Han gråt over byen — Hvis du bare hadde forstått

«Da han kom nærmere og så byen, gråt han over den.» Det er en gripende setning i evangeliene. Lukas plasserer den i den siste uken. Jesus rider inn i Jerusalem. Mengden synger Hosianna. Disiplene legger sine kapper på veien. Det er det vi kaller palmesøndag. Og midt i hyllingen – midt i ropene fra folkemengden – stopper Jesus og gråter.

Det greske ordet Lukas bruker er eklausen. Det er det sterkeste ordet for gråt på gresk. Det er ikke en mild, stille gråt. Det er en høylytt, hulkende gråt. Det er den gråten som ryster kroppen. Han gråter over Jerusalem. Tenk på det. Han har ropt ve over byen. Han har kalt fariseerne slanger og ormeyngel. Han har advart om dommen som skulle komme. Han har fortalt lignelser om vinbønder som dreper sønnen. Og nå – når Han ser byen ligge foran Ham i ettermiddagslyset – bryter Han sammen.

Det er noe vi må stoppe ved. Det er vreden Hans vi har sett gjennom denne boken. Vi har sett Ham velte bord. Vi har sett Ham rope ve. Vi har sett Ham felle dommen over byen. Og her – samme person, samme dag, samme vei mot byen – gråter Han. Det er ikke to forskjellige Jesuser. Det er én Jesus med to sider av samme følelse. Vreden Hans og tårene Hans tilhører hverandre. De er hva kjærlighet ser ut som når den møter avvisning.

«Hadde du bare på denne dagen forstått hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne.» Det er hva Han sier. «Hadde du bare.» Det er en setning av sorg. Det er en setning av tap. Det er en setning av kjærlighet som har sett at hennes elskede har valgt feil. «På denne dagen.» Det er ikke for sent for evigheten, kanskje. Men det er for sent for denne dagen. Det er for sent for det Jerusalem kunne ha vært. Det er for sent for det Israel kunne ha gjort med sin Messias. «Hva som tjener til din fred.» Han er fredens fyrste. Han er Den som kunne ha gitt dem fred. Hans navn er Yeshua – «Herren frelser.» Han er hva Jerusalem trengte. Og de visste det ikke. «Men nå er det skjult for dine øyne.» Det er ikke at det aldri var synlig. Det var. Han hadde stått foran dem. Han hadde gjort under. Han hadde talt om Guds rike. Han hadde forutsagt sin død og oppstandelse. Men de hadde valgt å ikke se. Og nå er det skjult.

«For det skal komme dager over deg da fiendene dine bygger en voll mot deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter. De skal jevne deg med jorden, deg og dine barn, og de skal ikke la stein bli tilbake på stein i deg, fordi du ikke kjente tiden da Gud gjestet deg.» Han ser fremover. I år 70 e.Kr. skulle den romerske general Titus omringe Jerusalem. Voller skulle bygges. Mat skulle stenges av. Inne i byen skulle sulten bli så voldsom at mødre spiste sine egne barn – Josefus, den jødiske historikeren, dokumenterte det. Og til slutt skulle byen falle, tempelet brenne, og ikke stein på stein bli igjen. Det var førti år frem i tid. Jesus ser det. Han gråter over det. «Fordi du ikke kjente tiden da Gud gjestet deg.» Det er hva som gjør Ham sint og knust på en gang. Gud hadde besøkt dem. Gud hadde stått i deres gater. Gud hadde rakt ut hånden mot dem. Og de hadde ikke kjent det igjen.

«Jerusalem, Jerusalem, du som dreper profetene og steiner dem som er sendt til deg!» Det er den klagen Han hadde uttalt allerede i kapittel 23 hos Matteus. Han kan ikke stoppe å si den. To ganger sier Han navnet. Jerusalem, Jerusalem. Det er som når en mor roper på et barn som ikke hører. Det er repetisjon født av desperasjon. «Du som dreper profetene.» Det er byens historie. Det er det Han har sett gjennom årene. Profet etter profet er sendt. Profet etter profet er drept eller fordrevet. Jeremia ble kastet i en brønn. Sakarja ble drept mellom alteret og tempelet. Profetene fra fjern fortid og fra nær fortid har alle blitt møtt med stein og motstand. «Og steiner dem som er sendt til deg.» Det er det vi har gjort med Guds budbringere. Vi har steinet dem. Vi har forfulgt dem. Vi har gjort dem til martyrer. Og snart skulle de gjøre det samme med Sønnen.

«Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine, slik en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke.» Det er hjertet av Jesu klage. «Hvor ofte.» Det er det vi må stoppe ved først. Det er ikke første gangen Han har ønsket å samle. Det er ikke første gangen Han har strakt ut hånden mot dem. Det er gang etter gang. Generasjon etter generasjon. Han har sendt profeter. Han har sendt Johannes Døperen. Han har kommet selv. Han har gått gjennom landet i tre år og gjort under. Han har talt i synagoger. Han har spist i folks hjem. Han har grått ved gravplassen til Lasarus. «Hvor ofte ville jeg ikke samle.»

«Slik en høne samler kyllingene under vingene sine.» Det er et rørende bilde, dette ene. Jesus, Messias, Konge, Sønn av Gud – sammenligner seg med en høne. Ikke med en ørn. Ikke med en løve. Ikke med en mektig hyrde. Med en høne. En høne som samler kyllingene under sine vinger. Det er et bilde av varme. Av beskyttelse. Av ømhet. Av en mor som ruger over sine små. Det er nesten ydmykende hvor lavt Han plasserer seg i bildet. Han er ikke kongen som regjerer. Han er hønen som vil dekke.

Hvorfor en høne? Hvorfor ikke et større bilde? Kanskje fordi hønen er det rette bildet på hva Han ville gjøre. En høne kan ikke kjempe. En høne kan ikke jage angripere bort. Hvis en rev kommer, kan ikke hønen redde kyllingene ved å slåss. Det hønen kan, er å spre sine vinger og dekke kyllingene under dem. Hun kan ta angrepet selv. Hun kan dø for å beskytte dem. Det er hva Han kunne. Det er hva Han ville. Han ville bre sine vinger ut over Jerusalem og ta inn dem alle. Han ville ta deres dom på seg. Han ville dø for å redde dem. Det er hva korset skulle være.

«Men dere ville ikke.» Det er den knusende sluttsetningen. Han ville. De ville ikke. Hans vilje var å samle. Deres vilje var å forbli ute. Han hadde gjort alt det Han kunne gjøre. Han hadde ropt. Han hadde sendt. Han hadde kommet selv. Han hadde åpnet armene. De ville ikke komme.

Det er en klar forklaring på hva Jesu vrede er. Hans vrede er kjærlighet som har sett at den elskede har valgt mot seg selv. Han er ikke sint på dem som svikter ved en feil. Han er ikke sint på dem som faller. Han er ikke sint på dem som er svake. Han er sint og knust over dem som ser hva som tjener til deres fred, og som velger det vekk likevel. Det er som en mor som har sett barnet sitt velge en vei mot ødeleggelse, igjen og igjen, og som nå har sett det ende i det hun fryktet. Hennes sinne og hennes tårer er to ansikt av samme kjærlighet.

Lukas plasserer en serie andre fortellinger i nærheten av denne klagen. La oss se på dem som ekko som forsterker klagen. «Akkurat da kom det noen og fortalte ham om de galileerne hvis blod Pilatus hadde blandet med ofrene deres.» Det er en hendelse vi ikke vet meget om utenfor Lukas-evangeliet. Pilatus hadde drept noen galileere mens de var i ferd med å bære frem offer i tempelet, og blandet deres blod med blodet av ofrene. «Jesus svarte dem: ‘Tror dere at disse galileerne var større syndere enn alle andre galileere, siden de led slik?’» Han avviser den enkle forklaringen. Folk antok ofte at lidelse var straff for synd. Hvis noen led, måtte de ha syndet mer enn andre. Jesus avviser det. Disse galileerne var ikke verre syndere enn andre. «Nei, sier jeg dere! Men hvis dere ikke omvender dere, skal dere alle gå til grunne på samme måte.» Det er den uventede vendingen. Lidelsen var ikke fordi de var verre. Men deres død er en advarsel til alle. Det skal komme en dag for hver av oss. Tråden kan briste. Vi vet ikke når. «Eller de atten som tårnet i Siloa falt på og drepte – tror dere at de var mer skyldige enn alle andre som bor i Jerusalem? Nei, sier jeg dere! Men hvis dere ikke omvender dere, skal dere alle gå til grunne på lignende vis.» Han henter et annet eksempel. Et tårn i Siloa hadde falt og drept atten mennesker. En tilfeldig ulykke. Han avviser igjen den enkle forklaringen om at de var verre enn andre. Men igjen: deres død er en advarsel til alle. Hvis dere ikke omvender dere.

