesus sier at fariseerne er som umerkede graver. De som omgås dem, blir åndelig urene uten å vite det selv. Det er en sterk anklage. Det er ikke bare at de er urene. Det er at de smitter andre uten at de andre forstår det. Det er hva som skjer når religiøst hykleri er kledd som fromhet. Folk ser opp til det. Folk imiterer det. Folk blir forurenset av det – og merker det ikke.

«Da tok en av de lovkyndige til orde og sa: ‘Mester, når du sier dette, krenker du også oss.’» Det er den lovkyndige som plutselig kjenner stikket. Han skiller seg fra fariseerne. De lovkyndige var en annen gruppe – ekspertene på Toraen, juristene, de som tolket de innviklede spørsmålene. Men han kjenner at Jesu ord også treffer ham. Han har gjort de samme tingene. Han har laget de samme byrdene. «Du krenker også oss.» Det er en bønn om å bli skånet. La oss være utenfor dette. Vi er ikke fariseere. Jesus skåner ham ikke.

«Han svarte: ‘Ve også dere, lovkyndige! Dere lesser på folk byrder som er tunge å bære, men selv rører dere dem ikke med en finger.’» Det fjerde ve-ropet, og det er rettet rett til ham. Han har talt. Han har klaget. Og det han har fått til svar er et nytt «ve». Jesus har sett dem også. De lovkyndige som lager regler. De som gjør Toraens enkle bud til hundre kompliserte underregler. De som ekspanderer loven slik at vanlige folk knapt kan holde den. De gjør folks liv tyngre. Og de gjør det fra et komfortabelt sete der de selv ikke føler vekten. «Selv rører dere dem ikke med en finger.» Det er nesten ordrett som i Matteus 23. Det er den samme grunnleggende anklagen. De lager byrder for andre som de ikke bærer selv.

«Ve dere! Dere bygger gravmæler for profetene, men det var fedrene deres som drepte dem.» Det femte. Det er den samme anklagen vi så i Matteus 23. De ærer profetene de er etterkommere av dem som drepte. Og de ville ha drept profetene selv, om de hadde levd den gang. «Slik vitner dere om og gir deres samtykke til fedrenes gjerninger. For de drepte profetene, og dere bygger gravmælene.» Dere er ikke bedre. Dere ferdigstiller bare jobben fedrene begynte. De drepte profetene; dere bygger gravene over deres lik. Og det er en form for medskyldighet, ikke en form for distansering.

«Derfor har også Guds visdom sagt: ‘Jeg vil sende profeter og apostler til dem. Noen skal de drepe og noen forfølge.’» Han bruker en formel som lyder som om Han siterer noe, men det er ingen kjent tekst Han siterer fra. Det er som om Han taler som Guds visdom selv. Det er et av de små stedene der Hans guddommelige bevissthet skinner gjennom. Han er Guds visdom som sender profeter og apostler. «Slik skal blodet av alle profetene, som er blitt utøst helt siden verdens grunnvoll ble lagt, kreves av denne slekt – fra Abels blod til blodet av Sakarja, han som ble drept mellom alteret og tempelet.» Det er den blodlinjen. Den begynner med Abel, den første som ble drept fordi hans offer var akseptert mens broren Kains ikke var. Den ender med Sakarja – sannsynligvis Sakarja, sønn av Jojada, som ble drept i tempelgården (2 Krønikebok 24). Det er en omfattende anklage. Hele Israels profetiske historie ender med at blodet kreves av denne generasjonen. Og Han er det neste blodet. Han vet det. Han nevner det implisitt. Han er allerede sett som Den de vil drepe.

«Ve dere, lovkyndige! Dere har tatt bort kunnskapens nøkkel. Selv gikk dere ikke inn, og dem som ville inn, hindret dere.» Det siste ve-ropet ved bordet. Det er parallelt med det første ve-ropet i Matteus 23. Det er den samme grunnanklagen. De har tatt bort kunnskapens nøkkel. Det betyr at de har fjernet det som ville la folk forstå Gud. De har gjort Skriften så innviklet, så lagdelt med tolkninger, så omgitt av regler, at vanlige folk ikke kan finne veien lenger. De har stengt porten fra innsiden. «Selv gikk dere ikke inn.» De har nøkkelen, men de bruker den ikke selv. De forstår ikke det de skulle ha forstått. «Og dem som ville inn, hindret dere.» Og de hindrer andre i å komme nær. Det er det samme bildet som i Matteus 23. Portvokterne som ikke åpner.

Vi må sette ord på hva som skjer her. Jesus er invitert til middag. Han bryter regelen om håndvask. Han tar utgangspunkt i begeret som står foran Ham. Han uttaler seks ve-rop over verten og hans kolleger. Det er en av de mest ubehagelige middagene i kirkehistorien. Det er Jesus som spiser med fiendens hus og som ikke holder sin tunge for å være høflig. Han er ikke kommet for å lulle dem inn i komfort. Han er ingen høflig gjest.

