Den rike mannen og Lasarus — De har Moses og profetene

«Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fint lin og levde hver dag i sus og dus.» Det er åpningen. Lukas gir oss to ord om mannen: rik og luksuriøs. Han kledde seg i purpur og fint lin. Det var de mest kostbare stoffene. Purpur var en farge så dyr at den ofte var reservert for kongelige. Fint lin var det egyptiske luksusstoffet, brukt i tempelet og av de mest velstående. Han kledde seg ikke bare godt. Han kledde seg som om han var konge. «Levde hver dag i sus og dus.» Det er det greske ordet euphrainomenos – glad, lystig, festlig. Hver dag var fest. Det var ingen pause for nøkternhet. Det var ingen tid for stillhet. Det var det gode liv i sin renhet. Han hadde alt. Hver eneste dag.

«Ved porten hans lå en fattig mann som het Lasarus, dekket av sår.» Det er den andre mannen. Han har et navn. Det er bemerkelsesverdig. Det er en av få lignelser hvor Jesus gir karakteren et navn. Den rike mannen forblir anonym. Den fattige mannen er Lasarus. Lasarus betyr «Gud hjelper». Det er et navn som er nesten ironisk i lys av hva som beskrives. Han ligger ved porten til den rikes hus. Han har sår. Han er kanskje spedalsk – det er ikke spesifisert, men sår alene er nok til å gjøre ham rituelt uren. Han er fattig. Han er syk. Han ligger ved porten.

«Han lengtet etter å få mette seg med smulene som falt fra den rikes bord.» Han er ikke der for å tigge gull. Han er ikke der for å be om noe ekstravagant. Han ønsker bare smulene. Det som falt på gulvet. Det som var dyrene mat. Lengtet, sier Lukas. Det er ikke at han fikk det. Han bare ønsket det. «Til og med hundene kom og slikket sårene hans.» Det er det rystende bildet. Hundene – ikke huskattene, ikke familievenner, men gateby-hundene som var sett som urene – kom og slikket på sårene hans. I jødisk kontekst var det å bli slikket av hunder enda en lag av ydmykelse. Det er som om selv dyrene legger merke til ham mer enn mennesket gjør. Han ligger der. Den rike mannen går forbi hver dag, kanskje hver natt, til og fra. Han ser ham. Han kan ikke ha ikke sett ham. Lasarus ligger ved porten. Og likevel går han forbi.

Det er det første som er viktig i denne historien. Den rike mannen er ikke voldelig. Han slår ikke Lasarus. Han skjeller ham ikke ut. Han driver ham ikke bort. Han bare ser ham ikke. Han har bygget livet sitt slik at en sulten, syk mann ved porten ikke kommer inn i hans bevissthet. Han nyter purpur og fint lin og daglig festmåltid, og Lasarus er bare en fattig en blant mange. Det er hva avstanden mellom dem var. Den var ikke fiendtlig. Den var likegyldig. Og likegyldigheten er kanskje det groveste i hele historien.

«Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang.» Lasarus dør. Han har lidt i mange år ved porten. Han har vært sulten og syk og slikket av hunder. Og når han dør, kommer englene. «Abrahams fang» er det jødiske bildet for paradis – å være tett ved Abraham, far i troen, far til hele Guds folk. Det er trøsten. Det er hvilen. Det er stedet hvor de rettferdige får sin lønn. Han som hadde ligget alene ved porten, blir båret av engler. Det er en omkalfatring som er nesten poetisk. Hundene som slikket hans sår er erstattet med engler som bærer ham. «Også den rike døde og ble begravet.» Det er hvordan Lukas avslutter med den rike. Ett ord på gresk: etaphē – han ble begravet. Ingenting om engler. Ingenting om reise. Han ble bare begravet. Sannsynligvis med stor pomp, sannsynligvis med mange sørgende, sannsynligvis i et flott gravkammer. Men det vi får, er at han ble begravet. Det var det.

«Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus ved hans fang.» Han våkner i dødsriket. I pine. Det er den første detaljen som ryster. Mannen som hadde alt, lider nå. Og det han ser, er nesten verre enn pinen. Han ser Lasarus. Lasarus som hadde ligget ved hans port. Lasarus som han ikke hadde lagt merke til, eller som han bevisst hadde unngått. Lasarus som hadde dødd uten oppmerksomhet. Lasarus er nå ved Abrahams fang. Trøstet. Fred. Tilhørighet. Og den rike mannen er i pine.