Det er en alvorlig sammenkobling Han gjør. Han forbinder vanlig dødelighet med behovet for omvendelse. Han forbinder de tilfeldige tragedier med vår egen tid som er begrenset. Vi tenker ofte at tragedier hender de andre. Vi tenker at vi har tid. Vi tenker at omvendelsen kan vente. Jesus avviser den tenkningen. Tårnet kan falle på enhver. Tiden er ikke garantert. Det er nå vi har valget. Og det er i lys av dette at Han gråter over Jerusalem. De skjønte ikke at tiden Han var hos dem, var den eneste tiden de hadde.

Så kommer lignelsen om det ufruktbare fikentreet. «En mann hadde et fikentre plantet i vingården sin. Han kom og lette etter frukt på det, men fant ingen.» Det er den samme husbonden vi har sett i leieboernes historie. Det er den samme Gud som forventer frukt. «Da sa han til gartneren: ‘I tre år har jeg nå kommet og lett etter frukt på dette fikentreet uten å finne noe. Hogg det ned! Hvorfor skal det stå her og utarme jorden?’» Tre år. Det er antageligvis lengden på Jesu tjeneste. Tre år har Han kommet til Israels fikentre og lett etter frukt. Han har ikke funnet det. De fromme har vært ufruktbare. De religiøse lederne har ikke båret det Gud forventet av dem. «Hogg det ned.» Det er det rasjonelle. Et tre som ikke bærer frukt, tar plass. «Men gartneren svarte: ‘Herre, la det stå enda dette året, så skal jeg grave rundt det og gjødsle det. Kanskje bærer det frukt til neste år. Hvis ikke, kan du hogge det ned.’» Det er gartneren som ber om utsettelse. Gi det enda et år. Gi det noe ekstra. La meg arbeide med det. Det er en bønn om barmhjertighet midt i dommen.

Det er Hans hjerte vi ser i denne lignelsen. På den ene siden er Han Den som har sett ufruktbarheten og som ser at dommen er rettferdig. På den andre siden er Han Den som ber om utsettelse. Som ber om enda en sjanse. Som er villig til å grave og gjødsle for å se om treet kanskje kan bære frukt. Det er hva Hans vrede gjør med Ham. Den knuser Ham. Den får Ham til å gråte og til å be om utsettelse i samme åndedrag.

Det er en annen lignelse Lukas plasserer i nærheten. «En spurte ham: ‘Herre, er det bare få som blir frelst?’ Han sa til dem: ‘Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For mange, sier jeg dere, skal forsøke å komme inn, men ikke klare det.’» Den trange døren. Det er ikke en lett bevegelse. Det er en kamp. «Kjemp for å komme inn.» Det greske agonizesthe ligger bak. Det er ordet for å sloss i en arena. Det er anstrengelse. «Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det.» Det er den foruroligende sannheten. Det er ikke nok å ønske vagt å bli frelst. Det er ikke nok å være en del av kulturen. «Når husets herre har reist seg og stengt døren, og dere står utenfor og banker på døren og sier: ‘Herre, lukk opp for oss!’ – da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’» Det er den knusende dialogen. De har banket på. De har bedt om å komme inn. Men husets herre kjenner dem ikke. «Da skal dere si: ‘Vi spiste og drakk i ditt nærvær, og du underviste på gatene våre.’» De prøver å forklare seg. Vi var i menigheten. Vi hørte forkynnelsen. Vi var sammen med deg. «Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Gå bort fra meg, alle dere som gjør urett!’» Det er ikke nok å være i nærheten av Jesus. Det er ikke nok å høre Hans ord. Det er ikke nok å vokse opp i en kristen kultur. Det handler om noe dypere. Det handler om hva Han kjenner deg som.