«Da han gikk derfra, begynte de skriftlærde og fariseerne å trenge hardt inn på ham og fritte ham ut om mangt, de lurte på ham for å fange opp noe fra hans munn.» Slutten på scenen er like sterk som begynnelsen. De er ikke knust. De er ikke omvendt. De er ikke ydmyket. De er sinte. De er ute etter Ham. «De lurte på ham for å fange opp noe fra hans munn.» De er nå offisielt Hans fiender. De vil ha noe Han sier som de kan bruke mot Ham senere. Det er en stigning fra her. Det går mot drap.

Vi må stoppe ved noe vesentlig. Jesus visste hvordan denne middagen ville ende. Han visste at Han ikke ville bli invitert tilbake. Han visste at Han ville gjøre dem rasende. Han visste at de ville begynne å planlegge. Hvorfor gikk Han da inn? Hvorfor satt Han ned ved bordet? Hvorfor tok Han imot invitasjonen?

Svaret er kanskje at Han trodde fortsatt på at de kunne høre. Han hadde ikke gitt opp fariseerne. Han hadde ikke avskrevet dem. Vi vet om noen som hørte. Nikodemus kom om natten. Josef av Arimatea bøyde seg etter korsfestelsen. Mange jødiske ledere kom senere til tro. Selv mens Han ropte ve over dem, åpnet Han døren. Det er hva vrede er hos Jesus. Den er ikke avvisning. Den er en sterk invitasjon til å se seg selv. «Ve dere» kan bli starten på omvendelse. Hvis du hører det og kjenner det stikke, har det allerede gjort noe godt i deg.

Vi som leser det i dag, må stille spørsmål av oss selv. Renser vi utsiden av begeret? Det betyr: er vi opptatt av hvordan andre ser oss? Av hvordan vi fremstår? Av hva vi sier i menigheten? Av hvilke ord vi bruker, hvilke vaner vi viser, hvilke sosiale signaler vi sender? Og forsømmer vi innsiden? Det betyr: er vi like opptatt av hva som skjer i tankene våre? I motivene? I det hjertet bruker tid på når ingen ser? Hvis det er ulikt – mye energi til det ytre, lite til det indre – så er det renselse av utsiden av begeret. Og det vil ikke holde i lengden.

«Han som skapte utsiden, har han ikke også skapt innsiden?» Det er noe gripende ved akkurat dette. Gud skapte begge. Gud bryr seg om begge. Du kan ikke jukse på dette. Du kan ikke leve et liv hvor det ytre er perfekt og det indre er forfallent og tro at det er greit. Gud ser begge. Og det er innsiden som er det første Han ser.

Vi har ikke alltid forstått det. Vi har bygget mye religion på utsiden. Men Jesus var sint på akkurat det. Han kom for å rense innsiden. Han kom for å gjøre hjertet nytt. Det er en helt annen religion enn den vi ofte praktiserer.

Det er noe mer å si. Jesus var ikke sint på fariseerne fordi de var nøye med tradisjoner. Han var ikke sint på dem fordi de holdt loven. Han var sint fordi de hadde gjort loven til et alibi for det indre forfallet, og brukt loven til å fordømme andre som var mindre nøye enn dem. Det er en stor forskjell. Hvis vi elsker rituell renhet fordi det fører hjerte og hender til Gud, er det godt. Hvis vi elsker den fordi den får oss til å se rene ut når vi ikke er det – det er dødelig.

«Innsiden av begeret.» Det er det Han taler om. Det stedet ingen ser. Det stedet der det vi virkelig er, bor. Hvis det er fullt av grådighet og ondskap, holder ikke en vasket utside i lengden. Det vil komme ut. Det vil prege alt vi gjør og sier. Hvis det er rent – fordi vi har gitt det vi grep, fordi vi har latt Gud nå inn – vil utsiden også bli ren.

«Rens først innsiden av begeret og fatet, så blir også utsiden ren.» Det er lærdommen herfra. Det er ikke at vi skal slutte å bry oss om det ytre. Det er at vi skal starte med det indre. Be om at hjertet skal være rent. Be om at motivet skal være sant. Be om at vi ikke skal bli fariseere – ikke bevisst, ikke i hjertet. For vi vet hvor lite Jesus tålte den fromheten. Vi vet at Han brente i sin vrede mot den. Og vi vet at Han fortsatt går inn til samme bord, fortsatt sier de samme ordene, fortsatt vil at vi skal høre. Det er vreden Hans og kjærligheten Hans i ett. Han ville ikke ha sagt «ve» hvis Han ikke hadde villet samle dem under sine vinger. Det er den samme stemmen som rister når Han taler.