«Da ropte han: ‘Far Abraham, forbarm deg over meg! Send Lasarus, så han kan dyppe fingertuppen sin i vann og svale tungen min, for jeg pines i denne flammen.’» Han roper. Det er det første ordet han sier. Han ber om forbarmelse. Men legg merke til hva han ber om. Han ber Abraham om å sende Lasarus til ham. Han har sett Lasarus. Han kjenner ham. Han bruker navnet hans. Det betyr at han hadde kjent ham hele tiden. Han hadde gått forbi en mann ved porten hvis navn han kjente, hver eneste dag, og ikke gjort noe. Det er ikke uvitenhet som er problemet. Det er at han har visst alt og likevel valgt å ikke handle. Og selv nå – selv i dødsriket – tenker han på Lasarus som en tjener. Han ber Abraham om å sende Lasarus til ham. Som om han fortsatt har rett til å bli betjent. Han har ikke lært noe.

«Men Abraham sa: ‘Barn, husk at du mottok dine goder i ditt liv, og Lasarus likeså det vonde. Nå trøstes han her, mens du lider.’» Abraham svarer ham. «Barn.» Det er et omsorgsfullt ord. Abraham anerkjenner ham. Han kaster ham ikke bort. Han taler til ham som en far til en sønn. Men det han sier, er knusende. «Husk.» Tenk tilbake. Du fikk dine goder i ditt liv. Du levde i sus og dus. Du hadde purpur og fint lin og festmåltider hver dag. Du fikk alt du ønsket. Og Lasarus fikk det vonde. Han hadde sårene og sulten og avvisningen. Nå er det snudd. Han trøstes. Du lider. Det er ikke at Gud straffer den rike. Det er at den orden vi hadde i livet – urettferdig, skjev, uten balanse – blir korrigert til slutt. Den som hadde fått alt, har allerede hatt sitt. Den som ikke hadde noe, får nå alt. Det greske verbet i Abrahams svar peker tilbake til en kvittert, mottatt sum – «du har allerede mottatt din lønn». Det er det samme prinsippet vi ser i Bergprekenen, der Jesus advarte mot å gjøre fromme gjerninger for å bli sett: «Sannelig, jeg sier dere: De har allerede fått sin lønn.» Du har fått det du valgte. Det er det enkle.

«I tillegg til alt dette er det festet en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra over til dere, ikke kan det, og heller ikke kan noen komme derfra over til oss.» Kløften. Det er det bildet vi ofte husker fra denne historien. Men det er ikke en kløft Gud har laget i siste øyeblikk. Det er en kløft som allerede var der på jorden – mellom den rikes hus og porten der Lasarus lå. Det var en avstand som var formet av en hel livstid med valg. Den dypeste forskjellen er ikke at den ene er rik og den andre er fattig. Det er at den ene er åpen for den andre. Den fattige hadde gjerne kommet inn til den rikes hus – hadde han fått lov. Den rike hadde ikke noe ønske om å gå ut til den fattige – ikke før det var for sent. Kløften ble laget i livet. Den ble bare formell i dødsriket.

«Da sa han: ‘Da ber jeg deg, far, send ham til min fars hus, for jeg har fem brødre. La ham vitne for dem, så ikke også de kommer til dette pinestedet.’» Den rike mannen prøver igjen. Hvis Lasarus ikke kan komme til ham, kan han kanskje sendes tilbake til hans brødres hus. Det er fortsatt en bevegelse han ber om – Lasarus skal sendes for å hjelpe ham. Han har ikke ennå forstått at han ikke har myndighet over Lasarus. Men han ber om noe godt. Han vil at brødrene hans skal advares. Han ønsker ikke at de skal ende der han er. Det er den eneste varme følelsen vi ser i ham i hele historien. Han bryr seg om noen.