Det er sterke ord midt i en lignelse om dømmedom og avvisning. Og det er konteksten for Hans gråt over Jerusalem. Han taler ikke til hedninger som aldri har hørt om Ham. Han taler til sitt eget folk – de som har hatt Skriften, profetene, Hans egne mirakler, Hans egne ord. Og de står fortsatt utenfor. De har vandret med Ham. De har hørt Ham. Og likevel.

«Fra øst og vest, fra nord og sør skal de komme og sitte til bords i Guds rike. Og se, det er siste som skal bli første, og det er første som skal bli siste.» Det er en omsnuing Han gjør. De som hadde forventet å være først – de innfødte i tradisjonen, de fromme, de religiøse – kan ende sist. De som hadde virket sist – hedningene, de uten arv, de som var stengt ute – skal sitte til bords. Det er ikke vilkårlig. Det er fordi de som var først, bygde sitt liv på sin førsteposisjon. De stolte på arven. De stolte på tilhørigheten. De så ikke at de trengte Jesus selv. De som var sist, hadde ingenting annet enn Jesus. Og det var nok.

«I samme stund kom noen fariseere og sa til ham: ‘Dra bort herfra, for Herodes vil drepe deg.’» Lukas plasserer enda en hendelse like ved. Fariseere kommer med en advarsel. Det er overraskende – disse fariseerne ser ut til å være velvillige. De vil at Jesus skal flykte. Eller kanskje de bare vil bli kvitt Ham. Vi vet ikke. «Han svarte dem: ‘Gå og si til den reven: Se, jeg driver ut onde ånder og utfører helbredelser i dag og i morgen, og den tredje dagen fullfører jeg mitt verk.’» Han kaller Herodes en rev. Det er en av de få gangene Jesus eksplisitt fornærmer en politisk leder. Reven var i jødisk kultur et bilde på listighet, kanskje også feighet. Men det vi må legge merke til er ikke fornærmelsen. Det er at Han ikke flykter. «Men i dag, i morgen og dagen etter må jeg dra videre, for det går ikke an at en profet går til grunne utenfor Jerusalem.» Han vet hvor Han skal dø. Han skal dø i Jerusalem. Han kan ikke dø noe annet sted. Han kan ikke flykte fra det. Han skal gå inn i byen som dreper profetene. Han skal være Den siste profeten den dreper.

Det er i den bevegelsen vi forstår tårene best. Han går mot byen. Han vet hva som venter Ham. Han vet at de vil drepe Ham. Og likevel går Han. Det er kjærlighet som ikke kan stoppes. Det er en høne som sprer sine vinger ut, vel vitende om at hun skal bli grepet av reven, fordi det er den eneste måten å dekke kyllingene på.

Det er enda et ekko Han uttaler. «Da begynte han å refse de byene hvor de fleste av hans mektige gjerninger var gjort, fordi de ikke hadde vendt om: ‘Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida!’» Korasin og Betsaida var byer i Galilea hvor Han hadde gjort mange under. Han hadde vandret gjennom dem. Han hadde helbredet syke. Han hadde forkynt. Og de hadde ikke vendt om. «For hadde de mektige gjerningene som er gjort hos dere, skjedd i Tyros og Sidon, ville de for lenge siden ha vendt om i sekk og aske.» Tyros og Sidon var hedningebyer. Beryktede for ugudelighet. Men selv de hadde vendt om hvis de hadde sett det Korasin og Betsaida hadde sett. «Og du, Kapernaum, skal du kanskje opphøyes til himmelen? Nei, ned til dødsriket skal du styrtes!» Kapernaum var Hans egen by – Han hadde bodd der under sin tjeneste. Det var i denne byen Han hadde helbredet Peters svigermor, drevet ut demoner i synagogen, helbredet høvedsmannens tjener. Han har sterke ord for sin egen by.

Hva gjør disse ve-ropene blant tårene? De viser det samme mønsteret. De som har sett mest, har minst unnskyldning. De som har fått mest, har et tilsvarende ansvar. Korasin og Betsaida hadde sett under. Kapernaum hadde hatt Jesus boende hos seg. De hadde ikke vendt om. Det er hva som gjør Ham sint og knust. Det er ikke uvitenheten Han refser. Det er den vridning som ser uten å se, hører uten å høre.

Vi vender tilbake til klagen over Jerusalem. «Jerusalem, Jerusalem.» To ganger. Det er som om Han ikke kan slutte å rope navnet. Det er som å se en elsket gå sin egen vei og kunne bare rope etter henne. Han har gjort alt det Han kunne. Hans profeter har talt. Han selv har stått foran dem. Hans armer har vært åpne som en høne som vil dekke. Men de ville ikke.

«Se, huset deres blir forlatt!» Det er en av Hans siste setninger om tempelet. Han hadde ryddet det. Han hadde lært i det. Han hadde elsket det. Og nå sier Han: huset deres blir forlatt. Det er ikke bare bygningen. Det er hele system. Det er hele den religiøse strukturen. Den vil bli forlatt. I år 70 e.Kr. skulle dette skje fysisk. Tempelet skulle brenne. Steinene skulle veltes. Det skulle ikke være en plass igjen til offer. Men det Han taler om er mer enn det fysiske. Det er at Gud forlater den religion som har stengt døren for Hans folk.

«Jeg sier dere: Dere skal ikke se meg før den tid kommer da dere sier: ‘Velsignet være han som kommer i Herrens navn!’» Det er Hans siste ord før Han forlater offentligheten. Det er åpningen som finnes selv i den tyngste dom. Han skal forsvinne. De skal ikke se Ham. Men hvis de noen gang sier «Velsignet være han som kommer i Herrens navn» – da skal de se Ham igjen. Det er hva mengden ropte ved Hans inntog. Han hadde forventet at byen ville rope det. Mange gjorde det. Men ikke alle. Ikke nok. Han etterlater muligheten. Til en dag de sier det med hele hjertet.

Det er kanskje det dette kapittelet lar oss sitte med. Jesus' vrede er ikke kald. Hans dom er ikke uten kjærlighet. Hans «ve» er ikke uten håp. Han gråter. Han ber om utsettelse. Han sprer sine vinger. Han er den hønen som ville samle kyllingene. «Men dere ville ikke.» Det er hvor det sluttet for Jerusalem. Spørsmålet er hvor det slutter for oss.

For Jerusalem er ikke bare et historisk sted. Det er hver person som har hørt Hans rop og sagt nei. Det er hver av oss som har sett vingene Hans, og som har valgt å bli ute. Det er hver av oss som har visst hva som tjener til vår fred, og som har lagt det vekk. Og Han gråter fortsatt. Det er noe av det mest gripende – og det mest knusende – i hele evangeliet. Jesus, Sønnen av Gud, fortsetter å gråte over dem som vil ikke. Han har ikke lagt vekk sin kjærlighet. Han har ikke gått trett av å rope navnet vårt. Men Han kan ikke samle oss hvis vi ikke kommer. Det er den eneste grensen for Hans kjærlighet. Vi har et valg.

«Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine, slik en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke.» Det er hva som blir igjen av Jesu vrede. Ikke det velte bord. Ikke det ropte ve. Ikke de slangetilrop. Tårene. Hønen som har åpnet vingene og som har funnet at hennes egne barn ikke vil komme. Det er vreden som gråter. Det er kjærligheten som har sett seg avvist. Og likevel – også her – er hånden fortsatt åpen. Han ble drept utenfor byen Han hadde grått over. Han bar dommen over dem alle. Han åpnet armene på korset, som en høne med utbredte vinger. Og det er fortsatt sant at den som kommer, blir samlet. Vingene Hans er fortsatt utbredt. Selv etter alt.