«Abraham sa: ‘De har Moses og profetene. La dem høre på dem.’» Det er svaret som rammer hardest. De har Moses og profetene. Det betyr: de har Skriften. De har Toraen. De har alle de tekstene som har advart om dette i tusenvis av år. Moses i Tredje Mosebok 19: «Når en innflytter bor hos deg i landet deres, skal dere ikke undertrykke ham.» Profetene fra Amos 6: «De ligger på senger av elfenben og strekker seg ut på sine divaner. De spiser lam fra flokken og kalver fra båsen... men de sørger ikke over Josefs undergang.» Jesaja 58: «Er ikke dette den faste jeg har valgt: Å løse urettferdighetens lenker... å dele ditt brød med den sultne og bringe de hjemløse fattige inn i ditt hus? Når du ser en naken, skal du kle ham.» Alt dette stod allerede skrevet. Lasarus stod foran porten hver dag. Den rike og hans brødre hadde Skriften. De hadde alt de trengte. Hvorfor brukte de det ikke?

«Men han sa: ‘Nei, far Abraham! Men om noen kommer til dem fra de døde, vil de omvende seg.’» Han argumenterer. Skriften er ikke nok, sier han. Vi trenger noe mer spektakulært. Hvis en død står opp og advarer dem, da vil de høre. Det er en menneskelig logikk. Vi tror ofte at hvis bare miraklet var stort nok, ville folk tro. «Da sa Abraham: ‘Hvis de ikke hører på Moses og profetene, vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.’» Det er det siste ordet. Hvis Skriften ikke er nok, så vil heller ikke en oppstanden mann være nok. Det er ikke et mirakelnød. Det er et viljesnød. Den som ikke vil høre, vil ikke høre. Den som ikke vil se, vil ikke se.

Det er en lignelse om sterk teologisk dybde. Den taler om dødsriket og evigheten. Den taler om Skriftens autoritet. Den taler om hvordan vi blir hva vi har levd som. Men det er noe vi må stoppe ved. Det er en lignelse om vrede – Jesu vrede. Hvorfor sa Han den? Han sa den til fariseerne. Lukas forteller oss like før denne lignelsen: «Fariseerne, som var pengekjære, hørte alt dette, og hånte ham.» Det er konteksten. Han har talt om mammon. Han har sagt at vi ikke kan tjene Gud og mammon. Fariseerne, som var velstående og som elsket sin rikdom, hånte Ham. Og Han svarte med denne lignelsen.

Det var deres bilde Han malte. Den rike mannen er ikke en åpenlys synder. Han er ikke en røver. Han er ikke en horkar. Han er bare rik. Han kler seg fint og spiser godt og lever det gode liv. Og han ser ikke Lasarus. Det er det som dømmer ham. Han har Moses og profetene. Han har Skriften som har sagt klart hva Gud ventet om de fattige. Han har til og med en sulten mann liggende ved porten – Gud har gjort det enkelt for ham å se nøden. Og likevel ser han ikke. Hva sier det om hjertet hans?

Vi må vende blikket tilbake mot oss. Vi som kanskje ikke er purpur-kledte men som likevel har mer enn nok. Vi som vet at det finnes nød i verden. Vi som har gått forbi mennesker som ligger ved «vår port» – kanskje en hjemløs i sentrum, kanskje en familie som strever, kanskje noen vi har hørt om i nyhetene. Vi har Moses og profetene. Vi har Jesu egen lære. Vi har Bergprekenen. Vi har lignelsen om de sauene og geitene. Vi har Apostlenes gjerninger der menigheten holdt alt felles. Vi har alt dette. Og likevel er det noen som ligger ved vår port. Hva sier det om hjertene våre?

Det er ikke en lignelse som ber oss bli fattige. Den krever ikke at vi gir bort alt vi eier. Den ber oss om å se. Den rike mannen kunne ha invitert Lasarus inn — satt en ekstra tallerken på sitt bord, gitt ham smulene som falt på gulvet, kjøpt salve til sårene, latt ham sove i en av sine mange rom. Det ville ha kostet ham nesten ingenting. Men det ville ha krevd at han så ham. Og det var det han ikke gjorde.

Det er en sterk anklage i evangeliene mot likegyldighet. Den rike mannen brente ikke for noe. Han hatet ikke Lasarus. Han fordømte ham ikke. Han bare ignorerte ham. Og det var nok. Det var nok til å vise hvor hjertet hans var. Det var nok til å plassere ham på feil side av kløften. «Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, gjorde dere heller ikke mot meg.» Det er hva Jesus ville si i sauene-og-geitene-lignelsen. Det er den samme grunntanke. Det er ikke det vi gjør som er farligst. Det er det vi ikke gjør. Og det vi ikke gjør, gjør vi heller ikke mot Ham.

Det er hvordan Jesu vrede arbeider seg gjennom denne lignelsen. Den er ikke høyt skrikende. Den er ikke bord-veltende. Den er stille og dyp. Han forteller en historie om en mann som lever et komfortabelt liv mens en annen ligger og dør ved porten. Han lar dommen tre frem i bildet selv. Den rike mannen tar fanget av sin egen likegyldighet. Han bygger kløften av sine egne valg, en dag av gangen. Og når han våkner i dødsriket, er kløften ferdig.

Det er noe annet å si. Den rike mannen er ikke en abstrakt skikkelse. Lukas skriver tydelig at fariseerne hørte. De var den rike mannen. De var pengekjære. De gikk forbi de fattige. De brukte Skriften, men de leste den selektivt. Og Jesus malte deres portrett. Det er hva som gjorde Ham sint. Ikke at folk var rike. Ikke at noen hadde mer enn andre. Men at de som hadde alt, hadde det fordi de hadde lært å ikke se den som hadde ingenting. Det er en form for blindhet de hadde kultivert. Det var ikke uskyldig blindhet. Det var bevisst valg om å ikke se.

«De har Moses og profetene.» Det er svaret som står igjen. Vi har Skriften. Vi har Jesu egne ord. Vi har 2000 års kristen forkynnelse. Vi har Den hellige Ånd som overbeviser. Vi har samvittigheten som lar oss føle nød. Hvis vi ikke ser, er det ikke fordi vi mangler informasjon. Det er fordi vi har valgt å ikke se. «Hvis de ikke hører på Moses og profetene, vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.» Det er en gjennomtrengende advarsel i lignelsen. Vi som leser i Det nye testamente, vet at en mann står opp fra de døde. Det er Jesus selv. Han som forteller lignelsen, er Den som skal vekkes opp fra graven. Og Hans ord er klart: hvis vi ikke hører Moses og profetene – hvis vi ikke hører de rolige ordene om rett og rettferdighet – så vil vi heller ikke la oss overbevise av oppstandelsen. Det handler ikke om bevis. Det handler om vilje. Den som har gjort sitt hjerte hardt, gjør det hardt videre. Selv mirakelet er ikke nok hvis hjertet ikke vil.

Det er en alvorlig lignelse. Men den er fortalt med kjærlighet. Den er fortalt for at vi skal høre. Den er fortalt for at vi skal se Lasarus før det er for sent. Det er det Jesus ville. Han ville at vi skulle se den mannen ved porten. Han ville at vi skulle stoppe. Han ville at vi skulle gå ut, åpne, invitere inn. Det er ikke for sent for oss. Vi har Moses og profetene. Vi har Hans egne ord. Vi har Lasarus ved vår port, om vi er villige til å se.

Spørsmålet er ikke om vi vet det. Spørsmålet er om vi gjør noe. «De har Moses og profetene. La dem høre på dem.» Hvis vi har dem, så har vi nok. Det Jesus var sint over var ikke at folk manglet kunnskap. Det var at de hadde all kunnskapen og brukte den ikke. De hadde Skriften som ropte om de fattige, og de gikk forbi den fattige ved porten. Det er verdt å gjøre en ærlig runde i sitt eget hjerte. Hvem ligger ved porten min? Hvem har jeg lært meg ikke å se? Hvem har jeg gjemt unna bak murene av komfort og rutiner og selv-distraksjoner?

Den rike mannen tegnet ikke en stor kløft i livet sitt. Han bygde den med sine små valg. Vi gjør det samme. Vi velger hver dag om vi skal se eller ikke se. Hvis vi ser – hvis vi ser fortsatt – så har vi ikke bygget den kløften ennå. Det er nåde i det. Det er den nåden Jesus ville at vi skulle høre. Han var ikke sint på de fattige. Han var ikke sint på dem som lå ved portene. Han var sint på dem som gikk forbi. Det er den vredens mening: at vi ikke skal gå forbi. Vi har Moses og profetene. Det er nok. Det handler om hva vi gjør med det.